Advertisements

Brev til Agder Statsadvokatembete

Featured

Nedenfor følger i sin helhet Advokat Sjødins brev til Agder Statsadvokatembete. Her henvises det til Objektivitetsplikten som påtalemakten har og som sier at man har en plikt til å fremme en sak for ny behandling når nye bevis dukker opp. Brevet er på et punkt sladdet av hensyn til ofre og pårørende.

__________________________________________________

Agder Statsadvokatembeter­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

Serviceboks 504­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

4605­­­­­­­­­­­­  Kristiansand S­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

 

VIGGO KRISTIANSEN – NYE OPPLYSNING ER I GJENÅPNINGSSAKEN­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

(1)

Det er nå kommet en ny sakkyndig rapport i saken, som ytterligere bekrefter den usikkerhet som er omkring domfellelsen av Viggo Kristiansen, denne gang med utgangspunkt i telebevisene. Slik disse bevisene foreligger og med dagens kunnskap om dekningsproblematikk og mobilteknologi, er dette i praksis et utelukkelsesbevis for at Viggo Kristiansen kan ha vært på åstedet under tiden for de grufulle handlingene.

I tillegg er det skrevet en rapport/vurdering om den sakkyndige utredning fra Teleplan som ble brukt under hovedforhandlingen i Agder lagmannsrett i 2002.

Jeg henvender meg direkte til Agder Statsadvokatembete under henvisning til strpl. § 304 1. ledd 3. punktum som plasserer objektivitetsplikten til påtalemyndigheten. Jeg henviser også til prinsippet i strpl. § 226 3. ledd og til at første ledd tredje punktum i § 304 ble tilføyd ved lov 10. desember 2010 nr. 76, som ledd i oppfølgningen av NOU 2007: 7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, se Prop. 141 L (2009-2010) s. 90 flg. og s. 139.

Dette viser at bestemmelsen også er gjeldende etter dom i det plikten for påtalemyndigheten fortsatt gjelder.

(2)

Ved sist gjenopptakelsesbegjæring ble det vist til det såkalte telefonbeviset som fremstår som svært tvilsomt. Det var da uten interesse for Gjenopptakelseskommisjonen. Viggo Kristiansen skal ha mottatt og sendt SMS i den periode Jan Helge Andersen hevder drapene skjedde.

Jeg anførte overfor kommisjonen at telefonbeviset viste at det ikke var dekning til åstedet fra mobilmasten EG_A1 som Viggo Kristiansens telefon var oppkoblet mot. Dette til tross for at lagmannen og aktor i retten hadde hevdet det.

Gjenopptakelseskommisjonen avviste at det hadde betydning.

Det er åpenbart utfra alle referater fra saken at lagretten er blitt belært om, og det er lagt til grunn at det har vært dekning fra basestasjonen EG_A1 til åstedet med mobiltelefonen.

Denne oppfatning er åpenbart feil.

Poenget er at en mobiltelefon vil koble seg opp mot den nærmeste ledige basestasjon. I dette tilfellet var det seks basestasjoner som teoretisk kunne nådd åstedet. Ingen av disse basestasjoner som dekker Baneheia har Viggo Kristiansens sin mobiltelefon koblet seg opp mot. Den har i stedet vært hele tiden koblet opp mot EG_A1 som står utenfor hans hjem, der hans mor hevdet han var denne tiden hvor drapene skjedde.

For ytterligere å dokumentere og forklare hvor feil retten har vurdert telebevisene i to rettsomganger, har vi fått utarbeidet en sakkyndig rapport av sivilingeniør Halvard Sivertsen. Han er tidligere Telenor-ansatt og har meget relevant og god forståelse for temaet.

Rapporten følger vedlagt.

Sivertsen har også foretatt en vurdering av de metoder og konklusjoner som Teleplan i sin tid gjorde, og som har hatt betydning for de alvorlige feil som så er plantet inn i saken.

Denne rapport følger også vedlagt.

(3)

Utover det som er nevnt over og i de vedlagte rapporter, er det flere tunge grunner for gjenåpning og ny prøving av saken. Jeg skal kort anføre hvilke momenter som er fremtredende:

a) Det ble foretatt en gjerningsmannsprofil-studie av Kripos. Det er forskjellige konklusjoner som i ettertid ikke er gjeldende, men en er: De konkluderte med at det kun var en gjerningsmann, dette fordi begge jentene var drept med kniv på en måte som ikke lot seg kopiere. Denne rapporten forsvant før saken i 2000. Det er bevis for at det skjedde bevisst. Påtalemyndigheten nektet at den eksisterte. Til tross for det dukket den opp hos Kripos i 2008. Etter det var den ikke borte, men da hevdet påtalemyndigheten at rapporten var en del av et prøveprosjekt. Det hevder ikke daværende politimester Haugen som da var i Kripos. Til orientering har en fremtredende ekspert fra FBI, som har gått gjennom detaljene om dette, Gregg McCrary, opplyst at han er enig i konklusjonen.

b) I 2000 var det kun tekniske spor i form av DNA fra Jan Helge Andersen som ledet til pågripelse. Begge ble imidlertid pågrepet. Dette skjedde til tross for at Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen i sin bok «Menneskejeger» opplyser at da Kripos kom til Kristiansand så måtte de stanse etterforskningsledelsen i å arrestere Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen allerede i starten av etterforskning – dette fordi det ikke fantes bevis mot dem. Det kom ingen nye bevis mot Viggo Kristiansen fra det tidspunkt til pågripelsen.

c) Det fremgår av dokumentene at vedkommende politiførstebetjent som avhørte Jan Helge Andersen, da han ble pågrepet, aldri spurte om han var alene om ugjerningen. Politibetjenten la selv til grunn at Jan Helge Andersen hadde hatt en person med. Jan Helge Andersen ble rådet til å fortelle at han hadde en med. Det betyr at det er vanskelig å vite hvor mye man skal legge vekt på Jan Helge Andersens forklaring. Her foreligger det en rapport for professor Gisli Gudjonsson, som sterkt frarår å legge vekt på Andersens forklaringer, også av denne grunn, men også ut fra opplysninger fra hans psykiske fungering på dette tidspunkt.

d) Retten synes å ha hatt en besynderlig bevisvurdering når det legges til grunn at Jan Helge Andersen begikk handlinger og fryktet for sitt liv og gjorde fordi han var redd Viggo. Det viser seg at de allikevel holdt kontakten etter Jan Helge Andersen hadde drept de to barna. De var sammen daglig og reiste også på Danmarks-tur like etter.

e) Til tross for at det ikke var andre bevis mot Viggo Kristiansen enn Jan Helge Andersens forklaring, ble Viggo Kristiansen fremstilt for forlenget fengsling i oktober. Det skyldtes at politiet på pressekonferanse og i fengslingsmøte – uten noen form for dokumentasjon – hevdet at det var funnet DNA fra sæd som knyttet Viggo Kristiansen til åsted og handling. Denne DNA har aldri eksistert. Det startet imidlertid den massesuggesjon og hat som påvirket vurdering av Viggo Kristiansen da og helt frem til nåtiden.

f) Viggo Kristiansen nektet da å gi forklaring fordi han forstod politiet ikke snakket sant. Han hadde ikke vært på åstedet, hvordan kunne politiet da hevde at han hadde satt fra seg DNA? Den som reagerte på de uriktige DNA opplysningene, det var Jan Helge Andersen som i følge politidokumentene da plutselig ville endre sin forklaring. Han opplyste at det ikke var riktig som han tidligere hadde hevdet at han ikke hadde berørt jentene. Han hevdet nå at han, under angivelige trusler av Viggo, hadde tatt ned sin bukse og uten ereksjon lagt seg opp på den yngste jenta.

g) Like før hovedforhandlingen i 2001 fremla RMI ny DNA. Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la etter det til grunn at det var to gjerningsmenn på stedet, det såkalte Allel 10 i prøve C25. Prøven viste en DNA blanding forenlig med 54,6 % av den norske befolkning, inklusiv Viggo Kristiansen. Senere har det vist seg at dette er DNA i så små mengder at det er i strid med europeisk forordning å legge dem frem for retten. I 2010 ble DNA undersøkt på nytt med moderne DNA-teknologi. Britiske og norsk uavhengig ekspert la til grunn at DNA fra 2000 var en forurensning og dermed ikke skulle vært fremlagt.

h) Jan Helge Andersen hadde, i følge nedtegninger i aviser og avhør, hevdet at han ikke forgrep seg overhode mot barna. Han hevdet å sitte på en stein med ryggen til, mens Viggo Kristiansen voldtok. Han sa i avhør og i retten at han ikke hadde ereksjon. Han beskrev i detalj hvordan Viggo Kristiansen voldtok den yngste av jentene. Ved ny DNA undersøkelse i 2010 er det kun Jan Helge Andersen sin DNA fra sæd som finnes på den yngste jenta.

i) Overingeniør Bente Mevåg har opplyst til retten, både i byretten og lagmannsretten, at resultatene om funn av DNA som stemte med 56,2 % av landets befolkning var sikker. Det hevder de ikke de som tok analysene, Det spanske DNA laboratoriet i Compostella. De ble konfrontert med dette av DNA Ekspert Susan Pope fra FSS i London og hevdet de aldri hadde gitt uttrykk for at det var sikkert.

j) Under hovedforhandlingen ble aldri Jan Helge Andersen konfrontert med sitt «knivavhør». Politiet og påtalemyndigheten må imidlertid ha vært kjent med det. Her beskriver Jan Helge Andersen at da han av Viggo ble presset til å drepe, så brukte han kniven til å lage et snitt i halspulsåren. Han hevder han hadde lært denne metoden, visste hvor den kom fra, hvor den tidligere var brukt. Som kjent la Kripos-gruppen til grunn i gjerningsmannsprofilrapporten at det var en gjerningsmann, fordi knivbruken ikke lot seg kopiere. Jan Helge sier i avhøret at han aldri har diskutert denne knivbruken med Viggo som dermed var og er helt ukjent med metoden. Journalister som fulgte saken i 2002 har aldri hørt om dette avhøret, det har heller ikke Viggo Kristiansen.

k) Den ene av jentene har to stikk. Et i halspulsåren og et i brystet. Her beskriver Jan Helge Andersen at Viggo drepte henne med knivstikk i brystet og at blodet fosset ut. I obduksjonsrapporten er det lagt til grunn at knivstikket er skjedd etter at jenta er død fordi det ikke er blødning.

l) Det er også mange vitner som ikke ble ført for retten. Et av vitnene er en pilot i SAS som jogget på tidspunktet i Baneheia. Han opplyste at han ca kl 1950 observerte, nær åstedet en mann og to jenter som kan stemme med signalementet. Tidspunktet stemmer med opplysninger fra Samfundets skole, i det han møtte elever derfra rundt tidspunktet han observerte. Dette vitnet står fast på sin observasjon, han er ikke ført for retten, i dag kan en konstatere at hans observasjon stemmer med bevissituasjonen i dag – uten DNA.

m) Andre vitner, er i hvert fall fem vitner, som heller ikke ble ført for retten. Disse vitners uttalelser er grundig etterforsket i saksdokumentene. De har hørt lyder, hørt bevegelser eller har hatt dyr som har trukket mot åstedet, da de gikk forbi, i perioden kl 20.00 – 20.15. Dette samsvarer også med pilotens observasjoner, piloten som heller ikke ble ført i retten.

n) Det vises til lagrettemedlem som ga intervju i NRK den 9. februar 2002. Han uttrykker at både han og andre var i tvil ved svaret til lagmannsretten. Det vises til Bilag 43 til begjæring av 17. juni 2011 hvor intervjuet er fremlagt og der også advokat Tore H. Pettersens anke til Høyesterett av 25. februar 202 er vedlagt.

Det vises til lagrettemedlem som ga intervju i NRK den 9. februar 2002. Han uttrykker at både han og andre var i tvil ved svaret til lagmannsretten. Det vises til Bilag 43 til begjæring av 17. juni 2011 hvor intervjuet er fremlagt og der også advokat Tore H. Pettersens anke til Høyesterett av 25. februar 202 er vedlagt.

(4)

Gjenopptakelseskommisjonen kan ha ikke forstått at temaet i en gjenopptakelsessak er hva lagretten kunne ha kommet til om de var kjent de nye opplysninger som er kommet til etter dommen. Hvis retten hadde fått vite at DNA-resultater, som ble lagt frem i 2000, ikke hadde bevisverdi, så ville de eksempelvis KUN hatt Jan Helge sin forklaring om at det var to personer der. Utover det finnes det ingen andre bevis eller vitneutsagn for at det var to personer på åstedet.

Jan Helge Andersen forklarte at han aldri hadde ereksjon på åstedet. Han forklarte at det var Viggo som voldtok den yngste jenta. Hvis lagretten hadde fått vite at dette er en løgn og at det eksisterte DNA fra Jan Helge også på den yngste jenta, er åpenbart at det hadde fått betydning. Denne DNA stammer forøvrig fra Jan Helges avsetning av sæd (……….)

Hvis lagretten hadde vært kjent med at et vitne hadde sett en mann, sammen med to piker i en sak hvor det bare var gjerningsmannen Jan Helge som hevdet de var to, må en anta at lagretten ville handle etter vitnets observasjon.

Hvis lagretten hadde vært gjort kjent med gjerningsmannsprofilen, der det hevder at det kun er en gjerningsmann, og holdt den opp mot at det ikke er spor av DNA fra gjerningsmann nr. 2 – kun fra Jan Helge Andersen, så er det antatt at lagretten ville kommet til et annet resultat.

Hvis Jan Helge Andersen under saken hadde blitt konfrontert med at han i politiavhør forklarte at det kun var han som brukte metoden med snitt i halspulsåren, så ville lagretten fått vite at det bare var han som kunne og viste om metoden.

Poenget er at det har vært omstendigheter nok til å fylle vilkåret etter strpl. § 391 1. ledd nr 3 til å gjenåpne saken, bare på DNA undersøkelsene som har vist seg å være feil for begge de som var tiltalt.

(5)

Jeg har innledningsvis vist til påtalemyndighetens objektivitetsplikt. Jeg mener at påtalemyndigheten har en plikt til å rette opp feil som den har begått – ikke bare vise kreativitet og argumentere mot, slik det tidligere er blitt gjort. Dette gjelder spesielt siden en har en gjenopptagelseskommisjon som ser som sin oppgave ikke å gjenåpne saker.

Jeg ber om en snarlig tilbakemelding. Det er mange som blør som følge av denne saken.

Med hilsen

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

Advokat ENK­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

brev statsadvokaten i agder – sladdet

 

Viktig bok kommer denne uken. Lik og del gjerne dette innlegg på din Facebook-side og spre info om denne bloggen

Forfatter Bjørn Olav Jahr hevder Viggo Kristiansen er uskyldig dømt i ny bok

Advertisements

Ny begjæring om gjenåpning av Baneheiasaken levert til Gjenopptakelseskommisjonen

Det er nå utarbeidet en ny gjenopptakelsesbegjæring som er levert Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker.

Bakgrunnen for ny begjæring er at det er tilkommet nye fagkyndige opplysninger både når det gjelder mobiltelefonbruk og DNA.

I tillegg er det foretatt en helt ny vurdering av avhørssituasjonene som gir opplysninger som og svekker bevisene sterkt.

