Advertisements

Retten ble fortalt det var “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn, og at Jan Helge Andersens forklaring derfor var troverdig. Nå vet vi at et slikt bevis ikke finnes

I tilsvar på de nye sensasjonelle DNA-analysene fra Sverige, som fjerner grunnlaget for tiltale og dom av Viggo Kristiansen, begrunner Advokat Sjødin hvor viktig manglende DNA er for saken.

Ikke bare var det påstanden om at det var “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn som gjorde Jan Helge Andersens forklaring “troverdig”, men det var også dette “beviset” som ledet til at man valgte å overse et sikkert utelukkelsesbevis som teledataene i praksis er.

Les hele Sjødins tilsvar nedenfor.

Gjenopptakelseskommisjonen

Postboks 8026 Dep

0030 OSLO

 

Stavanger  14.10.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin

Viggo Kristiansen – Uttalelse til DNA tester utført ved Nationellt Forensiskt Centrum

Vi har nå gjennomgått analysene fra Sverige og sammenholdt dem med tidligere kunnskap om DNA-analysene, ervervet gjennom gjenopptakelsesprosessen.

De nye DNA-analyser og sakkyndige uttalelse fra ovenstående styrker etter vår vurdering utvilsomt Viggo Kristiansens krav om gjenåpning.

Ovennevntes analyser av prøver med DNA-ekstrakt fra Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen kompletterer tidligere analyser utført av Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) og Instituto de Medicina Legal, Facultad de Medicina (universitetet) i Santiago de Compostela i 2010.

Sammen og hver for seg viser disse analysene:

  1. at det ikke eksisterer noe DNA materiale fra Viggo Kristiansen som knytter ham til voldtekt og drap på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen den 19.05.2000.
  2. at det ikke eksisterer noe DNA-bevis som på noen måte bekrefter, indikerer eller sannsynliggjør at det var to gjerningsmenn som utførte ovennevnte ugjerninger, slik Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la til grunn.
  3. at Bente Mevåg v/Rettsmedisinsk institutt baserte seg på faglig uholdbare og positivt uriktige analyseresultat da hun vitnet for Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett. Hun forsikret retten om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn. Det var ikke tilfelle da og vi har nå igjen fått dette bekreftet i nye analyser.

På bakgrunn av premissene lagt til grunn i dommen fra Kristiansand byrett, samt referat fra rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, anføres

  1. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i domfellelsen av Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken og nevnte rettsbelæring at retten anser Bente Mevågs vitnemål som et vesentlig bevis for at det var to gjerningsmenn. Følgelig er domfellelsen av Kristiansen utvilsomt forankret i bevis som nå er bortfalt.
  2. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i vurderingen av troverdigheten i Jan Helge Andersens vitnemål mot Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken at Andersen ble funnet troverdig og Kristiansen tilsvarende uten troverdighet på bakgrunn av den feilaktige presumsjonen om at det fantes DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn.
  3. at den feilaktige presumsjonen om at det forelå sikre DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn ble førende for hvordan Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett vurderte sakens øvrige bevis, herunder også de sakkyndige analysene av Viggo Kristiansens mobildata og om det forelå rimelig tvil til Kristiansens fordel.

Våre kommentarer til den sakkyndige uttalelsen fra Nationellt Forensiskt Centrum (NFC) i Sverige

Vi noterer oss at de ekstraktene som ble sendt til undersøkelse i all hovedsak er ekstrakter som ikke tidligere har vært analysert av andre enn RMI. Det er imidlertid ett unntak: Ekstraktet C-25, prøve fra Lena Sløgedal Paulsen. Det var i denne prøven det i 2000 ble funnet et fragment av DNA som man mente kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men ikke fra Jan Helge Andersen.

Da prøvene fra 2000 ble testet på nytt i Spania i 2010, var det ikke mulig å teste C-25 fordi denne prøven var oppbrukt. Et annet ekstrakt fra den samme prøven ble imidlertid sendt til Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) for ny analyse. Også andre ekstrakter fra de andre prøvene som var analysert i Spania ble i 2010 sendt til Sverige for analyse, samt noen andre ekstrakter som tidligere bare hadde vært analysert av RMI.

I samtlige av disse prøvene ble det i 2010 kun konstatert DNA som stammet fra ofrene. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

I 2018 er det i tillegg sendt ekstrakter fra prøver som kun tidligere har vært analysert av RMI til NFC i Sverige. I tillegg er det nok en gang sendt over ekstrakter på prøve C-25.

I de fleste av disse prøvene ble det ikke funnet spor av mannlig DNA. I ekstraktet B-26 fra Stine Sofie Sørstrønen og i ekstraktene C-8, C-10A, C-27 og C-28 fra Lena Sløgedal Paulsen ble det påvist mannlig DNA, men i for små mengder til å kunne typebestemmes.

NFC uttaler følgende

Resultatet kan inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information.”

Dette er i tråd med det som allerede er kjent. Begge jentene var misbrukt seksuelt og gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd på begge ofrene. Det er dokumentert. Men fordi prøvene ble tatt først to dager etter at jentene var funnet og altså fire dager etter at gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd, var mesteparten av DNAet gått i oppløsning, og noen DNA-profil kunne ikke fremskaffes.

Det viktigste resultatet av disse nye undersøkelsene av NFC i Sverige er analysen av C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen. Her er det ikke funnet noe spor av mannlig DNA. Det ble det heller ikke gjort i 2010. Dette er en klar indikasjon på at det funnet de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela gjorde forut for rettssaken i 2000 enten var et artefakt, altså ikke et reelt funn, eller at funnet skyldtes forurensning av prøven som ble sendt til Spania.

Nye analyser av ekstraktet C-25 i 2010 og 2018 viser at funnet de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 ikke kan bekreftes og dermed må betraktes som falsifisert. Det kommer altså i samme kategori som funnet av «blandingsmateriale» som det spanske laboratoriet mente å ha gjort i prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen. Da de foretok nye analyser av disse to prøvene i 2010 fant de ikke spor av mannlig DNA.

Samtlige funn som de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 må i dag betraktes som dokumentert ugyldige.

Betydningen av DNA-analysene for domsslutningen

Som nevnt over i punkt 3, 4 og 5 legges det til grunn i dommen fra byretten at DNA-analysene har gitt sikker bekreftelse på at det må ha vært to gjerningsmenn.

På side 11 i Kristiansand byrett dom skriver retten følgende om DNA-analysene

«Ved Rettsmedisinsk institutt tok man imidlertid kontakt med de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man forsket særskilt på DNA-analyse på y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn.»

Som det fremgår av sitatet fra dommen over, legger retten utvilsomt til grunn Bente Mevågs påstand om sikker DNA-bekreftelse av to gjerningsmenn.

Retten kommenterer i det påfølgende at man ikke har sikker DNA-identifisering mot person, men knytter allikevel Kristiansen utvetydig til (det nå tilbakeviste) DNA-beviset gjennom følgende begrunnelse

«De rettsmedisinske funnene viser imidlertid at det er funnet DNA xxxxxxxxx (red. anm. vår sladd) forenlig med begge de to tiltalte, samtidig som det også er funnet DNA i xxxxxxxx  (red. anm. vår sladd) på Lena som ikke er i overensstemmelse med DNA fra Jan Helge Andersen, men som passer til Viggo Kristiansen.»

Byretten legger altså til grunn at det finnes mannlig DNA fra begge ofrene som passer til Viggo Kristiansen. Ut fra de nå foreliggende DNA-analysene er det åpenbart ikke grunnlag for denne klart utslagsgivende slutningen.

Retten bemerker videre at DNA materialet kan knyttes til mer enn 50 % av norske menn, men på side 12 i dommen bruker retten allikevel DNA-analysen som bevis for troverdigheten i Andersens forklaring på følgende måte

«Det er allikevel et poeng at analysen er i overenstemmelse med tiltalte Andersens forklaring hvoretter begge forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, mens kun tiltalte Kristiansen gjorde dette på Lena Sløgedal Paulsen

Også dette er opplagt en slutning om de faktiske forhold og Andersens forklaring som er basert på DNA-analysene. En slutning som det åpenbart ikke er grunnlag for ut fra dagens analyser.

Før saken kom opp i byretten endret Andersen forklaring om hvilken jente han selv forgrep seg mot. Bakgrunnen for endringen var informasjon fra politiet om DNA-analysene. Dette er et forhold som ble gjort offentlig kjent i 2017 gjennom boken «Drapene i Baneheia» av forfatter Bjørn Olav Jahr. Ut fra ovenstående nedtegnelse i rettsboken, hvor det gjøres et poeng av at analysen er i overenstemmelse med Andersens forklaring, må man utlede at retten ikke kan ha blitt gjort kjent med avhørene som dokumenterer at Andersen endret forklaring, fra at overgrepet var begått «mest sannsynlig» mot Lena Sløgedal Paulsen til Stine Sofie Sørstrønen.

Dokumentasjon for at byretten vurderte Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som et vesentlig bevis for Viggo Kristiansens skyld finner vi på dommens side 12 i det påfølgende avsnittet

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokalisering av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.»

Når byretten omtaler de nå falsifiserte DNA-analysene som «vesentlig bevis», må det være hevet over tvil at et bortfall av dette «vesentlige bevis» nødvendigvis også ville hatt vesentlig betydning for rettens bevisvurdering.

At Kristiansand byrett uten forbehold legger til grunn Mevågs påstand om at det var funnet DNA fra to menn, finner vi i siste setning i begge de to foregående sitatene over, hvor retten i nest siste sitat viser til funn gjort på Lena Sløgedal Paulsen, som retten knytter til Kristiansen, for så i siste sitat å distansere fra Andersen.

Også i ankesaken i Agder lagmannsrett ble presumsjonen om at det forelå DNA-bevis for to gjerningsmenn førende for bevisvurderingen på samme måte som i Kristiansand byrett. I Agderposten finner vi følgende referert fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring av juryen i lagmannsretten

«Det viktigste beviset som taler for Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

Agder lagmannsrett tillegger DNA-analysene så stor vekt at førstelagmann Nes Hansen ikke bare slår fast at analyseresultatene støtter Andersens forklaring, men at beviset for at det var to gjerningsmenn er så sterkt at det måtte ha vært en annen, ukjent gjerningsmann, om ikke Kristiansen var skyldig.

Rent logisk har retten utvilsomt rett her. Dersom det hadde vært bevist at det var to gjerningsmenn, ville dette utvilsomt vært et vesentlig bevis som støttet opp om Andersens forklaring. At senere DNA-undersøkelser som tilbakeviser presumsjonen om to gjerningsmenn ville fremtvunget en annen vurdering av både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett, er like åpenbart.

Videre dokumentasjon for DNA-analsenes betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen i Agder lagmannsrett finner vi i en artikkel i Stavanger Aftenblad fra 5. februar 2002, hvor førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring er referert

«Undersøkelsene fra Spania utelukker Andersen fra et av de seksuelle overgrep, men ikke Kristiansen

Det fremgår klart at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene på nøyaktig samme måte som Kristiansand byrett gjorde i sitatene hentet fra rettsboken ovenfor. De uriktige DNA-analysene ble benyttet både til å knytte Kristiansen til overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen, og samtidig fritar Andersen fra overgrep mot henne.

Også i NRKs dekning av ankesaken i Agder lagmannsrett, finner vi dokumentasjon for DNA-analysenes betydning for bevisvurderingen. På nrk.no er følgende referert fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«- Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. [..] sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene.»

Det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om analyseresultatene fra Spania som av Nes Hansen legges til grunn når det vises til «sikre nok bevis» i form av «DNA-analyser av sædfunn på jentene

Videre refererer NRK følgende

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann.»

NRK dokumenterer med dette det samme som Agderposten gjorde i sitatet lenger opp, at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn at DNA-analysene som indikerer to gjerningsmenn er så sikre bevis at det må være en annen, om det ikke var Kristiansen.

Også i en artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002 dokumenteres det at DNA-analysene og den utledede presumsjonen om to gjerningsmenn tillegges avgjørende betydning i førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann. Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen. Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det “spekulasjoner” å snakke om andre enn Viggo Kristiansen.»

Det er følgelig dokumentert, gjennom flere uavhengige pressereferat fra Agder lagmannsrett, at førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i sin rettsbelæring til juryen la avgjørende vekt på Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene utført i Spania.

Det må være utvilsomt at lagretten ble rådet til å legge til grunn i sin bevisvurdering at det var bevist at det hadde vært to gjerningsmenn og at denne presumsjonen ble lagt til grunn som avgjørende bevis mot Viggo Kristiansen.

Bente Mevågs fortolkninger av bevisverdien i DNA-analysene fra det spanske laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela må utvilsomt ha hatt avgjørende betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen, både i Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett.

DNA-analysens betydning for øvrige bevisvurderinger

Som nevnt under punkt 6 ovenfor, setter både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett ellers frifinnende bevis til side.

Etter vår vurdering kan dette bare forklares med at retten tilla Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene større bevisverdi enn den uttalte tvil om sannferdigheten i deler av Jan Helge Andersens forklaring, vitnemål som motsa Jan Helge Andersens forklaring, faktiske forhold i motstrid mot Jan Helge Andersens forklaring, og de sakkyndige rapportene om Viggo Kristiansens teledata og mobildekningen i Baneheia.

På side 14 i rettsboken for Kristiansand byrett skriver retten følgende om mobilbeviset

«Det er for retten ikke mulig å fastslå hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobilbruk. [..] Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»

Retten nevner her ikke DNA-analysene direkte, men det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som menes med «de øvrige bevisene». De eneste konkrete bevisene som var forelagt retten for Kristiansens deltagelse i voldtektene og drapene den 19.05.2000, var Andersens forklaring og Mevågs vitnemål om DNA-analysene.

At det her er DNA-analysene som menes, følger også logisk av at byretten tidligere i dommen fastslo at Jan Helge Andersens fortelling om Viggo Kristiansen var troverdig, nettopp på bakgrunn av Mevågs vitnemål om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for to gjerningsmenn. Selv om retten eventuelt mente Andersens forklaring da de viste til «de øvrige bevisene», så er det påviselig at det er DNA-analysene som er grunnsteinen for byrettens vurdering av denne.

Vi mener det er åpenbart at byrettens øvrige bevisvurderinger og betraktninger rundt mobilbeviset, er farget av den samme feilaktige slutningen om DNA-analysene. Dette fordi rettens alternative forklaringer rundt Kristiansens mobildata ikke har støtte i fremlagte bevis, vitnemål, Jan Helge Andersens forklaring om guttenes bevegelser drapskvelden, og heller ikke er plausibel på andre måter. Retten ender da også sin gjennomgang av mobilbeviset med at man ikke klarer å si noe sikkert om mobildataene, til tross for de sakkyndige analysene som forelå.

Vi mener det er åpenbart sannsynlig at retten ville vurdert et så sterkt utelukkelsesbevis annerledes, om det ikke forelå en feilaktig presumsjon om DNA-bevis for to gjerningsmenn.

Den totalt gjennomgripende betydningen de nå tilbakeviste DNA-analysene har hatt på rettens øvrige bevisvurderinger, finner vi eksemplifisert av Kristiansand byrett i dommens side 14 i første avsnitt. Retten vurderer her uoverensstemmelsene mellom Andersens forklaring og tidspunktene for Kristiansens tekstmeldinger og konkluderer gjennomgangen med følgende hypotetiske forklaring

«[..], eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra.»

