Sensasjonelle nye opplysninger i Baneheia-saken. Politiet skjulte for retten at det Jan Helge Andersen sa var mordvåpenet, hadde blitt funnet

Statsadvokat Dahl konfronterte i lagmannsretten Viggo Kristiansen med følgende; – Har du noen forklaring på at kniven er borte?

– Nei, det lurer jeg også på, svarte Viggo Kristiansen.

Spørsmålet gjaldt den kniven Jan Helge Andersen i avhør beskriver at ble brukt til å ta livet av jentene. En kniv som er meget lett gjenkjennelig og som beskrives som en Mora-kniv med blått skaft. Vi kan nå avsløre at når dette spørsmålet ble stilt, så VAR kniven funnet. Politiet hadde den selv. Og ikke bare det, de hadde også sjekket den ut av saken krimteknisk. Viggo Kristiansen måtte imidlertid i retten svare på hvor den var blitt av.

Det er laget en omfattende dokumentasjon om dette forhold. En rapport er oversendt Gjenopptakelseskommisjonen. Den er også oversendt Agder Politidistrikt. De nekter å kommentere rapporten.

Les hele rapporten nedenfor.


NYE FUNN I VIGGO KRISITANSENS SAK

Gruppen som arbeider for gjenåpning av Viggo Kristiansens sak har i januar 2019 funnet dokumenter som kaster nytt lys over Jan Helge Andersens forklaring om drapsvåpenet, politiets etterforskning og aktors påstander om Viggo Kristiansens kniv i retten.

SAMMENDRAG

Det kan nå dokumenteres at det ble holdt tilbake for retten at kniven som Jan Helge Andersen beskrev som drapsvåpenet ble funnet. Politiet hadde klare holdepunkter for at Andersen bløffet og knyttet Viggo Kristiansen til et falskt drapsvåpen.
Da Jan Helge Andersen beskrev drapsvåpenet for politiet, beskrev han en arbeidskniv som Viggo Kristiansen på sin side fortalte at han oppbevarte i en verktøykasse.

Politiet har frem til nå hevdet at denne kniven aldri ble funnet. Viggo Kristiansen ble i avhør beskyldt for å lyve og aktor Edward Dahl prosederte på at Viggo Kristiansen forklarte seg uriktig om kniven.
Av saksdokumentene fremgår det at en nabo fant den omtalte kniven på bakken utenfor arbeidsboden til Viggo Kristiansen. Rettsmedisinske undersøkelser viste at denne kniven hverken var drapsvåpenet eller ble benyttet til å kutte einerkvister på åstedet, slik Andersen hevdet.
Istedenfor å konfrontere Andersen om manglende funn på denne kniven, opprettholdt politi- og påtalemyndigheten en uriktig fortelling om at kniven ikke var funnet og at de ikke festet lit til Viggo Kristiansens forklaring om kniven.

Vi vil også dokumentere at en av Jan Helge Andersens egne kniver forsvant før pågripelsene uten at Andersen kunne redegjøre for hvor den hadde tatt veien. Dette ble ikke fulgt opp av politiet under etterforskningen og retten fikk heller ikke vite om dette sentrale forholdet.
Politidokumentene viser at politi- og påtalemyndighet manglet objektivitet under etterforskningen og i bevisførselen for retten. Jfr. Strpl. §§ 55 fjerde ledd og 226 tredje ledd.

Brudd på objektivitetsplikten utgjør et særlig forhold som gjør domfellelsen av Viggo Kristiansen tvilsom. Jfr. Strpl. § 392 andre ledd.
Konkrete funn som sannsynliggjør at Andersen forklarte seg uriktig om drapsvåpenet for urettmessig å knytte Kristiansen til saken utgjør et åpenbart tvilsgrunnlag opp mot domfellelsen av Kristiansen.

Tilsvarende utgjør dokumentasjonen for at Andersen uriktig knyttet Viggo Kristiansens kniv til ugjerningene et særlig forhold som gir grunn for gjenåpning etter Strpl. § 392 andre ledd.

POLITIETS ETTERFORSKNING AV MULIGE DRAPSVÅPEN I BANEHEIASAKEN
KILDER

Informasjonen om avhør, beslag og etterforskningstiltak som vi her gjengir er hentet fra følgende politidokumenter:

  • ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2. Datert 23.1.2001. (Dok 03,10)
  • Sluttrapport fra Kripos om tekniske funn og undersøkelser. Rapport
  • Rettsmedisinsk institutt. Datert 22.1.2001. (Dok 03,12)
  • Sluttrapport fra RMI. Her er listet alle gjenstander som er undersøkt.
  • Tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse. Datert 19.1.2001. (Dok 03,16)
  • Rapport om undersøkelse av innleverte kniver med hensyn på skjærespor.
  • Rapport om bistand ved ransaking/beslag m.v. Datert 22.1.2001. (Dok 03,17)
  • Rapport som omhandler alle beslag i saken, fra begge de to tiltalte.
  • Tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse. Datert 31.1.2001. (Dok 03,21)
  • Rapport om undersøkelse av kniver innlevert den 12.1.2001 med hensyn på skjærespor.
  • Tilleggsrapport Rettsmedisinsk institutt. Datert 8.2.2001. (Dok 03,22)
  • Rapport om undersøkelse av vattpinner med avstryk fra knivblad.
  • Rapport om ransaking/beslag. Datert 15.7.2000. (Dok 07,11,01,09)
  • Ransakingen av bua og rommet til Viggo Kristiansen den 14.7.2000.
  • Rapport. Datert 23.2.2001. (Dok 07,11,01,10)
  • Tilleggsrapport om denne ransakingen.
  • Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03)
  • Ransakingen av bua til Viggo Kristiansen.
  • Rapport. Datert 19.9.2000. (Dok 07,09,20)
  • Detaljert rapport om alle beslag som er gjort i saken mot Viggo Kristiansen.
  • Rapport. Funn av kniv med blått skaft. Datert 18.9.2000. (Dok 00.134)
  • Avhør av vitne ang. funn av kniv. Datert 19.9.2000.
  • Rapport. Datert 28.9.2000. (Dok 06,09,25)
  • Detaljert rapport om alle beslag som er gjort i saken mot Jan Helge Andersen.
  • Avhør av Jan Helge Andersen 13.9.2000. (Dok 06,02,07)
  • Avhør av Jan Helge Andersen 18.9.2000. (Dok 06,02,08)
  • Avhør av Jan Helge Andersen 20.9.2000. (Dok 06,02,09)
  • Avhør av Jan Helge Andersen 22.9.2000. (Dok 06,02,10)
  • Avhør av Jan Helge Andersen 24.9.2000. (Dok 06,02,11)
  • Avhør av Jan Helge Andersen 6.10.2000. (Dok 06,02,13)
  • Avhør av Viggo Kristiansen 13.9.2000. (Dok 07,02,06)
  • Avhør av Viggo Kristiansen 16.9.2000. (Dok 07,02,07)
  • Avhør av Viggo Kristiansen 21.9.2000. (Dok 07,02,08)
  • Avhør av Viggo Kristiansen 25.9.2000. (Dok 07,02,09)
  • Avhør av Viggo Kristiansen 27.9.2000. (Dok 07,02,10)

Vi viser også til de enkelte dokumenter og øvrige kilder gjennom fotnoter direkte i teksten

INNLEDNING

Drapsvåpenet i Baneheiasaken er aldri blitt funnet. Retten synes likevel å ha en klar oppfatning av hvilken kniv som var drapsvåpenet.

I retten forklarte Jan Helge Andersen at Viggo Kristiansen brakte med seg en Mora-kniv med blått skaft til åstedet, og at det var med denne kniven de to barna ble drept. Det var, ifølge Andersens forklaring, også denne kniven han brukte da han skar einer for å lage en kamuflasje etter drapene. Andersen forklarte at Kristiansen tok med seg denne kniven da de to skilte lag etter ugjerningene. Han forklarte videre at han hverken før eller siden har sett kniven, og dermed ikke vet hvor Kristiansen har gjort av den.

Dommen i by- og lagmannsretten drøfter ikke hva slags type kniv som ble benyttet, men legger til grunn at det var Kristiansen som brakte med seg kniv, og at det var Kristiansen som tok med seg kniven da de to drapsmennene skilte lag etter ugjerningene.

Andersens forklaring fikk i retten vesentlig støtte ved at Viggo Kristiansen vedgikk å ha vært i besittelse av en kniv som stemmer med Andersens beskrivelse av drapsvåpenet. Kristiansen ble ikke trodd da han forklarte hvordan han kom i besittelse av denne kniven. Han kunne heller ikke redegjøre for hvor den var blitt av. I retten hevdet Kristiansen at han sist så kniven dagen før pågripelsen. Da skal kniven ha ligget i verktøyskrinet hans. Politibetjentene som foretok ransaking av bua den dagen Kristiansen ble pågrepet, var imidlertid klare på at noen slik kniv ikke ble funnet under ransakingen, hverken i verktøyskrinet eller på noe annet sted1. Det forekommer heller ikke noen slik kniv i beslagsrapporten2.

I retten fremkom det videre at det også ble foretatt en ransaking av bua til Viggo Kristiansen den 14. juli3, to måneder før pågripelsen, i forbindelse med at Kristiansen var pågrepet i en kikkersak. Heller ikke da ble det observert noen slik kniv. Dette må sies å gi sterk støtte til Andersens forklaring, og synes å indikere at Kristiansen har kvittet seg med drapsvåpenet kort tid etter drapene. At Kristiansen hevder å ha sett kniven i verktøyskrinet dagen før pågripelsen må ha fortonet seg som åpenbart usannferdig, og ha bidratt til å undergrave en allerede tynnslitt troverdighet.
I sin prosedyre for lagmannsretten trekker aktor fram denne knivhistorien som et eksempel på hvor løgnaktig Kristiansen er:

«Kniven som ble funnet på søppelfyllinga ble ifølge Kristiansen vist til en arbeidskamerat. Denne arbeidskameraten har ikke sett noen kniv. En av de to snakker usant eller husker feil.
Kristiansen sa at han så denne kniven i verktøykassa si i bua dagen før han ble pågrepet. Tilfeldighetene var slik at politiet ransaket bua i juli i forbindelse med kikkersaken. Bua og verktøykassa ble filmet. Da lå det to kniver i verktøykassa. De samme knivene lå der også da bua ble ransaket den dagen Viggo ble pågrepet.
Hvorfor i all verden snakker Viggo Kristiansen usant om denne kniven? Det vet ikke jeg.» (Bergens Tidende 31.1.2002)

I det følgende vil vi dokumentere at retten ble ført bak lyset på helt vesentlige punkter når det gjelder drapsvåpenet. Det vil bli dokumentert:

  • At en Mora-kniv med blått skaft og svart slire ble funnet av en nabo utenfor arbeidsboden til Viggo Kristiansen og levert politiet den 18.9.2000.
  • At dette etter all sannsynlighet er den samme kniven som Kristiansen fant på søppelfyllingen.
  • At dette etter all sannsynlighet er den samme kniven som Andersen beskriver som drapsvåpenet.
  • At kniven er blitt undersøkt hos Rettsmedisinsk institutt og ved kriminalteknisk laboratorium og er utelukket både som drapsvåpen og som redskap til å kutte einer.
  • At politiet under etterforskningen ble gjort oppmerksom på et annet mulig drapsvåpen – en grønn militærkniv som Andersen vedgikk å ha vært i besittelse av, men som han ikke kan gjøre rede for.
  • At politiet aldri gjorde noe forsøk på å oppspore Andersens kniv.

Det vil bli påvist grov svikt i etterforskningen og grove feil i fremstillingen for retten. Det vil bli påvist at vesentlig informasjon ble holdt tilbake.
Det vil videre bli påvist at den uriktige fremstillingen i retten samt informasjonen som ble tilbakeholdt, kan ha hatt betydning for utfallet av rettssakene.

1. VIGGO KRISTIANSENS KNIV KNYTTES TIL DRAPENE

I det første avhøret av Viggo Kristiansen etter pågripelsen den 13. september 20004, blir Kristiansen spurt om hvilke kniver han har. Kristiansen forklarer at han har tre Mora-kniver, to gamle godt nedslipte som han stjal fra sin bror for flere år siden, og en ny som han fant på fyllingen da han jobbet som hjelpemann på søppelbil. Sistnevnte er en kniv med blått skaft som ligger i en svart plastslire. I motsetning til de to andre knivene, har denne nyere kniven bladstopper på undersiden, som hindrer at man kutter seg på kniveggen. Denne kniven har han liggende i sitt verktøyskrin, og han forklarer at han sist så den dagen før pågripelsen.

Samtidig sitter Jan Helge Andersen i avhør5 og forklarer at Kristiansen hadde med seg en slik kniv i Baneheia, en Mora-kniv med blått skaft med bladstopper i en svart plastslire, og at det var denne kniven som ble benyttet til begge drapene og til å skjære einer til kamuflasjen etter drapene.