Viggo Kristiansens mobilbruk gir ham solid alibi

I Kristiansand byretts dom ble mobiltelefonbeviset avvist til tross for at sakkyndig fra Telenor slo fast at mobiltelefon som befant seg på åstedet ikke kunne nå den basestasjon hvor telefonen var oppkoblet. Dette også til tross for at Viggo Kristiansens mor både i rundspørring og i sin vitneforklaring forklarte at han var ved hjemmet.

Viggo Kristiansens mobiltelefon var i bruk da drapene skjedde, både som telefon og med SMS. Vitnene som sendte SMS og som snakket med Viggo på telefonen er avhørt.

Under lagmannsrettssaken i 2002 var det engasjert et selskap utenom Telenor, Teleplan. Teleplan ga en sakkyndig erklæring om at de ikke kunne konkludere fordi de ikke visste hvordan forholdene var på tidspunktet for de straffbare handlinger den 19. mai 2000.

Det er dokumentert at, til tross for de tekniske opplysninger, så hevdet statsadvokaten og lagmannen under rettsbelæringen at det kunne være dekning til basestasjonen Eg_A på Eg til tross for avstanden. Dette vet vi nå er feil.

Pensjonert siv. ing. Halvard Sivertsen har utført et betydelig arbeide med å gjennomgå Telenorrapporten, Teleplanrapporten og de tekniske opplysninger som foreligger i straffesaken.

Hans konklusjon er at mobiltelefonbeviset er et utelukkelsesbevis. Han viser til at Telenor hadde rett i 2000 da de konkluderte med at det ikke var dekning. Hans gjennomgang av de tekniske data bekrefter det.

Det synes å ha vært en viktig faktor som ble glemt under rettssakene mot Viggo Kristiansen. Når mobiltelefonsamtalene ble vurdert opp mot drapshandlingen prøvde politiet å få bevist at en telefon som var på draps-åstedet allikevel kunne nå frem til basestasjonen utenfor Viggo Kristiansens hjem på EG. Dette til tross for at Telenor hadde opplyst at det ikke gikk, selv når alle andre sendere i nærheten var avslått.

Teleplan, som leverte en rapport der de hevdet ikke å kunne konkludere, gjorde at politiet og aktoratet, og senere retten, la til grunn at en ikke kunne utelukke at det hadde vært dekning fra mobilmasten ved Kristiansens hjem på åstedet. Dermed hadde de plassert Viggo Kristiansen på åstedet. I tillegg overser de også hvor usannsynlig det er at en gjerningsmann ville være opptatt telefonering og tekstmeldinger mens en ugjerning som dette pågikk.

Seks basestasjoner dekket åstedet – Kristiansen var ikke koblet opp mot noen av dem

Det alle glemte var det elementære: En mobiltelefon kobler seg opp mot den nærmeste basestasjonen. Undersøkelser viste at inntil seks basestasjoner dekker åstedet der drapene ble begått, ingen av dem er den Viggo Kristiansens mobil hele tiden var koblet opp mot. Om mobiltelefonen hadde vært på åstedet ville den selvsagt koblet seg opp mot en av de seks basestasjonene som befinner seg i nærheten av Baneheia, blant annet i sentrum av Kristiansand. Den ville ikke koblet seg opp mot Eg_A på Eg.

Siv ing Halvard Sivertsen hevder at dette beviset dermed er et utelukkelsesbevis.

Teleplan sin ingeniør, som skrev deres rapport til Lagmansrettbehandlingen, har til Dagbladet den 5. juli 2016 opplyst at lagmannsretten må ha misforstått hans rapport hvis de har lagt til grunn at det var dekning fra åstedet til Eg_A.

Også Agder politidistrikt har i en påtegning den 5.10.2016 til Statsadvokaten i Agder også lagt til grunn at en mobiltelefon på åstedet ikke har dekning til EG_A. En helt annen konklusjon en det aktor og retten i sin tid hevdet og som bidro til den uriktige dommen av Viggo Kristiansen.

Mobiltelefonrapportene til siv ing Halvard Sivertsen er «nye bevis» etter straffeprosesslovens § 391 1. ledd nr 3.

Feil i DNA-analyser

Kristiansand byrett la i 2001 til grunn, etter sakkyndig utredning fra Rettsmedisinsk Institutt, (RMI) at spanske DNA eksperter mente det var «sikker» DNA fra to personer på åstedet. Siden DNAet stemte med 56,4 % av Norges mannlige befolkning og Viggo Kristiansen støttet det opp mot Jan Helge Andersen sin forklaring om at Viggo Kristiansen hadde vært med.

I 2009 ble det gjennomført nye DNA undersøkelser. Da kom det for første gang frem en fullverdig DNA fra Jan Helge Andersen. Det var ingen nye DNA funn fra Viggo Kristiansen av den nye gjennomgangen.

Den britiske DNA spesialisten, Dr Susan Pope og den norske DNA spesialisten Ragne Farmen fra Gena AS i Stavanger, var begge svært kritiske til konklusjonene om DNA. Dr Susan Pope mente at det DNA, som ble hevdet å være fra Viggo Kristiansen, ikke kunne gi annen konklusjon enn at det kunne være eller ikke være DNA.

DNA spesialist Ragne Farmen mente DNA var et såkalt artefakt, en forurensning, på bakgrunn av sin form og mangel av ytterligere materiale.

Rettsmedisinsk Kommisjon (DRK) hadde hatt analysene til DNA spesialist Ragne Farmen og Dr Susan Pope til vurdering og konkluderte med at det ikke var noe å anføre.

DRK hadde også RMI sin rapport til vurdering. Denne fikk anmerkning og det var at RMI burde vekte funnet av DNA fra Viggo Kristiansen da en slik vekting kunne medføre, enten at han ble trukket inn i saken eller utelukkes. RMI ville ikke gjøre det.

Resultatet ble at da Gjenopptakelseskommisjon i sin avgjørelse i 17.6.2010 behandlet DNA beviset og feilaktig la til grunn at DRK hadde konkludert med at det var DNA fra Viggo Kristiansen.

Det har vært korrespondanse med DRK i forkant av gjenopptakelsesbegjæringen. DRK har i brev av 11.5.2017 beklaget at deres formulering i 2010 kan ha blitt misforstått av Gjenopptakelseskommisjonen. DRK har henvist til DR Susan Pope sin konklusjon fra 2010 som hadde som konklusjon om at funnet kunne være eller ikke være DNA. Det var dette de ”mente” å si at de ikke hadde anmerkninger til det.

DR Susan Pope’s konklusjon sier at funnet, når det har blitt vektlagt, ikke er et bevis for at det er funnet DNA.

Det er dermed også et nytt bevis jfr straffeprosessloven § 391 nr 3.

DNA vurdert ut fra DRK sitt brev av 11.5.2017 er noe annet enn det Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett fikk opplyst fra representanten fra RMI, at  «spanske eksperter mente det var sikkert bevis for at det var to.»

Begge disse bevis, mobiltelefonen og DNA, viser ikke annet enn at det var en person til stede på åstedet.

Jan Helge Andersen forklarte seg usant

I tillegg til det ovenstående så har det hele tiden, i alle gjenåpninger, vært fokusert på de åpenbare feil i Jan Helge Andersens forklaringer. Han fortalte hjemme denne dagen at han skulle til Baneheia og løpe sammen med Heimevernet. I dag vet vi at det ikke var noe slikt løp.

Det er også avdekket at Viggo oppsøkte Jan Helge i Baneheia denne kvelden, før drapene for å få låne nøkkelen til boden som de hadde sammen. Dette fordi Viggo Kristiansen hadde låst inne mobilen og nøklene til å låse sykkelen.

Han ble observert da han hentet sykkelen. Det er vitne som forteller at sykkelen ikke ble stående igjen.

Ofrene ble drept med et spesielt knivsnitt i halspulsåren. Det er et avhør av Jan Helge Andersen der han beskriver i detalj hvordan han hadde lært å bruke denne metoden med kniv, han forteller også at han og Viggo Kristiansen aldri hadde diskutert denne metoden.

Det har alltid blitt oppfattet som spesielt at det er to offer og begge er drept med denne akkurat denne metoden, til tross for at Jan Helge Andersen hevder Viggo Kristiansen drepte den ene og Andersen ble presset til å drepe den andre.

Det som er nytt ved denne begjæring er også en analyse av politiets avhørsmetoder. Tidligere har en fått bistand fra den verdenskjente professor Gisli Gudjonsson som advarte på det sterkeste å legge Jan Helge Andersen sin versjon til grunn. Nå kan en påvise at det var politiet som tidlig mente det var to gjerningsmenn og at Jan Helge Andersen ble oppfordret til å si at de var to. Videre viser avhørene at Jan Helge Andersen på mange måter ble styrt av Politiet til til å trekke inn Viggo i saken, og til hvordan han beskrev hendelsene.

Det er mange forskjellige elementer påberopt i begjæringen for å vise at Viggo Kristiansen er uskyldig.

Gjenopptakelseskommisjonen vil nå sende begjæringen til Statsadvokaten i Agder slik at de kan gi et tilsvar. Deretter vil det sannsynligvis bli en proesessutveksling i saken før konklusjonen kommer.

Hjelp oss gjerne med å dele dette blogginnlegget på din Facebook eller twitterkonto.

Jan Helge Andersen lanserte ikke ideen om to gjerningsmenn. Det var politiet som fortalte ham det. Dagbladet avslører.

Det var politiet som først lanserte ideen om to gjerningsmenn og at Viggo Kristiansen var med for Jan Helge Andersen. Dagbladet har fått tilgang på en politirapport hvor dette kommer frem. Avhørsekspert kritiserer dette kraftig og kaller avhørene av Jan Helge Andersen verdiløse blant annet av denne grunn. Det eneste som knytter Viggo Kristiansen til drapene er nettopp Jan Helge Andersens forklaringer. Les Dagbladets avsløringer HER.

Les den nye sakkyndige rapport som utelukker Viggo Kristiansen fra åstedet her

 MOBILBEVISET I BANEHEIASAKEN

Rapportens forfatter

 Halvard Sivertsen

Født: 27.1.1948

Sivilingeniør. Cand. scient. med hovedfag i fysikk ved Universitetet i Bergen 1992.
Fagområde: Mikroelektronikk.

Ansatt i Telenor fra 1977. De siste 20 årene som overingeniør i Telenorselskapet Norkring.
Fagområde: Kringkasting. God kjennskap til dekningsproblematikk.

Pensjonist fra 2015.

Bakgrunn for rapporten

Det såkalte mobilbeviset dukket tidlig opp som et element i Baneheiasaken. Det var Kripos som hadde ansvar for å samle inn og bearbeide elektroniske spor, og det ble på et tidlig tidspunkt innhentet trafikk-data fra teleoperatørene for mulige involverte, vitner eller mistenkte. For Viggo Kristiansen, som hadde Telenorabonnement, ble det innhentet data fra Telenor om hans bruk av mobiltelefonen i det aktuelle tidsrommet.

I første omgang gjaldt dette bare utgående trafikk. Det foreligger en egenrapport fra politiførstebetjent Geir Filseth datert 25.6.2000 der trafikkdata for Kristiansens mobiltelefon er vedlagt. Av utskriften går det frem at det ble sendt to tekstmeldinger kl. 18:57:34 og kl. 19:37:39, begge til det samme nummeret. For telefonsamtalene er det i oversikten oppgitt hvilken basestasjon samtalen har gått over, men dette er ikke oppgitt for tekstmeldingene.

Det ble tatt skritt for å identifisere eierne av de telefonnumrene det var ringt eller sendt tekstmeldinger til. I en rapport fra politibetjent Oddbjørn Lunde datert 12.7.2000, er eierne av de aktuelle telefonnumrene listet opp. Her finner vi navnet på den jenta Kristiansen hadde sendt tekstmeldinger til.

Etter Kristiansen ble anholdt ble det innhentet mer utførlige data fra Telenor for en lengre periode og nå også med utskrift av inngående trafikk. En analyse av disse dataene viser at Kristiansen også mottok to tekstmeldinger i det aktuelle tidsrommet. Men denne analysen ble først foretatt lenge etter at etterforskningen var avsluttet, faktisk først etter at rettssaken var påbegynt. Dataene ser ikke ut til å ha spilt noen rolle i etterforskningen. Dataene var heller ikke tilgjengelige for forsvarerne. Det tok syv måneder før andre fikk kjennskap til disse trafikkdataene.

Det etterforskerne visste var at Kristiansen hadde sendt to tekstmeldinger. Disse var interessante fordi de var sendt på to tidspunkt da Kristiansen ifølge Jan Helge Andersens forklaring var involvert i draps-handlingene. Men politiet ser, så lenge etterforskningen pågikk, ikke ut til å ha gjort undersøkelser for å slå fast hva Telenors trafikkdata kunne si om hvor Kristiansen kunne ha befunnet seg når han sendte tekstmeldingene. Etterforskningen ble avsluttet uten at de innsamlete trafikkdata var analysert, saken ble oversendt statsadvokaten, tiltale ble tatt ut og rettssaken berammet.

Offentligheten ble først kjent med Kristiansens mobilbruk etter rettssaken var begynt. På rettsakens andre dag opplyste aktor, statsadvokat Edward Dahl, ifølge Aftenpostens referat, at Kristiansen, mens over-grepene ble begått, hadde sendt tekstmeldinger til en kamerat. Det var under eksaminasjonen av Andersen aktor trakk frem tekstmeldingene og hensikten ser ut til å ha vært å så tvil om Andersens forklaring. Det aktor ville ha frem var åpenbart at Andersen hadde oversett Kristiansens mobilbruk fordi han selv var opptatt med å begå overgrep mot jentene. At det at tekstmeldingene ble kjent satte i gang en diskusjon om Kristiansen hadde alibi for drapstidspunktet, ser ikke ut til å være tilsiktet.

Etter at tekstmeldingene på denne måten var blitt kjent, mottar Geir Filseth i Kripos en henvendelse fra politiavdelingssjef Magne Storaker i Kristiansand politidistrikt som ville vite om det er mulig å finne ut hvor Kristiansen befant seg da han sendte de to tekstmeldingene. Det er formodentlig Kristiansens forsvarer som har etterspurt denne informasjonen. Det er fremdeles bare snakk om de to meldingene Kristiansen har sendt. Filseth henter nå frem de trafikkdataene han hadde mottatt fra Telenor syv måneder tidligere og henvender seg til Telenor for å få hjelp til å tolke disse dataene.

I Filseths egenrapport datert 3.5.2001, 11 dager etter at rettssaken hadde startet, blir det for første gang dokumentert at Kristiansen også hadde mottatt to tekstmeldinger, kl. 18:55:59 og kl. 19:24:50. Av rapporten fremgår det at både de sendte og de mottatte tekstmeldingene er formidlet via basestasjonen EG_A og at Kristiansens mobil følgelig ha befunnet seg innenfor dekningsområdet til denne basestasjonen. Men, Filseths kontakt i Telenor har ikke oversikt over hvilke områder dekningsområdet omfatter. Hun lover imidlertid å ta kontakt med rette vedkommende i Telenor Mobil og få ham til å sende denne informasjonen direkte til Storaker.