Retten uttrykker her eksplisitt tvil om sannferdigheten i Andersens forklaring om handlingene på åstedet og åpner for å sette deler av Andersens forklaring til side for å få denne til å passe med Kristiansens teledata. Om Andersens forklaring settes til side, slik retten uttrykker at det er belegg for å gjøre på bakgrunn av teledataene, gjenstår kun Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene i Spania av bevisene som knytter Kristiansen til de ulovlige handlingene han er dømt for å ha begått i Baneheia.

Byrettens uttalelse på dette punkt dokumenterer med tvingende nødvendighet at retten legger til grunn at DNA-analysene ikke utelukkende bygger opp under troverdigheten i Andersens forklaring, men at analyseresultatene fra Spania har selvstendig bevisverdi utover Andersens forklaring.

DNA-analysenes bevisverdi for de tiltalepunkter Kristiansen er domfelt for, har med dette påviselig veid tyngre for retten enn både Kristiansens teledata og tvil om troverdigheten i de enkelte bestanddelene av Andersens forklaring.

Dersom retten ikke anså DNA-analysene som et vesentlig bevis mot Kristiansen ville en helt- eller delvis tilsidesettelse av Andersens forklaring om handlingene på åstedet, slik retten åpner for, åpenbart ha utgjort et vesentlig tvilsgrunnlag opp mot domfellelsen av Kristiansen.

Også i lagmannsrettens behandling ble DNA-beviset påviselig viktigere for rettens vurderinger en mobilbeviset.

I ovennevnte artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002, refereres det videre fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring i Agder lagmannsrett. Vedrørende mobilbevisets skriver Nettavisen følgende

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann.»

Referatet fra rettsbelæringen viser at førstelagmannens tungtveiende råd til juryen var å sette til side mobilbeviset på bakgrunn av DNA-analysene. I sitatet over gjør Nes Hansen den samme vurderingen av DNA-beviset som Kristiansand byrett, da han omtaler det som et «sikkert bevis».

Med bakgrunn i rettsboken for Kristiansand byrett og de ovennevnte referatene fra rettsbelæringen til førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, mener vi det er dokumentert at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, utført av universitetet i Santiago de Compostela, har hatt en gjennomgripende og klart førende betydning for begge rettsinstansers vurdering av øvrige bevis i saken.

Et bortfall av DNA-bevisene mot Kristiansen må fremtvinge en tilsvarende gjennomgripende endring i tilnærming til sakens øvrige bevis ved en gjenåpning av saken.

I en ny rettsbehandling vil retten åpenbart måtte vurdere sakens bevis annerledes enn ved de to foregående rettsrundene.

Uoverensstemmelser, usannsynligheter og logiske brister i Andersens forklaring, vitnemål som strider mot Andersens forklaring, vitnemål og kjensgjerninger til støtte for Kristiansens forklaring og ikke minst teledataene som utelukker Kristiansen fra åstedet i tidsrommet for ugjerningene, kan åpenbart ikke lenger settes til side med en enkelt henvisning til at det er bevist gjennom DNA-analyser at det har vært to gjerningsmenn.

Betenkning rundt Bente Mevågs vitnemål

Det vises til brev fra Halvard Sivertsen til Bente Mevåg ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus datert 9. november 2017, sendt i kopi til Gjenopptakelseskommisjonen.

Som beskrevet i det ovenstående brev, har det i den senere tid fremkommet ny informasjon som peker i retning av at Bente Mevågs vitnemål baserte seg på en midlertidig rapport fra det spanske laboratoriet, og ikke en verifisert, endelig rapport.

Det har ikke lyktes oss å få svar på Sivertsens spørsmål fra Mevåg, ei heller har vi fått svar fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela på spørsmål om de foreløpige analyseresultatene ble forsøkt verifisert og om det ble utarbeidet og fortsatt eksisterer en endelig rapport.

Det er derfor grunn til å spørre om dette i realiteten var et falskt bevis også ut fra den kunnskap Mevåg hadde om de foreliggende undersøkelser i 2000, og om retten ble ført bak lyset av Mevågs forsikringer om sikre DNA-funn.

Rapporten fra rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela ble aldri lagt frem for retten. Rimelig nok, siden dette bare var en foreløpig rapport. Kun rapporten fra RMI ble lagt frem, og det var Bente Mevågs fortolkning av de spanske undersøkelsene retten fikk høre. Rapporten beskriver et mulig funn av DNA som kan stamme fra to menn på Stine Sofie Sørstrønen. Funnet er så usikkert at rapporten ikke vil angi noen sannsynlighet for at det dreier seg om et reelt funn. Funnet tilfredsstiller heller ikke de kriteriene rapporten stiller opp for et sikkert funn: “repetition of independent experiments“.

Som dokumentert ovenfor klarte Mevåg likevel å overbevise både by- og lagmannsrett om at det forelå et «sikkert bevis» for at det hadde vært to overgripere. Det var vitnemålet om disse DNA-analysene som overbeviste retten. Det var dette “beviset” som fikk førstelagmann Nes Hansen til å belære juryen om at dersom de skulle frifinne Kristiansen måtte de legge til grunn at det i så fall måtte ha vært en annen ukjent gjerningsmann sammen med Andersen oppe på åstedet.

I 2009 ble den spanske rapporten gjennomgått ved GENA i Stavanger og FSS i London. Både Ragne Farmen fra GENA og Susan Pope fra FSS konkluderte med at, ut fra de reglene som gjelder i dag for verifisering av funn av DNA, skulle ingen av de funnene den spanske rapporten beskriver vært rapportert som funn. Funnene er alt for svake til at det kan verifiseres at det dreier seg om reelle funn, og under alle omstendigheter kan det, dersom det dreier seg om reelle funn, uansett ikke utelukkes at det dreier seg om forurensning, altså mannlig DNA som har smittet fra noen av dem som har vært i kontakt med åstedet, jentene, jentenes klær, de oversendte prøvene eller laboratoriet og utstyret der.

Da det på denne måten var reist tvil om resultatene fra DNA-undersøkelsene, ba gjenopptakelseskommisjonen det spanske instituttet om å foreta nye undersøkelser av de samme prøvene som var blitt undersøkt ti år tidligere. Dette ut fra en antakelse om at det i løpet av de ti årene som var gått var utviklet nye og bedre metoder for DNA-analyse.

Resultatet av disse nye DNA-analysene var krystallklart: I de to prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen der det i 2000 angivelig var funnet DNA som kunne stamme fra to menn, ble det med nye forbedrete metoder overhodet ikke funnet mannlig DNA.

Derimot ble det funnet en tilnærmet komplett DNA-profil for Jan Helge Andersen i prøve B-24 fra Stine Sofie Sørstrønen.

Den samme prøven B-24 ble i den foreløpige rapporten fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela i år 2000 karakterisert som negativ. Først da Susan Pope ved FSS i London i 2009 fikk tilgang til bakgrunnsmaterialet for denne analysen, ble det kjent at det var funnet indikasjon på DNA fra fire ulike menn i analysen av B-24. Susan Pope påpeker at selv om det sikkert ikke dreide seg om et reelt funn av DNA fra fire menn, skulle funnet likevel vært tatt med i rapporten og det skulle vært forklart hvorfor dette sannsynligvis ikke dreide seg om et reelt funn. At dette funnet ikke ble gjengitt i rapporten, mener vi er nok et indisium for at det var en foreløpig rapport som var grunnlaget for vitnemålet som ble presentert for retten. I en offisiell rapport ville det være grov metodesvikt å unnlate å ta med dette funnet.

Enten Bente Mevåg av det Spanske laboratoriet var gjort oppmerksom på indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i analysen av B-24, eller hun ikke var det, må det være utvilsomt at en slik opplysning ville hatt stor betydning for rettens tillit til analysene som indikerte to gjerningsmenn i prøvene B-22 og B-25, også fra Stine Sofie Sørstrønen, og at det var funnet DNA-materiale fra en annen gjerningsmann enn Jan Helge Andersen i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen.

Det kan ikke være tvil om at indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i prøve B-24 utgjør vesentlig ny informasjon som retten ikke hadde tilgang til før domfellelsen av Kristiansen. At samme prøve i 2010 viste en fullverdig DNA-profil på Jan Helge Andersen og at prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen er negativ, slik at Andersen følgelig er den eneste gjerningsmann som kan knyttes til ugjerningene gjennom DNA-analyser, må også være ny, vesentlig informasjon som sannsynliggjør en annen konklusjon enn retten opprinnelig kom frem til.

I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

I rapporten fra 2010 redegjør det spanske instituttet for de kriteriene de legger til grunn for verifisering av funn. Av denne redegjørelsen fremgår det at dersom de samme kriteriene som lå til grunn for instituttets analyser i 2010 også hadde vært lagt til grunn i 2000, ville ingen av de angivelige funnene fra 2000 vært rapportert.

Funnene i prøve B-22 og B-25 som i 2001 og 2002 ble fremlagt i retten som bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn mot Stine Sofie Sørstrønen var ikke reelle funn etter nevnte kriterier for verifisering. Det er nå ettertrykkelig dokumentert. Heller ikke det angivelige funnet av DNA i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen, som kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men også fra over halvparten av alle norske menn, skulle vært rapportert. Det var heller ikke noe reelt funn.

Etter dette sensasjonelle resultatet tok gjenopptakelseskommisjonen i 2010 et prisverdig initiativ for å få foretatt nye analyser av eksisterende ekstrakter som ikke hadde vært analysert i Spania. Ekstrakter av i alt 12 prøver som også inkluderte andre ekstrakter av de fire prøvene som tidligere var analysert i Spania, ble sendt til Statens kriminaltekniske laboratorium i Linköping, Sverige for analyse. Samtlige var negative, det ble ikke funnet annet DNA enn det som stammet fra ofrene.

Etter dette argumenterte gjenopptakelseskommisjonen med at de nye DNA-undersøkelsene hadde styrket byrettens vurdering av at Jan Helge Andersen hadde begått overgrep mot den yngste jenta, men at disse undersøkelsene ikke brakte noe nytt når det gjaldt Viggo Kristiansens sak. Denne argumentasjonen er opplagt ikke holdbar fordi kommisjonen dermed så bort fra hva det angivelige DNA-beviset ble benyttet til i retten, nemlig å fastslå at det hadde vært to gjerningsmenn. Beviset for at det hadde vært to gjerningsmenn er det eneste beviset som i dommen i byretten blir omtalt som et “vesentlig bevis“.

Gjennom de nye undersøkelsene som ble gjennomført i 2010 ble dette “beviset” dokumentert ugyldig. I realiteten var beviset allerede falsifisert i 2001, men denne falsifiseringen ble først dokumentert i 2010.

De nye analysene fra 2018 kompletterer tidligere analyser og bekrefter nok en gang at det ikke finnes noe DNA som knytter Viggo Kristiansen til ugjerningene mot Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Enda viktigere, fordi det direkte angår domspremissene, bekrefter de seneste analysene at det ikke finnes og aldri har eksistert noe DNA-bevis for at det har vært to gjerningsmenn.

Dette er en problemstilling kommisjonen må ta stilling til. Det gjorde den ikke i 2010. Denne gangen må kommisjonen ta stilling til spørsmålet: Eksisterte det et DNA-bevis i 2001 som viste at det hadde vært to gjerningsmenn? Eller ble retten forledet til å tro at et slikt bevis eksisterte uten at det eksisterte i virkeligheten?

Med de undersøkelser som er gjort av bakgrunnsmaterialet for de opprinnelige DNA-analysene i 2010 og med resultatene av retesting av DNA-analyser fra 2010 og nå i 2018, må det betraktes som klart dokumentert at det beviset som retten la avgjørende vekt på og omtaler som “et vesentlig bevis” ikke var et ekte bevis.

Dette er et nytt bevis eller en ny omstendighet, jfr strpl § 391 nr 3. Her vises det til det som er anført overfor at også nye sakkyndige erklæringer er et «nytt bevis». I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

DNA analysene er bevis for at DNA som ble lagt til grunn i byretten og lagmannsretten i dag ikke eksisterer. Det er ny omstendighet som ikke var der i byretten i 2001 og i lagmannsretten i 2002. I dag er det også nye sakkyndige utredninger når det gjelder mobiltelefonbeviset. En telefon brukt på åstedet ville koblet seg opp mot en av de seks basestasjoner som dekker åstedet. I dag vet vi også at en mobiltelefon på åstedet ikke ville nådd frem til Eg_A basestasjon på Eg i Kristiansand som var ved Kristiansens bolig. Begge disse omstendigheter er nye bevis jfr strpl § 391. nr 3.

Det kan ikke være noen tvil om at dommen i begge rettsinstanser er avsagt på et uriktig grunnlag og at dette også klart tilfredsstiller kravene for gjenåpning av saken jfr strpl § 392 «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig». Det kreves da at kommisjonen finner at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn taler for at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

Når en der på de feil som eksiterer ved domfellelsen og de opplysninger en sitter på i dag, sammenholdt med det alvorlige forhold og straffens art og lengde, så er det påkrevd å få prøvd spørsmålet på nytt.

Det foreligger etter vårt syn et klart grunnlag for gjenopptakelse.

 

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

 

Advertisements

Politispesialist på teledata anbefaler at Baneheia-saken blir tatt opp på ny

Partene i gjenopptakelsesprosessen har nå fått tilgang på et notat som nylig er utarbeidet av en erfaren politioverbetjent som har jobbet med trafikk (tele) data siden 2005. Politibetjenten beskriver grundig hvordan det er kommet til denne konklusjonen.

«I 2001, da Teleplan foretok sine undersøkelser hadde Telenor lagt ned to av sine basestasjoner i området. Teleplan skriver i sin rapport med at basestasjonen på EG ikke ville ha rekkevidde til å slå inn på åstedet. Konklusjonen endte likevel opp med at Teleplan ikke fullstendig kunne utelukke dette, da to av basene som var der på drapstidspunktet senere var fjernet.

I 2015 skrev sivilingeniør Halvard Sivertsen at Teleplan var for svake i sin konklusjon, og hevdet at man likevel kunne estimere de ulike basestasjonenes styrke uavhengig av de to basene som var fjernet, og at man kunne visualisere disse basestasjonens dekningsgrad. Denne jobben fullførte Sivilingeniør Halvard Sivertsen, og han konkluderte med at en mobiltelefon ikke kunne kobles opp til basestasjonen på EG når denne befant seg på åstedet. I denne rapporten er det tatt høyde for topografiske og geografiske forhold. 

Gjennom min jobb har jeg flere ganger sett såkalte “slengere”, det vil si at en telefon kan slå inn på en basestasjon som ligger utenfor det dekningsområdet Telenor og Telia opererer med. Så etter å ha lest ferdig rapportene helte jeg fortsatt mot at dette kunne være “slengere”.  Jeg stusset dog over at han må ha hatt 4 “slengere” på samme sted, til samme basestasjon og over en så lang tidsperiode.

En «slenger» er unormalt, men 4 stk. innenfor et tidsrom på 42  minutter har jeg aldri sett før. Jeg frykter derfor det verste, d.v.s. at telefonbeviset gir Kristiansen alibi såfremt det ikke hersker tvil om at det var Kristiansen som brukte sin egen mobiltelefon den dagen overgrepene og drapene skjedde.