Det er svært nærliggende å tro at de to siktede beskriver den samme kniven. En undersøkelse av kniven vil nå kunne vise om det virkelig er drapsvåpenet Andersen beskriver, men det er et problem. Ifølge politiet ble det ikke funnet noen slik kniv da bua til Kristiansen ble ransaket etter pågripelsen6. Kniven ble ikke funnet i verktøyskrinet eller noe annet sted. Kristiansen forteller at han viste denne kniven til sin arbeidskollega på søppelbilen, og at han også viste denne kniven til Jan Helge Andersen. Han skal også ha fortalt sin mor og/eller sin far om dette funnet. Men ingen av disse kan huske at han har vist dem eller fortalt dem om denne kniven. Tilsynelatende lyver Kristiansen om hvordan han skaffet seg kniven. Så er spørsmålet: Hvorfor skulle Kristiansen dikte opp denne historien?

At ingen av de han forteller at han viste kniven til, eller fortalte om kniven til, kan huske det7, lar seg naturligvis forklare. En Mora-kniv er en gjenstand med begrenset verdi. At funnet av en slik kniv kan ha blitt glemt da foreldre og arbeidskollega blir avhørt flere måneder senere virker ikke urimelig. Men hvorfor insisterer Kristiansen på at han så denne kniven i verktøyskrinet sitt dagen før pågripelsen? Dersom en mistenkt lyver i avhør og i retten, må man jo legge til grunn at han har et motiv for det.

Svaret finner vi i politiets dokumenter. Kniven var funnet på plenen utenfor bua av en nabo og ble levert til politiet den 18. september. Og den har vært i politiets besittelse hele tiden siden. Dette fremgår av Kripos sluttrapport, ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 28. Her er kniven beskrevet som:
H-20: Mora-kniv med blått skaft og svart slire funnet på bakken ved “bunker”.
“Bunker” er den betegnelsen rapporten bruker om den mye omtalte “bua”, altså sykkel- og arbeidsboden til Kristiansen.

2. KRISTIANSENS KNIV SJEKKES UT AV SAKEN

Kniven er altså funnet, og hva mere er: Denne kniven har fått spesialbehandling av Kripos. I ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2 er det listet opp en lang rekke andre kniver9 som er beslaglagt hjemme hos de to mistenkte, eller som er funnet eller innlevert. Alle disse andre knivene er behandlet på samme måte: Det er foretatt et avstryk med vattpinne langs knivbladet. Men med denne Mora-kniven er det foretatt ikke mindre enn sju avstryk, fra eggen og knivsryggen, fra skaftet foran og bak, fra knivbladet, fra innsiden av slira, fra innsiden av skaftet. Det fremgår videre at kniven og de sju avstrykene er sendt til Rettsmedisinsk institutt for undersøkelse.

Det er tydelig at politiet har hatt forventninger om at det var drapsvåpenet de hadde sikret seg. Rimelig nok. Når Andersen forteller at drapsvåpenet var en Mora-kniv med blått skaft og svart slire som Kristiansen brakte med seg til åstedet, Kristiansen forteller at han har en kniv som stemmer med denne beskrivelsen og politiet får innlevert en slik kniv noen dager etter pågripelsen, må vi ha grunn til å tro at forventingene har vært høye.

Svaret fra RMI10 må imidlertid ha vært nedslående: Det ble ikke gjort funn som tilsier at kniven er drapsvåpenet. Undersøkelsene av avstrykene er negative. KRIPOS gjorde også undersøkelser mot kuttskader. Dette er også negativt for denne kniven. Kniven er i tillegg undersøkt ved kriminalteknisk laboratorium for å sjekke om det kan ha vært denne kniven som ble brukt til å kutte de einerne som ble brukt til å kamuflere likene. Med like negativt resultat: Det kan ikke være denne kniven som er brukt til å kutte einerne 11. Kniven, som begge guttene har omtalt og som naboen har funnet, er med andre ord sjekket ut av saken.

Senere blir Viggo Kristiansen stilt til veggs i avhør og i retten12. Han blir svar skyldig når han blir utspurt om hvordan det kan ha seg at politiet ikke kan finne kniven han hevder at han oppbevarte i bua. Nå vet vi at spørsmålet skulle vært det motsatte:
Hvorfor underslår politiet at kniven Kristiansen forteller om er funnet og innlevert?

3. VAR DET VIGGO KRISTIANSENS KNIV SOM BLE FUNNET?

I politiets registrering er gjenstander beslaglagt i bua til Kristiansen merket med bokstaven S. De to andre Mora-knivene Viggo Kristiansen hadde er registrert henholdsvis som «S-2: Morakniv med rødt skaft og slire», og «S-3: Morakniv med blått skaft». Disse to knivene er eldre kniver og ingen av dem har bladstopper. Den eneste kniven som er forenelig med Andersens beskrivelse av drapsvåpenet er journalført under bokstaven H-: Diverse materiale. Kniven er journalført som «H-20: Mora-kniv med blått skaft og svart slire funnet på bakken ved “bunker”». I sluttrapporten fra RMI13, datert 22.1.2001, finner vi den også som «H-20: Morakniv m/blått skaft».
Funnet av denne kniven er beskrevet i «Rapport. Funn av kniv med blått skaft».
I denne rapporten heter det:

«Mandag den 18.09.00 ca. kl. 1300 ringer (navn, adresse), og forteller at hun har funnet en kniv med blått skaft, med spørsmål om vi var interessert i dette. Kniven var funnet vis a vis den bua som Viggo benytter. Hun fant kniven på gresset under en stor bjørk.
(Navn) kan overhodet ikke tidfeste når hun fant kniven. Det er en god stund siden, men hun kan ikke si om det var før eller etter drapene i Baneheia. Det eneste hun kan si er at det var grønt, ingen snø.
Melder har hatt kniven ute av slira, men ikke brukt den. Hun husker at det var noen hakk i knivbladet. Hun la kniven i kjelleren hjemme hvor hun har glemt den bort. Fant den igjen for noen dager siden under rydding, og tenkte da at hun skulle ringe politiet.
Kniven sendes Kripos for undersøkelse.»14

I avhør av dette vitnet dagen etter heter det:

«En gang i løpet av våren, sannsynligvis i løpet av mai 00, fant vitnet en tollekniv i gresset vis a vis bunkersen Viggo og Jan Helge benytter. Vitnet er ikke i stand til å tidfeste dette funnet nærmere, men husker at det var grønt i gresset.
Kniven tok hun med inn og la den i “verkstedet” i kjelleren. Kniven er ikke benyttet, den er heller ikke vasket. Det eneste hun har foretatt seg er å ta den ut av sliren, sett på den og lagt den til side.
I går ryddet vitnet i kjelleren og kom i den forbindelse over kniven. Vitnet koblet kniven med barnedrapene og ringte umiddelbart til politiet. Kniven ble hentet av en politimann samme dag.

Stedet hvor kniven ble funnet er det stort sett bare Viggo og Jan Helge som benytter (se vedlagte skisse). Ved en rekke anledninger har de lagt fra seg tomflasker etc. i området hvor kniven ble funnet. Av den grunn er hun nokså sikker på at kniven tilhører dem.
Vitnet fattet tidlig mistanke til guttene – hun inngav anonymt tips til politiet noen uker etter drapene.»15

Funnet av denne kniven er forenelig med Viggo Kristiansens forklaring om at han fant en tilsvarende kniv på søppelfyllingen en gang i løpet av våren. Funnet er imidlertid ikke forenelig med Kristiansens forklaring om at han så denne kniven i verktøyskrinet sitt dagen før pågripelsen. På det tidspunktet hadde denne kniven ligget i flere måneder i kjelleren til en nabo.

Som sagt er denne kniven sjekket ut av saken både som drapsvåpen og som redskap for å kutte einerkvister. Så hvilket mulig motiv skulle Kristiansen ha for å lyve om denne kniven?
Forklaringen er sannsynligvis høyst prosaisk. Da politiet ransaket bua til Kristiansen dagen etter pågripelsen fant de en Mora-kniv i det verktøyskrinet der Kristiansen fortalte at han hadde sett den omtalte kniven dagen før pågripelsen. I beslagsrapporten heter det:
«Beslag nr. 2 Morakniv m/rødt skaft og sort plastslire. Funnet i verktøykasse på gulvet, kassa merket LUMA.»16 Dette er den verktøykassen der Kristiansen mente at han hadde sett den nye Mora-kniven med blått skaft. Det ble også tatt bilder av dette funnet. Videre heter det:
«Beslag nr. 3: Morakniv med blått skaft uten slire. Funnet i rød verktøykasse under arbeidsbenk.»17 Dette er den andre verktøykassen.
Så det lå en Mora-kniv med slire i verktøykassen, og det er etter all sannsynlighet denne kniven Kristiansen har observert og forvekslet med den nye Mora-kniven med blått skaft.

Kristiansen har i avhør forklart at han aldri har brukt denne kniven til noe som helst, bortsett fra at han har hatt den hengende på kjeledressen ved et par anledninger. At Kristiansen aldri har brukt denne kniven til noe som helst, kan forklare at Kristiansen kan ha forlagt kniven på plenen hvor han og Andersen pleide å drikke øl og at kniven ser ut til å ha ligget i kjelleren til naboen i flere måneder uten at Kristiansen har savnet den.
Kan forklaringen være så enkel? Han har aldri hatt bruk for kniven og har ikke registrert at den har vært borte?

Vitnet som fant kniven knytter den eksplisitt til guttene fordi den ble funnet på et sted som bare de to pleide å benytte. Det er også verd å merke seg at vitne hadde notert seg at de var små hakk i eggen. Hvis dette ikke er den kniven som Kristiansen fant på fyllingen og som Andersen beskriver i avhør, hvem sin kniv er det da?

4. NOK EN FORSVUNNET KNIV

Den blå Mora-kniven til Viggo Kristiansen er ikke den eneste kniven som er forsvunnet i politiets varetekt.

Den 14.7.2000 ble det foretatt en ransaking av bua og rommet til Viggo Kristiansen18 i forbindelse med at han ble pågrepet som mistenkt i kikkersaken. I avhør etter pågripelsen19 13.9.2000 beklager Kristiansen seg over at politiet ved den anledningen beslagla en kniv han hadde fått av sin bestefar. Han sier at han ikke forstår hvorfor politiet beslagla denne kniven.

I saksdokumentene for denne kikkersaken ligger også beslagsrapporten, RAPPORT OM RANSAKING/BESLAG20, datert 15.7.2000, undertegnet av Magne Storaker og Hogne Teigland. Her fremgår det at det er foretatt ni beslag, men ingen kniv.
Men så viser det seg at denne kniven faktisk ble beslaglagt under denne ransakingen. Det fremgår av ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 221. Her er kniven registrert som «O-2: Kniv merket “BRUSLETTO” og “GEILO MADE IN NORWAY” med brunt treskaft og brun lærslire.»
Om bokstaven O står det i rapporten:

«O-: Diverse materiale beslaglagt 15.7.00 i bod/bunker som disponeres av Viggo Kristiansen og på hans rom. Det vises til “Rapport om ransaking og beslag” av 15.7.00 ved politiavdelingssjef Magne Storaker, Kristiansand politidistrikt.»

Det vises altså til beslagsrapporten, men der er det ikke registrert noen kniv. Det er altså foretatt et belag av en kniv uten at dette er tatt med i beslagsrapporten. Man må jo spørre seg selv om dette er vanlig praksis.
Det fremgår av ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2 at det er foretatt tre avstryk med vattpinne, og at kniv og avstryk er sendt til RMI for undersøkelse. Vi finner også igjen denne kniven i sluttrapporten fra RMI, «O-2: Kniv med lærslire».

I lagmannsrettssaken 21. januar 2002 forklarte den taktiske etterforskningslederen, avdelingssjef Magne Storaker, om omstendighetene som førte til denne ransakingen:

«14. juli blir Viggo Kristiansen pågrepet som siktet i kikkersaken, og Andersen blir tatt inn som vitne. Etter mange diskusjoner blir Kristiansen løslatt i håp om at biologisk materiale kunne gi oss flere holdepunkter i saken. De som ikke var sjekket ut av saken ble gjenstand for ytterligere undersøkelser, og på toppen av denne lista sto Jan Helge Andersen, forklarte Storaker.» (Bergens Tidende 22.1.2002)

Håpet om biologiske spor ser ut til å være knyttet til undersøkelsene av den beslaglagte kniven. Her bekrefter Storaker også langt på vei at politiet utførte ransakingen i tilknytning til etterforskningen av barnedrapene i Baneheia, selv om det formelle grunnlaget var kikkersaken.