Den 9.5.2001 mottar Storaker en faks fra sikkerhetssjef Audun Tollum-Andersen i Telenor Mobil med beskrivelse av dekningsområdet for EG_A. Av faksen fremgår det at, for å si hvor langt inn i Baneheia dekningsområdet strekker seg, må det utføres målinger. Dette fører til at det blir rettet en henvendelse til Telenor om å bistå med målinger, og allerede den 11.5 er Telenor i gang med målingene.

Tre dager med målinger resulterer i en rapport til Kristiansand politidistrikt med den klare konklusjonen at det ikke er mulig å kommunisere via EG_A på åstedet eller i det området der Kristiansen ifølge Jan Helge Andersens forklaring skal ha befunnet seg.

Dette området er beskrevet på et kart over Baneheia som etterforskerne utarbeidet i samarbeid med

Andersen og som viser den ruten de to guttene skal ha fulgt. Andersen har også deltatt i en rekonstruksjon i Baneheia og har bekreftet at den inntegnete ruten på dette kartet er korrekt gjengitt.

 VEDLEGG 1: Kart over Baneheia med inntegnet trasé.Kart over Baneheia med inntegnet trase

Hva er et dekningsområde?

Et dekningsområde er et område der det er mulig å bruke mobiltelefonen. Alle som har en mobiltelefon har opplevd å være i et område der det ikke er mobildekning eller der dekningen er dårlig. En vanlig mobiltelefon viser om det er dekning der brukeren befinner seg, men sier ingenting om hvilken base-stasjon telefonen er koblet opp mot.

Basestasjonene i GSM-systemet er nødt til å ligge tett. Dette fordi det som avgjør om det er dekning i et område, ikke er om mobilen er i stand til å motta signalene fra basestasjonen, men om basestasjonen er i stand til å motta signalene fra mobiltelefonen.

I tillegg til å ligge tett og dekke avgrensete områder, er det viktig for at systemet skal fungere at det også er god overlapping mellom dekningsområdene. Dersom en bruker har en samtale gående skal han fritt kunne bevege seg fra det ene dekningsområdet til det andre, uten at samtalen blir brutt. Det vil si at mobiltelefonen kobler seg fra en basestasjon og over til en annen uten at brukeren merker noe.

At basestasjonene ligger tett og har god overlapping betyr også at systemet blir mer robust. Dersom en basestasjon går ned på grunn av feil, vil det i områder med god dekning ikke nødvendigvis merkes av brukerne fordi andre basestasjoner kan overta trafikken.

Overlapping er imidlertid bare mulig for basestasjoner som benytter forskjellig frekvens. Dersom dekningsområdene for to basestasjoner, som benytter samme frekvens, overlapper får vi et område med interferens der de to signalene vil ødelegge for hverandre og ingen kommunikasjon vil være mulig. Like viktig, som å sørge for at det er god overlapping i systemet, er det å sørge for at to basestasjoner som benytter samme frekvens ligger så langt fra hverandre at de ikke har overlappende områder.

Frekvenser er en begrenset ressurs og gjenbruk av frekvenser er helt nødvendig. Derfor vil en vesentlig del av planleggingen av et mobilnett består i å avgrense dekningsområdet til den enkelte basestasjon, slik at man vet hvor det er trygt å legge en basestasjon som benytter samme frekvens. Til dette bruker man direktive antenner (retningsstyrte) som begrenser utstrålingen til et bestemt område. Et slikt område kalles for en celle. Dersom en basestasjon har flere antenneretninger dekker hver av antenneretningene en celle.

En mobiltelefon som er påslått og som befinner seg i et område med mobildekning, vil alltid være oppkoblet mot en basestasjon. Det er grunnprinsippet for at systemet skal fungere. En mobiltelefon som er påslått og som befinner seg i et område med dekning er i en av to mulige tilstander. Dersom telefonen har en samtale gående er den i aktiv modus (Active Mode). Dersom den ikke har en samtale gående er den i hvilemodus (Idle Mode).

Viggo Kristiansen hadde ingen samtaler gående i det aktuelle tidsrommet, så hans telefon var hele tiden i Idle Mode. I Idle Mode sender mobiltelefonen kontinuerlig ut et signal som gjør at den kan identifiseres av systemet og den lytter kontinuerlig til signalene fra omkringliggende basestasjoner.  Den kobler seg alltid til den basestasjonen som har det beste signalet. Får den en oppkalling, har systemet kontroll på hvilken basestasjon mobilen er koblet til, og vil sette opp en forbindelse over denne basestasjonen.

Det beste signalet vil i de aller fleste tilfellene si det sterkeste signalet, men signalkvalitet er også et kriterium, og dersom det er mye feil i det signalet som har det høyeste nivået kan mobilen koble seg til en basestasjon som har et lavere signalnivå, men bedre signalkvalitet. Men, signalstyrke er som sagt hovedkriteriet. I et område der det er dekning fra flere basestasjoner vil en mobiltelefon i de aller fleste tilfeller være koblet til den basestasjonen som har det høyeste signalnivået.

Dersom en mobiltelefon, som befinner seg i dekningsområdet til en bestemt basestasjon, forflytter seg inn i dekningsområdet til en annen basestasjon vi telefonen på et tidspunkt koble seg over til den nye stasjonen. Dette er ikke noe brukeren merker, enten telefonen er i Idle Mode eller i Active Mode. Et område der signalene fra to basestasjoner er omtrent like sterke, kalles for et cellegrenseområde. Dersom man befinner seg i et cellegrenseområde når man skrur på mobilen vil det være tilfeldig hvilken base-stasjon den kobler seg til. Det er imidlertid lagt inn en treghet i systemet som gjør at når man kommer fra dekningsområdet til en basestasjon og beveger seg inn i dekningsområdet til en annen vil telefonen ikke koble seg over med en gang signalet fra den andre stasjonen blir det sterkeste. Dette for å hindre raske og unødvendige omkoblinger mellom basestasjonene. Det er to kriterier som må være oppfylt for at mobil-telefonen skal skifte basestasjon. For det første må signalet fra den nye basestasjonen være et visst nivå høyere enn signalet fra den basestasjonen man allerede er koblet til. 3 dB er det vanligste nivået. Det tilsvarer en dobling av signalstyrken. For det andre må dette signalnivået være stabilt 3 dB høyere over et visst tidsrom.

I praksis betyr dette at når man beveger seg fra dekningsområdet til basestasjon A og i retning av base-stasjon B, vil mobiltelefonen være koblet til basestasjon A også når man beveger seg inn i cellegrense-området mellom de to stasjonene. Først når man har kommet så langt at signalet fra basestasjon B er stabilt 3 dB høyere enn signalet fra basestasjon A, vil telefonen koble seg over til B. Dette fysiske punktet vil da ligge på den ene cellegrensen mellom det to basestasjonene. Telefonen er nå koblet opp mot basestasjon B og hvis man nå snur og beveger seg mot A vil telefonen være koblet til B inntil man kommer til det punktet der signalet fra A er stabilt 3 dB høyere enn signalet fra B. Der befinner den andre celle-grensen seg. Det er altså området mellom disse to grensene som er definisjonen på et cellegrenseområde.

Innenfor dette området kan det naturligvis finnes mindre områder der signalet fra den ene eller den andre basestasjonen er sterkt nok til å trigge en handover.

Dekningsområdet til en basestasjon består altså av et primærdekningsområde der signalene fra denne stasjonen er dominerende og ett eller flere cellegrenseområder, der signalene fra andre basestasjoner er på omtrent det samme nivået. I tillegg vil man som oftest ha et område der signalnivået i og for seg er tilstrekkelig til å kunne kommunisere, men der signalene fra andre basestasjoner er dominerende slik at det i praksis vil være en av disse en mobiltelefon vil koble seg til. Et slikt område vil altså ikke være en del av basestasjonens dekningsområde.

Telenors rapport

De første målingene ble foretatt fredag 11. mai, 18 dager etter at rettsaken var startet. I Telenors rapport heter det:

«Etter anmodning fra sikkerhetssjef Audun Andersen Tollum ble det foretatt målinger sammen med

Storaker i politiet. (…) Målingene ble foretatt med telefoner med kanaldisplay på steder som politiet anså som sentrale i saken. Målinger (oppringninger) ble foretatt på åstedet og på flere aktuelle utsiktspunkter. Vi fikk ikke inn EG_A på noen steder bortsett fra på ett av utsiktspunktene lengst mot Eg. Her var EG_A svakt inne på nabolisten, men flere andre celler var mye sterkere. Først når vi var ca. 200 m fra parkeringsplassen ved Svarttjønn ble det tatt handover til EG_A

Det var altså politiavdelingssjef Storaker fra politiet som anviste hvor det skulle måles. Åstedet var det naturlige utgangspunktet, og de andre stedene det ble foretatt målinger er i rapporten beskrevet som

«utsiktspunkter», altså steder der sannsynligheten ville være størst for å kunne få inn signalene fra EG_A. Det viste seg å ikke være mulig. Det var ikke bare det at signalene fra andre basestasjoner var dominerende, det var overhodet ikke mulig å få inn signalene fra EG_A. Bare på ett målepunkt, det som lå

nærmest Eg, og altså lengst borte fra åstedet, var det mulig å registrere et svakt signal fra EG_A, men her var signalene fra andre basestasjoner mye sterkere. Selv her ville altså en mobiltelefon altså ikke koble seg til EG_A, men til den basestasjonen som var dominerende.

Mandag 14.mai er Telenor igjen i Baneheia og foretar nye målinger. I Telenors rapport heter det:

«Anmodning fra politiet (via sikkerhetssjefen i TM) om nye målinger. (…) Fra politiet var det etterforsker Geir Hansen. Målingene startet ved parkeringsplassen ved Svarttjønn og ruten vi fulgte ble anvist av politiet. Denne ruten ble foretatt med oppkoblet telefon. Se bilde 3. Vi hadde kun EG_A et lite stykke før den ga handover til andre celler ned i kvadraturen. På åstedet og andre aktuelle steder prøvde vi å “tvinge” måletelefonen over på EG_A uten å lykkes noen gang. Vi foretok også målinger i området Engstien 2 A som er hjemmet til den siktede Viggo

Samme ettermiddagen foretok Telenor nye målinger uten at politiet var tilstede, denne gangen med telefonen i Idle Mode (ikke oppkoblet). I rapporten heter det:

«Resultatet av denne målerunden bekreftet tidligere målinger at EG_A ikke dekker åstedet eller de andre aktuelle stedene

Vi ser at Telenor denne dagen gikk opp hele den ruten Andersen hevdet at han og Kristiansen hadde fulgt etter at de forlot parkeringsplassen ved Svarttjønn. Etter kort tid mistet de forbindelsen med EG_A for aldri senere å få den igjen. Dette gjelder hele det området der Andersen forklarte at de to hadde oppholdt seg. Selv når man låste frekvensen til EG_A var det ikke mulig å registrere noe signal. Derimot var signalstyrken utmerket i området rundt Kristiansens bopel der han hevdet å ha oppholdt seg.

Tirsdag 15.mai ble det foretatt nye målinger også uten at politiet var til stede. Ved denne anledningen deltok dekningssjefen i Telenor Mobil, Bjørn Amundsen. I rapporten heter det:

«På denne turen ble telefonen til Bjørn Amundsen logget av driftspersonalet for Kristiansand BSC1. Vi var igjen på åstedet og flere av de samme stedene som vi hadde målt før og vi fikk heller ikke inn EG_A ved disse målingene/testene

At Amundsens telefon ble logget, vil si at Amundsen mens han beveget seg rundt i det aktuelle området foretok oppringninger og at driftspersonalet noterte hvilken basestasjon oppringningene gikk over. Ingen gikk over EG_A.

På grunnlag av disse målingene og en teoretisk beregning av dekningsområdet for EG_A, ble det ut-arbeidet et kart som viste det beregnete dekningsområdet for EG_A. Dette er egentlig ikke et kart men et luftfoto av Baneheiaområdet der primærdekningsområdet for EG_A er tegnet inn. På bildet er også åstedet markert, samt beliggenheten til basestasjonen EG_A.

 VEDLEGG 2: Sannsynlig dekningsområde for EG_A. Utarbeidet av Telenor.

Sannsynlig dekningsområdet Eg_A

Rapporten konkluderer med at det er «lite sannsynlig at Telefonen (simkortet) var på åstedet da de aktuelle meldingene ble sendt/mottatt.»

Rapporten slår også fast:

  • At det var god kapasitet i nettet i det aktuelle tidsrommet
  • At det ikke var registrert uregelmessigheter eller feil i nettet, som kunne ha hatt betydning for dekningsforholdene
  • At det i løpet av det året som var gått fra drapsdagen, og frem til målingene var utført, ikke var foretatt endringer i nettet som skulle tilsi at de utførte målingene ikke var representative for forholdene slik de var den 19.5.2000.

Resultatet av disse målingene ble lagt frem i retten av dekningssjef Bjørn Amundsen 15.mai, altså samme dag som de siste målingene ble foretatt. Dette vakte oppsikt. I Dagbladets referat heter det i overskriften:

«Mobilbombe i Baneheia».

«Som nest siste vitne sprang Telenors eksperter en bombe i Baneheia-saken. Basestasjonen som Viggo Kristiansens mobiltelefon kommuniserte med på drapskvelden dekker ikke åstedet i Baneheia, viser nye målinger fra Telenor.

Telenor har i går og i dag foretatt målinger i Baneheia for å se om basestasjon EG_A, som mottok og sendte flere tekstmeldinger som skulle til Viggos mobil drapskvelden, faktisk dekker åstedet.

Telenor Mobils dekningssjef Bjørn Amundsen la fram et kart som viste dekningsområdet for EG_A. Dette området inkluderer ikke åstedet i Baneheia.

Det er overveiende sannsynlig at sim-kortet har befunnet seg i dette området, sa Amundsen.

Han har i dag gjennomført målinger på åstedet selv, og i så å si alle tilfeller gikk samtalene gjennom en stasjon på Odderøya, i andre enden av sentrum. Et par samtaler gikk via Caledonien like ved. Ingen av samtalene gikk via EG_A.

Vi har ikke greid å henge på EG_A i dette området, sa Amundsen.

– Selv om vi faktisk låste en av telefonene på EG_A greide vi ikke å sette opp en samtale over den base-stasjonen når vi var i dette området.

Denne basestasjonen ligger i de tiltaltes nabolag. Viggo Kristiansen oppgir å ha oppholdt seg i sin

bunker like utenfor hjemmet drapskvelden. Politiet har i sin etterforskning brukt teoretiske dekningskart som ikke er basert på faktiske målinger. Disse nye målingene er gjennomført på initiativ av Kristiansens forsvarer Tore Pettersen

Det er grunn til å notere seg at Amundsen ifølge dette referatet brukte uttrykket «overveiende sannsynlig» om hvor Kristiansens mobiltelefon må ha befunnet seg da de omtalte tekstmeldingene ble utvekslet. For å tydeliggjøre hva dette faktisk innebærer her jeg overført det beregnete dekningsområdet for EG_A til det kartet over Baneheia som viser hvor Viggo Kristiansen ifølge Jan Helge Andersens forklaring skal ha befunnet seg.

VEDLEGG 3: Kart over Baneheia med inntegnet trasé og dekningsområde for EG_A.

Ifølge Andersens forklaring har de to guttene etter at de forlot området ved Svarttjønn, noe etter kl. 18, ikke på noe tidspunkt vært i nærheten av dekningsområdet for EG_A.