Et par uker etter at jeg hadde lest rapportene, deltok jeg på et fagseminar med to ingeniører fra Telenor. Jeg møtte opp på dette seminaret en halvtime før de andre for å få diskutert rapportene i Baneheia saken med dem. Mitt engasjement smittet åpenbart over på de to Telenor-ansatte, og en av dem bestemte seg for å lese begge rapportene i påsken, da jeg ikke hadde noe mandat til å be Telenor se på saken.

Etter påske tok jeg kontakt med ingeniøren fra Telenor og spurte om han hadde lest rapportene. Jeg forventet at han ville si at det hele var høyst usikkert, og at han ikke kunne konkludere, men han var helt sikker i sin sak. Telefonen kan ikke ha slått inn på basestasjonen EG og samtidig befunnet seg på åstedet.»

Betjenten har sendt rapporten til Agder Politidistrikt, Oslo Politidistrikt og den er nå altså også nådd frem til Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker.

Avslutningsvis skriver betjenten;

«Baneheia saken burde bli tatt opp igjen og at det så ut for meg som om Viggo Kristiansen har alibi.»

 

Dommene baserer seg på at det var DNA fra to personer på åstedet – nå har vi fått svaret; det kan ikke påvises DNA fra mer enn én person på åstedet

Dette skriver P4 idag og viser til en ny analyse som Gjennopptakelseskommisjonen har fått laget i Sverige.

Artikkelen følger nedenfor og eller kan leses HER

Resultater av DNA-prøver som har blitt analysert i Sverige er nå klare. Det var Gjenopptakelseskommisjonen som sendte DNA-materiale fra drapssaken i 2000 til nye analyser.

– Det er ikke funnet DNA fra Kristiansen som kan identifiseres til klienten min, sier Sjødin til P4-nyhetene.
Sjødin forteller at det er helt ny situasjon fordi Agder lagmannsrett i 2002 mente man hadde DNA som kunne bevise at det var to personer på åstedet.
– Det kan man ikke nå, det er kun påvist DNA fra én identifiserbar person, forklarer advokaten.
Mener DNA-analyser støtter mobilbeviset
Sjødin mener DNA-analysene viser det engelske eksperter har sagt.
– Der Kristiansen dukket opp i DNA-bildet var det en forurensning, sier Sjødin.
Kristiansens advokat hevder de nye undersøkelsene støtter mobilbeviset fordi flere eksperter mener at telefonen til Kristiansen ikke var på åstedet. Ekspertene forklarer, ifølge Sjødin, at telefonen ville koblet seg opp mot seks basestasjoner i området ved Baneheia, men koblet seg kun opp mot basestasjonen ved hjemmet til Kristiansen.
– Det betyr at han var hjemme da drapene skjedde, mener advokaten.
Gjenopptakelseskommisjonens leder, Siv Hallgren, vil ikke kommentere saken.
Baneheia-saken
I 2000 ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring med minstetid på ti år for voldtekt og drap på Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i i Baneheia i Kristiansand.

Selv om han har tapt alle rettssaker og fått flere avslag på gjenopptakelse, forsøker han nå å få opp igjen saken. Sjødin mener saken nå må tas opp i kommisjonen.

–  Jeg blir veldig forundret hvis man fortsatt opprettholder uriktige resultater, sier Kristiansens advokat.
Kristiansen har også tidligere anmeldt både politiet, meddømte Jan Helge Andersen – og klaget på en rekke henleggelser. 
– Vil ikke ut før han er frikjent
P4-nyhetene intervjuet Viggo Kristiansen på Ila fengsel for tre år siden. Da uttalte Kristiansen bastant at han ikke vil søke om prøveløslatelse før han er frikjent i Baneheia-saken.
– Jeg sitter her i 20 år, jeg sitter her i 30 år. Sannheten skal frem, sa Kristiansen den gang.

Mener Viggo Kristiansen er uskyldig. Nå skal han lage tv-serie om Baneheia-drapene

GRAVEJOURNALIST: Bjørn Erik Jahr er tidligere journalist i TV 2, og ga ut boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» i fjor. I 2015 ga han ut boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?». Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

GRAVEJOURNALIST: Bjørn Erik Jahr er tidligere journalist i TV 2, og ga ut boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» i fjor. I 2015 ga han ut boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?». Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Baneheia-drapene

Mener Viggo Kristiansen er uskyldig. Nå skal han lage tv-serie om Baneheia-drapene

Bjørn Olav Jahr fikk i forrige uke tildelt utviklingsstøtte til en ny true crime-serie basert på Baneheia-saken.

Jan Helge Andersen avviser at han var alene om Baneheia-drapene

Jan Helge Andersen avviser at han var alene om Baneheia-drapene

Som manusforfatter for prosjektet står Bjørn Olav Jahr, som også har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet», og «Hvem drepte Birgitte Tengs?».

Jahr har også vært med som regissør på TV 2s nye true crime-satsing «Hvem drepte Birgitte Tengs», som kommer på TV nå til høsten.

Massiv medieoppmerksomhet

Mer enn 17 år har gått siden en av Norges mest omtalte drapssaker fant sted. Baneheia-drapene, der Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og knivdrept, fikk massiv oppmerksomhet i media.

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble seinere dømt til henholdsvis 21 års forvaring og 19 års fengsel.

I boka slår forfatter og journalist Jahr fast at utfallet av rettssaken egentlig burde vært et helt annet. Han mener bevisene taler for at Kristiansen er utsatt for justismord, og egentlig er uskyldig.

Påstandene har i ettertid vakt sterke reaksjoner.

Bjørn Olav Jahr sier til Dagbladet at han mener det er en samfunnsplikt å gå denne saken nøyere etter i sømmene.

– Det ble i retten fortalt to historier om drapene i Baneheia. Jan Helge Andresen ble trodd på det mest vesentlige, nemlig at det skulle være kameraten Viggo Kristiansen som var hovedmannen bak drap og voldtekt på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Viggo Kristiansen har alltid benektet enhver befatning med grusomhetene, sier Jahr, til Dagbladet.

Vil tas opp i TV-serien

Han tror folk generelt er dårlig opplyst om denne saken.

– Og uavhengig av om man måtte mene at Viggo Kristiansen er korrekt eller uskyldig dømt, så bør man må vite mer om hva slags grunnlag han ble dømt. I tillegg er dette en sak som i høyeste grad lever. Viggo Kristiansen har levert inn sin sjette begjæring om gjenopptagelse, sier Jahr.

Han forteller at TV-serien også tar opp spørsmålet om hvorvidt Viggo Kristiansen er utsatt for et justismord.

– Folk er opptatt av rettssikkerhet, og på generelt grunnlag er det svært interessant å se på hva som leder til et justismord, sier han.

Dagbladet har spurt Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen og generalsekretær i Stine Sofies Stiftelse, om kommentar til saken. Hun ønsker ikke å kommentere planene om en tv-serie.

Jan Helge Andersen har avvist påstandene i boka om at han var alene om å utføre drapene for 18 år siden, ifølge NTB.

Flere prosjekter

Det er Screen Story AS som har søkt om utviklingsstøtte hos Filmkraft Rogaland for det nye true crime-prosjektet.

Prosjektet som nå har fått tildelt støtte omtales som «en TV-serie som tar for seg Baneheia-saken og sakens bevisførsel på nytt, men serien handler også om hvordan et samfunn rystes av en sak, og hvordan vi reagerer og dømmer».

Produsent for TV-serien skal være Anders Hereid, mens Magnus Halvorsen Wathne er listet som regissør.

– Det er viktig for oss å lage dokumentarer som belyser problemstillinger større enn den konkrete historien vi forteller. Hvilke press opplevde politiet? Hvordan jobbet media? Det er all grunn til å tro at vi har mye å lære av en grundig gjennomgang av prosessene rundt denne saken, sier Anders Hereid, til Dagbladet.

Både NRK og VG skal være i gang med egne prosjekter som skal ta for seg Baneheia-drapene. Det meldte nettstedet Journalisten i april i år, med bakgrunn i en bacheloroppgave fra en student ved OsloMet, som tar for seg dekningen av Baneheia-saken etter utgivelsen av Jahrs bok.

 

Fokus på feiltolkning av DNA fortsetter – nye spørsmål oversendt Gjenopptakelseskommisjonen

Gruppen som arbeider med å få saken til Viggo Kristiansen gjenopptatt, har nylig gjort oppsiktsvekkende funn i det materialet som er og var tilgjengelig for dømmende rett i 2000. Det er mye som kan tyde på at analyser som ble foretatt av det spanske laboratoriet på University of Santiago de Compostela enten ikke ble fullført, eller rapportene der ble holdt tilbake for retten. I alle fall så viser nye analyser at måten DNA ble brukt og tolket under etterforskning og rettsak, ikke på noen måte kan brukes som bevis for å dømme Viggo Kristiansen, snarere tvert om.

Vi har sendt to brever i saken, et til University of Santiago de Compostela og et til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Disse gjengis uredigert nedenfor.

Hjelp oss gjerne med å dele dette innlegg med andre på sosiale medier. Takk.

BREV TIL UNIVERSITY OF SANTIAGO DE COMPOSTELA


University of Santiago de Compostela

Institudo de Medicina Legal. Forensic Genetics

Section Crimininalistic

15705 Santiago de Compostella

Galicia – Spania

Stavanger  02.07.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin

 

 

Reference : 78/00

DNA-CASE FROM 2000 involving Mr Viggo Kristiansen (V048)

SOME MORE QUESTIONS CONCERNING REPORT 78/00

This report presents two findings.

One is an identification of DNA marker DYS391 type 10 found in samples from one of the victims. This marker is compatible with DNA from the suspect V048.

The second finding is referred to as a possible finding which is compatible with a mix of DNA from two men of type 10 and 11, which means that neither of the two suspects can be excluded as contributors to these samples. This second finding was in Norwegian court presented as conclusive evidence that there had been two perpetrators.

There is a problem concerning this report. In the period from November 2000 to April 2001, in Norwegian official documents, police statements, court decisions and numerous press reports this report is referred to as a “preliminary report”.

A police statement from 29.12.2000 says:

«The police have now received a preliminary forensic report from examination of semen cells secured from the autopsy of the two victims. The report concludes preliminary that there is found DNA of the same type as the suspect (referred to as V048). In addition there is found a “mixed material” which is compatible with both of the suspects DNA types, and work is still being done on this analysis

A court decision concerning the continuous custody the suspect Kristiansen dated 3.1.2001 says:

«In addition to the finding of the genetic fingerprint of the suspect on the elder victim, the court has also emphasized that there has been made a finding of genetic mixed material (semen) also on the other and younger victim. The later material is according to information received not yet finished analyzed by Spanish laboratory

Another police statement from 25.1.2001, this time to the public prosecutor with a recommendation of prosecution says:

«The police has not yet received the final report from the analyzes carried out by the Spanish medical experts, and work is still being done with semen material which is compatible with DNA from both the suspects. The report will be forwarded as soon as it is available

As late as 5.4.2001, 18 days before the trial opened, the Norwegian broadcasting corporation (NRK) reports that the prosecutor and the counsel for the defense are still awaiting the final report. However, when the trial opened the “preliminary” report appears to have been transformed into a final report and the possible finding into conclusive evidence.

When studying the report, it strikes me that the report in fact gives the impression of being a preliminary report. In the report it is said explicitly:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

The preliminary character of this report is also expressed in the methodology described. The report states:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

This we see in the tests of sample 8 (C 25) for the Y-STR marker DYS391 where DNA of the same type as suspect V048 was found. Here five independent test of the same material have been carried out and the same result was obtained in four out of five tests. This seems to imply a preponderance of probability that this is a genuine result.

However, the number of tests are relatively small, so the preponderance of probability cannot be very high. Also, the result does not confirm that the finding of male DNA originate from a perpetrator. It might be due to contamination.

The obvious thing to do would be to go further with this material to verify or falsify this finding. Here there is at least two ways to go further: One is to expand the number of tests to for instance 10 or more. This seems to be a suitable method to verify if this is a genuine finding. This does not seem to have been done.

The other method would be to carry out corresponding tests on the same material for other markers as well. Findings for these markers would be suitable for verifying if this is DNA which originates from a perpetrator or if the findings are due to contamination. If we have findings for all the markers, we have as I understand it a complete DNA profile. This does not seem to have been done either. That seems strange.

In the analysis of samples 1 – 4 (extracted DNA) tests have been carried out for seven Y-STRs: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. No male DNA were found in any of these tests. In the analysis of samples 5 – 8 (swabs) there have been carried out test only for the Y-STRs DYS391 and DYS19, and only for the former a possible finding of male DNA has been reported. The circumstance that after the fruitless investigations of samples 1 – 4, a possible finding is done in sample 8, one would believe would be a strong incentive to go further and carry out tests for the remaining five Y-STRs. It seems conspicuous that this does not appear to have been done, and even more conspicuous that the report gives no reason for why this is not done. It confirms the impression of a preliminary report. The first uncertain findings are being reported, while it is implied work is still done to verify them.

And some such tests appears to have been carried out. It is evident from the supplementary report which is dated 20.12.2002. Here tests reported for the Y-STR markers GATA A7.2, DYR437, DYS438, GATA C4 plus SNPs M9, SRY-1532 and Sy81. These tests are carried out for sample 5 – 8. The circumstance that all these tests turned out to be negative, appears to be a strong indication that the finding as described in the first report probably is an artefact or is due to contamination. But the fact that there have been carried out test for four more Y-STRs makes it even more conspicuous that there have not been carried out corresponding tests for the remaining five Y-STRs from the first report.

The problem of methodology is even more explicit if we look at the investigations of sample 5 (B22) for the Y-STR marker DYS391. It is here the alleged “mixed material” has been found. Here too five independent tests have been carried out, but here no unambiguous result has been obtained. After five tests there are three different results, which in no way comply with the reports own criterion for a reliable result. However, one potentially important result has been obtained: a possible mixed finding of DNA where none of the suspects could be excluded as contributors. This is a finding which begs for verification. And the method for verification or falsification of this finding is so obvious that it cannot be overlooked. It’s just to carry out more tests.

So why has this not been done? Or has it been done? After all Norwegian police was for months after this report was delivered convinced that further work concerning the confirmation of this finding was carried out in Spain. For months they were waiting for the final report that would confirm or invalidate this finding which turned out to be so important for the assessment of evidence in this case.

It seems reasonable to assume that if efforts to verify the findings of DNA from two males in sample B22 had been successful, it would have been reported to court. And likewise, if the efforts to verify this finding turned out to be unsuccessful, it should have had the consequence that this alleged conclusive evidence of two perpetrators should not have been presented to court at all.

The questions we are looking for an answer to are as follows:

  1. Were tests of sample 5 – 8 for the Y-STRs DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS392 and DYS393 carried out? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?
  2. Is I correct that after the report dated 23.11.2000 was delivered, further efforts were made to verify the possible finding of DNA from two different males in samples B22 and B23? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?

 Yours sincerely

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

BREV TIL KOMMISJONEN FOR GJENOPPTAKELSE AV STRAFFESAKER

 

Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker

Postboks 2097, Vika

0125 Oslo

Gjenopptakelse Viggo Kristiansen

Innledning

Det er ønskelig å kommentere noe i tilknytning til at det blir foretatt ny analyse av DNA- ekstrakter i Sverige. Dette brevet bygger i hovedsak på siv ing Halvard Sivertsen sin gransking av DNA beviset ut fra det som kan lese av dokumentene og det som finnes på internett.