Det er verd å merke seg at ingen av de Mora-knivene Kristiansen hadde i bua ble beslaglagt under den første ransakingen. Det ser ut til at politiet har vurdert muligheten for at det var en Mora-kniv som var drapsvåpenet som lite sannsynlig. En Mora-kniv er jo et typisk arbeidsredskap, et redskap en snekker, en montør, en rørlegger osv. vil ha med seg i verktøyvesken. Ikke en kniv det ville være naturlig å forestille seg at en drapsmann ville dra med seg ut i felten
Det er for øvrig verdt å merke seg at politiet på dette tidspunktet hadde Jan Helge Andersen øverst på listen over mistenkte.

5. EN BRYSOM KNIV FORSVINNER

Gjennom å studere avhørene av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen kan vi så å si følge den blå Mora-knivens gang gjennom systemet. I det følgende gjengis det som står om mulige drapsvåpen i avhørene.
13.9.2000 Avhør av Jan Helge Andersen22

«På spørsmål forklarte siktede at det var en “tollekniv”. Den lå i en sort plastikk-slire. Det er en slik kniv som man får kjøpt i mange ulike butikker, og man får kjøpt den både med rødt eller blått håndtak. Denne kniven hadde blått håndtak.
Siktede uttalte at han ikke hadde obs. Viggo med denne kniven tidligere. Han tror den kan ha vært forholdsvis ny, og den så ikke så veldig brukt ut.»
«Før de forlot åstedet, tok de med seg de tingene som lå igjen. (…)
Når det gjelder kniven, så tok Viggo denne med seg. Siktede vet ikke hvor Viggo oppbevarte kniven.»
«På spørsmål svarte siktede at han ikke vet hvor Viggo har gjort av verken bæreposen eller kniven. Han vet ikke om dette kan være gjemt eller om tingene kan være kastet. Dette har heller aldri Viggo fortalt siktede noe om. Siktede har heller ikke sett kniven i ettertid».

13.9.2000 Avhør av Viggo Kristiansen23

«På spørsmål om siktede har andre kniver enn en Leatherman, svarer han at han har en kniv som han fikk av sin bestefar julen 1995, men den ble beslaglagt av politiet tidligere i sommer i forbindelse med tilståelsen i “kikkersaken” forklarer han.
Han sier videre at han har to eller tre arbeidskniver i bua, to med blått skaft samt en med rødt skaft. Han mener det er snekkerkniver. To av dem er ganske godt nedslipt. På spørsmål forklarer han at den ene er nesten ny. Dette er en av de blå. Denne fant jeg på søppelfyllingen på Støleheia etter barnedrapene. Siktede var da sammen med Morten Grimestad Hansen. Han kjører den gule søppelbilen i byen forklarer siktede.
Siktede beskriver disse knivene til å være 15-20 cm lange og knivbladet er helt stålaktig blankt sier han. Den kniven han fant er det bladstopper på. Det er det ikke på de andre.
En av de røde er litt rusten og svartaktig og nesten helt nedslipt. Når det gjelder den siste blå er trolig denne også ganske nedslipt.
Etter gjennomlesningen ønsker siktede å presisere at han nesten helt sikkert har to blå og en rød kniv.

Siktede svarer på spørsmål at han ikke har flere enn disse tre knivene. Han forklarer på spørsmål at han bare har disse tre knivene og at han ikke har hatt flere av dette slaget.
På spørsmål svarer siktede at han vet at han har kniven han fant etter drapene. “Den så jeg i går”, sier han. (Tirsdag den 12.9/jan)
Siktede forklarer at han ikke har sett de to andre knivene på en stund, men at han ikke har sjekket det heller.
På spørsmål om hvordan knivene ble oppbevart, forklarer siktede at den nye kniven lå i en slire. Denne er sort og kan enten henges i belte eller i en knapp. Den rustne røde kniven lå tidligere også i en sort slire, men siktede vet ikke om han har slire enda. Han vet imidlertid at han spikket et hull i bunnen av denne en gang.
Knivene skal ligge i en rød verktøykasse under arbeidsbenken i bua. Den nyeste kniven ligger trolig i den sorte og røde verktøykassa som står oppe på benken. “Jeg mener jeg så den der i går”, sier han.
På spørsmål om når han sist så de andre knivene sier han at det nok er “et halvt år eller sånn. Jeg pleier i grunnen aldri å rote i den verktøykassa”, sier han.
Siktede svarer på spørsmål at han ikke kan si om han har alle de tre knivene hjemme.»
«Siktede ble spurt om hvem som har tilgang til denne “bua”. Han forklarer at det bare er han og Jan Helge som har tilgang til denne bua.»
«Siktede forklarer at “dersom Jan Helge har drept jentene så kan ikke jeg garantere at han ikke har vært i bua og hentet en kniv. Også mine foreldre vet at Jan Helge har nøkler til bua”, sier han.»

Begge disse avhørene ble foretatt om ettermiddagen den 13.9.2000, så ingen av avhørslederne kan ha hatt noe kjennskap til hvilke beslag som ble gjort.

Vi noterer oss imidlertid at mens Kristiansen blir bedt om å forklare seg i detalj om hvilke kniver han er i besittelse av, blir det ikke stilt noen slike spørsmål til Andersen.

14. og 15.9 blir det foretatt omfattende søk og ransakinger av bua til Kristiansen og boligene til de to siktede. Det blir foretatt mange beslag, men den Mora-kniven både Andersen og Kristiansen beskriver blir ikke funnet.

Om kvelden den 14.9 holder politiet en pressekonferanse der etterforskningsleder Arne Pedersen gir uttrykk for at politiet ikke fester lit til Andersens forklaring på flere punkter. Politiet anser de to for å være like skyldige i voldtekt og drap. «Vi tviler på at deler av tilståelsen til 19-åringen er riktig, sier kriminalsjef Arne Pedersen til VG» (VG 15.9.2000)
På denne pressekonferansen forteller Pedersen at Jan Helge Andersen i avhør skal ha fortalt politiet hvor drapsvåpenet ble gjemt og at politiet har lett på dette stedet, men uten å finne kniven.
I Aftenpostens referat heter det:

«Andersen har forklart seg i detalj om hvor politiet kunne finne en kniv, trolig den som 19-åringen har erkjent å ha drept enten Lena Sløgedal Paulsen (10) eller Stine Sofie Sørstrønen (8) med. Da politiet lette på det nøyaktig angitte stedet, fant de ingenting. Både politiets og den siktede 19-åringens teori er at medsiktede Viggo Kristiansen har fjernet kniven før pågripelsen.» (Aftenposten 15.9.2000)

Bergens Tidende skriver:

«19-åringen har anvist en spesifikk plass der drapskniven skulle ligge. Men der er den ikke. Vi har ennå ikke funnet våpenet, sa kriminalsjef Arne Pedersen i går kveld.» (BT 15.9.2000)

Også Dagbladet og NTB forteller den samme historien, Andersen skal ha fortalt politiet hvor drapskniven ble gjemt, med der er den ikke funnet.
Dette er jo helt merkelig siden Andersen i dette avhøret er helt klar på at han ikke vet hvor Kristiansen har gjort av kniven.

Når så mange presseorgan forteller den samme historien, kan det umulig skyldes at de har misforstått Pedersen. Så enten må Pedersen ha misforstått det som fremkom i avhørene og trodd at det var Andersen som mente å ha sett den blå Mora-kniven i verktøykisten til Kristiansen dagen før pågripelsene, eller så må Andersen ha kommet med informasjon “off the record”, informasjon som ikke er tatt med i avhørsprotokollen. Andersen kan kanskje ha blitt spurt om han kunne tenke seg hvor Kristiansen kunne ha gjemt kniven og har kommet med et forslag på hvor han tror politiet vil kunne finne kniven.
Ransakingen av de siktedes boliger og bua til Kristiansen fortsetter den 15.9 uten at kniven blir funnet.
16.9.2000 Avhør av Viggo Kristiansen24

«Siktede ble spurt om han kunne fortelle nærmere om kniven han fant oppe på Støleheia. Støleheia er et avfallsanlegg for søppel fra husstander i Kristiansand.
Siktede svarer på spørsmål om når han fant denne kniven, at han ikke kan huske datoen for dette funnet. På spørsmål om hvor lenge det er siden forklarer siktede at “det kan jeg ikke huske, men jeg tror jeg fant den etter drapene, for jeg har ikke hatt den så lenge. Det eneste jeg husker er at jeg fant den helt på bunnen av anlegget der de tømmer restavfallet fra de grå dunkene og at jeg viste den til Morten.”
Han forklarer at kniven lå på bakken, men ikke oppe i selve søppelhaugen. “Den lå ikke trykket ned i selve marka.”
Kniven hadde blått plastskaft og den hadde bladstopper i samme materiale. Bladstopperen er litt tykk og går bare ut på undersiden av kniven for å hindre at man kutter seg. Selve kniven var i blankt galvanisert stål. Kniven lå i en sort plastslire.
“Kniven så splitter ny ut”, sier han.
Siktede forklarer at Morten tømte bilen, mens han selv bare skulle ut for å se om han fant noe. “Jeg har funnet sykkelpumper før”, sier han.
Siktede svarer på spørsmål at han fant kniven med en gang han gikk ut. “Den lå bare noen meter fra bilen”.
Siktede gikk så tilbake til førerhuset hvor han satte seg inn. Like etterpå kom Morten inn i bilen og det var da siktede viste ham kniven, men siktede husker ikke om Morten selv tok tak i kniven og tok den ut av slira.

Siktede husker også at Morten sa “den har du funnet i bilen” hvorpå siktede nektet og sa “den har jeg funnet just nå”. Siktede oppfattet dette bare som en spøk fra Mortens side “fordi han visste at jeg hadde funnet den ute”. Siktede forklarer at det bare var han og Morten i bilen.
På spørsmål om hva han gjorde med kniven, forklarer siktede at han la kniven på gulvet i bilen “og der lå den til vi var ferdig for dagen”.
Han forklarer videre at han etter dette tok kniven med seg hjem og la den i bua. På spørsmål om hvor, forklarer han at han la den i den verktøykassa som står på toppen av arbeidsbenken. Kassa er rød og sort. Han la kniven i det store rommet.
Siktede forklarer videre på spørsmål at han har fortalt at han fant denne kniven til Jan Helge og enten sin mor eller far. På spørsmål om når han fortalte dette til Jan Helge, sier siktede at han fortalte dette nesten med en gang – “i tilfelle han også fikk bruk for den en gang”. Han tror han fortalte dette til moren eller faren samme dagen han fant den.
På spørsmål om han har brukt denne kniven, svarer siktede at han ikke har brukt den til noen ting. “Jeg har bare hatt den hengende på kjeledressen noen ganger jeg har vært i bua”.
Han svarer på spørsmål at Jan Helge ikke har lånt denne kniven etter det han vet. “Jeg har ikke sett han med den”, sier han.
Når det gjelder denne kniven, så forklarer siktede at sist jeg så den, så lå den i kassa, og det skal den gjøre enda dersom den ikke er vekk.
På spørsmål om når han så den sist, svarer han at det var på mandag eller tirsdag (12.-13.9.00) og da lå den der. Han var i kassa for å finne en umbraconøkkel til bremseklossene på sykkelen. Dette er han sikker på.»

Avhøret viser at politiet forsøker å få svar på når Kristiansen fant kniven. I det forrige avhøret fortalte han at det var etter drapene han fant den, men i dette avhøret modifiserer Kristiansen tidspunktet for funnet, «jeg tror jeg fant den etter drapene, for jeg har ikke hatt den så lenge.» Han kommer også med flere detaljer om funnet. Fremdeles er det ingen indikasjoner på at politiet ikke fester lit til forklaringen hans. Han blir ikke konfrontert med at kniven ikke skal ha blitt funnet under ransakingen av bua. Spørsmålet om kniven kommer også et godt stykke ut i avhøret.

18.9.2000 Avhør av Jan Helge Andersen25

«Siktede ga følgende beskrivelse av kniven:
Blått skaft i plast – litt ruglete skaft, blankt blad – ca. 9-10 cm, “stopper” i plast (en del av håndtaket). Kniven virket forholdsvis ny. “Den så ikke særlig brukt ut.” Man kunne se at det var ett eller to hakk i knivseggen – de var ikke store, under 1 millimeter. Siktede så ganske nøye på kniven like før han drepte den minste jenta. Det kan ha vært et hull på toppen av knivskaftet, men dette er han usikker på.
Total lengde kan ha vært omkring 17-18 cm – dette er han usikker på. “Det er veldig vanskelig å forestille seg kniven når jeg husker hva den er brukt til”. Slira var sort – av ren plast. Hadde noe firkantet form.
Han vet ikke hvor kniven kommer fra. Siktede hadde ikke sett denne kniven tidligere. Han har heller ikke sett den etterpå.