Det er verd å merke seg det Dagbladet skriver om politiets etterforskningsmetoder, at politiet har brukt teoretiske dekningskart som ikke er basert på faktiske målinger. Dersom dette er informasjon som stammer fra politiet, er det ikke riktig iflg etterforskningsmaterialet. Politiet hadde, frem til rettssaken startet, ikke sjekket dekningsområdet for EG_A. Inntil Filseths rapport forelå den 3. mai var etter-forskerne ikke klar over at tekstmeldingene var formidlet over EG_A.

Etter at Telenors rapport var lagt frem mottok politiet flere henvendelser fra folk som mente å kunne påvise svakheter i Telenors analyse. I Dagbladets referat 21.5 heter det:

«Eksperter fra blant andre telekonsulentselskapet Teleplan kritiserte i forrige uke Telenors eksperter for ikke å ha tatt hensyn til om hvorvidt atmosfæriske forhold kunne føre til at EG_A hadde dekning på åstedet drapskvelden. Telenors sikkerhetssjef innrømmet i dag i retten at dette hadde de ikke sett nærmere på, og at dette lå utenfor hans kompetanse.»

(I den rapporten Teleplan selv senere utarbeidet, blir det utelukket at atmosfæriske forhold kan ha hatt noen betydning for dekningsforholdene.)

Det forholdet som vakte mest oppsikt var usikkerheten om tidspunktet for den meldingen som var registrert mottatt kl. 19:24. At Kristiansen hadde befunnet seg innenfor dekningsområdet for EG_A da han sendte to meldingene kl. 18:57 og kl. 19:37 ga et tidsrom på 40 minutter som i det minste ga en teoretisk mulighet for at han kunne ha rukket å begå ugjerningene. Men dersom han også hadde befunnet seg innenfor dekningsområdet til EG_A kl. 19:24, ble dette tidsrommet redusert til 27 minutter. Dette inkluderte den tiden Kristiansen måtte ha brukt på å bevege seg mellom dekningsområdet for EG_A og åstedet. I sin forklaring i retten den 16.5 åpnet sikkerhetssjef Audun Tollum-Andersen for at det registrerte tidspunktet kunne være det tidspunktet denne meldingen var sendt. Kristiansens mobil kunne ha vært avslått og meldingen først mottatt da Kristiansen slo på mobilen rett før kl. 19:37. Med denne muligheten åpen, tok retten pause til over 17.mai-helgen.

Da rettsaken startet igjen mandag 21.5 ble det imidlertid klart at denne muligheten kunne avskrives.

Telenors eksperter hadde brukt helgen til å granske omstendighetene omkring denne tekstmeldingen og var kommet frem til at Kristiansens mobil måtte ha vært påslått og ha befunnet seg innenfor dekningsområdet til EG_A også kl. 19:24. Dersom en tekstmelding blir sendt til en mobil som er avslått, eller befinner seg utenfor dekningsområde, blir meldingen lagret i systemet i påvente av at mobilen til mottaker skal koble seg opp mot en basestasjon. Når forbindelsen er opprettet blir meldingen overlevert. Det tidspunktet som blir registrert i systemet er det tidspunktet da meldingen blir mottatt av mottakers mobil-telefon. Dette tidspunktet sier ingenting om når meldingen blir lest, kun når mobilen har mottatt den.

Kl. 19:24:50 er altså det tidspunktet da Kristiansens mobil mottok denne tekstmeldingen via EG_A og mobilen må følgelig også da ha vært innenfor dekningsområdet til denne basestasjonen, selv om

Kristiansen kan ha lest meldingen på et senere tidspunkt.

En tredje usikkerhet som ble trukket frem, var om det likevel kunne ha vært mulig å sende tekstmeldinger via EG_A. Generelt kreves det et høyere signalnivå for å kunne gjennomføre en samtale enn for å sende en tekstmelding. De fleste av Telenors tester var gjort ved at det ble foretatt oppringninger.

Tirsdag 22. mai ble det derfor utført nye målinger. Hensikten var å få bekreftet om det var mulig å sende eller motta tekstmeldinger via EG_A. Ved denne anledningen ble telefonen låst til EG_A og det ble foretatt en målerunde fra parkeringsplassen ved Svarttjønn langs den ruten politiet tidligere hadde anvist fra parkeringsplassen til åstedet. Ved regelmessig mellomrom ble det forsøkt å sende tekstmeldinger.

Målingene viste at med en gang man forlot det området, som på dekningskartet var markert som dekningsområdet for EG_A, var det ikke lenger mulig å sende eller motta tekstmeldinger. På tilbakeveien var det først når man kom inn i det markerte dekningsområdet at det igjen ble mulig å sende meldinger og det var også først da at svaret på de tekstmeldingene som var sendt tidligere ble mottatt.

Dermed skulle usikkerheter omkring Kristiansens mobilbruk være ryddet av veien. Tilsynelatende hadde Kristiansen et klart alibi.

Dommen i byretten.

Dommerne i byretten valgte å se bort fra dette alibiet. I dommen heter det:

«Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk. Fra Telenors side er det videre opplyst at man ikke ser det vil være praktisk mulig å foreta ytterligere undersøkelser som kan utdype dette. Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at tiltalte Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III

Om Telenors undersøkelser heter det:

«Tiltalte Kristiansen har som allerede nevnt forklart at han etter å ha snakket med Andersen ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 den 19. mai gikk hjem og oppholdt seg i sin arbeidsbod. Der var han frem til Andersen kom tilbake fra joggetur, angivelig noe etter kl. 20.00. Det har ikke vært ført noen vitner som kan bekrefte Kristiansens forklaring på dette punkt. Imidlertid er det fremlagt en utskrift fra Telenor som viser bruken av Kristiansens mobiltelefon i det aktuelle tidsrom. Av denne fremgår det at han kl. 18.55 mottok en tekstmelding og selv sendte en kl. 18.57. Disse to gikk over basestasjon Eg-A. Primærdekningsområdet for denne basestasjonen dekker området nord for åstedet, vel 300 m fra dette. Målinger foretatt av Telenor over dekningsområdet for Eg-A senderen viser at man på åstedet ikke fikk kontakt med denne og at man måtte til nordenden av 3. Stampe før en vanlig mobiltelefon slår inn på denne senderen, dvs. innenfor det som er beskrevet som primærdekningsområdet. Etter de opplysninger retten har fått seg forelagt, bekrefter dette at da mobiltelefonen mottok en tekstmelding kl. 18.55 og senere sendte en melding kl. 18.57 så befant telefonen seg innenfor dekningsområdet til Eg-A senderen, dvs. et stykke nord for det som har vært som har vært åstedet for handlingene tiltalens post I – III bygger på. Senere er det mottatt en tekstmelding til samme mobiltelefon kl. 19.24 og sendt en tekstmelding kl. 19.37. Også disse to meldingene er gått over Eg-A senderen

Dommen legger til grunn at de opplysningene retten har mottatt om dekningsområdet for EG_A er korrekte. Dommen tar ikke noe forbehold om at det kan være usikkerheter knyttet til målingene eller de beregningene Telenor har utført. Dommen forsøker imidlertid å sannsynliggjøre at den mobilbruken som er dokumentert, ikke utelukker at Kristiansen kan ha begått de drapene han er tiltalt for.

Dommen trekker frem flere teorier som skal forklare hvordan Kristiansen likevel kan ha utført de handlingene han var tiltalt for. I dommen heter det:

«Aktor har til denne mobiltelefonbruken vist til at det ikke er noe i veien for at de to tiltalte frem til noe før kl. 19.00 befant seg innenfor det som har vært dekningsområdet for Eg-A senderen. Etter dette har de beveget seg frem mot åstedet og senere kommet i kontakt med de to fornærmede og gjennomført vold-tektene og drapene på disse. Tiltalte Andersen har forklart for politiet og i retten at han ikke på noe tidspunkt observerte Kristiansens mobiltelefon og derfor heller ikke registrerte at denne ble brukt mens ugjerningene fant sted. Han har imidlertid forklart at tiltalte Kristiansen, etter at drapene var utført, en periode var borte fra åstedet uten at Andersen visste hvor Kristiansen var. Det er etter rettens vurdering ikke noe i veien for at Kristiansen på det tidspunktet beveget seg over til det som har vært deknings-området for Eg-A senderen

Denne teorien har to svakheter. For det første: tidsaspektet. Kristiansen må ha brukt noe tid på å forflytte seg mellom dekningsområdet for EG_A og til åstedet. Under en befaring foretatt den 21.12.2001 deltok Jan Helge Andersen i en rekonstruksjon av den ruten han og Kristiansen skulle ha fulgt, fra parkeringsplassen ved Svarttjønn, til det utsiktspunktet rett vest for badeplassen ved 3. Stampe der guttene skulle ha observert de to badende jentene.

Rekonstruksjonen ble foretatt i det tempoet Andersen mente han og Kristiansen hadde holdt og tiden ble tatt med stoppeklokke. Fra bommen ved parkeringsplassen og frem til utsiktspunktet, brukte de vel 10 minutter. Dersom jentene akkurat var i ferd med å forlate badeplassen da guttene observerte dem og

guttene straks gikk dem i møte, er det mulig å tenke seg at guttene kan ha vært oppe på åstedet med jentene 5 minutter senere. De har i så fall brukt 15 minutter av de 27 minuttene de har til disposisjon. Klokken er da ca. 19:12 og det er 12 minutter før Kristiansen mottok en tekstmelding kl. 19:24. Da må han igjen ha vært tilbake til dekningsområdet til EG_A. Dersom han holdt samme tempo på turen tilbake må han altså ha forlatt åstedet senest kl. 19:15. Selv om man legger til grunn at Kristiansen kan ha løpt tilbake, og altså kan ha ventet litt før han dro, ser man at det er umulig at han har vært med på drapene i løpet av de minuttene han hadde til disposisjon.

Dersom vi legger til grunn at Kristiansen forlot åstedet kl. 19:15 kan han ha befunnet seg innenfor dekningsområdet til EG_A kl. 19:24. Nå går det 13 minutter før Kristiansen besvarer meldingen kl. 19:37. I løpet av disse 13 minuttene kan han ikke ha rukket frem og tilbake til åstedet. Han må ha oppholdt seg innenfor dekningsområdet. Etter kl. 19:37 kan han teoretisk igjen ha begitt seg tilbake til åstedet. Dette må han også ha brukt ca. 10 minutter på. Vi har da en periode på over en halv time mellom kl. 19:15 og kl. 19:45, der det er utelukket at Kristiansen kan ha oppholdt seg på eller i området rundt åstedet.

For det andre: Denne teorien stemmer ikke med Jan Helge Andersens forklaring. I følge den forlot de to guttene Svarttjønnområdet, og dekningsområdet for EG_A, ca. kl. 18:15. Deretter har han beskrevet den ruten de fulgte til et område vest for åstedet der de tilbragte tiden frem til ca. kl. 19 med å lete etter en teltplass. Dette er uforenelig med denne teoriens forutsetning om at guttene tilbragte tiden frem til kl. 19 innenfor dekningsområdet til EG_A.

La oss se på tiden mellom kl. 19:15 og kl. 19:45. I Andersens forklaring er dette det tidsrommet jentene ble voldtatt og drept. Vi må legge til grunn at Andersen befant seg på åstedet i denne perioden, det er jo hans egne ord. Kristiansen kan beviselig ikke ha vært der på dette tidspunktet. Hvis vi legger til grunn at Andersen husker feil når det gjelder tidspunktene, at ugjerningen fant sted etter at Kristiansen var kommet tilbake etter å ha sendt den siste tekstmeldingen, så må man samtidig konkludere at Andersen ikke har fått med seg at Kristiansen forlot ham i to perioder, en på 20 minutter og en på 30 minutter.

I dommen heter det videre:

«Andersen har forklart at Kristiansen til tider oppbevarte mobiltelefonen i en veske under setet på sykkelen han ved 18-tiden angivelig hadde parkert ved bommen ved Svarttjønn. Dersom telefonen har vært oppbevart innenfor dekningsområdet og telefonen var påslått vil den ha registrert inn tekst-meldingen som ble mottatt kl. 19.24 via Eg-A senderen. Har Kristiansen i den perioden han var borte fra åstedet returnert til sykkelen, har han eventuelt kunnet besvare denne henvendelsen kl. 19.37 før han igjen tok seg tilbake til åstedet og hjalp til med å fjerne spor.»

Det var Andersen som lanserte denne teorien etter at Telenor hadde lagt frem sin analyse. Denne teorien har den fordelen at den gir en plausibel forklaring på hvorfor Kristiansen skulle forlate åstedet og gi seg tilbake til Svarttjønn. Han kan ha kommet på at han hadde glemt mobilen i sykkelvesken. Denne teorien utvider tidsluken da drapene ble begått til 40 minutter og gir en teoretisk mulighet for at Kristiansen kan ha rukket å begå de forbrytelsene han er dømt for.

Han må fremdeles ha brukt tid på å forflytte seg i rommet, det må fremdeles ha gått 15 minutter fra han forlot bommen ved Svarttjønn til han hadde fått med seg jentene opp til åstedet og han må fremdeles ha brukt 10 minutter på å komme seg tilbake til bommen.

Nå er det ikke lengere tilstrekkelig at han er innenfor første mulige dekningsområde for EG_A, han må lenger bort og helt tilbake til bommen der sykkelen står parkert. Han kan altså ikke hatt mer enn maksimalt 15 minutter til disposisjon på åstedet.

Også her er svakhetene til teorien åpenbare. La oss ta utgangspunkt i Andersens opprinnelige forklaring om at Kristiansen låste sykkelen sin til bommen ved Svarttjønn og ga seg i vei sammen med Andersen mot 3. Stampe ca. kl. 18:15.

Dersom Kristiansen lot mobilen bli liggende i sykkelvesken, må det være fordi han glemte den. Han hadde kanskje opprinnelig tenkt å sykle rett hjem, men ombestemte seg og ble med Andersen på en fottur i stedet. Da er det fort gjort å glemme mobilen. Ca. kl. 18:40 beslutter Kristiansen å dra tilbake til Svarttjønn. En forklaring på det kan jo være at han kan ha kommet på at han har glemt mobilen i sykkelvesken. Kl. 18:54 er han tilbake ved sykkelen. Her er det to muligheter: Enten dro Kristiansen alene tilbake, eller så dro han sammen med Andersen. Ingen av disse to alternativene stemmer med Andersens forklaring. Dersom Kristiansen ga seg i vei alene, må man anta at han ga beskjed til kameraten om hvorfor han dro. At han hadde glemt mobilen. Dersom Andersen ble med, er det jo også grunn til å tro at han forklarte

Andersen hvorfor de måtte dra tilbake. Enten må Andersen ha glemt at Kristiansen dro for å hente mobilen og var borte i 20 minutter, eller så må han ha glemt at han selv var med på en tur frem og tilbake til parkeringsplassen. Det er sannsynligheten for dette som sier noe om denne teoriens holdbarhet.