Innledningsvis er en glad for at kommisjonen tar tak i arbeidet med å få opplyst saken. Dette fordi en ny gjennomgang av ekstraktene på nytt kan svekke de opprinnelige analyser fra Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002.

Det kan være greit å gå igjennom en del forhold som har betydning nettopp når det gjelder DNA fordi det ikke har vært bra behandlet ved tidligere avgjørelser. DNA behandlingen både før og etter de rettskraftige dommer er svært dårlig behandlet.

De tidligere DNA analyser 

Det antas at når det ikke ble foretatt nye undersøkelser av prøven C-25 i Spania i 2010 var det fordi prøven var brukt opp under tidligere tester.

Dette gjaldt ikke prøvene B-22, B-24 og B-25. Dette kan tyde på at det ble utført flere tester av C-25 enn av de andre prøvene. Det antas at RMI har pushet på for å få en verifikasjon av funnet av DNA som kunne stamme fra Viggo, men ikke fra Jan Helge Andersen. Funnet gjaldt jo bare én av 11 Y-STRer. Det har helt sikkert vært utført en rekke tester av de andre 10 for å prøve å få et resultat. Fire av disse testene er dokumentert i tilleggsrapporten fra januar 2001, de var som kjent negative. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

Resultatet av testene med hensyn til de seks øvrige Y-STRene er ikke offentliggjort, men vi kan gå ut fra som helt sikkert at de er gjennomført. Noe annet oppfattes faktisk helt utenkelig.

En offentliggjøring av et resultat med et mulig funn for én av 11 markører der tester for de andre 10 var negative, ville jo i vesentlig grad svekke det angivelige funn. Det antas derfor at det er grunnen til at resultatene av disse testene aldri ble offentliggjort. Men dette forklarer nok også hvorfor denne prøven er oppbrukt.

Det er en vattpinne med avstryk fra den eldste av jentene som ikke lenger inneholder organisk materiale. De DNA-ekstraktene som ble utvunnet hos RMI er imidlertid fremdeles intakte. Disse ble analysert først av RMI, så av IML i Spania og så for tredje gang av SKL i Sverige i 2010. Alle disse undersøkelsene har gitt samme resultat:

Det kan ikke konstateres DNA av mannlig opprinnelse i det analyserte materialet.

Det er verd å merke seg at da et antall DNA-ekstrakter ble sendt til SKL i 2010 lå det i mandatet at SKL skulle undersøke om det fantes DNA fra Viggo Kristiansen i materialet. Håpet om å finne DNA fra Viggo Kristiansen synes å ha drevet og å ha levd i kommisjonen.

Det betyr at prøven C-25 nå skal undersøkes for fjerde gang. Det er overveiende sannsynlig at resultatet fra de nye undersøkelsene kommer til å bli negativt. Altså at det heller ikke denne gangen vil bli funnet DNA av mannlig opprinnelse. Vi tolker naturligvis et slikt resultat positivt: Det viser at det aldri har eksistert DNA som knytter Viggo til ugjerningene.

I avgjørelsen av 17. juni 2010 kommenterer kommisjonen resultatet av de svenske undersøkelsene slik:

Rapporten fra Statens Kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Sverige 4. juni 2010 konkluderer med at det kun finnes DNA fra de to jentene selv i de prøvene som er analysert. Disse undersøkelsene har derfor ikke tilført saken noe nytt.” (s.94)

Dette resultatet skurrer. Hvis en har et svakt resultat fra en test og man foretar nye tester for om mulig å verifisere dette resultatet, vil en rekke tester der man ikke klarer å gjenskape dette resultatet i praksis falsifisere dette resultatet. De svenske undersøkelsene har i høyeste grad tilført saken noe nytt. De har i vesentlig grad svekket det eneste DNA-beviset som knyttet Viggo til ugjerningene. Videre heter det i avgjørelsen:

Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Viggo Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham.” (s.95)

Det er uklart hva kommisjonen forestiller seg kunne komme ut av nye DNA-undersøkelser som skulle kunne utelukke Viggo eller for den saks skyld hvem som helst annen som gjerningsmann. At det ikke finnes DNA fra en person kan vel aldri være noe bevis på at en person er uskyldig. Spørsmålet i denne saken har aldri vært om det finnes noe DNA-bevis som utelukker Viggo som gjerningsmann, men om det finnes noe bevis som knytter ham til saken. DNA-undersøkelsene fra 2010 viser at det gjør det ikke.

Kommisjonen har for så vidt rett når den slår fast at saken med hensyn til biologiske spor ikke står i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn da saken var oppe for retten. Heller ikke den gang fantes det noe DNA-bevis som knyttet Viggo til ugjerningene. Problemet er at retten av den rettsmedisinske sakkyndige ble forledet til å tro at et slikt bevis fantes.

Det går klart frem av dommen i byretten at retten legger til grunn at det er funnet DNA fra to forskjellige gjerningsmenn i prøver fra den yngste av jentene. Muligheten for at det angivelige funnet kan stamme fra andre en to gjerningsmenn, altså forurensning av prøvene, blir ikke diskutert i dommen. Dommen omtaler den «sikre bekreftelsen» av DNA fra to menn som et «vesentlig bevis» for at Jan Helge Andersens forklaring må betraktes som troverdig. Dette var også et poeng som førstelagmann understreket i sin rettsbelæring for lagmannsretten. Det «beviset» som denne konklusjonen bygger på ble ettertrykkelig falsifisert av de nye undersøkelsene i 2009 og 2010.

Manglende funn av DNA fra Viggo Kristiansen understreker at det ikke eksisterer og aldri har eksistert DNA som på noen måte knytter ham til saken. Videre at det såkalte DNA-beviset som ble presentert for retten i 2001 og 2002 må betraktes som dokumentert ugyldig. Dette burde kommisjonen tatt konsekvensen av i 2010.

Validering av de spanske undersøkelsene

Noe av det mest skandaløse i denne saken er behandlingen av DNA-beviset.

I straffesaksdokumentene er det vist til DNA rapporten som kom fra Spania i november 2000. Denne rapporten ble i fem måneder av politi, domstoler og presse konsekvent omtalt som en foreløpig rapport. I rapporten blir det referert til funn av fragmenter av DNA som kunne stamme fra to forskjellige menn, det såkalte “blandingsproduktet“, men rapporten understreker at dette ikke er noen sikker observasjon. Det er altså ikke sikkert at det funnet de har gjort virkelig er DNA fra to menn.

Av politidokumenter, og også meldinger i media etter at rapporten er levert, går det frem at de spanske forskerne arbeider videre, intenst heter det hos NRK 28.11.2000, med å verifisere nettopp dette mulige funnet av DNA som kan stamme fra to menn. Politiet meddeler domstol og presse at de avventer en endelig rapport. Så sent som 5.4.2001, 14 dager før rettssaken skal starte melder NRK:

Den endelige rapporten fra spanske sakkyndige om DNA-spor etter drapene i Baneheia har ennå ikke kommet til Kristiansand. Et foreløpig analyseresultat ble oversendt i oktober, og dette skal ha knyttet den tiltalte Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep på ei av jentene. Forsvarer Tore H. Pedersen sier til Fædrelandsvennen at han avventer den endelige rapporten før han bestemmer om han vil innstevne spanske sakkyndige som vitner under rettssaken.”

Dette er det siste en hører om den endelige rapporten.

Da rettssaken starter er den foreløpige rapporten oppgradert til endelig.

At de spanske rettsmedisinerne hadde jobbet intenst i fem måneder med å verifisere funnet av det mulige “blandingsproduktet” får retten aldri vite. De spanske rettsmedisinerne ble ikke ført som vitner. Det var den sakkyndige fra RMI som forklarte seg om DNA-funnene, og hun greide i begge rettsinstanser å overbevise retten om at det var sikkert bevist at det måtte ha vært to gjerningsmenn.

Når det aldri kom noen endelig rapport kan det bare skyldes at det ikke lykkes de spanske rettsmedisinerne å verifisere dette funnet. De må ha rapportert til den sakkyndige fra RMI at de ikke har klart å verifisere funnet og så blitt enige med henne om at det derfor ikke var hensiktsmessig å skrive noen ny rapport. Det skandaløse i den behandlingen dette “beviset” fikk i retten, er ikke bare at et ytterst usikkert bevis ble fremstilt som sikrere en det faktisk var. Det forholdet at de spanske rettsmedisinerne hadde gjort en rekke tester uten å klare å verifisere dette funnet, betyr at dette allerede svake funnet faktisk er enda mye svakere enn det som framgår av rapporten. Funnet var i realiteten falsifisert av de spanske rettsmedisinerne da sakkyndige fra RMI la det frem i retten. Det hadde absolutt ingen beviskraft og skulle aldri ha vært lagt frem for retten. Det er rett og slett et falskt bevis. Den sakkyndige fra RMI sin fremstilling av dette “beviset” i retten er en studie i manipulasjon. Hun påpeker selv det usikre med dette funnet, men hevder at de spanske rettsmedisinerne er overbeviste om at det må ha vært to gjerningsmenn.

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun.» (Aftenposten 2.5.2001)

Det kan ikke være noen tvil om at den sakkyndige fra RMI her taler mot bedre vitende. Dersom spanjolene virkelig mente å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna kan vi trygt gå ut fra at aktoratet ville ført dem som vitner. Det er tvert imot all grunn til å tro at det nettopp var de mislykkede forsøkene på å verifisere dette funnet som gjorde at de spanske rettsmedisinerne ikke ble innstevnet. Skulle de vitne om at dette funnet ikke lot seg verifisere ville de i realiteten ha punktert dette «beviset».

Ved å fremstille de spanske rettsmedisinerne som sikrere enn hun selv var på validiteten av dette funnet oppnådde den sakkyndige fra RMI  to ting: Hun klarte å overbevise retten om at dette var et sikkert bevis for at det måtte ha vært to gjerningsmenn, men kanskje enda viktigere: Hun må ha fratatt Viggos forsvarer enhver lyst til å føre de spanske rettsmedisinerne som vitner.

Den sakkyndige fra RMI var selvfølgelig som alle andre overbevist om at Viggo Kristiansen var skyldig og hennes oppriktige ønske om å bistå påtalemyndigheten med å få forbryteren dømt kan ha drevet henne til å overdrive beviskraften i det tilgjengelige materialet en smule. I den gode saks tjeneste.

Den sakkyndige fra RMI sin rolle understreker vel egentlig det betenkelige med å la forskere som jobber tett med politiet i oppklaringsfasen også opptre som sakkyndige i retten. Den sakkyndige bør vel være en person som ikke har spilt noen rolle i etterforskningen, og som nettopp kan etterprøve de resultatene etterforskningen har frembragt.

Den sakkyndige fra RMI har, slik det fremgår, mye å svare for. Kommisjonen bør forsøke å få de spanske rettsmedisinerne på banen slik at vi kan få dokumentert at dette DNA-beviset ikke bare ble avkreftet ved de nye målingene som ble foretatt i 2009, men at det faktisk var avkreftet allerede da den sakkyndige fra RMI la det frem i retten.

Jeg vedlegger kopi av brev jeg har sendt til Compostella i Spania for å søke å opplyse saken.

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

 

Les om Y-STR her

 

 

Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker finner det nødvendig å sjekke DNA-bevisene på ny

Dette skriver TV2 HER

Nye DNA-tester kan føre til at Baneheia-saken gjenopptas

NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet.
NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet. Foto: NTB scanpix / Privat
Viggo Kristiansen har hele veien nektet for at han har noe med drapene i Baneheia å gjøre. For sjette gang begjærer han saken gjenopptatt, og nå er håpet større enn noen gang, mener advokat Arvid Sjødin.

Om kvelden den 19. mai i år 2000 dro to jenter for å bade i Baneheia i Kristiansand. Ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen kom aldri hjem.

Etter badeturen ble de tatt med opp i skogen. Der ble de seksuelt misbrukt og drept.

Drapet rystet hele Norge. Presset på politiet var enormt, og det ble ikke mindre etter hvert som ukene gikk uten at noen ble pågrepet for de bestialske handlingene.

Det skulle gå nesten fire måneder før to unge menn som bodde like i nærheten av Baneheia ble pågrepet. Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) ble arrestert omtrent samtidig og senere dømt.

Dommen falt i Agder lagmannsrett i 2002. Kristiansen fikk 21 års forvaring, Andersen fikk 19 års fengsel.

Baserte seg på forklaring

Viggo Kristiansen, som i dag har blitt 39 år, har hele tiden nektet for at han hadde noe med drapene å gjøre. Jan Helge Andersen forklarte imidlertid at Kristiansen var hjernen bak drapene, og at han han ble truet inn i situasjonen av sin daværende kamerat.

Dommen mot Kristiansen er i stor grad bygget på Andersens forklaring.

Flere har i senere tid kritisert politiets etterforskning og grunnlaget for dommen. En av dem er forfatter Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet».

Der går han etterforskningen i sømmene, og hevder at Kristiansen må være uskyldig dømt.

Kritikk

Kritikken går i stor grad ut på tre ting:

  • At politiet, og senere retten, la for stor vekt på Andersens forklaring.
  • At man ikke har funnet tekniske bevis som med sikkerhet knytter Kristiansen til åstedet, for eksempel er det ikke funnet DNA fra ham på åstedet.
  • At man ikke la stor nok vekt på det såkalte basestasjonbeviset: Kristiansens telefon skal ha vært i aktivitet og koblet til en basestasjon nær hans hjem. Dette mener forsvaret beviser at han ikke kan ha vært i Baneheia mens drapene skjedde.

Politiet har imidlertid funnet DNA-bevis på åstedet som tilhører Jan Helge Andersen.

Brevet som gir håp

Fem ganger har Viggo Kristiansen begjært saken sin gjenopptatt. Like mange ganger er det besluttet at saken ikke skal gjenopptas.

Nå er saken begjært gjenopptatt nok en gang.

Denne gangen har Kristiansen et håp om å vinne frem. Det forteller 39-åringens advokat, Arvid Sjødin.

TV 2 har fått tilgang til et brev som er sendt fra kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker til partene i saken. Der orienterer kommisjonen om fremdriften i behandlingen.

BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.
BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.

Den dag i dag finnes det DNA-materiale fra åstedet som fortsatt er i behold. DNA-ekstraktene som gjenopptakelseskommisjonen nå vil få analysert ble sikret fra de to jentene, og de ble også analysert i år 2000 uten at man fant annet enn DNA fra jentene selv.

– Formålet med undersøkelsene vi gjør nå er å avklare om man ved hjelp av nyere analysemetoder kan finne fremmed DNA i disse prøvene, og også om mulig hvem de i så fall tilhører, sier kommisjonens leder, Siv Hallgren, til TV 2.

Hun understreker at det har skjedd mye med teknologien siden 2000, både med bruk av analyseinstrumenter som kan gi bedre svar på dårlige prøver og kjemiske metoder som gir bedre resultater.

I brevet fra kommisjonen fremgår det at de vil analysere ekstraktene på nytt ved et egnet laboratorium i utlandet.

– Kanskje ny teknologi kan gi flere svar enn vi har fått til nå. På generelt grunnlag kan jeg si at fravær av DNA ikke er et utelukkelsesbevis – det betyr kun at man ikke finner DNA fra en mulig gjerningsperson i det analyserte materialet, sier Hallgren.