Siktede la til at Viggo har en lik kniv som denne, men han er usikker på om den har rødt eller blått skaft. Denne kniven er imidlertid mye mer slitt. Han er usikker på om denne kniven har det tilsvarende hullet i toppen av knivskaftet – som den andre kniven skal ha.
Han ble spurt om Viggo har for vane å ta med seg ting fra søpla. Han uttalte: “Ikke annet enn pornoblader”.
Han ble spurt om Viggo noen gang hadde uttalt at han hadde funnet en kniv på søpla. Han svarte nei.
Han ble spurt om Viggo noen gang har hatt en kniv hengende på kjeledressen. Han svarte ja. Han trodde imidlertid at denne kniven hadde rødt skaft, og at slira er noe mer grå enn svart.»

Vi ser at Andersen benekter kjennskap til den kniven Kristiansen skal ha funnet på fyllingen. Men han og Kristiansen bruker de samme ordene for å beskrive kniven: Den så helt/forholdsvis ny ut, men med merker etter bruk.
At også denne detaljen er sammenfallende i de to siktedes forklaringer er i seg selv en ytterligere indikasjon på at de beskriver den samme kniven. Men dette er også viktig av en annen grunn. Det er en brukt kniv som beskrives, ikke en ny. Kristiansen har altså ikke kjøpt en ny kniv med tanke på ugjerningene.

Vi noterer oss en bemerkelsesverdig detalj i Andersens forklaring. Kniven hadde ett eller to hakk i knivseggen, små hakk, under en millimeter dype. Tatt i betraktning at dette måtte ha vært en blodtilsølt kniv som Andersen nettopp er blitt truet på livet med, og som han er i ferd med å overveie om han skal begå drap med, i en situasjon der han beskriver at alt var kaos oppe i hodet hans, må denne observasjonsevnen sies å være oppsiktsvekkende.

Detaljbeskrivelsen av kniven står i skarp kontrast til Andersens påstand i samme avhør om at det er vanskelig å se kniven for seg når han husker hva den er brukt til.
Vi noterer oss at politiet fremdeles ikke har noen spørsmål om Andersens egne kniver.
På pressekonferansen den 19.9 går etterforskningsleder Arne Pedersen vesentlig lenger når det gjelder Andersens ansvar for at drapsvåpenet ikke er funnet.

I NTBs referat heter det:

«Pedersen bekreftet at 19-åringens forklaring stemmer med mye av den informasjonen politiet sitter med, men han la tirsdag ikke skjul på at han fortsatt tror at Andersen lyver om visse ting i sin forklaring. Det gjelder både det seksuelle overgrepet mot jentene, og hvor drapsvåpenet er gjemt.» (NTB 19.8 2000)

I Dagbladets referat heter det:

«Drapssiktede Jan Helge Andersen (19) sier han vil fortelle politiet alt han vet om barnedrapene, men etterforskerne mener 19-åringen lyver om to helt sentrale momenter: de seksuelle overgrepene og hvor drapsvåpenet er.»
«Han (Arne Pedersen) konstaterer at Jan Helge Andersen lyver om hvor drapsvåpenet angivelig skal befinne seg. De siste dagene har politiet sjekket diverse gjemmesteder uten å finne kniven.»

Mens politiets teori for fire dager siden var at Andersen fortalte hvor kniven var gjemt, men at Kristiansen hadde fjernet kniven før pågripelsen, ser politiet nå ut til å mene at Andersen har løyet om hvor kniven skulle befinne seg. Dette er oppsiktsvekkende. Politiet ser nå ut til å være av den oppfatning at Andersen vet hvor kniven er, men at han ikke vil fortelle det. Det er jo i og for seg en rimelig antagelse dersom en legger til grunn at det to var likeverdige deltakere i ugjerningene.

Det var den 18.9 at kniven som en nabo hadde funnet ble overlevert politiet, og vi kan gå ut fra at undersøkelsene av denne kniven er i full gang. Pedersen nevner imidlertid ikke dette funnet på pressekonferansen, så det ser ut til at politiet vil avvente resultatet av disse undersøkelsene før de går ut med informasjon om dette funnet.

21.9.2000 Avhør av Viggo Kristiansen26

«Siktede ble innledningsvis spurt om han noen gang har kjøpt en slik kniv han selv forklarer at han fant på Støleheia og eventuelt når han kjøpte denne. Han svarer at han aldri selv har kjøpt en slik kniv. Siktede forklarer at han tror han “rappa” begge knivene han har i bua av broren Morten fra den gang han jobbet som murer. Siktede kan ikke svare på når han tok knivene fra Morten, men han mener det er lenge siden – før Morten begynte i militæret.
Siktede svarer på spørsmål at han aldri har hatt andre arbeidskniver av den typen enn de han stjal fra Morten samt den han fant på Støleheia.
Han har ikke tidligere hatt tilsvarende kniver som han har mistet.
På spørsmål om det er noe spesielt med de tre knivene han har, forklarer den siktede at den ene blå kniven (ikke den fra Støleheia/jan) er nedslipt, den har ikke bladstopper, skaftet er lyse blått ellers kan han ikke huske at det er andre ting med denne kniven, han tror ikke at det er slire til denne kniven.
Når det gjelder den røde kniven, så mener siktede at en liten bit av skaftet har løsnet på undersiden av kniven ved eggen. Denne biten har falt av og er borte. Han forklarer videre at det var en slire til denne kniven en gang, men den tror han at han har spikket opp og kastet.
På spørsmål om Jan Helge har slike eller andre kniver, forklarer siktede at han aldri har sett at Jan Helge har en slik “arbeidskniv” som beskrevet over.
“Det eneste jeg kan huske er at Jan Helge kjøpte en ny kniv hos Våpensport i Skippergata”. Siktede tror dette var en stor jaktkniv og at slira også inneholdt en eller to mindre men tilsvarende kniver.
Siktede forklarer at han og Jan Helge også kjøpte to mindre kniver på militærutsalget på Kjevik for et år eller halvannet siden. Han mener denne kniven ikke er ulik de arbeidsknivene han har.
Siktede forklarer at han allerede et par dager etter at de hadde kjøpt disse, mistet sin i Otra. Han var da sammen med Jan Helge på vei til eller fra Odderøya. Siktede forklarer at de gikk langs Otra elvepark da han mistet den, Det var et sted mellom den gamle og nye Lundsbroa. “Jeg mistet den helt inntil kanten, men jeg ville ikke bli våt på beina, ellers hadde jeg hoppet uti”. Siktede anslår dybden til 40 – 50 cm. “Vi prøvde å fiske den opp med noen greiner, men vi måtte gi opp da det ble så grumsete vann”. Han forklarer videre at siden kniven kostet bare mellom 60 – 90 kroner så lot han den ligge. Siktede har ikke siden forsøkt å finne kniven.»
«Siktede svarer på spørsmål om kniven han fant på Støleheia, at han fortalte Jan Helge om denne en ettermiddag i forbindelse med at han fant kniven. Han mener også at han viste frem kniven til Jan Helge. “Jeg tror jeg gjorde det”.
Siktede ble videre spurt om når Jan Helge var i bua siste gang før de ble pågrepet. Han svarer at han ikke kan huske når Jan Helge var der sist, “men jeg var der dagen før jeg ble pågrepet”.»

Her er det tydelig at det har skjedd en ny utvikling i saken. Den forsvunne Mora-kniven er funnet. Den har ligget i månedsvis i kjelleren til en nabo, kanskje siden før drapene. Kristiansen blir derfor spurt om han noen gang har hatt en annen Mora-kniv enn de tre som han har fortalt om. Han benekter dette. Han blir spurt om han kjenner til at Andersen kan ha hatt en slik kniv, men kjenner ikke til det. Derimot beskriver han andre kniver han vet Andersen har. Han blir spurt om noen av de knivene han har, har spesielle kjennetegn. Man kan jo anta at det er hakkene i knivseggen som Andersen har forklart seg om, som politiet er ute etter. Men han kommer ikke på noen spesielle kjennetegn for den nye kniven. Fremdeles gir politiet overfor Kristiansen ingen indikasjoner på at de ikke har funnet den kniven han beskriver.

22.9.2000 Avhør av Jan Helge Andersen27

Om det drapet han har tilstått:

«Han holdt kniven med begge hender, og han hadde den ene tommelen på toppen av skaftet. Ha plasserte kniven omtrent midt på halsen, og han tror eggen på kniven pekte “nedover” på kroppen til jenta.
På dette tidspunkt spurte adv. Fegran om siktede kunne vise dette med en kniv. Rapportskriver tok frem en kniv fra skuffen, og siktede sa straks at det var en maken kniv som ble brukt. På spørsmål om kniven var akkurat lik, så svarte han bestemt ja. “Jeg er 110% sikker”.»
«På spørsmål om han fikk studert kniven, så svarte han at han så ganske nøye på den. Han husker at han sto og så nøye på kniven like før han gikk frem til jenta. “Jeg visste da hva kniven skulle brukes til, og da blir det til at du ser mye på kniven”. Han opplyste for øvrig at kniven på dette tidspunktet var full av blod.
På spørsmål om han la merke til noe spesielt med kniven, så svarte han at “jeg la merke til at det var to små hakk i den”. Siktede ble spurt om å tegne kniven, og han samtykket i dette. Han tegnet en kniv med to små hakk i – det kan ha vært omtrent 1 millimeter mellom hakkene. Ellers virket kniven ny. For øvrig viser han til tidligere beskrivelse av kniven.»

Det er tydelig at politiet nå prøver å bekrefte om den kniven Andersen beskriver, faktisk er den kniven Viggo skal ha funnet på fyllingen, og som altså er blitt innlevert av en nabo.

Avhørsleder Geir Hansen har tatt med seg en Mora-kniv med blått skaft for å få en definitiv bekreftelse fra Andersen på om det var en slik kniv som ble benyttet. Hensikten med å få Andersen til å tegne de to hakkene i knivseggen, er sannsynligvis å sammenligne tegningen med den innleverte kniven. Dersom det er overensstemmelse mellom tegningen og kniven, er det klart at det Andersen forteller om denne kniven ikke kan være sant. Det synes i så fall åpenbart at det Andersen beskriver er en kniv han vet Kristiansen har, for derigjennom å nagle ham til ugjerningene. Hvis Kristiansen har vist denne kniven til Andersen, noe han hevder å ha gjort, er det rimelig å anta at Andersen forteller om kniven han har sett i bua til Kristiansen og at han beskriver hakk og småskader i knivbladet slik han husker det for å underbygge at det var nettopp denne kniven som var drapsvåpenet.

I så fall får vi en logisk forklaring på et annet fenomen som fremstår som merkelig. Andersen forteller i dette avhøret at de etter ugjerningene vasket hendene i en dam ikke langt fra åstedet. Her forteller han at Kristiansen tok seg god tid til å rengjøre kniven grundig.

«Siktede husker at kniven ble vasket særlig godt – “den holdt han på en god stund med….jeg husker at han benyttet bunnslammet….eller mold og gress på sidene….så det ble jo nærmest som om han skurte kniven…..kanter og kroker veldig nøye…..Viggo er veldig nøye og pirkete…..han er ekstremt nøye…..hadde han hatt desinfiseringsmiddel der…..så hadde han brukt det”.
På spørsmål svarte siktede at “det gikk kjapt 5 minutter” før de var ferdige med å vaske seg og kniven. Viggo var sist ferdig.»

Hvorfor Kristiansen skulle bruke dyrebar tid på å rengjøre en kniv som han likevel hadde tenkt å kvitte seg med er vanskelig å forstå, men det Andersen her i realiteten gjør, er å forklare hvorfor politiet ikke vil finne blodspor på kniven han beskriver. Han har selv sett hvor grundig Viggo rengjorde den! Med hentydningen til desinfiseringsmiddel mer enn antyder han at Kristiansen nok også har brukt kraftige rengjøringsmidler på kniven da han kom hjem etter drapene.

At Andersen beskriver en kniv han vet Kristiansen har, og ikke det egentlige drapsvåpenet, må jo politiet ha overveiet. Politiet har jo som hovedteori at de to har vært jevnbyrdige om ugjerningene. I så fall kan det jo like gjerne ha vært Andersen som har brakt med seg kniv. Eventuelt begge.
Hva resultatet ble av sammenligningen mellom tegningen og kniven, finner vi ingen dokumentasjon for. Men i TILLEGGSRAPPORT OM LABORATORIEUNDERSØKELSE datert 19.1.2001 beskrives kniven som ble funnet av en nabo slik:

«Den innsendte kniven H-20 har blått skaft og er på knivbladet merket bl.a. “STAINLESS MORA SWEDEN”. Den har en total lengde på ca. 20 cm hvorav knivbladet utgjør ca. 9 cm. Bladet har største bredde ca. 18 mm inntil skaftet. I eggen er det skader oppstått som følge av bruk. Skadene er særegne for dette redskapet. Kniven lå i en svart plastslire.» 28

Det er altså klart at kniven hadde bruksskader i eggen.
En overensstemmelse mellom Andersens beskrivelse av drapsvåpenet og en kniv som er sjekket ut av saken, vil helt fundamentalt undergrave Andersens troverdighet. Istedenfor å forfølge dette går politiet til angrep på Viggo Kristiansens forklaring.