Dette må ha skjedd i så tilfelle: I det Kristiansen kommer bort til sykkelen, kommer det inn en tekstmelding. Kristiansen åpner sykkelvesken, tar ut mobilen, leser meldingen, svarer på den og legger mobilen tilbake i sykkelvesken (!), før han drar tilbake samme veien han kom. Han går så tilbake til Andersen, eventuelt sammen med Andersen, lokker med seg jentene og gjennomfører ugjerningene før han igjen kommer på at han har glemt mobilen i sykkelvesken og drar tilbake for å hente den. Denne gangen har Andersen i sin forklaring tatt høyde for at Kristiansen faktisk forlot åstedet. I sin forklaring hevder Andersen at Kristiansen var borte fra åstedet i en periode etter drapene mens Andersen kuttet einer. Men denne forklaringen stammer jo fra tiden etter Andersen ble gjort oppmerksom på at Kristiansen hadde sendt tekstmeldinger, men før han ble oppmerksom på dekningsproblemene. Andersen har forklart at han brukte ca. 5 minutter på å kutte einer og det er innenfor dette tidsintervallet Kristiansen skal ha vært borte fra åstedet. Nok tid til å sende en tekstmelding altså, men ikke nok til å bevege seg frem og tilbake til bommen ved Svarttjønn.

Er det mulig å forestille seg at de ugjerningene, som Andersen har beskrevet inngående i sine for-klaringer, kan ha funnet sted innenfor en tidsramme på 15 minutter? Det er det ikke, hvis man skal legge Andersens forklaring til grunn. Han har selv anslått at det gikk ca. en time fra guttene møtte de to jentene og til de forlot åstedet etter å ha skjult likene.

Politiet og domstolene har festet lit til denne forklaringen. Andersen har deltatt i en rekonstruksjon på åstedet der hendelses- og tidsforløp ble gjennomgått. Tidsforløpet iflg rekonstruksjonen var betydelig mer enn 15 minutter. Rettens teori, om at mobilen kan ha ligget i sykkelvesken, synes derfor å være uforenelig med sakens hovedbevis – Andersens forklaring.

I dommen heter det videre:

«Andre alternativ er at ugjerningene ble begått i tidsrommet mellom kl. 19.00 og kl. 19.37, eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort fra

Hva retten mener med det første alternativet er uklart. Teorien om at Kristiansens mobil kan ha ligget i sykkelvesken, innebærer jo nettopp at ugjerningene er begått i dette tidsintervallet. Dersom retten mener at Kristiansen kan ha hatt mobilen på seg i dette tidsrommet synes dette i så fall å indikere at retten vender tilbake til den teorien som ble lansert i retten den 16.5, men som ble avvist av Telenors eksperter etter nærmere undersøkelser, at Kristiansens mobil var avslått og at tidspunktet 19:24 er det tidspunktet da meldingen ble sendt. Men, som sagt går det ikke frem av dommen hva retten egentlig mener med dette alternativet.

Det er verd å merke seg at dommen ikke drøfter muligheten for at ugjerningene kan ha blitt begått etter kl. 19:37. Denne teorien ble lansert av aktor i hans prosedyre, så retten må jo ha vurdert denne mulig-heten. Retten må ha funnet denne teorien så usannsynlig at de ikke har tatt med en vurdering av den i dommen.

Det kan forklares med følgende: Dersom guttene forlot området ved Svarttjønn først etter kl. 19:37 kan de ikke ha møtt de to jentene før tidligst kl. 19:50. Kl. 20:19 ringer Kristiansen til en kamerat. Denne samtalen går også over EG_A, så Kristiansen må ha forlatt åstedet senest kl. 20:10. Tidsluken for å utføre ugjerningene blir bare marginalt større enn for sykkelvesketeorien, men nå er det hele hendelsesforløpet inklusive tildekkingen av likene som må inn i dette tidsrommet. Uoverensstemmelsen med Andersens forklaring blir også enda mer markert. I sine første forklaringer hevdet Andersen at de møtte de to jentene noe før kl. 19. Han endret senere tidspunktet til noe etter kl. 19, og det er også det tiltalen legger til grunn. Å legge til grunn at ugjerningene fant sted først etter kl. 19:50 er dermed i enda større konflikt med hovedbeviset i saken – Andersens forklaring.

Den siste teorien dommen trekker frem går ut på at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting.

Dersom vi vender tilbake til kartet i vedlegg 3, der dekningsområdet for EG_A er tegnet inn i det kartet der ruten de to guttene ifølge Andersens forklaring skal ha fulgt er markert, ser vi at guttene etter de forlot området ved Svarttjønn, ca. Kl. 18:15, hele tiden har oppholdt seg utenfor dekningsområdet til EG_A. I tillegg vet vi at i mesteparten av dette området er signalet fra EG_A ikke detekterbart, det ikke mulig å få kontakt med EG_A selv om alle andre basestasjoner er skrudd av (noe de ikke var på drapstidspunktet).

Andersen har forklart at guttene var sammen i hele denne perioden (med unntak av noen minutter mens Andersen kuttet einer). Her er det to muligheter: Enten forklarer Andersen seg korrekt om hvor han har oppholdt seg, men da kan han ikke ha vært sammen med Kristiansen. Eller så forklarer Andersen seg korrekt om at han var sammen med Kristiansen, men da kan de ikke ha oppholdt på de stedene han har oppgitt. Da blir spørsmålet: Hvilken av disse to alternativene er det mest sannsynlige?

Ser vi på det første alternativet; at Andersen forklarer seg korrekt om hvor han faktisk befant seg, men at det ikke er korrekt at han var sammen Kristiansen, må en spørre seg selv – Kan Andersen ha hatt et motiv for å forklare seg usant her?

Kristiansen har jo benektet at han var i Baneheia da ugjerningene ble begått. Dersom Kristiansens for-klaring er korrekt, innebærer det at Andersen var alene om ugjerningene og da kan han jo åpenbart ha hatt et motiv for å forklare seg usant.

I dommen heter det imidlertid:

«Retten fester avgjørende lit til Andersens forklaring om at han var sammen med Kristiansen i det aktuelle tidsrom. De to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken

Da står det andre alternativet igjen; at guttene var sammen hele tiden, men at den ruten Andersen har oppgitt ikke er korrekt. Da blir spørsmålet om hvilket motiv Andersen kan ha hatt for å forklare seg usant straks mer utydelig. Hvorfor skulle Andersen forklare at de to befant seg i et område vest for åstedet dersom de i virkeligheten befant seg oppe ved Svarttjønn? Hvorfor skulle han forklare at de to befant seg på åstedet i en time, dersom de i dette tidsrommet i virkeligheten tok to turer til Svarttjønn? Eller er det mulig å forestille seg at Kristiansen kan ha forlatt Andersen i lange perioder av gangen uten at Andersen merket det?

Etter Andersen var anholdt, og hadde tilstått det ene drapet, var han i en vanskelig situasjon. Kristiansen var også anholdt, men nektet for at han hadde noe med drapene å gjøre. Andersen hadde ingen garantier for at han ville bli trodd ettersom etterforskningen skred frem. For ham må det ha vært helt avgjørende å fremstå som troverdig. Dersom han ble grepet i en løgn, kunne etterforskerne miste tilliten til hele forklaringen hans. Det er derfor all grunn til å tro at Andersen har holdt seg til sannheten så langt som overhodet mulig. Det kan rimeligvis ikke utelukkes at han lyver om at han var sammen med Kristiansen og om at det var Kristiansen som utførte de fleste av ugjerningene. Men, han kan umulig ha hatt noe motiv for lyve når det gjelder beskrivelsen av den måten ugjerningene ble utført på eller det øvrige hendelses- og tidsforløpet. Da Andersen gikk opp ruten sammen med etterforskerne må vi anta at han gjorde dette etter beste evne og hukommelse. Han kan rett og slett ikke ha hatt noe motiv for å lyve om hvor han selv befant seg.

De uoverensstemmelsene som er mellom Andersens forklaring og de forskjellige teoriene om Kristiansens mobilbruk, er ikke drøftet i dommen. Det eneste retten sier om Andersens forklaring, er at den «ikke ser bort fra» «at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet».

Retten presiserer at det er det som skjedde på åstedet usikkerheten dreier seg om. Altså ikke om det som skjedde før møtet med de to jentene. Av dommen for øvrig går det frem at retten ser med stor skepsis på Andersens forklaring og nok mistenker ham for å ha spilt en betydelig mer aktiv rolle enn han innrømmer. Men, når denne usikkerheten blir trukket frem i forbindelse med Kristiansens mobilbruk, må jo dette bety noe mer. Det retten her åpner for er at Kristiansen kan ha forlatt åstedet i perioder og at Andersen kan ha vært alene med jentene mens de fremdeles var i live. Med denne ene setningen konstaterer retten i realiteten at hovedbeviset i saken ikke kan betraktes som pålitelig.

Hvordan kunne Kristiansen bli dømt, til tross for at han hadde et såpass klart alibi? Forklaringen kan være at opplysningene om Kristiansens mobilbruk fremkom på et så sent tidspunkt. Telenors rapport kom på et tidspunkt da bevisføringen egentlig var over og aktor var klar til å fremlegge sin prosedyre. Retten hadde nok allerede gjort seg opp en mening om skyldspørsmålet. I tillegg kommer at kompetansen på teledata var noe begrenset i rettsapparatet, påtalemakten og hos forsvarerne tidlig på 2000-tallet.

Vi kan ikke se bort fra at politiets forsømmelser under etterforskningen kan ha hatt betydning for utfallet av rettsaken. I syv måneder satt Kripos på trafikkdata fra Telenor som viste at Kristiansen hadde et rimelig klart alibi. I samme periode var disse dataene utilgjengelige for Kristiansens forsvarer og de andre etterforskerne. Hva hadde skjedd dersom disse dataene hadde blitt analysert da de ble mottatt fra Telenor like etter arrestasjonen? Det ville da på et tidlig tidspunkt blitt klart at Kristiansen også hadde mottatt tekstmeldinger, at både de sendte og de mottatte tekstmeldingene hadde gått over EG_A. I tillegg må vi gå ut fra at dekningsområdet for denne basestasjonen ville blitt dokumentert.

Denne informasjonen ville gjort etterforskerne oppmerksom på at Andersens forklaring ikke kunne være sann. Det ville tvunget dem til å vurdere muligheten for at Andersen kunne vært alene om ugjerningene, at det faktisk var han selv som hadde utført de handlingene han tilla Kristiansen.

Oppnevning av sakkyndig

Etter dommen ble det rettet begjæring om oppnevning av sakkyndig til Kristiansand forhørsrett. Som sakkyndig ble foreslått seniorkonsulent Inge Aslak Halsan Schøyen fra Teleplan. I en påtegning datert 29.6.2001 skriver politiinspektør Arne Pedersen:

«Begjæringen fremsettes for å få en uavhengig faglig vurdering av den omtalte mobiltelefontrafikken knyttet til mobiltelefon tilhørende Viggo Kristiansen om kvelden de 19.05.00 (…). Det sakkyndige oppdraget er begrenset i henhold til vedlagte mandat

Jeg har ikke hatt tilgang til dette vedlegget, men mandatet er gjengitt i Teleplans rapport og det vel er grunn til å anta at mandatet er korrekt gjengitt der.

Videre skriver Pedersen:

«Det har både under rettssaken, og etter at dom falt i saken, vært reist spørsmål ved sannsynlighets-beregningene presentert fra Telenor Mobils side. Representantene som forklarte seg for retten har ikke teknisk bakgrunn, og det har heller ikke vært foretatt dyptgående analyser eller beregninger fra Telenors side som har inkludert eventuelle tekniske avvik i dekningsgraden for Eg A basestasjon den aktuelle kvelden, jf. forhold som tas opp i forslaget til mandat for de sakkyndige.

Når saken skal behandles på nytt i lagmannsretten, vil det på nytt bli reist tvil om betydningen av Kristiansens mobilbruk drapskvelden, og det bør således foretas uavhengige faglige undersøkelser av eksperter som med større grad av sikkerhet kan trekke konklusjoner om dekningsområdet for basestasjonen».

Pedersen viser her at han ikke har forstått hvordan ansvarsforholdene fungerer i en organisasjon som Telenor. Det var Telenor som selskap og ikke noen enkeltperson som fikk i oppdrag fra Kristiansand politidistrikt å utføre målinger. Telenor sendte da en erfaren feltingeniør som hadde lang erfaring med planlegging og drift av mobilnett til å foreta målingene. Han samarbeidet tett med politiet. Han vitnet også i retten om hvilke målinger han hadde foretatt og om metodene som var brukt. Når det gjaldt å tolke måleresultatene sendte Telenor den øverste ansvarlige på dette fagområdet, dekningssjefen, nåværende dekningsdirektør Bjørn Amundsen. Han har merkantil utdannelse, men hadde hatt stillingen som dekningssjef i flere år og må utvilsomt ha tilegnet seg betydelige kunnskaper innenfor fagområdet. Han la frem den vurderingen Telenors eksperter var komme frem til og dette gjorde han i kraft av sin stilling som øverste ansvarlig.

Det samme gjelder sikkerhetssjef Audun Tollum-Andersen som forklarte seg om de analysene som var foretatt om tidspunktene for mottak og sending av de omtalte tekstmeldingene og om hvilken basestasjon meldingene hadde blitt formidlet via. Han la frem de resultatene Telenors eksperter var kommet frem til, for øvrig nøyaktig de samme resultatene Teleplan senere kom frem til.

Teleplans mandat

I Teleplans rapport er mandatet beskrevet på følgende måte:

«Teleplan er blitt bedt om å utføre en uavhengig granskning av mobiltelefontrafikken knyttet til Viggo Kristiansens mobiltelefon i forbindelse med Baneheia saken i Kristiansand. Rammene for denne aktiviteten er definert gjennom et mandat fra Kriminalsjef Arne Pedersen ved Kristiansand Politidistrikt som følger:

  1. Dekningsområdet for EG_A basestasjon i Kristiansand kontrolleres opp mot telefontrafikk (tekstmeldinger) mottatt til – og sendt fra – Viggo Kristiansens mobiltelefon fredag 19.05.00 i tidsrommet fra kl. 18:50 til kl. 20:40. Det må søkes avklart om dekningsområdet innbefatter drapsåstedet, eventuelt hvor dekningsgraden går i forhold til åstedet. 
  2. Hvilke faktorer kan ha influert på dekningsområdet fra EG_A herunder bes undersøkt:

  3. a) Atmosfæriske forhold
    b) Mulige koblinger mellom mobiltelefon og bruk av internett

    c) Såkalt “heng” i baseområdet, og om dette kan ha influert på dekningsgraden.

  4. Kontroll av basestasjon EG_A for de tre tekstmeldingene til/fra Viggo Kristiansens mobiltelefon i ovennevnte tidsrom. Herunder søkes avklart om mobiltelefonen måtte vært slått på for at aktuell melding skulle bli registrert som mottatt kl. 19:24. Om mulig ønskes det også utredet hvor mobiltelefonen sannsynligvis må ha befunnet seg i det kritiske tidsrom. 
  5. Viggo Kristiansens mobiltelefon (og SIM-kort) kontrolleres i den utstrekning dette har betydning for å få nærmere klarlagt mobildekningen fra basestasjonen i det aktuelle tidsrommet

Vi ser at i tillegg til hovedspørsmålet, om hvor dekningsområdet for EG_A går, ønsker politiet å få undersøkt muligheten for eventuelle avvik fra det normale dekningsområdet. Det ønskes også en ny vurdering av om muligheten for at Kristiansens mobil likevel kan ha vært avslått kl. 19:24. Forståelig nok. Det er jo fremfor alt denne tekstmeldingen som ville gi aktoratet hodebry i ankesaken.