Kan gi flere svar

At DNA-ekstraktet nå sendes til nye undersøkelser gir grunn til optimisme, mener Kristiansens advokat.

– Dette er et tegn på kommisjonen endelig tar saken på alvor. Viggo Kristiansen vet at han aldri var på åstedet, og han vet at dette DNA-materialet ikke tilhører ham, sier Arvid Sjødin.

Hvis undersøkelsene nå avdekker at man ikke finner DNA som stammer fra Viggo, kan man slå fast at hans DNA fra Kristiansen ikke er funnet på de to døde jentene. Sjødin mener at det da vil være umulig for kommisjonen å avvise en gjenopptakelse av saken.

Kommisjonens leder, Siv Hallgren, kan ikke svare på om DNA-prøvene i seg selv vil være nok til at de beordrer saken gjenopptatt.

Hun forteller at de også gjør flere undersøkelser i Baneheia-saken, men ønsker ikke å kommentere hva de går ut på.

Sitter i fengsel

– Hva må til for å få en sak gjenopptatt?

– Det er flere ting, men det må være nye bevis eller omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse, sier Hallgren.

Kommisjonen forventer at de vil komme med sin avgjørelse i løpet av senhøsten.

I mellomtiden sitter Viggo Kristiansen fortsatt på Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Han har vært sperret inne i 18 år, og 39-åringen nekter å begjære seg løslatt selv om han kunne ha gjort dette for flere år siden.

– Viggo Kristiansen har sagt at han ikke forlater fengselet før han frikjennes eller blir kastet ut med makt, sier advokat Sjødin.

Anmeldt

Familien til Jan Helge Andersen har reagert sterkt på Bjørn Olav Jahrs bok. I fjor politianmeldte de Sjødin for å ha gitt Jahr innsyn i sakens dokumenter.

– Det er foreløpig ikke skjedd noe nytt i denne saken, men jeg vet Sjødin har vært inne til avhør, sier familiens advokat Sverre Nordmo til TV 2.

Familien mener Sjødin brøt taushetsplikten da han delte sakens dokumenter med forfatteren.

– Hvordan reagerer familien til Andersen på at saken stadig blir forsøkt gjenopptatt?

– De har ikke noe spesielt syn på det. De vil helst legge saken bak seg og leve livene sine, men de kan heller ikke hindre det, sier han.

Jan Helge Andersen ble løslatt i januar 2016, og bor på hemmelig adresse.

​De pårørende til de to jentene som TV 2 har vært i kontakt med, har ikke ønsket å kommentere saken.

Forfatter Bjørn Olav Jahr med viktig kommentar til fagbladet Journalistens sak om Baneheiadrapene

Bjørn Olav Jahr. Foto: Glenn Slydal Johansen

Drapene i Baneheia

Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

PUBLISERT:  KL: 10:11 – OPPDATERT:  KL: 10:11

Det er gledelig at Journalisten i kjølvannet av min bok, Drapene i Baneheia, lager en større sak om medienes holdning til domfellelsen av Viggo Kristiansen. Kristiansen ble dømt som hovedmann bak drapene på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia 19. mai 2000. Jeg har skrevet en bok om hvorfor dette er feil. Etter en del tidlig motstand blant journalister som dekket saken, er det interessant at arrangører og redaksjoner som ønsker å ta debatten videre faktisk sliter med å finne «motstemmer». Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

Færdrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad er blant disse. Det eneste han er sikker på, sier han, er at han ikke er sikker. Samtidig er han fascinert over skråsikkerheten på «begge sider», og at mistenker meg «for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld». Jeg skulle ønske at han hadde blitt bedt om å utdype sitatet. Jeg er nysgjerrig på hva slags forståelse sjefredaktøren for Sørlandets største avis har av de reelle bevisene i saken. Han utviser i mine øyne mangelfull forståelse for disse når han uttaler at «man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen». Jeg skal selv forsøke å oppsummere skråsikkerheten fra «begge sider».

Skråsikkerhet

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens uskyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Mobilbeviset. Kristiansen har omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted gjennom en basestasjon som beviser at han ikke var i nærheten av åstedet. Dette er et utelukkelsesbevis.

2. DNA-bevisene. Tidlig funn av Jan Helges Andersens kjønnshår og senere DNA-analyser basert på sædfunn knytter ham udiskutabelt til ugjerningene. Politiets tidlige påstander om DNA-funn som knytter Kristiansen til åstedet er tilbakevist.

3. Analyse Jan Helges Andersens avhør. Disse er forurenset av et forutinntatt politi, og fulle av både løgner og logiske brister. Andersens rekonstruksjon var en farse.

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens skyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Saken ble grundig behandlet i to rettsinstanser, så dommen må være riktig. Saken har senere vært prøvd gjenopptatt så mange ganger at det kan ikke være mer nytt.

2. Tiltro. Det kan ikke være mulig at politi, påtalemakt, domstoler og presse alle gjør feil og forleder samtidig. De som hevder noe annet er vel konspiratoriske.

3. Andersen og Kristiansen er observert sammen i utkanten av Baneheia noen timer før ugjerningene og hjemme hos Kristiansen noen timer etter ugjerningene.

Beviser

Journalistens reporter stiller Ljøstad flere gode spørsmål, blant annet om det er slik at redaksjoner skal slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller om de skal ettergå dem. Ljøstad forsikrer at en redaksjon aldri skal slå seg til ro, og at man skal stille spørsmål så lenge det er grunnlag for det. Før han – nærmest i samme åndedrag – uttaler at han tror det er «over» om Viggo Kristiansens sak igjen blir avslått. Dette vitner dessverre ikke om en redaktør klar til å handle. Det er uforståelig om Gjenopptakelseskommisjonen igjen avslår Kristiansens begjæring om gjenåpning. Skulle det likevel skje, er det – i mine øyne og mer enn noen gang – behov for en kritisk presse. For slikt har virkelig vært mangelvare i denne tragiske drapssaken.

TV2-journalist Trond Solvang, som dekket saken fra jentene forsvant og i de påfølgende rettsrundene, mener motsatt. Han hevder at det ble gjort mye kritisk journalistikk underveis. Solvang mener også at «utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine». Dette skjønner jeg ikke.

Enda mindre forstår jeg hans uttalelse om mobilbeviset. «Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten», sier Solvang, og fornekter både fysikk og vitenskap. Kristiansand byrett mistolket også mobilbeviset under deres behandling i 2001. Fakta er at Viggo Kristiansen hadde omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted, og det gjennom en basestasjon som aldri har «snakket med» åstedet. Det er det derimot seks andre basestasjoner som gjør. Solvang tror åpenbart ikke 2018-øyne kan tolke mobilbevis bedre enn det som ble gjort i 2001. Jeg krysser fingrene for at Gjenopptakelseskommisjonen legger seg på motsatt linje. Det er på høy tid.

Bjørn Olav Jahr er journalist, forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal. Han ga i fjor ut boken «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet.»

Sensajonell analyse av DNA-beviset i Baneheiasaken underbygger kravet om gjenopptakelse

Dommen i Kristiansand Byrett og Agder Lagmannsrett viser at DNA spilte en stor rolle til å få Viggo Kristiansen dømt.

Den viste, ifølge Rettsmedisinske Institutt (RMI),  at det var «sikkert» at to menn hadde vært på åstedet. Imidlertid var resultatene svært svake, blant annet fant man kun et allel (del av DNA) som bare kunne bekrefte at DNA hadde treff på 56,4 % av landets mannlige befolkning – altså ingen “treff” på enkeltpersoner.

Idag kreves det  14-16 alleler i et fullverdig resultat som har bevisverdi for domfellelse.

Siv Ing Hallvard Sivertsen har gjennomført en analyse av de ulike DNA-rapportene og den informasjon som ble gitt til offentligheten og i to rettsinstanser. Det fremkommer da en rekke spørsmål som det er påkrevd at ansvarlige personer svarer på.

Han tilskrev i november 2017 senior ingeniør Bente Mevåg (RMI) og sendte kopi til lagmann Asbjørn Nes Hansen og politiinspektør Arne Pedersen.

Ingen av dem har enda svart på henvendelsen.

Vi offentliggjør derfor brevet og analysen i sin helhet nedenfor.

___________________________________________________________________________________

Bergen 9.11.2017

Bente Mevåg
Avdeling for rettsmedisinske fag
Oslo universitetssykehus HF
Postboks 4950 Nydalen
0424 Oslo

NOEN SPØRSMÅL VEDRØRENDE DNA-BEVISET I BANEHEIASAKEN

Som du kanskje kjenner til har jeg skrevet en rapport om mobiltelefonbeviset i Baneheiasaken. Der mener jeg å kunne påvise at dette er et utelukkelsesbevis. Viggo Kristiansen kan ikke ha begått de forbrytelsene han er dømt for fordi han ikke kan ha befunnet seg på åstedet da disse forbrytelsene fant sted. Det er nå levert inn en ny gjenopptakelsesbegjæring der den nye gjennomgangen av mobilbeviset ser ut til å ha fått en vesentlig plass.

Jeg har nå funnet ut at jeg vil prøve å sette meg inn det såkalte DNA-beviset, som ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle for utfallet av saken. Jeg har jo ingen spesielle kunnskaper innenfor dette fagfeltet, jeg er sivilingeniør med hovedfag i fysikk og faglig bakgrunn fra kringkasting, men jeg har en del generelle kunnskaper om vitenskapsteori, verifisering av testresultater og sannsynlighetsberegning som kan være relevante for en vurdering av DNA-beviset.

Jeg har en del spørsmål til deg som den oppnevnte sakkyndige på dette området. Jeg har prøvd å sette meg inn i denne saken slik den sto da den ble behandlet i rettssystemet. Jeg har forstått at det i ettertid er foretatt nye undersøkelser uten at resultatene fra 2000 ser ut til å la seg gjenskape, men jeg kan ikke si at jeg har satt meg særlig grundig inn i dette. Mitt anliggende er å forsøke å skaffe meg klarhet i hvordan DNA-beviset sto da denne saken gikk for retten.

Jeg har hatt anledning til å sette meg inn i følgende dokumenter:

  • Rapporten fra Santiago de Compostela, datert 23.11.2000
  • Norsk oversettelse av den samme rapporten
  • Rapport fra RMI datert 22.1.2001
  • Tilleggsrapport fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002
  • Politiets påtegninger ifm fengslingsmøter for Viggo Kristiansen
  • Forhørsrettens kjennelser
  • Dommen i byretten
  • Dommen i lagmannsretten
  • Diverse pressereferater fra de to rettssakene

Mine første spørsmål gjelder tilleggsrapporten (suplementary report) fra Santiago de Compostela datert 20. desember 2002. Denne er åpenbart feildatert. Av den kopien jeg har fått tilgang til går det frem at den er sendt på faks fra RMI den 29.1.2002 og fremlagt for Agder Lagmannsrett den 30.1.2002. Altså 14 dager etter at du avga forklaring som sakkyndig. Hos politiet er den journalført den 19.3.2002.

Kan du bekrefte hva som er korrekt datering av denne rapporten?

På hvilken måte ble innholdet i denne rapporten gjort kjent for retten?

Så til hovedrapporten fra Santiago de Compostela.

Jeg har forstått det slik at Universitetet i Santiago de Compostela ble koblet inn fordi det ved de undersøkelsene som ble gjort ved Rettsmedisinsk Institutt ikke var mulig å finne DNA fra andre enn ofrene. Dette fordi det var gått for lang tid før barna ble funnet slik at DNA-molekylene fra en gjerningsmann var gått i oppløsning. I Santiago de Compostela hadde de slik jeg har forstått det utviklet en metode for å identifisere markører for DNA fra Y-kromosomet som fremdeles var intakte. Dersom man klarte å identifisere tilstrekkelig mange markører kunne disse settes sammen til en mer eller mindre komplett DNA-profil.

I rapporten fra Santiago de Compostela blir det henvist til to funn. Det ene er en identifikasjon av en DNA-markør i prøver fra det eldste av ofrene som stemmer med den DNA-typen Vigge Kristiansen har, men som ikke stemmer med Jan Helge Andersens DNA-type. Den DNA-typen Kristiansen har for denne DNA-markøren deler han med 54,6 % av den norske mannlige befolkning, så noen sikker identifikasjon utgjør det åpenbart ikke.

Det andre funnet blir beskrevet som et mulig blandingsprodukt av DNA fra to forskjellige menn, som ble gjort i prøver fra det yngste av ofrene, der ingen av de to siktede kan utelukkes som bidragsytere.

Disse to funnene ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle i de to rettssakene. Så et vesentlig spørsmål blir hvor sikre disse funnene kan sies å være.

I en påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen til Kristiansand forhørsrett i forbindelse med nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen datert 6.11.2000, altså før rapporten fra Santiago de Compostela foreligger, heter det:

«Politiet har også fått bekreftet fra Rettsmedisinsk Institutt v/avd.sjef Bente Mevåg at det i forbindelse med analyser av biologisk materiale som analyseres i Spania, har kommet positiv bekreftelse på at sæd funnet i et av barna stemmer med siktedes DNA. Dette knytter siktede med 100% sikkerhet til åstedet og de straffbare handlingene som ble begått mot barna

«Den foreløpige skriftlige rapporten fra Spania vil foreligge i løpet av noen dager, har vi fått opplyst fra RMI

Når det gjelder den “positive bekreftelsen” med “100% sikkerhet” refererer Pedersen her til informasjon han har mottatt fra deg, så enten må han ha misforstått deg eller så må du ha misforstått den informasjonen du har mottatt fra de spanske rettsmedisinerne.

Det mest interessante sett fra mitt ståsted er imidlertid at Pedersen omtaler rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport.

Betyr det at det i tillegg til den eksisterende rapporten også finnes en endelig rapport?

Den 23.11.2000 foreligger rapporten fra Santiago de Compostela og også en norsk oversettelse av den samme rapporten.

Den 12.12.2000 ble det avholdt et møte mellom advokat Tore Pedersen, politiinspektør Arne Pedersen og politiavdelingssjef Magne Storaker for å gjennomgå innholdet i denne rapporten. I rapporten fra Storaker heter det:

«Før møtet hadde jeg en samtale med Bente Mevåg ved RMI for å få en bedre forståelse av innholdet i rapporten. Innholdet i rapporten ble så på møtet formidlet til adv. Pettersen

Et tilsvarende møte ble avholdt samme dag med advokat Ben Fegran.

Den 3.1.2001 blir det avholdt nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen. Forut for dette møtet blir det fremlagt en ny påtegning av politiinspektør Arne Pedersen, datert 29.12.2000. I denne påtegningen heter det:

«I tillegg vises det til at politiet nå har mottatt en foreløpig rettsmedisinsk rapport fra undersøkelse av sædceller sikret under obduksjonen av de to drapsofrene. Det konkluderes foreløpig med at det er påvist DNA av samme type som hos mistenkte (betegnet som V048), jfr. dok. 03,09. I tillegg er det funnet et “blandingsmateriale” som også er forenelig med begge de to mistenktes DNA-typer, og det arbeides videre med denne analysen»

Vi ser at politiet også etter å ha mottatt rapporten fra Santiago de Compostela, og etter å ha vært i kontakt med deg, fremdeles omtaler denne rapporten som foreløpig og at de, når det gjelder den delen av analysen som gjelder funn av “blandingsmateriale”, er av den oppfatning at det fremdeles arbeides med dette i Spania.