25.9.2000 Avhør av Viggo Kristiansen29

«Siktede ble på nytt gjort kjent med at politiet ikke finner grunn til å feste lit til de forklaringer han har avgitt i saken. Han ble informert om at hans forklaringer ikke stemmer med det andre sier samt det faktum at deler av det han forteller ikke er mulig.
Siktede sier at det han forteller er sant. “Jeg har fortalt min sannhet”, sier han.
Siktede ble foreholdt at det han forteller om kniven han hevder å ha funnet på fyllingen ikke stemmer.
Han fastholder at det han har forklart om knivfunnet stemmer, og sier videre at verken Morten, Jan Helge eller moren / faren da han huske at han viste eller fortalte dem om kniven.
Siktede ble fortalt at dette virker lite trolig.

Han ble videre foreholdt at kniven ikke ble funnet på anvist plass i bua ei heller på andre steder, enda han selv hevder å ha sett kniven der tirsdag – dagen før pågripelsen.
Siktede sier at han “ikke kan forklare hvordan den er borte.” “Jeg er sikker på at jeg så den oppi der.”
Siktede ble gjort kjent med at jentene, etter det politiet har fått opplysninger om, ble drept med en slik kniv han selv hevder at han fant. Siktede svarer på spørsmål at “Jeg vet ikke hva jeg skal si.” Han fortsetter: “Jeg vet ikke hva som skjedde fredag den 19. Jeg var ikke til stede da jentene ble drept, og jeg vet at jeg er alene om den tankegangen der.”»
«Siktede ble gjort kjent med at Jan Helge har forklart seg om den kniven jentene ble drept med og at dette stemmer overens med en slik kniv siktede hevder å ha funnet.»

Dette avhøret blir foretatt umiddelbart etter at Kristiansen har hatt besøk av sin mor. Politiet ser ut til å ha hatt forhåpninger om at dette besøke skulle bevege Kristiansen til å tilstå. Det ble med håpet.

Det er nå gått en uke siden den forsvunne Mora-kniven var innlevert. Resultatet av de tekniske undersøkelsene foreligger formodentlig. Det nye avhøret av Viggo Kristiansen viser at politiet har bestemt seg for at kniven som ble innlevert den 18.9, og som har vært undersøkt hos Rettsmedisinsk Institutt og kriminalteknisk laboratorium, ikke er funnet likevel. Avhørsleder Jon-André Nilsen informerer Kristiansen om at den kniven han forteller om ikke var funnet på anvist plass, altså i verktøykassa, men avhørslederen går vesentlig lenger. Når han sier at kniven heller ikke er funnet noe annet sted er det en påstand som er i direkte strid med politiets egen dokumentasjon30.

Tatt i betraktning at det er innlevert en kniv som svarer til begge de to siktedes beskrivelse av den blå Mora-kniven, er det svært påfallende at ingen av de to får noen spørsmål som kan være egnet til å belyse knivfunnet. Naboen som fant kniven har knyttet den til guttene fordi den ble funnet på plenen hvor de to pleide å ha tilhold og drikke øl. Da skulle man tro at det ville ha verdi å stille spørsmål rundt dette til guttene. Er det riktig at dere pleide å ha tilhold der? Hva pleide dere å gjøre der? Hvor ofte pleide dere å være der? Hvilke perioder av året? Har dere drukket øl på plenen på våren? Har det vært før eller etter drapene? Er det andre som har vært med dere? Det er ingen spørsmål til Viggo Kristiansen om han kan ha hatt på seg kjeledress med kniv, eller om noen av dem kan ha hatt kniv på seg eller med seg mens de oppholdt seg på plenen. På ett eller annet tidspunkt må jo også politiet stille spørsmålet «Hva tenker du hvis jeg forteller at en slik kniv som du beskriver ble funnet på plenen utenfor bua?». Det er ingen tegn i avhørsprotokollene som tyder på at politiet gjør noe som helst for å styrke eller svekke naboens utsagn om at kniven tilhører en av guttene.

Politiet har fått innlevert en kniv som stemmer helt med begge guttenes beskrivelse. Den stemmer med Viggo Kristiansens beskrivelse av en av hans kniver, som han mener han har i bua og den innleverte kniven stemmer med beskrivelsen Jan Helge Andersen gir av drapsvåpenet. Kniven er funnet rett utenfor bua til Viggo Kristiansen og vedkommende som fant den knytter den direkte til de to guttene. Men politiet har ingen spørsmål om den. Isteden forteller de Viggo Kristiansen at kniven han beskriver ikke er funnet.
Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at politiet bestemmer seg for å la dette knivfunnet forsvinne ut av saken.

27.9.2000 Avhør av Viggo Kristiansen31

Dette er et såkalt konfrontasjonsavhør. Kristiansen blir nå for første gang gjort kjent med hva Jan Helge Andersen har forklart i avhør. Om drapsvåpenet heter det:
«Siktede ble spurt om han har en annen forklaring når det gjelder kniven han hevder å ha funnet på Støleheia, nå når det viser seg at det han har forklart om dette “funnet” ikke stemmer.
Siktede svarer: “Nei, jeg har ikke det.”
Siktede ble forklart at det var lettere å tro på Morten enn ham når det gjaldt funnet av kniven, og til dette sier siktede “Ja, for han har ikke gjort noe”.
Siktede sier at han ikke har noen annen forklaring og fortsetter:
“Jeg skjønner ikke hvorfor disse avhørene fortsetter for jeg kommer ikke til å si noe annet. Dere kommer aldri til å få meg over på den andre siden.”»
«Siktede ble også fortalt at Jan Helge forklarte at begge jentene ble drept med siktedes kniv, en kniv som er lik den han hevder at han hadde hjemme dagen før pågripelsen, og som nå er borte.
Siktede ble også fortalt at det, ifølge Jan Helge, var siktede som sørget for at jentene ble gjemt etter at de var drept.
“Jeg vet ikke hva han har sagt, og jeg vil ikke vite det heller”.»

Den innleverte Mora-kniven er nå definitivt skrevet ut av saken. I strid med politiets egen dokumentasjon “informerer” avhørsleder Jon-André Nilsen Viggo Kristiansen om at den kniven han fant på fyllingen er borte. Nilsen må antas kjenne til at en kniv som helt stemmer med den beskrivelsen Kristiansen har gitt av den kniven han fant på fyllingen er funnet på plenen på andre siden av veien vis a vis bua til Kristiansen. Han vet formodentlig også at kniven er undersøkt og sjekket ut av saken. Han må også antas å vite at da politiet ransaket bua dagen etter pågripelsen lå det en Mora-kniv i det verktøyskrinet der Kristiansen mente å ha sett den “forsvunne” Mora-kniven, og at Kristiansens forklaring på dette punktet etter all sannsynlighet dreier seg om en forveksling av kniver.

Denne manøveren fra politiets side skyldes nok at saken mot Kristiansen nå står ekstremt svakt. Det er nå gått 14 dager siden pågripelsen. Det synes åpenbart at det ikke vil komme noen tilståelse. Det finnes ingen tekniske spor. Drapsvåpenet er ikke funnet. Det eneste som knytter Kristiansen til saken er Jan Helge Andersens forklaring, en forklaring politiet tydelig har signalisert at de ikke fester lit til på vesentlige punkter. Og hva som er verre: Det synes åpenbart at den kniven Jan Helge Andersen beskriver som drapsvåpenet er funnet og sjekket ut av saken. Det i seg selv kan være nok til å velte saken mot Kristiansen.

6. ET MULIG DRAPSVÅPEN IGNORERES

I det neste avhøret av Jan Helge Andersen skjer det en utvikling i saken. Andersen innrømmer nå å ha vært i besittelse av en militærkniv som han ikke lenger kan gjøre rede for. Det er en opplysning som politiet skal komme til å systematisk ignorere.

24.9.2000 Avhør av Jan Helge Andersen32

«Siktede opplyser at han har to store kniver, samt en leatherman og en “swiss-army-lommekniv”. Den store kniven er en “same-kniv”, og den andre store kniven er en “Rambo-kniv” – skal vel være en jaktkniv.
Siktede har dessuten en grønn kniv – en militærkniv med forholdsvis bredt blad. Siktede er usikker på hvor denne kniven befinner seg, enten ligger den på rommet hans, blant HV-utstyret, eller så ligger den på en av hyttene, eller på Sødalsmyra (mistet i skogen?)
Siktede har ingen andre kniver»

Først i dette femte avhøret, 11 dager etter pågripelsen blir Andersen spurt om hvilke kniver han selv har. Politiets manglende interesse for Andersen kniver er forbløffende. Andersen har tilstått knivdrap på en 8 år gammel jente. Men nå blir han i det minste spurt.

Det er et særdeles interessant svar Andersen gir. Han forteller først om de fire knivene som han antar at politiet har beslaglagt hjemme hos ham. Han sier ingenting om hvor disse knivene befinner seg. Et tydelig tegn på at han tar det for gitt at disse knivene er funnet og beslaglagt.

Men så forteller han at han dessuten har en grønn militærkniv. Denne kniven tar han åpenbart for gitt at politiet ikke har funnet, for her gir han seg i kast med å forklare hvor den kan være. Han kommer med en rekke mulige steder der denne kniven kan befinne seg, inkludert på Sødalsmyra. Om det er Andersen som forteller at han kan ha mistet denne kniven i skogen, eller om det er rapportskrivers tolkning, går ikke frem av avhørsprotokollen, men det er god grunn til å spørre hvorfor det er et tema at han kan ha mistet kniven.
Andersen oppgir at kniven muligens kan befinne seg blant HV-utstyret hans, altså har han ingen uttalt grunn til å tro at den skal være mistet. Hvorfor foreslås det så at kniven kan ha blitt mistet i skogen når Andersen antar at den ligger blant hans eiendeler?

Hvis kniven er mistet i skogen, må Andersen ha mistet den uten å registrere at kniven har gått tapt. Har han fått med seg at kniven var mistet, vil han jo ikke samtidig tro at den ligger blant HV-utstyret. Deretter må han i avhør begynne å anta at kniven er mistet uten at han fikk det med seg da det skjedde.
Avhørsrapporten etterlater et klart inntrykk av at Andersen garderer seg angående en spesifikk kniv. Man må spørre hvorfor.
Det som videre skjer i dette avhøret er ikke til å forstå. Avhørsleder Geir Hansen stiller ikke ett oppfølgingsspørsmål om den forsvunne kniven, eller hvorfor Andersen tenker at den kan ha vært mistet i skogen.

Hvordan er dette mulig? En drapsmann forteller om en kniv som nødvendigvis må betraktes som et mulig drapsvåpen, men politiet synes å være fundamentalt uinteressert i denne kniven. Andersen får ikke spørsmål om når han så den sist. Om hva han har brukt den til. Om hvilke hytter den eventuelt kan ligge i. Om hvor på Sødalsmyra han kan ha mistet den. Om når dette eventuelt kan ha skjedd.
Hvordan kan en militærkniv som en drapsmann innrømmer å ha vært i besittelse av, men som han ikke kan gjøre rede for, være totalt uinteressant for etterforskerne?

Denne grønne militærkniven Andersen beskriver er aldri blitt funnet. Om den grønne militærkniven var drapsvåpenet, kan det være gode grunner til at den aldri er funnet. Men at den aldri blir lett etter av politiet, finnes det ingen gode grunner for. Politiet oppviser her en klart manglende objektivitet i etterforskningen.

At manglende interesse for Andersens forsvunne kniv ikke var en enkeltstående glipp blir bekreftet i det neste avhøret.

6.10.2000 Avhør av Jan Helge Andersen33

«Han [Andersen] ble spurt om han noen gang har vært på Kjevik – på uniformutsalg?
Han forklarte at han har vært der flere ganger. Han har vært der sammen med sin far, og han har vært der en gang sammen med Viggo.
Når han var sammen med Viggo, så kjøpte han diverse HV-merker, samt 2 stk. kniver. Det var “militære kniver” hvor plasthåndtaket var grønt, og bladet kan ha vært ca. 8-9 cm. De kjøpte en kniv til hver.
På spørsmål om hvor siktede har gjort av kniven, så svarte han “jeg har ikke ide…..jeg er usikker på om den kan ha blitt liggende igjen på en av hyttene”.
På spørsmål om hvor Viggo har gjort av sin kniv, så svarte han “i elva”. Han opplyste at Viggo mistet denne kniven i elva – ved et uhell – det skjedde ved båtplassene nede ved Lundsbroa. Dette skjedde bare et par dager etter at den var kjøpt.
På spørsmål om når de kjøpte knivene, så svarte siktede at det må ha vært 1-2 år siden.
Siktede ble spurt hvilken farge det var på kniven som ble brukt under drapene. Siktede svarte at “jeg er nesten helt sikker på at den var blå, men…..det var mye blod på den”.»