 Teleplans rapport

Teleplans rapport ble avlevert i oktober 2001, i god tid før lagmannsrettssaken. Rapporten er på 39 sider, 83 sider med vedlegg, og gir et solid førsteinntrykk. Rapporten konkluderer som følger:

«Ut fra studien av trafikk og dekningsområde som er foretatt i kapittel 2 og 3 trekker Teleplan følgende konklusjoner: 

  • Det er overveiende sannsynlig at Viggo Kristiansen, eller rettere sagt hans GSM-telefon med SIM-kort registrert på ham, har mottatt en SMS-melding klokken 19:24:50 den 19.05.00 og at telefonen har vært slått på.
  • Viggo Kristiansen mottok SMS-meldingen 19:24:50 den 19.05.00 via Telenor Mobils basestasjon EG_A. Hans telefon og SIM-kort befant seg derfor innenfor dekningsområdet for EG_A slik det var på det aktuelle tidspunktet.
  • Med basestasjonsnettet konfigurert slik det var i august 2001, da Teleplans målinger og analyser ble foretatt, anses det ikke for sannsynlig at dekningsområdet for EG_A omfatter åstedet.
    Avstanden fra åstedet til estimert cellegrense for EG_A er anslagsvis 150-400 meter i luftlinje.
    Dette er presentert i form av et kart i rapportens Figur 12.
  • Dekningsvurderingen beskrevet i det foregående punkt bygger helt og fullt på data fra august måned 2001. En rekke forhold kan ha bidratt til at dagens dekningsforhold er forskjellige fra dekningsforholdene 19. mai 2000, da ugjerningene ble begått.
  • Teleplan har vurdert atmosfæriske forhold og mulige koblinger mellom mobiltelefonen og bruk av Internett til å ha neglisjerbar påvirkning på dekningsområdet. Imidlertid betrakter Teleplan forandringer i nettverkskonfigurasjonen i form av fysiske forandringer i nettet, ny softwarefunksjonalitet, nye softwarereleaser, samt nye parameterinnstillinger for basestasjonene, som en stor usikkerhetsfaktor. Forandringer i nettverkskonfigurasjonen siden 19.05.00 vil kunne ha påvirket dekningsområdet for EG_A.
  • På grunn av at det ikke finnes tilgjengelige data med en fyllestgjørende beskrivelse av nettverkskonfigurasjonen den 19.05.00 er det ikke mulig å konstatere hvordan dekningen var på dette tidspunktet. Det er dermed heller ikke mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til stasjonen EG_A den 19.05.00.

Konklusjonene er basert på målinger og analyser foretatt av Teleplan samt innhentede data fra Telenor Mobil og utstyrsleverandøren Ericsson

Ved første gangs gjennomlesning av denne rapporten, virker det uforståelig hvordan den kunne bli tolket dit hen at den undergraver konklusjonene i Telenors rapport. Denne rapporten støtter opp om Telenors analyse så å si på alle punkter. Den bekrefter at dekningsområdet for EG_A ikke omfatter åstedet. Den gjør en teoretisk beregning som viser at signalnivået fra EG_A på åstedet er for svakt til å kunne detekteres, og at dette gjelder i mesteparten det området der Andersen hevder at han og Kristiansen befant seg. Dette er det samme som Telenors målinger viste.

Den bekrefter at Kristiansens mobil var påslått og befant seg innenfor dekningsområdet for EG_A da han mottok en tekstmelding kl. 19:24. Den bekrefter at atmosfæriske forhold ikke kan ha hatt noen betydning for dekningsforholdene. Den gir ingen støtte til teorien om at “heng” i baseområdet kan ha ført til at

Kristiansens mobil har blitt hengende unormalt lenge på EG_A i stedet for å koble seg til en stasjon med sterkere signal. Dette ville jo være en feilsituasjon som ville fremkommet i Telenors logger. Rapporten undersøker Telenors logger, vurderer mulige feilkilder i disse og konkluderer med at loggene må anses som pålitelige. Rapporten gir rett og slett en solid faglig støtte til Telenors analyse.

Rapporten inkluderer et kart som viser de beregnede cellegrensene mellom EG_A og henholdsvis TINNHEIA og TINGHUSET basestasjoner. For å illustrere forskjellen mellom denne beregningen og Telenors beregning har jeg tegnet inn Telenors beregning i dette kartet.

VEDLEGG 4: Cellegrenseområde mellom EG_A og TINNHEIA og TINGHUSET. Utarbeidet av Teleplan.

IMG_5560

Teleplans analyser ser ut til å trekke dekningsområdet for EG_A noe lenger i retning av åstedet enn det Telenors beregning viser. Ettersom Telenors beregning bare tar med primærdekningsområdet ville man forvente at grensen ville gå omtrent midt i cellegrenseområdet. Uoverensstemmelsen kan skyldes at den basestasjonen som var dominerende på det tidspunktet Telenor gjorde sin beregning, ODDERØYA_C_8, var satt ut av drift på det tidspunktet da Teleplan foretok sine målinger. Dekningsområdet for EG_A kan faktisk ha ligget nærmere åstedet da Teleplan gjorde sine beregninger, enn det som var tilfellet på drapsdagen. På den annen side er forskjellene mellom de to beregningene såpass små at de nok godt kan være innenfor de usikkerhetsmarginene som alltid vil være tilstede i slike beregninger.

Det går ikke frem av rapporten hvorfor nettopp TINNHEIA og TINGHUSET er valgt ut, det var flere basestasjoner som hadde dekning i dette området, men vi må jo anta at det er fordi det var disse to stasjonene som var de dominerende. Det er imidlertid en svakhet ved Teleplans rapport at den ikke oppgir hvilke basestasjoner som hadde dekning rundt åstedet og hvilke signalnivåer som er målt for disse stasjonene. Videre er det en betydelig svakhet at de signalnivåene for EG_A som ble målt ikke er oppgitt i rapporten.

Det er verd å merke seg at også dette dekningskartet viser at hele det området guttene, ifølge Andersens forklaring skal ha oppholdt seg, ligger utenfor dekningsområdet for EG_A. Riktignok er det et lite område ca. 150 meter nord for åstedet, der stien guttene skal ha fulgt så vidt ligger innenfor cellegrenseområdet mellom EG_A og TINNHEIA. Men, dette er et område der det forventede signalnivået fra TINNHEIA vil ligge 3 dB høyere enn signalnivået fra EG_A og det må anses som ytterst lite sannsynlig at det vil bli foretatt en handover til EG_A dersom man kommer inn i dette området fra primærdekningsområdet til TINNHEIA.

Telenor registrerte ingen slik handover i sine målinger, og man må gå ut fra at dersom Teleplan hadde registrert en slik handover ville det blitt kommentert i rapporten.

Først når man kommer til rapportens kapittel 3.9 på side 32 «Vurdering av dekning 19.mai 2000 i forhold til dekning i august 2001», skjer det et skille mellom de fakta som er vurdert og funnet og den konklusjon som dras.

Uten nærmere presisering av hvorfor, forkaster rapporten i dette avsnitt hele den analysen den nettopp har presentert og hevder at denne kun gjelder for det tidsrommet da målingene ble foretatt. Man sier at forholdene på drapskvelden kan ha vært så annerledes at det er umulig å si om det kan ha vært dekning fra EG_A på åstedet på det tidspunktet. Konklusjonen synes å mangle enhver faglig forankring eller referanse til egne funn. Rapporten vurderer ikke sannsynligheten for det ene eller det andre alternativet, den vurderer ikke hvilke forhold som måtte ha vært til stede for at det skulle kunne ha vært dekning, den drøfter ikke hva som eventuelt er galt med den teoretiske prediksjonen Teleplan har utført, som viser at det beregnede signalnivået fra EG_A på åstedet er lavere enn minimum følsomhetsnivå for GSM-telefoner. De forholdene Teleplan trekker frem som skal underbygge denne konklusjonen er ikke over-bevisende. For en grundigere gjennomgang viser jeg til min egen vurdering i rapporten:

«VESENTLIGE SVAKHETER OG METODESVIKT I TELEPLANS ANALYSE»

Teleplans rapport ble raskt lekket til media med påstand om at Teleplan hadde levert en rapport som slo bena vekk under Kristiansens forsøk på å bruke mobilbruken som alibi. (Dagbladet 9. desember 2001)

En påfallende svakhet med Teleplans rapport, er at det ikke har vært foretatt målinger av signalene fra EG_A på åstedet og i området rundt. Dette er også behandlet i ovennevnte rapport. Telenor hadde som kjent konstatert at det var umulig å registrere signalene fra EG_A på åstedet, selv om man låste frekvensen på mottakeren til senderfrekvensen for EG_A.

Et spenningsmoment før Teleplans rapport ble lagt frem var om deres målinger ville vise det samme.

Dette spørsmålet får vi ikke svar på fordi Teleplan ikke utførte disse målingene. Teleplans begrunnelse for ikke å ha utført disse målingene er ikke troverdig. Telenor hadde før Teleplan foretok sine målinger satt i drift en ny basestasjon som hadde dekning i Baneheia og som benyttet samme frekvens som EG_A. Når Teleplan prøvde å måle signalene fra EG_A fikk de inn signalene fra den nye stasjonen. Den eneste muligheten for å få målt signalene fra EG_A var å koble ut den interfererende basestasjonen mens

målingene ble foretatt. Dette kunne ifølge Teleplans rapport bare gjøres av operatøren (Telenor Mobil) og det var derfor ikke mulig for Teleplan å foreta disse målingene.

Men som jeg har påpekt ville det selvsagt ikke vært noe problem å få Telenor til å koble ut den inter-fererende stasjonen. En telefon til rette vedkommende i Telenor ville vært tilstrekkelig.

Så hva skal man tro om årsaken til at Teleplan ikke har utført disse målingene? Det er jo ikke mulig å forestille seg at Teleplan ikke har vurdert muligheten for å be Telenor om å koble ut den interfererende stasjonen. Når denne muligheten er blitt forkastet, må det jo være fordi Teleplan ikke har sett det som nødvendig å foreta disse målingene. Men, dette virker heller ikke sannsynlig. Ifølge rapporten hadde Teleplan flere målinger som de gjerne skulle ha utført, men som ikke kunne gjennomføres. I Teleplans rapport heter det:

«Teleplan gjorde en rekke forsøk på låse mobilen på EG_A for å verifisere om det var mulig å overføre SMS til og fra EG_A på forskjellige områder på og i nærheten av åstedet. Disse målingene var imidlertid ikke mulig å gjennomføre, på grunn av et interfererende signal fra den nye cellen VESTRE_STRG_13_C i området sørvest for 3. Stampe. Det var derfor heller ikke mulig å kontrollere om EG_A overlappet andre dominerende celler i små begrensede områder rundt åstedet. Det er mulig at EG_A har overlappende dekning og er dominerende på små hull langt borte fra basestasjonen. Dette kan være tilfelle på høydedrag som har “Line of Sight” til basestasjonen, eller det kan være spesielle bølgeutbredelsesforhold, f.eks. refleksjoner som gjør at EG_A kan være dominerende på helt begrensede områder

Her legger Teleplan frem en teori om at det kan ha vært dekning fra EG_A på begrensede områder langt utover det egentlige dekningsområdet, og altså potensielt i nærheten av eller på selve åstedet. Dette er en interessant teori som har den egenskapen en gyldig teori skal ha, at den kan verifiseres eller falsifiseres gjennom målinger. Teleplans rapport hevder imidlertid at denne teorien ikke kan kontrolleres fordi det er etter Teleplans oppfatning er umulig å foreta målinger. Dermed blir denne teorien ikke annet enn en luftig spekulasjon uansett hvilke matematiske beregninger Teleplan legger til grunn.

I tillegg kommer at denne teorien i praksis allerede var falsifisert gjennom målinger på det tidspunktet da Teleplan la den frem. Som vi husker foretok Telenor målinger nettopp på de stedene der Teleplans teori antyder at det kunne ha vært dekning fra EG_A, på høydedrag eller på utkikkspunkter som det heter i

Telenors rapport. Telenor fant ingen slike punkter. Telenor hadde videre foretatt målinger langs hele den ruten guttene ifølge Jan Helge Andersens forklaring skulle ha fulgt uten å finne et eneste hull der EG_A var dominerende, ja uten å finne et eneste sted der det var mulig å registrere selv det svakeste signal fra EG_A. Sjansene for å finne slike områder ved nye målinger må ha fortonet seg som forsvinnende små.

Ikke desto mindre tillot Teleplan seg å legge frem denne teorien i retten. I referatet fra VG 17.1.2002 heter det under overskriften:

«Kan ha brukt mobil like ved åstedet»

«Teleekspert Inge Schøyen har gjort en matematisk beregning som viser at Viggo Kristiansen kan ha stått like ved åstedet da han brukte mobiltelefonen drapskvelden. (…) Teleplan har teoretisk og matematisk beregnet at det overlappende dekningsområdet mellom basestasjonene EG_A og Tinnheia kan dekke så langt sør som ved badeplassen ved 3. Stampe, der jentene sist ble sett. Teleplan forskjøv dermed dekningsområdet tett inntil åstedet. Nyheten slo overraskende ned i retten.

– Fra det overlappende dekningsområdets yttergrenser kan det også finnes dekning i opptil 150 meter, sa seniorkonsulent Inge Schøyen i Teleplan.
– Da er vi nærmest på åstedet, kommenterte rettens administrator, Asbjørn Nes-Hansen.
– Ja, der er korrekt, sa Schøyen
»

Dersom dette er korrekt gjengitt så ser man hvilken betydning det kan ha hatt at Teleplan har unnlatt å utføre målinger av signalnivåene for EG_A. En ting er å legge frem en matematisk beregning som viser at det teoretisk kan ha vært dekning nær eller på åstedet, en beregning som ingen av rettens medlemmer har forutsetninger for å kunne overprøve. Noe helt annet er det å legge frem den samme beregningen, dersom man må innrømme at ingen av de målingene som er foretatt støtter opp om denne teorien. Teoriens betydning som bevis i saken ville da nødvendigvis bli betydelig redusert. Her ser vi altså hvordan nettopp Teleplans manglende målinger kan ha hatt direkte innflytelse på bevisføringen i saken, og dermed også potensielt på juryens avgjørelse.

I sitt referat fra lagmannsrettssaken skriver Bergens Tidende om aktors prosedyre:

«Dahl var overbevist om at Andersen på de viktigste punktene i saken forklarer seg sannferdig. Dahl slo også fast at det var mobildekning for EG_A på åstedet og i nærheten, og at det er forenelig med at Viggo Kristiansen var på drapsstedet og var den andre gjerningsmannen.» (BT 31.1 2002)

Også Andersens forsvarer ser ut til å ha støttet seg til dette resonnementet, selv om han ikke går like langt som aktor. I Aftenpostens referat 17.1.2002 heter det:

«Jan-Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, mener at mobilsporet nå er uten verdi.