I kjennelsen fra Kristiansand forhørsrett datert 3.1.2001 heter det:

«Retten har ved sin konkrete vurdering av bevisene angående hovedsiktelsen post II og III bl.a. lagt adskillig vekt på de funn av biologisk materiale som er gjort på åstedet. Herunder særlig at det er funnet sædrester på det eldste drapsofferet som – i følge rapport fra Instituto de Medicinal legal, Universitade de Santiago de Compostela av 23. november 2000, har en DNA-profil tilsvarende siktedes. De rettsmedisinske undersøkelsene på dette punkt er etter hva som er opplyst fullførte, og det foreligger således ikke gjenstående analysearbeid hva dette materialet angår.

Foruten ovennevnte funn av siktedes genetiske fingeravtrykk på det eldste av drapsofrene, har retten også vektlagt at det er gjort funn av et genetisk blandingsmateriale (sæd) også å det andre og yngste drapsofferet. Sistnevnte materiale er etter hva som er opplyst pr. dags dato ikke ferdiganalysert av ovennevnte spanske laboratorium

Vi ser altså at domstolen i sin kjennelse legger til grunn at det er gjort et sikkert funn av DNA som stammer fra Viggo Kristiansen og at dette funnet er ferdiganalysert. Domstolen legger videre til grunn at det fremdeles arbeides med å verifisere funnet av “blandingsmaterialet”. Spørsmålet blir da:

Er det korrekt at det fremdeles på dette tidspunktet ble arbeidet med å verifisere dette funnet av “blandingsmaterialet”? Hva kom i så fall ut av det videre arbeidet med denne analysen?

I en ny påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen, denne gang til Statsadvokaten i Agder med anbefaling om tiltale, datert 25.1.2001, heter det:

«Politiet har ikke mottatt sluttrapporten fra analysene utført av de spanske rettsmedisinerne og det arbeides fortsatt med sædmateriale som er forenelig med begge de siktedes DNA. Rapporten vil bli ettersendt så snart den foreligger

Vi ser altså at så sent som 25. januar 2001 betrakter politiet rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport, og at de forventer å motta en endelig rapport i nærmeste fremtid. Så vidt jeg har forstått var det ingen direkte kontakt mellom etterforskerne og de spanske rettsmedisinerne så kilden til denne oppfatningen kan umulig være andre enn deg.

Så hva skjedde videre? Ble noen endelig rapport noen gang levert? Hva skjedde med de videre undersøkelsene av det meget omtalte blandingsmaterialet? Har du mottatt noe skriftlig materiale fra Santiago de Compostela som ikke er lagt frem for retten? Dersom du ikke har mottatt noen slik endelig rapport, har du i så fall fått en forklaring på hvorfor noen endelig rapport aldri ble levert?

Man behøver ikke å være spesielt konspiratorisk anlagt for at mistanken melder seg om at de spanske forskerne fikk resultater av de videre undersøkelsen av det biologiske blandingsmaterialet, men at disse resultatene svekket et allerede svakt funn i stedet for å styrke det, og at man derfor ikke så det hensiktsmessig å rapportere resultatet.

Når jeg studerer rapporten fra Santiago de Compostela slår det meg at denne faktisk gir inntrykk av å være en foreløpig rapport. I rapporten sies det eksplisitt:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

Den foreløpige karakteren av denne rapporten kommer også klart frem i den metodologien rapporten beskriver. I rapporten heter det:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

Det må i dette tilfellet bety at et enkeltresultat ikke kan tillegges vekt fordi det ikke kan verifiseres om det er et genuint resultat eller et artefakt, altså et tilsynelatende resultat. Kun ved gjentatte tester på det samme materialet vil man kunne få en mer eller mindre sikker bekreftelse dersom man får gjentatt det samme resultatet.

Dette ser vi i testene av sample 8 (C 25) for Y-STR markøren DYS391. Altså den prøven der man har funnet DNA av samme type som Viggo Kristiansens. Her har man gjennomført fem uavhengige tester av det samme materialet og fått det samme resultatet i fire av fem tester. Dette tyder jo på en sannsynlighetsovervekt for at det er et genuint resultat. Altså at det virkelig er funnet mannlig DNA her. Antallet tester er likevel lite, så noen overveiende sannsynlighetsovervekt synes ikke å kunne fastslås. Resultatet bekrefter jo heller ikke at et bekreftet funn av mannlig DNA stammer fra gjerningsmannen. Det kan skyldes forurensning.

Det naturlige ville være å gå videre med dette materialet for å verifisere, evt. falsifisere dette funnet. Her finnes det minst to måter å gå videre på: Den ene er å utvide antall tester til f.eks. 10 eller flere. Det vil være en egnet metode til å verifisere om det dreier seg om et ekte funn. Dette ser ikke ut til å være gjort.

Den andre metoden er å gjennomføre tilsvarende tester på det samme materialet også for andre markører. Eventuelle funn for disse markørene vil være egnet til å verifisere om dette er DNA som stammer fra en gjerningsmann eller om funnet skyldes forurensning. Gjør man funn for alle markørene har man så vidt jeg skjønner en komplett DNA-profil. Dette ser heller ikke ut til å være gjort. Det virker merkelig.

I analysen av sample 1 til 4 (rør m/estrahert DNA) er det foretatt undersøkelser av 7 Y-STRer: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. Det ble ikke funnet mannlig DNA i noen av disse undersøkelsene. I analysen av sample 5 – 8 (vattpinner) er det kun foretatt undersøkelser av Y-STRene DYS391 og DYS19, og bare i den første er det gjort et mulig funn av DNA. Det forholdet at det etter de resultatløse undersøkelsene av sample 1 til 4 ble gjort et potensielt funn i sample 8 skulle man jo tro ville være en sterk pådriver for å gå videre og gjennomføre tilsvarende undersøkelser også for de resterende 5 Y-STRene. Det er påfallende at dette ikke ser ut til å ha blitt gjort, og enda mer påfallende at rapporten ikke gir noen begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort. Det bekrefter inntrykket av en foreløpig rapport. Man har rapportert de første usikre funnene, mens det er underforstått at man jobber videre med å verifisere disse.

Og noen slike tester ser ut til å være utført. Det går frem av tilleggsrapporten fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002. Her har man foretatt tester for Y-STR markørene GATA A7.2, DYS437, DYS438, GATA C4 samt SNPene M9, SRY-1532 og Sy81. Disse er gjennomført for sample 5 til 8. Det forholdet at alle disse testene var negative synes å være en sterk indikator på at funnet slik det er beskrevet i den første rapporten nok er et artefakt eller skyldes forurensning. Men det forholdet at det her er gjennomført undersøkelser av 4 nye Y-STRer gjør det jo desto merkeligere at det ikke synes å være gjennomført undersøkelser av de 5 gjenstående Y-STRene fra den første rapporten.

Metodeproblemet i denne rapporten blir enda tydeligere hvis vi ser på undersøkelsen av sample 5 (B22) for Y-STR markøren DYS391. Det er her man har funnet det angivelige “blandingsmaterialet”. Her har man også gjennomført fem tester av det samme materialet, men her har man ikke fått noe entydig resultat. Etter fem tester har man tre forskjellige resultat, noe som ikke på noen måte tilfredsstiller de kriteriene rapporten setter opp for et sikkert resultat. Man har imidlertid gjort et potensielt viktig funn, noe som kan være en blandingsprofil med mulig bidrag fra begge de to mistenkte. Dette er jo et funn som skriker etter verifisering. Og metoden for å verifisere, evt. falsifisere dette mulige funnet er jo så enkel og åpenbar at den ikke er mulig å overse. Det er bare å gjennomføre flere tester. Det behøver man ikke være rakettforsker for å se.

Så hvorfor er ikke dette gjort? Eller er det gjort? Politiet har jo i to måneder fra denne rapporten ble fremlagt svevd i den tro at ytterligere undersøkelser av dette materialet faktisk ble gjennomført i Spania. I to måneder har de ventet på en endelig rapport som vil bekrefte evt. avkrefte dette funnet som skulle bli så viktig i bevisførselen. Så hva har skjedd? Det er så vidt jeg kan forstå noe du må kunne svare på.

Jeg har også noen andre spørsmål angående metodologien. I rapporten heter det:

«Working on the hypothesis that one or two of the suspects had committed the crime we concentrated our efforts on the DYS391 system

Er dette en vanlig metode å jobbe etter? Å forsyne rettsmedisinerne med DNA fra de to mistenkte og be dem undersøke om de kan finne spor av dette DNAet i materialet som skal analyseres? Ville det ikke være mer naturlig å be rettsmedisinerne analysere det aktuelle materialet for DNA som ikke stammer fra ofrene og så i ettertid sjekke eventuelle funn opp mot de siktedes DNA?

Betyr arbeidshypotesen om at en eller begge de to mistenkte har begått forbrytelsen at man kun har konsentrert seg om å finne DNA-komponenter som stemmer overens med de to siktedes DNA? At man i de tilfeller der man har gjort tilsynelatende funn av DNA-komponenter som ikke kan stamme fra en av de to siktede har sett bort fra disse og karakterisert testene som negative? Det ville i så fall være en alvorlig metodesvikt. Eventuelle funn av DNA som ikke stemmer overens med de to mistenktes DNA-profil ville jo kunne bidra til å oppklare om funn av DNA-fragmenter kan skyldes forurensning. Funn av slike DNA-fragmenter ville jo også være en indikator på frekvensen av artefakter i det analyserte materialet.

Så til DNA-beviset slik det ble behandlet i retten.

Jeg har tatt vare på en artikkel i Aftenposten fra 2.5.2001 som refererer utførlig fra din forklaring i byretten. Tittelen på artikkelen er: «Fortsatt tvil om DNA-bevis». I artikkelen heter det:

«Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt forklarte at de på en “DNA-tråd med 11 punkter” bare har funnet ett punkt som kan analyseres, men nok til å typebestemme DNA-funnet.

-Vi kan sammenligne med blodprøver. Rundt halvparten av den norske befolkning har blodtype A. Viggo Kristiansen har til sammenligning en type DNA som er like vanlig i befolkningen, sa Mevåg

«Det er uklart om DNA-beviset forskerne klarte å spore, stammer fra sæd eller annet biologisk materiale. Det gir ikke analysen svar på. Grunnen til at prøvematerialet ikke var bedre, var bl.a. at ofrene ble funnet nær to døgn etter drapene

DNA-tråden med 11 punkter antar jeg refererer til de 7 Y-STRene som blir undersøkt i den første rapporten og de 4 som blir undersøkt i tilleggsrapporten.

Om funnet av en mulig blandingsprofil i en av prøvene heter det:

«De spanske forskerne har klart det overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt betegner som en bragd: De skilte ut det mannlige kromosomet i biologisk materiale fra de seksuelle overgrepene. Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Videre heter det:

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun

Her refererer du åpenbart til den før omtalte analysen av sample B22 for markøren DYS391, analysen som aldri ble fullført. Da jeg leste denne artikkelen første gang for mange år siden satt jeg igjen med inntrykk av at du her opptrådde forbilledlig nøkternt og understreket det usikre ved dette funnet.
I dag er det en annen side ved disse uttalelsene som fanger min oppmerksomhet. Henvisningen til hva spanjolene mener:

«Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet». Og:

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Dersom dette er riktig må det i så fall være underhåndsinformasjon som du har fått tilgang til, for dette går ikke på noen måte frem av rapporten. Tvert imot, rapporten understreker det usikre ved disse funnene og med god grunn. Funnene tilfredsstiller åpenbart ikke de forutsetningene rapporten stiller opp for et sikkert funn (repetition of independent experiments). Rapporten sier at det er mulig at prøvene har et bidrag fra to forskjellige menn og at ingen av de to mistenkte kan utelukkes som bidragsytere. Dette kan umulig tolkes som at forskerne bak rapporten betrakter dette som et sikkert funn. At elementære tiltak for å verifisere disse funnene ikke ser ut til å være gjennomført gjør jo disse funnene nærmest verdiløse.

Det er imidlertid tydelig at din tolkning av hva spanjolene angivelig mener har veid tyngre for retten enn de forbeholdene du ga uttrykk for. I dommen i byretten heter det:

«På de to fornærmede ble det videre tatt prøver hvor det ble funnet sædceller. Disse sædcellene hadde imidlertid ligget for lenge til at det var mulig å foreta en fullstendig DNA-analyse. Da man gjorde forsøk på å analysere prøvene som var tatt fra de to fornærmede, klarte man ikke å få frem en DNA-profil annet enn på celler som stammet fra fornærmede selv. Ved Rettsmedisinsk Institutt tok man imidlertid kontakt med spanske rettsmedisinere ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man har forsket særskilt på DNA-analyse av y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn. Man fikk likevel ikke noen fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om.»

Den “sikre bekreftelsen” kan så vidt jeg kan se ikke leses ut fra den foreliggende rapporten. Det finnes heller ikke så vidt jeg kan se noen dokumentert tilleggsinformasjon som støtter en slik tolkning.

I dommen heter det videre:

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene

At en “sikker bekreftelse” ville være et vesentlig bevis er det ingen tvil om. Men igjen, noen sikker bekreftelse synes ikke å foreligge.

Det er et påfallende trekk ved rapporten at den ikke forsøker å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. Om funnet av “blandingsmaterialet” sier rapporten at det er vanskelig å angi noen sannsynlighet fot at dette er et reelt funn. «It is difficult to estimate a probability for this assertion».

I følge artikkelen i Aftenposten kom du likevel med en sannsynlighetsvurdering av funnene. I artikkelen heter det:

«På grunn av lite DNA i sporprøvene og DNA av dårlig kvalitet var arbeidet med å identifisere materialet vanskelig. Dermed kunne ikke ekspertene bryte ned arvematerialet til individnivå, de har bare gruppen.

Likevel fremhevet overingeniør Mevåg verdien av DNA-funnet.

– Det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person, sa Mevåg

Her er jeg tilbøyelig til å la tvilen komme den sakkyndige til gode. Dette kan du da umulig ha sagt?

Ikke det at det i og for seg er noe galt i dette utsagnet. Innholdsmessig er det full dekning for dette. Men er det relevant for bevisførselen i denne saken?

Denne sannsynlighetsberegningen ser ut til å basere seg på det faktum at den DNA-gruppen som DNA-fragmentene som ble identifisert i sample 8 (C25) tilhører en gruppe som Viggo Kristiansen deler med 54,6 % av norske menn. Deler man 100 % på 54,6 % får man 1,83. Altså nesten 2. Det gir en tilnærmet dobbelt sannsynlighet. Men hva sier dette om sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet?

Hva er sannsynligheten for at en ukjent norsk mann har vært på åstedet og etterlatt DNA? Vel, hvor mange norske menn finnes det? Ca. 2 millioner vil jeg anta. Hva er sannsynligheten for at en tilfeldig av disse har vært på åstedet? Den er 1 til 2.000.000. Altså forsvinnende liten. Hva vil det si at sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet er dobbelt så stor? Det vil si at sannsynligheten er 2 til 2.000.000 eller 1 til 1.000.000. Altså også forsvinnende liten. Hvis man dobler en forsvinnende liten sannsynlighet får man som kjent fremdeles en forsvinnende liten sannsynlighet.

Du er jo ingeniør og må antas å kjenne prinsippene for sannsynlighetsberegning. Det kan man imidlertid ikke legge til grunn at rettens dommere og lekdommere gjør. Et utsagn om at det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person kan derfor virke veldig overbevisende. Dobbelt så sannsynlig! Men jeg vil i det lengste tro at det er Aftenpostens referent som har misforstått deg.