Politiet bringer nok en gang den grønne militærkniven på bane. Men hensikten ser ut til å være å få bekreftet eller eventuelt avkreftet Kristiansens historie om at han hadde mistet sin kniv i Otra. Det bekrefter Andersen. Andersen blir på nytt spurt om hvor hans kniv befinner seg, og Andersen svarer at han ikke har noen anelse. Dette svaret er avhørsleder av uforklarlige årsaker fornøyd med. Nok en gang er det ingen oppfølgingsspørsmål til at Andersen ikke kan redegjøre for en av sine kniver.

Men så skjer det en dramatisk utvikling i Andersens forklaring om drapsvåpenet. Andersen blir spurt om hvilken farge det var på kniven som ble brukt under drapene. Han sier at han er “nesten helt sikker på” at den var blå, “men det var mye blod på den”. Andersen går helt plutselig fra å være “110% sikker” til å uttrykke tvil. Der hvor han i tidligere avhør ga detaljerte forklaringer av små sår i kniveggen, er han nå ikke en gang sikker på fargen på håndtaket fordi den var så full av blod.

Dermed er også den forsvunne kniven til Andersen ettertrykkelig lansert som et mulig drapsvåpen – av ham selv.

Politiet har nå tre motstridende forklaringer fra Jan Helge Andersen om drapsvåpenet.

  1. Den 13.9- og 18.9.200034 gir Andersen en detaljert forklaring om kniven ned til millimeternivå. I sistnevnte avhør sier han først at han så ganske nøye på kniven før han drepte den yngste jenta, for litt senere i samme avhør å motsi seg selv ved å si at det er vanskelig å forestille seg kniven når han husker hva den ble brukt til.
  2. Den 22.9.200035 gir Andersen en detaljert beskrivelse av utførelsen av drapene og kniven. Han sier nå han er 110 prosent sikker på at kniven er lik en kniv avhørslederen viser ham i avhøret. Nå er det ikke lenger noe problem for Andersen å forestille seg kniven fordi han husker hva den ble brukt til. Tvert imot sier han at det var nettopp fordi han visste hva kniven skulle brukes til at han betraktet den så nøye. Han opplyser at kniven var full av blod da han studerte den, men at det likevel ikke forhindret ham fra å observere de millimeterstore hakkene i kniven.
  3. I avhør 6.10 200036 får han spørsmål om sin egen kniv og nå tar han helt plutselig forbehold om drapsvåpenet. Nå oppgir han at det var så mye blod på kniven at han ikke en gang er sikker på fargen på skaftet.

Jan Helge Andersens forklaring om knivene er full av åpenbare svakheter. Først og fremst er Viggo Kristiansens kniv funnet og sjekket ut av saken. Dernest hevder Andersen at han skar einerkvister med det blodige drapsvåpenet, uten at det er funnet blodrester i kutt-flatene til noen av de ca. 25 einerkvistene jentene var skjult under. Allikevel fester politiet lit til Andersens fortelling og foretar ingen søk etter kniven Andersen hevder han har mistet.
Politiets manglende etterforskning av dette sporet er et klart brudd på plikten om objektivitet i etterforskningen Jfr. Strprl. § 226 tredje ledd.

Det virker klart at politiet er preget av tunnelsyn i etterforskningen når de ikke undersøker Andersens bortkomne kniv.

«Begrepet tunnelsyn er ikke definert i vitenskaplig sammenhegn, men illustrerer fenomenet godt fordi begrepet: «[..] beskriver hur alltför snäver fokus på ett förventat utfall skapar en blindhet för information som tyder på nogot annat». (Ask og Granhag 2008 s. 164).»
Rachlew (2009 side 33)37

7. TO MULIGE DRAPSVÅPEN

Politiet står overfor to potensielle drapsvåpen. Den blå Mora-kniven som Jan Helge Andersen beskriver i avhør og den grønne militærkniven Jan Helge Andersen hevder han har mistet.
Hva vet vi om disse knivene?

Om den grønne militærkniven vet vi følgende:

  • Kniven er bekreftet innkjøpt av Jan Helge Andersen ca. halvannet år før drapene.
  • Andersen kan ikke redegjøre for hvor denne kniven befinner seg.
  • Andersen får ingen spørsmål om når han så kniven sist, hvor han eventuelt kan han mistet den eller når han kan ha mistet den.
  • Det gjøres ingen forsøk fra politiets side på å oppspore denne kniven.
  • Det gjøres ingen forsøk fra politiets side på å fremskaffe en maken kniv for å få en vurdering fra rettsmedisinere på om en slik kniv kan være drapsvåpenet.

Om den blå Mora-kniven vet vi følgende:

  • Kniven ble funnet av en nabo en gang i mai og levert politiet den 18. september.
  • Det er etter all sannsynlighet denne kniven Viggo Kristiansen fant på søppelfyllingen.
  • Det er etter all sannsynlighet denne kniven Jan Helge Andersen hevder er drapsvåpenet.
  • Kniven ble sendt til RMI for undersøkelse, uten at det ble funnet biologiske spor som kan knytte kniven til drapene.
  • Kniven ble send til overflategruppa i Kripos for sammenligning av skjæreflatene på de avkuttede einerne og skader i ribbenet til det eldste av ofrene. Også her var resultatet negativt.
  • Kniven må dermed betraktes som sjekket ut av saken.

Politiets manglende interesse for Andersens kniver begrenser seg ikke til den forsvunne militærkniven. Tunnelsynet som preger etterforskningen demonstreres tydelig ved at alle knivene fra Viggo Kristiansen umiddelbart blir undersøkt, mens de knivene som ble observert hjemme hos Andersen verken blir beslaglagt eller undersøkt38.

Det er først i januar 2001, da politiet avslutter etterforskningen og er i ferd med å levere sin innstilling til statsadvokaten, at det blir besluttet også å beslaglegge og undersøke Andersens kniver. Det er nesten ikke til å tro, men i mappen som omhandler ransakinger og beslag i saken mot Jan Helge Andersen finnes det 33 rapporter om ransakinger og beslag foretatt mellom 14.9.2000 og 29.1.2002. Det ble beslaglagt en tollekniv som ble funnet i bilen til Jan Helge Andersens mor, men ingen av de fire knivene Andersen forteller om i avhøret den 24.9.2000 ser ut til å ha blitt beslaglagt. Noen beslagsrapport finnes i hvert fall ikke i sakens dokumenter.

Første gang disse knivene er omtalt er i beslagsrapporten datert 22.1.200039. Dette er en rapport som sammenfatter alle beslag som er gjort hjemme hos de to siktede. I denne rapporten står det at rapporten omfatter beslag som ble gjort i perioden 13. – 15.9.2000, men noen beslagsrapport fra september 2000 som omfatter disse knivene foreligger ikke. Av rapporten går det frem at det i tillegg til de knivene Andersen beskriver i avhør også er beslaglagt en grønnsaks-kniv merket “Fiskars”.

I beslagsrapporten datert 22.1.200140 står det at disse knivene er levert rettsmedisinsk institutt for undersøkelse med henblikk på biologisk materiale, men dette stemmer heller ikke. Av ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2 fremgår det at det kun er vattpinnene med avstryk av knivbladene som er sendt til RMI. Dette fremgår også av TILLEGGSRAPPORT fra RMI datert 8.2.200141. (Dok 03,22)

Årsaken til dette er nok at selve knivene er sendt til undersøkelse med hensyn på skjærespor. I ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2 heter det:

«Nedstående materiale er oversendt 11.1.01 for undersøkelse ved Overflategruppa, Teknisk avsnitt, her med henblikk på verktøyspor. Rapport vil bli oversendt.» 42

Rapporten fra disse undersøkelsene, TILLEGGSRAPPORT OM LABORATORIEUNDERSØKELSE, er datert 31.1.2001. (Dok 03,21)43

Det ble ikke gjort funn i noen av disse undersøkelsene.

Ingen av Andersens kniver ble altså sendt inn for undersøkelse hos Rettsmedisinsk Institutt. Det er kun avstrykene fra disse knivene som blir undersøkt. Det er spesielt graverende når det gjelder Andersens Leatherman. Den har et knivblad på 6,5 cm, og må være en mulig kandidat til drapsvåpenet. Begge de dødelige knivstikkene hadde en dybde på 6,5 – 7 cm. Avstryk fra et knivblad er neppe alene egnet til å sjekke en kniv ut av saken.

8. RETTSBEHANDLINGEN AV DE MULIGE DRAPSVÅPNENE

Under rettssakene ser det ut til at den forsvunne grønne militærkniven til Andersen overhodet ikke er nevnt. Det er ingen tegn til at retten fikk vite at Andersen har vært i besittelse av en slik kniv som han ikke kan gjøre rede for.

Derimot får retten vite at de to barna ble drept med en blå Mora-kniv og at Viggo Kristiansen innrømmer å ha vært i besittelse av en slik kniv, men at han ikke kan redegjøre for verken hvordan han kom i besittelse av den eller hvor det er blitt av den.

I denne fremstillingen ligger det en åpenbar insinuasjon om at det er denne forsvunne kniven som er drapsvåpenet.
I saksdokumentene for kikkersaken finner vi et bemerkelsesverdig dokument. Dokumentet heter bare “RAPPORT”44 og er forfattet av politioverkonstabel Hogne Teigland, den ene av de to som gjennomførte ransakingen den 14.7.2000 hjemme hos Viggo Kristiansen i forbindelse med kikkersaken. Rapporten er datert 23.2.2001, altså en måned etter at politiet har oversendt sin sluttrapport med innstilling om tiltale til statsadvokaten. Dateringen kan tyde på at rapporten kommer som en følge av en forespørsel fra statsadvokaten.

Dokumentet gjengis i sin helhet:

«Rapport vedr. ransaking i bunkeren / boden v/Elgstien 2 som disponeres av Viggo Kristiansen fredag 14.7.00 kl. 2230.
I forbindelse med ransaking av bunkersen v/Elgstien 2 som disponeres av Viggo Kristiansen 14.7.00 kl. 2230 ble det gjort 9 beslag. (Se beslagsrapport av 15.7.00 v/undertegnede.) Da vi ransaket bunkersen, filmet jeg stedet før og under ransakingen.
Pas. Storaker og undertegnede fant under ransakingen to kniver. Begge knivene lå i et verktøyskrin som sto på gulvet. De to knivene var 2 stk. Morakniver med henholdsvis blått og rødt skaft. Den røde lå i en sort slire. Den røde hadde en utsparing nederst på skaftet mot knivseggen. Den blå hadde ikke en slik utsparing.
Begge knivene ble filmet av undertegnede og vi har siden laget papirbilder av de overnevnte knivene fra filmen. Vi tok ikke beslag i noen av disse knivene.
Da det ble ransaket i den samme bunkersen etter at Viggo Kristiansen ble pågrepet, ble det av Kripos tatt beslag i to kniver som lå i verktøyskrinet. Dette var to Morakniver med henholdsvis rødt og blått skaft. Av utseende tilsynelatende identiske med de kniver som vi filmet 14.7.00. Sannsynligvis er dette de samme knivene som ble registrert den gang. Se for øvrig vedlegg, bilder av de to kniver som vi filmet 14.7.00.»

Hvorfor lager politioverkonstabel Hogne Teigland en slik rapport etter at saken er ferdig etterforsket og oversendt statsadvokaten?

Det synes som at hensikten er å dokumentere politiets påstand om at den blå Mora-kniven som Andersen beskriver som drapsvåpenet ikke var i bua til Viggo Kristiansen under noen av de to ransakingene.

Men hvorfor går politiet til et slikt skritt dersom den aktuelle kniven er funnet og sjekket ut av saken?

Den innleverte blå Mora-kniven var funnet så tidlig som i mai 2000. Når man leser rapporten fra Teigland får man inntrykk av at rapporten skal dokumentere at det befant seg to Mora-kniver i verktøyskrinet som sto på gulvet.

Av Hogne Teiglands rapport fremgår det at det under ransakingen 14. juli ble funnet to kniver. Begge knivene lå i et verktøyskrin som sto på gulvet! Knivene ble altså funnet der Kristiansen mente at de skulle befinne seg.

I sin rapport skriver Teigland videre: «Da det ble ransaket i bua etter at Viggo Kristiansen ble pågrepet, ble det av Kripos tatt beslag i to kniver som lå i verktøyskrinet»!