– Dette viser at mobiltelefonen ikke er så viktig ettersom det åpnes for dekning nær åstedet. Det av-gjørende er jo ikke hvordan dekningen var da Telenor og Teleplan utførte sine målinger, men hvordan den var den 19. mai 2000. Det kan ingen si noe om, understreker Fegran

Dette resonnementet ser også ut til å ha blitt fulgt i førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring. I sitt referat skriver Bergens Tidende:

«Det svært omtalte mobilbeviset avklarte førstelagmannen ved å henvise til den muligheten det var i mai 2000 for å oppnå kontakt med mobilsenderen EG A fra eller i nærheten av åstedet.» (BT 5.2.2002)

Denne påståtte «muligheten» for dekning nær åstedet, oppstår fordi Teleplan har unnlatt å utføre de målingene som etter all sannsynlighet ville avkreftet denne teorien. På samme måte som Telenors undersøkelser avkreftet den. At ingen kan si noe om hvordan dekningen var på drapskvelden, kan det ikke sies å være dekning for ut fra det som fremgår av Teleplans rapport. Det korrekte er at Teleplans sakkyndige mener seg ute av stand til å si noe sikkert om dette. Å “slå fast” at det var dekning fra EG_A på åstedet drapskvelden er å trekke en allerede tvilsom teori ut i det absurde.

Vi ser her hvordan to fundamentale svakheter i Teleplans rapport, den grunnløse påstanden om at det er umulig fastslå om det var eller ikke var dekning fra EG_A på åstedet drapskvelden og den like grunnløse påstanden om at det ikke var mulig å gjennomføre målinger av signalnivåene fra EG_A i områder der det potensielt kunne ha vært dekning, kan ha hatt avgjørende betydning for utfallet av lagmannsrettssaken. 

Konklusjon

  • Telenors analyse av dekningsforholdene må betraktes som gyldig den dag i dag. Det er ingenting i Teleplans rapport som rokker ved denne analysen. Heller ikke i ettertid er det fremført noen faglige innvendinger mot de vurderingene som kommer frem i Telenors rapport.
  • Det er ikke lagt frem troverdige argumenter for at dekningsforholdene på drapskvelden kan ha vært vesentlig forskjellige fra det de var da Telenor og Teleplan gjennomførte sine målinger.
  • Teleplans rapport lider av vesentlige metodologiske svakheter. Rapportens hovedkonklusjon, at det ikke er mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til EG_A, kan ikke anses som tilstrekkelig begrunnet.
  • De faktiske omstendigheter rundt Viggo Kristiansens mobilbruk, synes ikke forenelig med hovedbeviset i saken, Jan-Helge Andersens forklaring. Det må anses som en vesentlig svakhet ved dommen i byretten at den drøfter mulige teorier for hvordan Kristiansens mobilbruk kan forenes med hans rolle som gjerningsmann, uten at uoverensstemmelsene med Andersens forklaring blir vurdert.

Kristiansens dokumenterte bruk av mobiltelefonen ser til å gi ham et klart alibi for det tidsrommet da ugjerningene ble begått.

 

Tore Sandberg: – Jeg er svært bekymret for rettssikkerheten

I Viggo Kristiansens sak er det en rekke nye bevis og forhold som Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ikke er villig til å vurdere eller la en domstol prøve på nytt.

Vi hilser velkommen en debatt omkring om vi har en reell gjenopptakelsemulighet i Norge. I praksis er det bare når politiet støtter en gjenopptakelse at saken muligens blir gjenopptatt. Dermed beskytter systemet seg selv og justismord forblir uoppklart.

Les NRK’s intervju med Tore Sandberg

Politijuks i etterforskning og rettsak mot Viggo Kristiansen

Det var den 19. mai 2000 at drapene i Baneheia i Kristiansand skjedde, og en av de verste drapssaker i norsk historie var et faktum. To jenter på 8 og 10 år var voldtatt og drept.  De to ble først meldt savnet og den 21. mai 2000 kl 20:37 om kvelden ble de funnet.

Like etter drapene i Baneheia var oppdaget, ble Kripos tilkalt til Kristiansand for å yte bistand i etterforskningen. Det ble arbeidet med saken både i Kristiansand og ved Kripos på Hellsfyr i Oslo.

Det ble da iverksatt en stor og omfattende etterforskning som ledet til at det ble funnet DNA fra Jan Helge Andersen på åstedet. Det resulterte i at politiet den 13. september 2000 pågrep både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. På selve pågripelsestidspunktet hadde politiet ikke engang Jan Helge Andersens forklaring til å støtte arrestasjonen av Viggo. Det var nok at han var kompis med den eneste personen med DNA-treff på åstedet. Fra dette tidspunktet er er politiet overbevist om at Viggo Kristiansen er en slags hovedmann og Jan Helge Andersen den «svake» i denne relasjonen. Senere viser det seg at det eneste politiet har på Viggo, er Jan Helge Andersens forklaring.

Kan dette ha påvirket etterforskningen? Kan det være at etterforskningen nå smalnet inn og at ting som ikke stemte med «hovedteorien» ble holdt unna saken? Det er nemlig det som har skjedd med den såkalte gjerningsmannsprofilen som politiet fikk laget.

I 1998 startet nemlig Kripos en egen gruppe med tre politifolk og en psykolog, som skulle avdekke psyken og personligheten til gjerningsmenn i store kriminalsaker.

– Den nye gjerningsmannsprofilgruppen, som internt i Kripos bare kalles GMP-gruppen, skal analysere drapssaker, serievoldtekter eller -branner. Sentrale Kripos-kilder sier til Dagbladet at de har store forventninger til den nye gruppen, skrev Dagbladet i 1998.

Kripos laget altså et gjerningsmannsprofil prosjekt også for Baneheia-drapene. Den 11. juni 2000 hadde VG en reportasje og kunne avsløre at en av dem som var med i gruppen var psykolog Brit Røisli.

– Vi har en dialog. Vi ønsker hennes vurderinger av hvem som kan stå bak drapene. Røisli har erfaring, materiale og kontakter i Europa og USA som kan komme oss til nytte, sier kriminalsjef Arne Pedersen til avisen.

– Vi har hatt et par møter med Brit Røisli, hvor vi har gjennomgått vårt tekniske og taktiske materiale. Vi har også sagt hvilken oppfatning vi har av gjerningsmannen. I tillegg får hun tilgang til alle resultater av analysene ved Rettsmedisinsk institutt, sa han.

Det ble så laget en gjerningsmannsprofil. Den konkluderte med at drapet med stor sannsynlighet er foretatt av én drapsmann alene.

Rapporten viste at kriminalekspertene i gjerningsmannsprofilgruppen hadde konkludert med at det kunne bare vært en gjerningsmann, blant annet fordi måten drapene var begått på var så like at den ikke kunne bli kopiert av andre.

Konklusjonen til Gjerningsmannsprosjektet ble aldri kjent i 2000. Hvorfor ikke?

Da advokat Sigurd J. Klomsæt startet arbeid med gjenåpning i 2008, fikk han tips om at det skulle være en gjerningsmannsprofil utarbeidet ved Kripos. Denne rapporten skulle vært lagt bort, da politiet bestemte seg for å pågripe både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. Politiet var så overbevist at man ikke ville bli «forstyrret» av en gjerningsmannsprofil, som hadde frikjent Viggo Kristiansen, var forklaringen fra tipseren.

Klomsæt tilskrev Kripos og politiet i Agder gjentatte ganger om dette, men fikk ikke svar. Politiinspektør Arne Pedersen svarte i brev, så sent som i uke 33 i 2010, at det ikke fantes noen gjerningsmannsprofilprofil.

Først ved et personlig oppmøte på Kripos av Sigurd J. Klomsæt, var man der villig til innrømme å ha gjerningsmannsprofilen. Den ble senere sendt til advokat Sigurd J. Klomsæt, som mottok den 20. august 2010. Det var etter over et års arbeid hvor politiet hadde vært taust eller benektende – om noe de hadde skjult helt siden Viggo Kristiansen fikk lovens strengeste straff.

Da politiet og Kripos endelig måtte erkjenne at det var en gjerningsmannsprofil, så hevdet både Kripos og Agder politidistrikt at gjerningsmannsprofilen bare var et «prøveprosjekt» og ikke hadde vært noe ordinært politiprosjekt.

Dette er ikke alle enige i. Politiinspektør Arne Bjørkås, som den gang var beslutningstager, mente Baneheiasaken skulle granskes. Han og tidligere politimester i Kripos, Kjell Holen, hevder begge i etterkant at det var et «ordinært politiarbeid» og følgelig en del av sakens dokumenter.

Konklusjoenen i Gjerningsmannsprofilen ble fremlagt for den fremste gjerningsmannsprofilekspert i FBI, Gregg McCrary, som er enig i konklusjonen; Det er sannsynlig at det er én gjerningsmann i Baneheia siden drapsmåten er så lik på begge, at den ikke kan kopieres.

Gjerningsmannsprofilen er et bevis som aldri ble lagt frem for retten. Det var også ukjent for Viggo Kristiansens forsvarer.

Det foreligger vitneforklaring på at Gjerningsmannsprofilen ble fjernet. Dette ville normalt vært en saksbehandlingsfeil ved anke som ville medført at en dom blir opphevet. Heller ikke for Gjennopptakelseskommisjonen har dette vært tilstrekkelig.

Ingen er straffet for å fjerne Gjerningsmannsprofilen fra sakens dokumenter, til tross for at det har vært anmeldt til Spesialenheten.

Artikkelen er første gang publisert september 2014

På tide å la Viggo Kristiansens få prøvd sin sak?

I en artikkel, som ligger på TV2 sin nettside, fremgår det at den 1. juli 2011 forsøkte journalist Trond Solvang å argumentere mot den fjerde gjenopptakelsesbegjæring for Viggo Kristiansen. Han er journalist og ingen jurist. Han har ingen strafferettserfaring og en må formode at han heller ikke har hatt tilgang på sakens dokumenter. Derfor er det en farlig vei han og TV2 beveger seg ut på. Dette fordi de søker på en overflatisk måte å gi inntrykk for at de vet at Viggo Kristiansen er skyldig.

For oss som har arbeidet med strafferett i flere ti år, så lærer en seg å bli kritisk til det man får levert fra politiet og andre myndigheter. Først når en har fått innsyn og tilgang kan en være sikker på det som blir servert en. Siden artikkelen av 1. juli 2011 er kjemisk fri for kritisk syn på det som formidles, skal jeg redegjøre for hvilke opplysninger som er fremlagt for Gjenopptakelseskommisjonen og deretter vil jeg kommentere noen av de «troverdige bevis» som Trond Solvang omtaler.

Venner

Det er helt korrekt at Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen var venner og var mye sammen. Dette betyr imidlertid ikke i det vanlige liv at selv om man er kamerater og venner at man er sammen alltid og i alt som skjer.

Drapene skjedde den 19. mai 2000 i Baneheia i Kristiansand. Imidlertid ble ikke de drepte funnet før det var gått flere dager.

Kripos ble som kjent tilkalt til Kristiansand etter drapene. Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen beskriver dette i sin bok «Menneske-jeger.» Her beskriver han at etterforskerne i Kristiansand, sammen med politiinspektør Arne Pedersen, allerede hadde bestemt seg for hvem som hadde begått drapene da Kripos kom til byen. Det var to gutter som hadde lekt sammen i Baneheia. Han beskriver hvor vanskelig det var å overtale politiet i Kristiansand til ikke å pågripe dem. Det ikke fantes bevis på det tidspunkt for at de hadde gjort det. Disse to «guttene» var Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Gjerningsmannsprofil

Kripos hadde i årene før 2000 etablert en gjerningsmannsprofil-gruppe som ble satt til å granske uoppklarte drap. Ved å sette sammen en slik gruppe var tanken at man kunne finne ut ting om forbrytelsen og gjerningsmannen, som kunne brukes til å løse saken. Gruppen ble sendt til Kristiansand og det var VG som avslørte at de var i arbeid med å granske saken.

Denne gjerningsmannsprofilgruppe bestod av rettsmedisiner, politifolk som er etterforskere og krimteknikere og en psykolog.

Gruppen ga en beskrivelse av handlingen, slik disse ekspertene så dem. De trakk konklusjoner om hva som var mest sannsynlig. Noe kan man si er feil, noe annet kan det være mer verdi i når en ser det i ettertid.

Under drapshandlingen er det spesielt drapsmetoden ved bruk av kniv som vakte gruppens interesse. Måten kniv var brukt på fikk dem til konkludere med én drapsmann. Metoden var så spesiell at den ikke lot seg kopiere av andre.

Den 13. september 2000 valgte politiet og pågripe både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen.

Da var, ifølge vitne, gjerningsmannsprofilen blitt fjernet av politiet for at forsvarer ikke måtte få innsyn i den. Den forble ukjent for alle rettens medlemmer i Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett og også Høyesterett, fordi den var holdt skjult.

Den ble oppdaget av advokat Sigurd J. Klomsæt i 2010, ti år etter de grufulle drapene. Først svarte verken politiet i Agder eller Kripos på henvendelser. Senere måtte man innrømme eksistensen av en Gjerningsmannsprofil, men da var det bare omtalt som et «prøveprosjekt».

Imidlertid har tidligere politimester Kjell Holen i Kripos bekreftet rapporten og at det var et ordinært og reelt prosjekt. Videre er konklusjonen om én gjerningsmann lagt frem for den fremste gjerningsmannsprofilør i FBI, som er enig i konklusjonen.

Kun DNA fra Jan Helge Andersen

Journalist Trond Solvang skriver:

«Da Andersen ble pågrepet spurte han om Kristiansen også var tatt.

Allerede i sitt første avhør, da han ble konfrontert med at det fantes DNA-bevis mot ham, tilsto Jan Helge Andersen ugjerningen. Han forklarte seg i detalj og trakk også inn sin beste venn, Viggo Kristiansen i saken».

Slik det fremgår i dag, ut fra dokumenter og annen viten, så eksisterte det ingen bevis mot Viggo Kristiansen. Det var kun funnet sikker DNA fra Jan Helge Andersen på åstedet.

Her valgte politiet selv å ha kontroll med pågripelsen i det politiet ikke hadde gått til retten og bedt om samtykke. Det er noe man skal gjøre etter straffeprosesslovens regler.

Da de to ble pågrepet, var det Jan Helge Andersen som ble tatt i avhør – eller en samtale med politiet i Kristiansand. Han ble gjort oppmerksom på at det fantes DNA som knyttet han til åstedet.

I en ny rapport fra den fremste «forensic psychologist» i verden, professor Gisli Gudjonsson gjennomgår han hva som skjedde da Jan Helge Andersen for første gang ble konfrontert med DNA funn på åstedet. Han gjennomgår sakens dokumenterer og viser for eksempel at det seg at det er avhører som bringer på banen «to gjerningsmenn» uten at andre har gjort det. Heller ikke Jan Helge Andersen.

Videre skriver avhører i en egenrapport:

«Andersen ble dessuten spurt om han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet.»

Professor Gisli Gudjonsson viser til at det ikke ble brukt lydbånd eller annet som sikret avhørene. Det er i strid med det regelsett som ble innført i Europa på begynnelsen av 90 – tallet. I Norge uttaler Riksadvokaten i et Rundskriv fra 1999 – etter den såkalte Birgitte saken, at en skal anvende lydbånd ved avhør.

Han sier også at det er uheldig at avhører bringer på bane at det var to gjerningsmenn, i det en skulle hørt Jan Helge Andersen sin frie forklaring om dette.