På den annen side kunne det jo være interessant å få vite hva det egentlig var du sa i retten.

Som sagt synes jeg det virker merkelig at rapporten ikke prøver å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. At det er betydelig usikkerhet forbundet med disse funnene går klart frem av rapporten. Om funnet av DNA i sample 8 (C25) heter det i rapporten: «If the sample belongs to one of the suspects it must belong to suspect V048». Rapporten utelukker altså ikke at funnet kan skyldes forurensning. Når det gjelder funnet av allel C i undersøkelsen av SNPen SRY-2627 legger rapporten ingen vekt på dette fordi frekvensen av dette allelet er svært høy blant europeere (95%). Igjen synes rapporten å legge til grunn at funnet kan skyldes forurensning. Det forholdet at funnet av “blandingsmaterialet” i sample 5 ikke tilfredsstiller de kriteriene rapporten stiller for et sikkert resultat må jo sies å svekke validiteten av dette funnet i betydelig grad. Det samme gjelder de manglende funnene av andre Y-STR markører.

Det ser ut til at den “bragden” de spanske rettsmedisinerne har utført består i å gjøre funn som ikke er reelle. De funnene de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort er i realiteten så svake at de ikke skulle vært tillagt noen beviskraft i en norsk rett. Men i rettferdighetens navn må det jo tilføyes at man faktisk kan lese ut av disse rapportene hvor svake disse funnene er. Problemet i denne saken synes ikke å være hva som faktisk står i rapportene, men hvordan disse rapportene ble presentert i retten. For meg virker det som at det ble begått en stor feil da de spanske rettsmedisinerne ikke fikk forklare seg i retten, men at tolkningen av undersøkelsene deres ble overlatt til en norsk rettsmedisiner som ikke selv hadde deltatt i undersøkelsene.

Det synes all grunn til å stille spørsmål ved din rolle i denne saken.

Når det gjelder din forklaring i lagmannsretten heter det i Aftenpostens referat:

«Rettsmedisinerne mener at Jan Helge Andersens forklaring kan være riktig. Likevel: Av 160 analyseprøver, matchet ikke ett eneste Viggo Kristiansen.

Tatt i betraktning de seksuelle overgrepene og hele forbrytelsens karakter, kan en trygt si at personen som utførte dette sammen med Andersen hadde flaks som ikke etterlot seg flere spor

Videre heter det:

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

«Fra Jan Helge Andersen fant polititeknikerne et kjønnshår liggende på skogbunnen. Fra den andre gjerningsmannen, som altså påtalemyndigheten mener er Viggo Kristiansen, finnes ikke ett eneste biologisk spor som gir en sikker identifikasjon.

– Vi satt med mer enn 160 prøver som ble analysert, kun Jan Helge Andersens hår ga resultater, sa overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt i Agder Lagmannsrett i går. Ekspertene kan ikke fastslå at Viggo Kristiansen har vært på åstedet, men sædprøver fra ofrene viser at en med samme DNA-type, altså en form for sekkebetegnelse, forgrep seg.» (Aftenposten 15.1.2002)

Her ser vi altså at de ytterst usikre funnene fra Santiago de Compostela, som i tillegg må betraktes som vesentlig svekket som en følge av tilleggsrapporten fra samme institutt, i retten ser ut til å ha blitt presentert som sikre bevis for at det var to gjerningsmenn.

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

Igjen er jeg fristet til å legge til grunn at Aftenpostens referent må ha misforstått deg. Du kan vel ikke ha gitt uttrykk for i retten at DNA-undersøkelsene fra Spania beviser at det var to gjerningsmenn? Eller at det er bevist at de svake og ubekreftede funnene på det eldste av ofrene stammer fra sæd fra en gjerningsmann? Men dersom det er Aftenpostens referent som har misforstått deg er han i godt selskap.

Det finnes flere referater fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring. Det synes helt klart at Nes Hansen har den samme oppfatningen av statusen til DNA-beviset som Aftenpostens referent. I sin rettsbelæring går Nes Hansen vesentlig lenger enn dommen i byretten når det gjelder å vektlegge DNA-beviset.

Agderposten skriver etter dommen i lagmannsretten:

«Vi vet ikke hvordan juryen vurderte bevisene i Baneheia-saken: Men rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen gir oss noen holdepunkter for hvilke spørsmål som har vært av de mest sentrale:

Det viktigste beviset som taler fra Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

NRK hadde følgende på nettavisen like etter rettsbelæringen:

«- Den hele og fulle historien om det som skjedde i Baneheia får vi nok aldri. Det dere skal avgjøre er om Viggo Kristiansen er straffskyldig etter tiltalen, sa dommeren og trakk frem det han mener er det viktigste: Forklaringen fra Jan Helge Andersen.

– Saken står og faller på om denne forklaringen, sammenfalt med de andre bevisene i saken, kan regnes som troverdig, sa Nes Hansen.

– Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. Ikke bare har han forklart det selv, men det er også funnet et hår fra ham der, sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann

Nettavisen publiserte 5. februar 2002 kl. 13.13, samme dag som rettsbelæringen ble holdt, en artikkel om rettsbelæringen i Agder lagmannsrett:

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann.

Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen.

Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det spekulasjoner å snakke om andre enn Viggo Kristiansen

I artikkelen heter det videre:

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann

«Når en tar utgangspunkt i at Jan Helge Andersen ikke var alene, må man vurdere om han traff en tilfeldig eller planlagt etter at han forlot Viggo Kristiansen. En som han dekker. Dette blir rene spekulasjoner

Dette ble jo en litt omfattende dokumentasjon, men den viser hvor langt Nes Hansen gikk i å støtte seg til DNA-beviset som et sikkert bevis. Mens byretten nøyde seg med å anføre at det er fremlagt en sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøvene var funnet DNA fra to forskjellige menn, går Nes Hansen vesentlig lenger. Han hevder at det i løpet av rettssaken er blitt “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn, og han henviser til den DNA-analysen du presenterte som det eneste beviset for denne vurderingen. Så sikkert anser han dette beviset at han pålegger juryen å legge til grunn at det må ha vært en ukjent person sammen med Andersen dersom juryen skulle finne på å frifinne Kristiansen.

Så hva er din vurdering av førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring? Har han lagt til grunn for sin vurdering den fremstillingen av DNA-beviset som du la frem i retten eller har han misforstått deg?

Når jeg leser førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring og sammenligner den med det som faktisk står i rapportene fra Santiago de Compostela er det jo et grotesk misforhold mellom innholdet i rapportene og den tolkningen rettsbelæringen legger til grunn. Rapporten fra Santiago de Compostela er i realiteten uten beviskraft og burde ikke vært fremlagt i retten i det hele tatt. Men her blir den gjort til det viktigste beviset mot Viggo Kristiansen. Det er nesten noe bibelsk over det hele. Den sten som burde vært vraket er gjort til hjørnestenen. Men så har jo DNA-beviset vist seg å være et skrøpelig byggverk.

Men Nes Hansen kan jo ikke ha tatt denne bevisvurderingen ut av løse luften, eller hva?

Jeg ble kanskje litt polemisk nå. Men som du skjønner er jeg blitt litt oppbragt over de funnene (om man kan bruke et slikt uttrykk) jeg har gjort ved å studere disse dokumentene. Jeg har jo forstått det slik at nyere analyser av det samme materialet ikke har gitt noen bekreftelse på funn av DNA fra Viggo Kristiansen, men en gjennomgang av rapportene fra Santiago de Compostela viser faktisk at det aldri har eksistert noe DNA-bevis når det gjelder Viggo Kristiansen.

Likevel ble han dømt.

Det gir en noe å tenke på.

Jeg hører gjerne fra deg.

 

Med vennlig hilsen

Halvard Sivertsen

Kopi til.

Asbjørn Nes Hansen

Arne Pedersen

Arvid Sjødin

Gjenopptakelseskommisjonen

Medienes dekning av Baneheiasaken blir gundig vurdert i journalistfagbladet Journalisten

Fevennens redaktør om Baneheia-saken: – Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker

FORDYPNING: Eivind Ljøstad er fascinert av skråsikkerheten på begge sider av saken. Vil ikke svare på om avisen arbeider med saken nå.

«Nok er nok», skrev Fædrelandsvennen på lederplass i desember 2013. Det gjorde avisen etter at barnedrapsdømte Viggo Kristiansen for femte gang ba Gjenopptakelseskommisjonen om å ta opp Baneheia-saken til ny behandling.

– Kravet er uverdig, slo avisen fast.

– Nå bør Gjenopptakelseskommisjonen si at nok er nok.

Og saken ble avvist. Men i juli i fjor ble nok en begjæring sendt til kommisjonen fra Kristiansen og hans advokat Arvid Sjødin.

Bør journalister og redaksjoner nå gå inn og undersøke saken nærmere?

Bjørn Olav Jahrs bok fra i fjor høst har aktualisert Baneheia-saken. Torsdag var han på et møte om boka. Foto: Glenn Slydal Johansen

Omstridt bok

Sist høst ga tidligere journalist og Skup-vinner Bjørn Olav Jahr ut boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.» Der konkluderer Jahr at «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lene Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke.» Denne uken ble det kjent at Jahr har meldt opp boka som kandidat til årets Skup-pris.

Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen

Men boka er omstridt. Aftenpostens tidligere krimkommentator Inge D. Hanssen skrev i Fædrelandsvennen at boka ikke flytter på et komma i dommen mot Kristiansen. Fridtjof Nygaard, som dekket Baneheia-saken for VG, skrev at Jahr gjør flere tabber og at han ikke klarer å føre bevis for konklusjonen.

På motsatt side har Dagsavisens Hege Ulstein skrevet at det er flere argumenter for å ta saken opp igjen fordi Jahrs funn er for sterke. Minervas spaltist Vilde Aurora Eriksen skriver at saken bør gjenopptas på bakgrunn av boka. Frode Helmich Pedersen tilbakeviser kritikk mot boka i sin anmeldelse i magasinet Vinduet, gjengitt i Morgenbladet. Pedersen konkluderer i en analyse av Baneheia-dommen i tidsskriftet Retfærd at «domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Tidligere journalist Svein Tore Bergestuen har lest boken og gått inn i saken ved å se på det samme materialet som Jahr. For en drøy måned siden spurte han på debattplass i VG om mediene kan ha tatt feil, fordi han mener «bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia». Overfor Journalisten kritiserte Bergestuen mediene for å være for snille i dekningen.

Les også: – Journalister var for snille i dekninga av Baneheia (18. desember 2017)

Journalister under første dag av rettssaken i 2001. Foto: Erling Hægeland/Dagbladet

Torsdag samtalet Jahr og Bergestuen om boka foran et sekstitalls fremmøte, deriblant flere anerkjente gravejournalister fra VG og Dagbladet, på et møte i Oslo.

Bergestuen mener medier må undersøke om det som er publisert hittil om saken står seg i dag. Og at de bør granske det som hevdes å være nye bevis.

– Man kan ikke avfeie ny informasjon eller si at det er prøvd i retten. Den holdningen til rettsapparatet er ikke sunn. Vi vet for eksempel mer nå enn det som kom frem i retten. Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen for å se om det vi har trodd og gjort er riktig, sier Bergestuen til Journalisten.

Det har selvfølgelig offentlighetens interesse

Alle kjenner den hjerteskjærende saken. 19. mai 2000 ble 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen blir i to rettsinstanser dømt for drapene. Andersen får 19 års fengsel og er nå løslatt på prøve. Kristiansen får 21 års forvaring, og slipper derfor neppe ut uten å innrømme skyld for det han er dømt for. Førtnevnte innrømmet drap, sistnevnte har aldri gjort det.

En gang i løpet av første halvår, kanskje allerede i vinter, tar Gjenopptakelseskommisjonen stilling til den siste begjæringen. Denne gang med tidligere forsvarer og bistandsadvokat Siv Hallgren som ny leder.

– Litt spekulativ

Ansvarlig redaktør Eivind Ljøstad i Kristiansand-avisen Fædrelandsvennen følger debatten som nå pågår. Han har lest boken som han beskriver som interessant å lese. Redaktøren har også samtalet med forfatteren.

– Jeg opplever at Jahr er veldig overbevist om dette. Han mener det sitter en uskyldig mann dømt. Og om så skulle være tilfelle er det en rettsskandale av dimensjoner. Det har selvfølgelig offentlighetens interesse, sier Ljøstad.

– Men boken har noen svakheter og er litt spekulativ. Jeg mistenker ham for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld.

I dag er ikke redaktøren like bombastisk i sine uttalelser som i lederen han satte på trykk for drøyt tre år siden. Ljøstad jobbet i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet, og sier at han derfor ikke har like stor nærhet til saken som mange andre i avisen.

Hans ambisjon er ifølge ham selv å prøve å se på saken med friske øyne. Han er nå mest fascinert av skråsikkerheten på begge sider.

– Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker. Jeg syns for mange pressefolk har uttalt en skråsikkerhet om at Viggo Kristiansen er skyldig. Og på samme måte reagerer jeg på Bjørn Olav Jahr og andre som er skråsikre på at han ikke kan ha gjort det.

Eivind Ljøstad er sjefredaktør i Fædrelandsvennen. Arkivfoto Journalisten

Han vil ikke kommentere om noen i redaksjonen jobber med saken nå, med henvisning til at han ikke kommenterer upubliserte ting.

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at vi er opptatt av dette. Det er sterke følelser og meninger om saken på begge sider. Og det er fordi det er tvil. Så lenge dommen i hovedsak er basert på den enes tilståelse vil det alltid være rom for tvil. Det er en ganske allmenn oppfatning. Denne saken vil kanskje aldri bli avklart med mindre en av de to endrer forklaring.

– Mener du boken aktualiserer det at medier bør gå inn i saken?

– Så lenge saken fortsatt er preget av tvil, vil det for alles del være bra om den tvilen kan reduseres.

– Skal redaksjoner slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller skal de ettergå dem?

Det er rom for å stille spørsmål

– Det er mange som mener vi må sette en stopper og ha respekt for det rettssystemet vi har. Jeg mener en redaksjon aldri skal slå seg til ro med det. Så lenge det er grunnlag for å stille spørsmål må man fortsette med det.

Ljøstad mener kjernen i saken er at det er to motstridende forklaringer.

– Man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen. Da er det rom for å stille spørsmål.

– Trengs det nye øyne på saken, eller de som kan alle detaljene?

– Jeg deler ikke premisset om at dette er en motsetning. Det handler om interesse og vilje til å gå inn i det. Uansett er det en fordel både med historiske og friske øyne på saken.

Hensynet til pårørende

Bergestuen var under debattmøtet torsdag opptatt også opptatt av ikke å glemme hensynet til de pårørende i saken.

– Vi må også forstå den belastningen det har for de pårørende hvis saken kommer opp igjen og Viggo Kristiansen blir frikjent, sa Bergestuen.

Svein Tore Bergestuen. Foto: Glenn Slydal Johansen

I november publiserte A-magasinet en reportasje om de som aldri gir opp å få saken sin gjenopptatt. Der uttalte Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie, at hun ikke kan kan se at det er nye bevis i saken som skal føre til gjenopptakelse.

– Hvordan kan du være sikker på at dommen er riktig? spør A-magasinet Austegard.