Teigland skriver her at de to knivene som ble beslaglagt den 14.9 befant seg i det samme verktøyskrinet som han observerte dem i den 14.7. Men det er ikke i samsvar med det som ble observert da politiet ransakte bua dagen etter pågripelsen. Da var det bare den eldre blå Mora-kniven som lå i det verktøyskrinet som sto på gulvet under arbeidsbenken. Den eldre røde Mora-kniven lå i det andre verktøyskrinet, altså der Kristiansen mente å ha observert den nye blå Mora-kniven dagen før pågripelsen. Dette er dokumentert i politiets beslagsrapport.

Det må jo Teigland ha kjent til. Han deltok riktignok ikke under ransakingene av bua til Kristiansen den 14. og 15.9, men han hadde tilgang til beslagsrapportene, og det var han som skrev den detaljerte rapporten som omfattet samtlige beslag som var gjort i saken mot Kristiansen45.

Dette er ikke et uvesentlig poeng. Dersom retten hadde blitt informert om at det faktisk lå en Mora-kniv i det verktøyskrinet der Kristiansen mente å ha observert den nye Mora-kniven, ville en forveksling av kniver være en mye mer plausibel forklaring enn at Kristiansen skulle lyve om at han så denne kniven.

Det er verdt å merke seg at rapporten fra Teigland forteller ingen ting om funn av andre kniver. Rapporten mangler åpenbart en sluttsats: “Det ble ikke funnet flere kniver under ransakingen.”

Teigland skriver at de under ransakingen fant to kniver, og det er det jo ingen grunn til å tvile på. Men Teigland og Storaker fant jo beviselig mer enn to kniver. Det kan dokumenteres at de i den samme ransakelsen beslagla en tollekniv som de unnlot å ta med i beslagsrapporten. Dette var kniven Viggo Kristiansen hadde fått av sin bestefar og som han etterlyste.

Dette er dokumentert i ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 246.

Politiet vil fremdeles ikke vedkjenne seg at de beslagla en kniv under ransakingen den 14.juli.

I byretten ser det ut til at aktor legger opp til å gjøre et vesentlig poeng ut av at den kniven som Kristiansen forteller at han fant på søppelfyllingen, og som han ikke kan gjøre rede for, ikke er funnet. I Bergens Tidenes referat fra rettssaken den 26.april 2001 heter det:

«Sentralt i utspørringen av Viggo Kristiansen torsdag sto en kniv som han mente var i bua hans dagen før arrestasjonen, men som politiet ikke har funnet.
En av knivene som Viggo Kristiansen hadde, ble funnet på en søppelplass like utenfor Kristiansand. Kristiansen tok denne kniven med seg hjem. Dette fortalte han sin mor og Jan Helge om. Kniven ble lagt i en verktøykasse i bua. Den ble liggende i verktøykassen, og tatt opp bare en gang.

Dahl: – Husker du om kniven lå der da du ble pågrepet 13. september?
Kristiansen: – Ja, jeg mener den lå der dagen før.
Dahl: – Det som er så rart er at politiet fant ikke denne kniven den 13. september.

Kristiansen: – Ja, det synes jeg også er litt rart. Jeg har hørt at kniven ble funnet på plenen utenfor bua.
Dahl: – Denne dama som skal ha funnet kniven. Hvor har du hørt det fra?
Kristiansen: – Fra politiet.
Dahl: – Har du noen forklaring på at kniven er borte?
Kristiansen: – Nei, det lurer jeg også på.
Dahl: – Kan Jan Helge ha tatt kniven?
Kristiansen: – Det tror jeg ikke.
Dahl: – Det er jo en tredje mulighet; at det aldri har vært noen kniv der. At det hele er en bløff?
Kristiansen: – Nei, det er det ikke.
Dahl: – Han som jobbet sammen med deg når du skal ha funnet kniven på søppelplassen, kan ikke huske å ha sett kniven. Politiet kan heller ikke å huske å ha sett kniven da de var i bua i forbindelse med en annen sak.
Da kommer vi vel ikke lenger med denne kniven. Er det ikke litt rart?
Kristiansen: – Jo, det er rart.» (Bergens Tidende 26.4.2001)

Her ser det ut til at aktor blir tatt på senga av at Kristiansen har kjennskap til at kniven er funnet. Aktors kommentar: «Den dama som skal ha funnet kniven» viser at aktor kjenner til dette funnet. Men hans kommentar: «Hvor har du hørt det fra?» tyder på at han er overrasket over at Kristiansen har kjennskap til dette funnet. Og Kristiansens svar: «Fra politiet» ser ut til å frata ham lysten til å gå videre med den problemstillingen. I stedet fortsetter han med det som ser ut til å ha vært den opprinnelige planen, å overbevise retten om at Kristiansen lyver om denne kniven. Dette for å skape en forestilling om at det er denne “forsvunne” Mora-kniven som er drapsvåpenet.

Det ser ut til at også Jan Helge Andersens forsvarer kjenner til at denne Mora-kniven er funnet og sjekket ut av saken. Men i og med at også Kristiansen viser seg å kjenne til funnet av denne kniven, blir det en høyrisikosport å prøve å fremstille denne kniven som et mulig drapsvåpen. Dersom retten fikk kjennskap til at den “forsvunne” Mora-kniven faktisk var funnet, undersøkt og sjekket ut av saken, ville Andersens forklaring om drapsvåpenet fremstå som mer enn tvilsom. Det forklarer nok hvorfor verken aktor eller Andersens forsvarer vender tilbake til temaet drapsvåpen.

Men hvorfor Kristiansens forsvarer ikke tar tak i dette er uforståelig. Dersom retten hadde fått kjennskap til at den kniven Jan Helge Andersen beskriver som drapsvåpenet var funnet og sjekket ut av saken, mens han selv har innrømmet å ha vært i besittelse av en militærkniv som han ikke kan gjøre rede for, ville det jo være fullstendig ødeleggende for Andersens troverdighet.
Hverken aktor eller Andersens forsvarer argumenterer i sine prosedyrer med at det er den “forsvunne” Mora-kniven som er drapsvåpenet. Aktor avslutter sin prosedyre slik:

«Når det gjelder kniven som ble brukt må vi bare glemme den. Antakelig har Viggo kvittet seg med kniven på ett eller annet tidspunkt. Det er viktig å ha drapsvåpenet i en drapssak, men vi kan ikke bruke mer tid til dette.» (Bergens Tidende 22.5.2001)

Vi kan ikke bruke mer tid på dette!
Aktor har en klar plikt til å opplyse saken på en objektiv måte.

Aktor må ha kjent til at den kniven Kristiansen hevder at han fant på fyllingen etter all sannsynlighet var funnet og innlevert politiet, men han opplyser ikke retten om dette.
Aktor må ha kjent til at denne kniven var undersøkt og sjekket ut av saken, men han opplyser ikke retten om dette.

Aktor må ha kjent til at det lå en Mora-kniv med svart slire i verktøykisten til Kristiansen dagen før pågripelsen, og at det må være denne kniven Kristiansen har observert, men han opplyser ikke retten om dette.

Aktor må ha kjent til at politiet har foretatt en sammenligning mellom den innleverte Mora-kniven og den tegningen Andersen laget av drapsvåpenet, men han opplyser ikke retten om hva resultatet av denne sammenligningen ble.

Aktor må ha kjent til at Andersen har vært i besittelse av en grønn militærkniv som han ikke kan gjøre rede for, men han opplyser ikke retten om dette.
Var det dårlig tid som gjorde at aktor holdt denne informasjonen tilbake for retten?

Det er selvfølgelig all grunn til å spørre hvorfor ikke Kristiansens forsvarer tok tak i spørsmålet om det manglende drapsvåpenet. Han har jo selvfølgelig hatt tilgang til både avhørene av Andersen og de forskjellige kriminaltekniske rapportene. At han også hadde kjennskap til at den “forsvunne” Mora-kniven var funnet og innlevert fremgår jo av Viggo Kristiansens uttalelse i byretten. «Jeg har hørt at kniven ble funnet på plenen utenfor bua.»
Kristiansens forsvarer kunne jo ha opplyst retten om at den “forsvunne” Mora-kniven var funnet og sjekket ut av saken. Han kunne ført naboen som fant kniven som vitne.

Han kunne opplyst retten om at det faktisk lå en Mora-kniv i verktøyskrinet til Kristiansen da politiet ransakte bua, og det etter all sannsynlighet var denne kniven Kristiansen observerte dagen før pågripelsen.

Han kunne krevd å få lagt frem den “forsvunne” Mora-kniven i retten for sammenligning med den tegningen Andersen laget av drapsvåpenet.

Han kunne opplyst retten om at Andersen i avhør hadde bekreftet at han hadde vært i besittelse av en grønn militærkniv som han ikke kunne gjøre rede for.

Han kunne krevd en forklaring fra politiet på hvorfor de aldri gjorde noe for å finne denne kniven.

Kort sagt, Kristiansen forsvarer ser ut til å ha vært fullstendig fraværende under rettsakene, og bærer et vesentlig ansvar for at saken aldri ble skikkelig opplyst.
Hans ansvar er imidlertid av et annet slag enn aktors. Det er forskjell på inkompetanse og bevisst tilbakeholdelse av informasjon.

Under ankesaken i lagmannsretten blir Kristiansen på nytt avhørt om de knivene han hadde. I Bergens Tidenes referat den 7. januar 2002 heter det:

«Aktor Edward Dahl ville gjerne vite hvor mange kniver Viggo Kristiansen oppbevarte i “verkstedboden” sin. Det kunne ikke Kristiansen svare på.
– Jeg hadde litt forskjellig, blant annet en tapetskjærerkniv, sa 22-åringen i retten mandag.
– Men du vet ikke hvor mange kniver du hadde? spurte Dahl igjen.
– Nei, og jeg tør ikke begynne å gjette heller, for da blir det galt, svarte Kristiansen.

Aktor ville også at Viggo Kristiansen skulle forklare om en blå kniv han fant på søppelfyllingen.
– Jeg tok den med meg hjem, og la den i verktøykassen i boden.
Samtidig forklarte Viggo Kristiansen at han ikke brukte kniven, men at han festet den på kjeledressen.
– Enten hang den på kjeledressen, ellers så lå den i verktøykassen. Men jeg har ingen kontroll på hva jeg har i verktøykassen. Jeg synes bare at jeg så at den lå der, sa Kristiansen.
Kristiansen har i et politiavhør tidligere forklart at han så at kniven lå i verktøykassen etter at de to jentene var blitt drept i Baneheia.
I retten i dag presiserte Kristiansen at han hadde to blå kniver, og at han ikke er lenger sikker på om det var kniven han fant på fyllingen, som lå i verktøykassen etter drapene.
Da politiet gjennomsøkte “verkstedboden” i forbindelse med pågripelsen av Kristiansen i september 2000, fant de ikke den blå kniven. Aktor ville vite om Kristiansen hadde noen forklaring på dette:
– Har du noen gang lagt ting et sted, som du ikke har brukt på flere måneder, og så ikke funnet det igjen? svarte 22-åringen.
– Nå er det jeg som spør deg, presiserte aktor.
Kristiansen kunne ikke forklare hvordan kniven forsvant.
– Det er ikke bare jeg som har nøkler til den boden, la han til.
– Hvem andre er det som har tilgang til den boden? ville aktor vite.
– Jan Helge Andersen, svarte Kristiansen.» (Bergen Tidende 7.1.2002)

Også i lagmannsrettssaken blir Kristiansen utspurt om sine kniver. Han bekrefter at han fant en Mora-kniv med blått skaft på fyllingen, men han er ikke lenger sikker på at det var denne kniven han så i verktøyskrinet sitt dagen før pågripelsen. Han stiller aktor et betimelig spørsmål, om det er rimelig å forvente at han skal vite hvor en gjenstand som han ikke har brukt på flere måneder skal befinne seg. Aktor vil vite om Kristiansen har noen forklaring på at politiet ikke fant denne kniven da de gjennomsøkte bua hans dagen etter pågripelsen. Det har ikke Kristiansen, men det har jo aktor. Han vet at denne kniven på det tidspunktet befant seg i kjelleren til en nabo.

På dette tidspunktet er det ingen tvil om at aktor kjenner til knivbeslaget. Som vi ser av det ovenstående referatet fra byretten ble aktor fortalt om knivfunnet av Viggo Kristiansen under utspørringen. Hvis han mot formodning ikke allerede var kjent med det før behandlingen i byretten, så har han nå hatt god tid og alle muligheter i verden til å undersøke Viggo Kristiansens opplysning om at kniven ble funnet av en dame. At aktor Dahl under ankesaken fortsetter å angripe den “forsvunne” Mora-kniven til Kristiansen, som om innleveringen av kniven og undersøkelsen av denne aldri har funnet sted, kan ikke lenger bortforklares. Nå vet utvilsomt aktor at det han gjør er å forlede retten.