Han sier også at det er uheldig at det er politibetjenten som avhører som foreslår at Viggo Kristiansen «kunne være den mest aktive på åstedet», før Jan Helge Andersen i utgangspunktet hadde forklart at det var to, og om noen andre hadde vært mest aktive.

Professor Gisli Gudjonsson legger til grunn at av den grunn er Jan Helge Andersens første forklaring etter pågripelsen «forurenset».

Det er denne forklaring som Jan Helge Andersen og politiet bygger på senere i saken.

Det er et annet faktum enn det journalist Solvang beskriver i sin artikkel.

Både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen ble fengslet for fire uker med brev- og besøksforbud, fordi retten fant at det var skjellig grunn til mistanke for at de hadde begått drap og overgrep.

Jan Helge Andersen tilstod at han hadde vært til stede, men at det var Viggo Kristiansen som hadde tatt initiativet, som hadde lokket jentene og som hadde begått overgrepene. Selv hadde han bare sittet på en stein med ryggen til og han hadde heller ikke hatt ereksjon.

Viggo Kristiansen nektet for å ha vært på stedet og nektet selvsagt også straffeskyld.

Politiet hadde behov for bevis som også knyttet Viggo Kristiansen til drapshandlingene. De eksisterte ikke, bortsett fra det som Jan Helge Andersen hadde forklart politiet. Det var kun hans forklaring som var bevis, en forklaring man ikke kunne vite om var hjulpet frem av politiet, ifølge professor Gisli Gudjonsson.

Politiet snakket usant om DNA fra Viggo Kristiansen

Så, den 24. oktober 2000 holder politiet pressekonferanse. Til stede er politiinspektør Arne Pedersen og Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen. De kan fortelle til de fremmøtte fra pressen at det nå «er funnet DNA som knytter 21 åringen (Viggo Kristiansen) til åsted og handling».

Videre blir det referert fra forklaringen til Jan Helge Andersen om at Viggo Kristiansen hadde vært foregangsmannen og den som hadde tatt initiativet.

Det finnes også NTB meldinger der Arne Pedersen forklarer at det er funnet DNA som kommer fra sæd og der Kripos etterforsker Asbjørn Hansen sier det kom fra slim.

Forsvarerne til Viggo Kristiansen og til Jan Helge Andersen ble begge varslet om nye DNA funn og politiet opplyste til forsvarerne at det ville bli nye avhør om det.

Viggo ble av politiet foreholdt de nye DNA-resultater som «knyttet han til åstedet og handling.»  Han nektet da å gi ytterliggere forklaring fordi de han forstod politiet drev med løgn. Han hadde ikke vært der.

Jan Helge Andersen derimot kontaktet sin forsvarer og sa han ville gjerne gi ny forklaring. Han hadde tidligere ikke erkjent noe overgrep.

Så forklarte Jan Helge Andersen at han likevel hadde lagt seg ned mot den ene jenta – fordi Viggo hadde presset ham, og derved berørt henne med sin intime del. Men han hadde ikke hatt ereksjon.

Den DNA som det ble opplyst om på pressekonferansen den 24. oktober 2000 eksisterer ikke. Hvis en skal tro rettsmedisiner Bente Mevåg fra RMI /FHI så ble det ikke opplyst noe til politiet i Agder eller Kripos om denne DNA, da den eneste informasjon de ga var i rapporten som kom på et langt senere tidspunkt.

Det har hun skrevet i brev og hun har også forklart i 2011 i rettslig avhør i Oslo tingrett.

Da fremstår politiets opplysninger om DNA høsten 2000 som en løgn.

Det alvorlige er imidlertid at denne DNA ble brukt for å fengsle Viggo Kristiansen, da denne DNA ble anført overfor Kristiansand forhørsrett som fengslingsgrunn. Kristiansand forhørsrett tok det til følge og brukte det – uten noen som helst skriftlig dokumentasjon. Imidlertid blir det nevnt at opplysningene kommer fra Bente Mevåg ved RMI.

Noen snakker ikke sant

Opplysningene som politiet hadde gitt ut til befolkningen ledet til et forferdelig hat mot Viggo Kristiansen. Den 28. oktober 2000 ble det forsøkt arrangert en hatdemonstrasjon mot overgriperen utenfor Kristiansand fengsel. Fengselet er i 8. etasje i byens tinghus og folk ble invitert til å delta med roperter og lifter som skulle løfte dem som ville fortelle sin avsky mot Viggo Kristiansen opp mot fengselscellen. Demonstrasjonen ble imidlertid avlyst ved at politiet grep inn og fikk stanset den.

Etter det hørte en ikke mer om denne DNA. Det finnes ikke noe skriftlig om det i sakens dokumenter. Det finnes ikke et eneste dokument som kan bekrefte eksistensen.

Politiinspektør Arne Pedersen ved Agder politidistrikt har gjentatte ganger blitt bedt om å forklare om dette, men han nekter.

Så kommer en til hovedforhandlingen i mai 2001. Her forklarer Jan Helge Andersen slik det er i hans politiforklaringer. Ut over det er det DNA som er sentralt.

Nå brukes imidlertid ikke den DNA som politiet hadde brukt i pressekonferanse og i avhørene og til forsvarerne. I stedet kommer Bente Mevåg i RMI / FHI frem med en DNA som er en allel (genvariant) og som hele 54,6 % av Norges mannlige befolkning har.

Det mente Bente Mevåg var sikkert bevis for at det hadde vært to på åstedet.

«Man fikk likevel ikke noe fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om, skriver retten.

«Det skal for øvrig bemerkes at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert, om som stemmer med DNA fra Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn, skriver retten og finner dette avgjørende.

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene», skriver retten.

Dette sammenholdt med Jan Helge Andersen sin forklaring synes å ha vært avgjørende for domfellelsen.

I 2010 ble det foretatt nye analyser av DNA med mer moderne teknologi. Susan Pope, fra daværende Forensic Science Service i London, snakket også med de som foretok analysene i 2000 ved Compostella i Spania.

Det medførte en dramatisk endring:

Det ble påvist såkalt Y-DNA av samme type som Jan Helge Andersen i prøven. Det er ikke påvist Y-DNA fra Viggo Kristiansen i prøven. Det er faktisk ikke bevist at resultatet viser et blandingsresultat av DNA fra to menn, slik det ble forklart i 2001, fordi den tidligere påviste allel 10 fra DYS391 markøren fra 2000 kan, etter nye tester, typeteknisk være et bi-produkt (et artefakt også kalt skyggebånd) av allel 11.

Ved de nye analyser var det altså kun DNA fra én mann som med sikkerhet er påvist i prøven, og det er Y-DNA av samme type som Jan Helge Andersen har.

Susan Pope, ved Forensic Science Service i London, er enda klarere på dette. Hun legger også til grunn at Jan Helge Andersen sin DNA-profil finnes på B-24, prøve tatt fra Stine Sofie Sørstrønen.

Det vises til rapport datert 09.06.2010 hvor det fremgår at allel som tidligere ble knyttet til Viggo Kristiansen, fordi det var tilstede hos han og 54,6% av mannlig befolkning, av Dr Susan Pope blir vurdert som en forurensning.

FSS v/ Susan Pope skriver:

“The result obtained from B-24 is reported as matching the reference taken from Jan Helge Andersen (V006). It is also reported as a possible mixture at DYS391 and notes this is the same locus where a mixture was seen in this sample in the earlier tests. The second donor was described as minor, but no opinion was given on the possible source of this minor DNA.  In this report, no conclusion is made relating to Viggo Kristiansen as being a possible donor to this result.”

Her legges også til grunn at den som matcher B-24 er Jan Helge Andersen. Det legges også til grunn, i motsetning til i 2000, at det ikke er funnet noe som relaterer seg til Viggo Kristiansen.

Dette er stikk i strid med Jan Helge Andersen sine forklaringer, der han distanserte seg fra seksuelle overgrep og hevdet han ikke engang hadde ereksjon på åstedet. Nå viser altså nye DNA-bevis at det var Jan Helge Andersens sæd som var på Stine Sofie.

Susan Pope opplyser også at analysene fra Compostella som ble gjort i 2000, må være oversatt feil, ettersom Bente Mevåg i retten kalte analysene for sikre. Det hevder Compostella i dag at de aldri har ment.

Dette betyr at Solvangs artikkel på TV2 sin nettside fra 2011, som fortsatt holder seg på «sikre opplysninger om DNA fra to menn», er ukorrekt, så lenge han ikke skriver om de nye undersøkelsene som ble tatt i 2010.

Vitneobservasjoner

Journalist Trond Solvang trekker i sin artikkel frem som et grunnlag for at Viggo ble dømt, at han til tross for flere vitner hadde sett ham, ikke erkjente å ha vært noen hundre meter fra åstedet i Baneheia ved Svarttjønn, ved 18 tiden denne dag.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. I rundspørring og sin første vitneforklaring den 14.7.2000, sa han at han ikke husket å ha vært der.

I vitneavhøret den 14.7.2000, blir han gjort kjent med at han og Jan Helge Andersen hadde truffet en bekjent der. Han hadde truffet Jan Helge Andersen fordi han måtte få nøklene av han til en bod. Han sier at han ikke vet hvor Jan Helge var etter det, før han kom hjem til ham senere på kvelden.

Det er således fullstendig uriktig når Trond Solvang hevder at Viggo Kristiansen sa han ikke var i Baneheia denne dagen.

TV2 skriver også at ingen av de to hadde alibi:

«Det ble riktignok hevdet at et par tekstmeldinger fra Viggo Kristiansens mobiltelefon ikke kunne ha blitt sendt fra åstedet, men både i byretten og spesielt i lagmannsretten var man usikre på dette,» skriver han.

Det var før byrettens behandling i 2001 at det ble hentet inn sakkyndige fra Telenor som skulle sjekke om det var dekning for Viggo Kristiansens sin telefon på åstedet.

Det er foretatt mobiltelefonsamtaler fra Viggo Kristiansen drapsdagen. Det var en samtale på ca seks minutt og en på ca tre minutt, rundt kl. 20.15 på kvelden.

Politiet opererte med et dødstidspunkt mellom kl. 19.00 og 19.30, men nærmere kl. 19.00 enn kl. 1930.

Retten har tidfestet overgrepene til mellom kl 18.00 da Kristiansen sier han traff Andersen ved Svarttjønn og like etter kl 20.00 da Andersen sier han kom hjem. Det er også tidfestet SMS 18.55 og sendt 18.57 for så å ha mottatt SMS 19.24 og besvart 19.37 for så å ha ringt kl 20.15.

I sakens dokumenter er det syv vitner som har gitt forklaringer om ting de har sett og hørt nær åstedet i Baneheia. Disse observasjonene, som ikke ut fra sakens dokumenter lar seg forklare på annen måte, er fra ca kl 1950 – 2030. Disse vitnene ble ikke hørt i retten.

Mobilbeviset viser at Viggo ikke var på åstedet

Men, det gir at uansett om en legger rettens tidspunkt til grunn, eller tidspunktene vitnene som ikke ble ført for retten, så kan man fastslå at Viggo Kristiansen enten har hatt SMS eller telefonsamtaler mens overgrepene har funnet sted,

Under alle disse samtalene og SMS var Viggo Kristiansen sin mobiltelefon koblet opp mot basestasjon på EG, som er ved hans hjem, og som ikke dekker åstedet i Baneheia.

At EG basestasjon ikke dekker åstedet i Baneheia er både Telenor og Teleplan enige om.

Kristiansand byrett la til grunn at bruk av mobiltelefon var så uklart at de så bort fra det. Agder lagmannsrett i lagmannens rettsbelæring la til grunn at det var dekning «teoretisk sett».

Dette viser at telefonbeviset er noe annet enn «et par tekstmeldinger sendt fra mobiltelefon». Når TV2 skriver at lagmannsretten var spesielt usikker på dette så er det direkte feil, i det lagmannsretten i strid med de sakkyndige la til grunn at det var dekning helt inn til åstedet.

Det er en av de store feilene i Baneheisaken.

Journalist Trond Solvang trekker i artikkelen frem at Viggo Kristiansen ble dømt for overgrep mot en ung jente begått i 1994 og 1995. Dette var erkjent forhold og ble tilstått av Viggo Kristiansen da han av politiet ble konfrontert med det.

Det som imidlertid er svært uheldig er at Trond Solvang trekker frem et overgrep han var tiltalt for der han skulle ha forgrepet seg på en fem år gammel gutt. Her er journalistens poeng at han ikke tilstod dette, til tross for hva vitner hadde forklart. Dette er imidlertid noe han ble frifunnet for i Agder lagmannsretts dom av 13, februar 2002. Her burde Solvang skrevet at han var frifunnet.

For øvrig har artikkelen en rekke uttalelser som ikke direkte er fremsatt bevis om hva Viggo skal ha sagt i enkelte situasjoner. I etterkant av en slik hendelse som Baneheia-drapene var, vil det alltid fra mange florere uttalelser om hva man har hørt de involverte skal ha sagt, uten at det er mulig å legge vekt på det den ene eller andre side. Det er ikke faktiske opplysninger til styrke artikkelen.

Jan Helge Andersens knivinteresse

Jentene ble begge drept med ved at de ble stukket i halsen med en kniv hvor halsvirvelpulsåren ble skåret over slik at de døde, ifølge tiltalebeslutningen inntatt i dommen av 13.2.2002.

Gjerningsmannsprofilen ble fjernet fra sakens dokumenter av politiet, ifølge vitner, da konklusjonen der var én drapsmann, fordi drapsmetoden ikke kunne kopieres fra en person til en annen.

Det har blitt anført overfor Gjenopptakelseskommisjonen at Jan Helge Andersen har gitt politiforklaring der han i detalj har beskrevet hvorfor han brukte kniven på den måte som er skrevet i tiltalebeslutningen. Han har beskrevet hvor han lærte det, hvorfor denne metoden er bra osv. Han fremstår som en person som er kunnskapsrik og veldig opptatt av temaet drap med kniv.

Dette avhøret ble Jan Helge Andersen aldri konfrontert med i verken byretten eller lagmannsretten. I avhøret så opplyser han at han ikke hadde diskutert denne drapsmetoden med Viggo …

Trond Solvang skriver også i sin artikkel at Viggo Kristiansen av psykiater Børre Husebø har uttalt at Viggo Kristiansen er en «seksualpsykopat

Dette er også å føre sine lesere bak lyset, i det det dermed fremstår som om psykiater Børre Husebø har undersøkt Viggo Kristiansen. Uttalelsen hans fremkommer imidlertid i en VG artikkel den 26.5.2000 før noen var pågrepet. Dette er journalistisk metode som ikke er særlig imponerende

Fra FBI har vi flere ganger fått vite at det ikke finnes noen liknende sak, der to menn begår slike handlinger mot to barn.

Trond Solvangs artikkel er svært uheldig for Tv2 sine lesere, da noen faktisk kan tro den er korrekt. Artikkelen bygger imidlertid ikke på fakta, men på spekulasjoner og slett journalistisk håndverk.

Jeg møter gjerne journalist Trond Solvang til debatt om dette.

Hansken er kastet!

TV2 er forøvrig varslet om de feil som er påpekt i denne artikkel, men har valgt å ikke gjøre nødvendige korreksjoner. Derfor dette blogginnlegg.

Artikkelen ble første gang publisert i mars 2015