– Jeg har fulgt saken i to ganger seks uker i retten. Jeg har lest alt av dokumenter. Jeg har stor tiltro til det som ble gjort for 17 år siden og er overbevist om at de rette er dømt.

Journalisten har spurt Austegard om hva hun vil si til medier som vurderer å gjøre noe på saken.

– Hvis det foreligger nye bevis av vekt har selvsagt enhver journalist et ansvar for å gå inn i en sak. Hvis det kun er konspirasjonsteorier og det ikke foreligger nye bevis av vekt, så er det journalistisk dårlig håndverk å gå inn og bare lage fuzz rundt en sak der det ikke foreligger et reelt grunnlag, er alt Austegard vil si til Journalisten.

Bevegelse

Journalisten har forsøkt å finne journalister eller redaksjoner som nå gjør det Bergestuen etterlyser, nemlig å se på saken på nytt. Det har ikke lyktes.

Drama uten like

– Det er bevegelse i enkelte redaksjoner, som er veldig positivt. Men de snakker ikke så høyt om det. Er det ikke sånn journalister jobber? De vil grave først, sa Bergestuen på møtet torsdag.

Til Journalisten sier han at han har hatt kontakt med journalister som har spørsmål knyttet til det som skjedde.

– Men stigmaet knyttet til saken er stort. Man blir stemplet som konspiratoriker hvis man tar et nytt standpunkt på dette. Det ligger så sterkt i bevisstheten at Kristiansen er skyldig at det er krevende å si noe annet.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen opplyser overfor Journalisten at de ikke har noen konkrete planer om å gjøre journalistikk på Baneheia nå, men at de som alltid gjør løpende vurderinger.

Redaktør Ljøstad vil altså heller ikke kommentere om de planlegger å publisere noe om saken i forkant av at Gjenopptakelseskommisjonen behandling. Men han viser interesse når Journalisten nevner samtalemøtet mellom Jahr og Bergestuen. Og dersom saken blir gjenopptatt, er Ljøstad klar på at medier må gå inn i saken.

– Da blir det et drama uten like, og det kommer til å bli massivt. Hvis den blir avvist enda en gang tror jeg det er over. Jeg tror det mest sannsynlige er at den blir forkastet nok en gang, men jeg kan ikke se bort fra den blir gjenopptatt.

– Mener du den bør bli gjenopptatt?

– Jeg er spent, og mer spent enn tidligere ganger.

DNA-spor er noe av det som diskuteres i saken.
Faksimile VG 26. oktober 2000

Mulig forhåndsdømming

Dagbladets tidligere journalist Eivind Pedersen er den eneste av 27 spurte journalister som dekket saken, som i en undersøkelse fra 2010 svarte at han mener dommen mot Kristiansen er uriktig. Dagbladet ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) av Austegard, som beskyldte Pedersen for å ha blandet roller ved å jobbe på oppdrag for drapsdømte og hans advokat. Avisen ble frikjent, men Pedersen skrev ikke mer om saken i ettertid.

Les også: Dagbladet alene på banen (27. august 2010)

Undersøkelsen ble gjennomført av rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag (NJ) og psykolog Gjermund Tveito. Journalistene ble blant annet spurt om de hadde opplevd etiske dilemmaer under dekningen som de hadde tenkt over i ettertid. I de tidligere upubliserte og anonyme svarene uttrykker flere bekymring for Kristiansens rettssikkerhet:

– Jeg/vi stilte ikke nok spørsmål ved indisiene som førte til at Viggo ble kjent skyldig. Jeg er overbevist om at han sitter som fortjent, men vi burde utfordret mer, spurt mer og grav mer sjøl svarer én.

– Det var vanskelig å unngå at Viggo Kristiansen ble fremstilt som skyldig før domfellelse, all den tid bevisene mot ham var så sterke, mener en annen.

– Forhåndsdømmingen er et etisk dilemma. En samlet norsk presse kjørte massiv dekning hvor begge de tiltalte ble identifisert i tusenvis av innslag i etermediene og artikler i aviser og på nett. Det bidrar selvsagt til å skape en opinion mot de, skriver en tredje.

I forkant av rettssaken ble mediene oppfordret av pårørende og bistandsadvokater om ikke å fortelle for mye om detaljene, blant annet fra selve drapet. Det mener flere var problematisk, blant annet fordi det skapte unødige rykter om hvordan jentene var blitt drept.

– Det vanskeligste var å vite hvor mye man kunne skrive, hvilke detaljer man kunne gjengi – særlig når du etter hvert er så langt inne i saken selv, utdyper en.

– Mange trodde barna var blitt utsatt for enda verre vold enn hva som var faktum.

– Jeg opplevde enigheten blant journalistene om hvordan saken skulle dekkes – hva som skulle skrives og hva som skulle forbli i rettslokalet – som så sterk at man la begrensninger på seg selv som journalist, svarer en annen.

Mediene fikk kritikk fra statsadvokat og aktor Edward Dahl høsten etter den første rettsaken. Han mente de hadde vært for tilbakeholdne med detaljer.

Les også: Baneheia-aktor: Pressen for tilbakeholden (1. september 2001)

Dårlig samvittighet

Før jul i fjor ble boken og Bergestuens innlegg diskutert i Dagsnytt 18. Der ble tidligere rettskommentator for Dagbladet, Halvard Conrad Hanssen, nevnt som en som nå uttrykker tvil. Under ankebehandlingen i Agder lagmannsrett i 2002 skrev Hanssen om hvor uberørt Viggo Kristiansen var i retten og hvordan det virket som sakens alvor ikke hadde gått opp for ham.

– Hva Kristiansen vet, har jeg ikke lov til å spekulere på, men alle som hører ham, skjønner at han har noe å skjule, skrev Hanssen.

Til Journalisten i dag sier Hanssen at han lenge har hatt dårlig samvittighet for hvordan han selv behandlet Kristiansen.

Ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent

– Jeg behandlet ham tøft. Når det gjelder gjenopptakelsesmanien er det greit for meg å ta opp igjen saken hvis bevisene er så sterke som noen sier. Men min oppfatning den gangen var at det var veldig vanskelig å forestille seg at han ikke hadde gjort det. Det var umulig å forestille seg at noen andre kunne ha gjort det, sier Hanssen.

– Hva mener du med at du behandlet ham tøft den gangen?

– Jeg var ikke like tøff i andre saker. Baneheia ble sett på som en uinteressant rettssak fordi resultatet var så gitt. 

– Bidro mediene til det trykket?

– Jeg vet ikke. Jeg fikk voldsom ros i avisa for det jeg skrev. Og når arbeidsgiveren gir ros, vet jeg at man skal være veldig skeptisk, sier han og ler mildt.

Trenger ikke grave

Hanssen deler ikke et syn om at saken ikke ble dekket fra alle sider den gang.

– Mediene dekket Baneheia-saken godt. Det var en massiv dekning. Alle sider kom fram. Det var ikke en ting som ikke ble nevnt. Ikke en stein som ikke ble snudd. Det er ikke noen som unnlot noe.

– Deler du etterlysningen om å grave mer?

Alle sider kom fram

– Nei, jeg ser ingen grunn til å grave noe mer. Det mobilbeviset var jævlig kinkig, men det ble skrevet mye om. Jeg husker jeg på et tidspunkt stod utenfor rettshuset og røkte. De andre løp inn fra en pause, men jeg sa at jeg tar en røyk til, for selv ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent.

Bergestuen sier at han selv ikke oppfatter at han har snudd i saken. Han sier han bare har skrevet om noe han mener er viktig. Hans interesse for saken sier han kom etter å ha lest boka.

– Du fikk ikke boka tilsendt av forlaget?

– Nei, jeg kjøpte den, leste den og tok så kontakt med Jahr. Så forklarte jeg ham at jeg var rystet og bad om dokumentene han hadde. De ville han dele.

Denne uken ble det kjent at Jahr lager TV-serie om sin forrige bok om Birgitte Tengs-saken.

– Dere lager ikke TV-serie om Baneheia-saken?

– Nei. Jeg har blitt spurt om andre ting rundt dette, men ikke gått inn i denne saken på annen måte foreløpig.

Kristine Foss i Norsk Presseforbund. Arkivfoto: Journalisten

Domstolene er makta

Kristine Foss er offentlighetsekspert og jobber som jurist i Norsk Presseforbund, der hun blant annet hjelper journalister med å få innsyn. Hun understreker at hun ikke utleverer navn på de hun bistår under arbeid av saker, men bekrefter at hun ikke har hjulpet noen med å få ut politi- eller etterforskningsdokumenter i Baneheia-saken.

– Men jeg ville absolutt bistått med å få innsyn i dokumenter om den saken om noen hadde ønsket det.

Det er viktig å ettergå både boken og saken

Hun forteller om økt interesse for gamle drapssaker det siste året, trolig på grunn av true crime-sjangeren og podkaster som Serial, Making a Murderer og VGs Uløst her hjemme.

– Det er mer interesse for å stille spørsmål ved avsagte dommer. Det tenker jeg er bra, og det er et felt vi ønsker å jobbe mer med.

Men det er vanskelig å få innsyn. Det er ikke slik her i landet som i Sverige at redaksjoner har krav på å få innsyn i alle etterforskningsdokumenter når det tas ut en tiltale i en sak. Dermed er det skjønnsregler knyttet til det, som at politiet kan nekte innsyn av hensyn til sensitive opplysninger i materialet. Og det er forskjeller fra politidistrikt til politidistrikt.

Når det gjelder Baneheia-saken mener Foss at det er en viktig sak med stor betydning og særlig offentlig interesse.

– Boka har gitt den ny aktualitet. Det er viktig å ettergå både det som kommer fram i boka og selve saken.

– Er det fra et journalistisk ståsted slik at en sak er «avgjort» når flere rettsinstanser har vurdert og avgjort en sak?

– Nei, det er jo ikke det. Man skal ikke slutte å stille spørsmål fordi en del av samfunnet gjør det. Men det er og noe man skal ta hensyn til når man går inn i en sak. Man må ikke bikke over til andre siden. Det er viktig også å få fram at en sak er avgjort i kanskje flere rettsrunder. Hvis man er veldig kritisk og får med mange motforestillinger, må man også få fram det som retten bygde på. Men jeg tenker det er pressens oppgave å ettergå makta, i saker som er behandlet og ikke gjenopptatt. Og domstolene er også en del av makta.

Manglende medieforskning

Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2003 som en følge av straffesaken mot Per Kristian Liland. Ifølge Store Norske leksikon var han blitt uriktig domfelt for dobbeltdrap og hadde sonet en lengre fengselsstraff.

Journalistprofessor emeritus Rune Ottosen ved universitetet OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) skrev for en måneds tid siden et blogginnlegg om justismord og medienes rolle. Han understreker at han kun bruker begrepet justismord om saker som er gjenopptatt og der ny prøving har frikjent den tidligere dømte.

Ottosen sier at et par av studentene hans denne våren har ønsket å skrive om Baneheia-saken i lys av debatten som nå går. Fra før er det lite forskning på mediedekningen av saken.

– Krimjournalistikk har ikke vært et veldig prioritert område for forskning, sier Ottosen.

Rune Ottosen. Arkivfoto Journalisten

En som har forsket noe på saken er førsteamanuensis Lars Arve Røssland ved Universitetet i Bergen. Han skrev i en bok i 2003 at samfunnet har en tendens til mindre kritisk distanse til teknikker, som DNA eller mobil, på tidspunktet da teknikken er ny enn senere. Bevisene det er strid om i Baneheia-saken er DNA-funn, en teknikk som var ny i Norge på 1990-tallet, og hvorvidt Kristiansens mobil, og den trafikken som gikk ut og inn av den i tidsrommet for ugjerningene, kan ha vært innenfor eller utenfor dekningsområdet av en sender i området. Røssland slår i sine undersøkelser av medieomtalen slår fast at tvilen om både mobilsporet og DNA-beviset var med i dekningen.

– Men tvilen har en mindre plass enn fokuset på viktigheten av dette i etterforskningen. DNA-analytikerne på RMI (Rettsmedisinsk Institutt, journ.anm.) blir personifiserte og gjort til en slags helter i jakten på de bestialske morderne og overgriperne i Baneheia, skriver Røssland i en e-post til Journalisten.

Medieforskeren opplyser videre at det er mulig å lese om lettelsen i befolkningen da arrestasjonene kom i september. «I Baneheia-saken var vinklingen klar fra første stund: Viggo Kristiansen ble demonisert, Jan Helge Andersen ble gjort til den ynkelige løpegutten til Kristiansen,» skrev han i boka Kriminelt fra 2003.

– Det er mange som er blitt overrasket over den reelle fysikken til de senere dømte i saken, i lys av de bilder som ble tegnet av dem underveis. Dette bildet ble forfattet av politi og påtalemakt, men ble i stor grad videreført av media. Allerede ved arrestasjonene i september var det kommentarartikler som så godt som la til grunn at de rette personene var tatt, lenge før etterforskningen var over og lenge før rettssaker var gjennomført og avsluttet, skriver Røssland til Journalisten.

Førte rettsdagbok

Journalistprofessor Ottosen har denne uken lest Jahrs bok.

– Jeg syns boken godtgjør at saken fortjener en ny behandling.

– Men motargumentet er at saken er vurdert av to rettsinstanser?

– Jeg syns det virker som hele saken ble underbelyst i retten slik jeg leser boka.

På spørsmål om mediene bør gå inn i saken, og hva de i så fall bør gjøre, sier han at de for eksempel kan etterprøve eget arbeid.

– Nå som denne boken er kommet som en såpass sterk ytring, kan redaksjoner benytte anledningen og se på egen dekning. Det jeg har lest er såpass tankevekkende at det bør vekke interesse blant journalister. 

Trond Solvang.

Det er ikke krimjournalist Trond Solvang i TV 2 enig i. Han har også lest Jahrs bok, og mener det er mye som utelates der. Solvang er blant journalistene som trolig kjenner saken best ettersom han dekket den fra de to jentene forsvant, gjennom to rettsrunder og har fulgt saken helt til i dag.

– Det som er litt dumt er at man tydeligvis ikke har satt seg godt nok inn i dekningen fra den gangen. Det var mye kritisk journalistikk, mange intervjuer og mange kritiske vinklinger. Man fremstiller det som at en gjeng journalister gikk i flokk. Men jeg har gått tilbake og sett, og jeg er stolt av den jobben vi gjorde.

Solvang satt i retten og førte egne referater i en dagbok, som han lånte ut til en tidligere bok om Baneheia-saken. Med sin kjennskap til saken, blir han alltid spurt internt i mediehuset når det er ny utvikling.

– TV 2 har valgt ikke å omtale de siste begjæringene. For å gjøre det må komme noe nytt i saken. Det må komme opp vesentlig nye opplysninger, og det har det ikke, mener jeg. Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten.

– Problemet med Bjørn Olav Jahr og Svein Tore Bergestuen er at de ikke var i retten.

– Men er det umulig for journalister å gå inn i en sak hvis de ikke har vært i retten?

– Nei, men det kompliserer. Utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine. Det er en totalpakke som man ikke får med seg hvis man ikke leser papirene.

Han sier at det var mange TV 2-journalister på saken og at de daglig diskuterte hva de kunne gjøre. TV-kanalen ble i 2007 dømt til å betale 250.000 kroner i oppreisning til en mann som følte seg uthengt som mistenkt.