Aktor hadde plikt til å opplyse retten om knivfunnet. Han hadde også plikt til å opplyse retten om at kniven var undersøkt og sjekket ut av saken. Isteden later han som om kniven er borte, mistenkeliggjør dette og retter fingeren mot Viggo Kristiansen.

I sin prosedyre går aktor vesentlig lenger enn han gjorde i byretten når det gjelder å antyde at det er denne kniven som er drapsvåpenet.

«Kniven som ble funnet på søppelfyllinga ble ifølge Kristiansen vist til en arbeidskamerat. Denne arbeidskameraten har ikke sett noen kniv. En av de to snakker usant eller husker feil.
Kristiansen sa at han så denne kniven i verktøykassa si i bua dagen før han ble pågrepet. Tilfeldighetene var slik at politiet ransaket bua i juli i forbindelse med kikkersaken. Bua og verktøykassa ble filmet. Da lå det to kniver i verktøykassa. De samme knivene lå der også da bua ble ransaket den dagen Viggo ble pågrepet.
Hvorfor i all verden snakker Viggo Kristiansen usant om denne kniven? Det vet ikke jeg.» (Bergens Tidende 31.1.2002)

Med forbehold om at Dahl er korrekt gjengitt, kan vi lese en del ut av denne prosedyren.
Dahl henviser til “kniven som ble funnet på søppelfyllinga”. Han benekter ikke at Kristiansen faktisk fant en kniv der, men ved å problematisere hvorvidt Kristiansen eller kollegaen på søppelbilen enten løy eller husket feil om knivfunnet, søker aktor Dahl utvilsomt å undergrave troverdigheten i Kristiansens fortelling om den aktuelle kniven.

Det utgjør en klart subjektiv bevisførsel når aktor Dahl presenterer ett forhold, at Kristiansens fortelling om hvordan han fant kniven ikke kan verifiseres av vitner, samtidig som han unnlater å informere retten om at den omtalte kniven var funnet og sjekket ut av saken. Hadde aktor fortalt at kniven ikke var drapsvåpenet, ville spørsmålet om hvor og hvordan kniven ble funnet vært helt uten relevans for retten. Når han unnlater å fortelle det, skaper han et inntrykk av at Kristiansen har noe å skjule og at kniven virkelig kan være drapsvåpenet.

En ting er hva aktor unnlater å informere retten om, men når han følger opp med setningen «Hvorfor i all verden snakker Viggo Kristiansen usant om denne kniven?» går Dahl vesentlig lenger. Nå er det ikke lenger en insinuasjon, eller utelatelse av faktum. Nå er det en konkret påstand fra aktor om at den tiltalte lyver om kniven.

Når retten får høre fra aktor at Viggo Kristiansen snakker usant om kniven, til tross for at den i realiteten ble innlevert av en nabo og er sjekket ut av saken, er det ikke lenger tilstrekkelig å beskrive det som en subjektiv saksfremstilling. Retten blir forledet med en beviselig usannhet. Når det klart følger av sakens dokumenter at kniven er funnet, undersøkt og sjekket ut av saken, og det også følger av avisreferat fra byrettsbehandlingen at aktor spesifikt blir gjort oppmerksom på dette av Viggo Kristiansen under utspørringen, må det vurderes om aktor Dahl begår et lovbrudd når han mot bedre viten påstår at Viggo Kristiansen lyver om kniven. Hvis aktor ikke i forkant av rettsbehandlingen var klar over at kniven var funnet, må man samtidig stille spørsmål om hvorfor politiet unndrar denne informasjonen fra påtalemyndigheten.

Påtalemyndighetens subjektive bevisfremstilling forsterkes ytterligere ved at retten aldri får vite at tiltalte Andersen ikke kan gjøre rede for en grønn militærkniv som han var i besittelse av før drapene.
Retten fikk heller ikke vite at politiet aldri gjorde noe forsøk på å oppspore den savnede kniven til Andersen.

Det kan ikke være tvilsomt at aktors uriktige påstand om at Viggo Kristiansen snakket usant om kniven og politiets tilbakeholdelse av informasjon om både det antatte drapsvåpenet og Andersens savnede kniv kan ha hatt betydning for rettens vurdering av skyldspørsmålet.

Dersom retten hadde fått vite at den kniven Andersen beskrev som drapsvåpenet faktisk var funnet og sjekket ut av saken, ville Andersens påstand om Viggo Kristiansens deltakelse i ugjerningene nødvendigvis hatt vesentlig redusert beviskraft. Likeledes ville det styrket Viggo Kristiansens troverdighet dersom retten hadde fått vite at den kniven han forklarte seg om var funnet og sjekket ut av saken.

Hvis retten ble gitt holdepunkter for at Andersen forklarte seg usant om hvilken kniv som var drapsvåpenet, måtte retten spurt hvorfor. Den adgangen ble de aldri gitt.

9. SPØRSMÅL SOM GJENSTÅR Å AVKLARE

Etter å ha gjennomgått politiets etterforskning av mulige drapsvåpen sitter vi igjen med en del ubesvarte spørsmål.

  1. Hvorfor ble ikke kniven som ble beslaglagt under ransakingen av bua til Kristiansen den 14.7.2000 tatt med i beslagsrapporten?
  2. Hvorfor blir Viggo Kristiansen i avhør 25.9.2000 fortalt at den kniven han har forklart seg om ikke er funnet på anvist plass og heller ikke noe annet sted?
  3. Hvorfor får ikke retten vite at den blå Mora-kniven som Viggo Kristiansen beskyldes for å lyve om, faktisk er funnet?
  4. Hvorfor får ikke retten vite at den blå Mora-kniven Andersen beskriver som drapsvåpenet kan være funnet og sjekket ut av saken?
  5. Hva ble resultatet av sammenligningen mellom den tegningen Andersen laget av drapsvåpenet og den Mora-kniven som ble funnet og innlevert av en nabo?
  6. Hvorfor får retten aldri vite at Jan Helge Andersen har vært i besittelse av en grønn militærkniv som han etter drapene ikke kan gjøre rede for?
  7. Hvorfor gjorde politiet ingen ting for å oppspore denne kniven?
  8. Hvorfor gjorde ikke politiet noe for å fremskaffe en kniv av samme type, slik at rettsmedisinerne kan gjøre en vurdering av om dette er et mulig/sannsynlig drapsvåpen?

Alle disse spørsmålene bør det være det mulig å få svar på fra de ansvarlige for etterforskningen.

Det bør videre foretas nye undersøkelser av den beslaglagte Mora-kniven for å sjekke i hvilken grad den tegningen Jan Helge Andersen laget stemmer overens med eventuelle hakk i knivseggen på denne.

Fotnoter:

1 Jfr. Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03), Avhør av Viggo Kristiansen 25.9.2000 (Dok 07,02,09), Rapport. Datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10) og aktor Edward Dahls prosedyre fra lagmannsretten Bergens Tidende 31.1.2002 m.m.
2 Jfr. Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03)
3 Jfr. Rapport om ransaking og beslag, datert 15.7.2000 (Dok 07,11,01,09) og Rapport datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10)

4 Avhør av Viggo Kristiansen 13.9.2000 (Dok 07,02,06)
5 Avhør av Jan Helge Andersen 13.9.2000 (Dok 06,02,07)
6 Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03), Avhør av Viggo Kristiansen 25.9.2000 (Dok 07,02,09), Rapport. Datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10) og aktor Edward Dahls prosedyre fra lagmannsretten Bergens Tidende 31.1.2002 m.m.

7 Aktor Edward Dahls prosedyre Bergens Tidende 31.1.2002 m.m.
8 ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2. Datert 23.1.2001 (Dok 03,10)
9 Dette er en sluttrapport skrevet flere måneder etter ransakingen. Her er den aktuelle Mora-kniven plassert under «diverse materiale». I de opprinnelige beslagsrapportene etter ransakingen av bua er funnet av kniven ikke tatt med.
10 Rapport – Rettsmedisinsk institutt. Datert 22.1.2001 (Dok 03,12) Datert rapport om undersøkelse av denne kniven mangler.
11 Tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse. Datert 19.1.2001. (Dok 03,16)

12 Avhør av Viggo Kristiansen 25.9.2000 (Dok 07,02,09), Rapport. Datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10) og aktor Edward Dahls prosedyre fra lagmannsretten gjengitt i Bergens Tidende 31.1.2002 m.m.
13 Rapport – Rettsmedisinsk institutt. Datert 22.1.2001 (Dok 03,12)
14 Rapport. Funn av kniv med blått skaft. Datert 18.9.2000. (Dok 00.134)

15 Avhør av vitne ang. funn av kniv. Datert 19.9.2000.
16 Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03)
17 Rapport om ransaking/beslag. Datert 14.9.2000. (Dok 07,09,03)E

18 Rapport om ransaking og beslag. Datert 15.7.2000 (Dok 07,11,01,09) og Rapport. Datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10)
19 Avhør av Viggo Kristiansen 13.9.2000 (Dok 07,02,06)
20 Rapport om ransaking og beslag. Datert 15.7.2000 (Dok 07,11,01,09)
21 ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2. Datert 23.1.2001 (Dok 03,10)

22 Avhør av Jan Helge Andersen 13.9.2000 (Dok 06,02,07)
23 Avhør av Viggo Kristiansen 13.9.2000 (Dok 07,02,06)

24 Avhør av Viggo Kristiansen 16.9.2000 (Dok 07,02,07)

25 Avhør av Jan Helge Andersen 18.9.2000 (Dok 06,02,08)

26 Avhør av Viggo Kristiansen 21.9.2000 (Dok 07,02,08)

27 Avhør av Jan Helge Andersen 22.9.2000 (Dok 06,02,10)

28 TILLEGGSRAPPORT OM LABORATORIEUNDERSØKELSE. Datert 19.1.2001 (Dok 03,16)
29 Avhør av Viggo Kristiansen 25.9.2000 (Dok 07,02,09)

30 Rapport. Funn av kniv med blått skaft. Datert 18.9.2000. (Dok 00.134), ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2. Datert 23.1.2001 (Dok 03,10), Tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse. Datert 19.1.2001. (Dok 03,16) og Rapport – Rettsmedisinsk institutt. Datert 22.1.2001 (Dok 03,12)

31 Avhør av Viggo Kristiansen 27.9.2000 (Dok 07,02,10)

32 Avhør av Jan Helge Andersen 24.9.2000 (Dok 06,02,11)

33 Avhør av Jan Helge Andersen 6.10.2000 (Dok 06,02,13)
34 Avhør av Jan Helge Andersen 13.9.2000 (Dok 06,02,07) og 18.9.2000 (Dok 06,02,08)
35 Avhør av Jan Helge Andersen 22.9.2000 (Dok 06,02,10)

36 Avhør av Jan Helge Andersen 6.10.2000 (Dok 06,02,13)
37 Asbjørn Rachlews doktoravhandling «Justisfeil ved politiets etterforskning» (2009) Nr. 25. ISSN 1890-2375.

38 Rapport. Datert 28.9.2000. (Dok 06,09,25)
39 Rapport om bistand ved ransaking/beslag m.v. Datert 22.1.2001. (Dok 03,17)
40 Rapport om bistand ved ransaking/beslag m.v. Datert 22.1.2001. (Dok 03,17)
41 Tilleggsrapport Rettsmedisinsk institutt. Datert 8.2.2001. (Dok 03,22)
42 ÅSTEDS- OG UNDERSØKELSESRAPPORT – DEL 2. Datert 23.1.2001. (Dok 03,10)
43 Tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse. Datert 31.1.2001. (Dok 03,21)

44 Rapport. Datert 23.2.2001 (Dok 07,11,01,10)

45 Rapport. Datert 19.9.2000. (Dok 07,09,20)
46 Åsteds- og undersøkelsesrapport – del 2, datert 23.1.2001 (Dok 03,10)

Advertisements

Retten ble fortalt det var “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn, og at Jan Helge Andersens forklaring derfor var troverdig. Nå vet vi at et slikt bevis ikke finnes

I tilsvar på de nye sensasjonelle DNA-analysene fra Sverige, som fjerner grunnlaget for tiltale og dom av Viggo Kristiansen, begrunner Advokat Sjødin hvor viktig manglende DNA er for saken.

Ikke bare var det påstanden om at det var “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn som gjorde Jan Helge Andersens forklaring “troverdig”, men det var også dette “beviset” som ledet til at man valgte å overse et sikkert utelukkelsesbevis som teledataene i praksis er.

Les hele Sjødins tilsvar nedenfor.

Gjenopptakelseskommisjonen

Postboks 8026 Dep

0030 OSLO

 

Stavanger  14.10.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin

Viggo Kristiansen – Uttalelse til DNA tester utført ved Nationellt Forensiskt Centrum

Vi har nå gjennomgått analysene fra Sverige og sammenholdt dem med tidligere kunnskap om DNA-analysene, ervervet gjennom gjenopptakelsesprosessen.

De nye DNA-analyser og sakkyndige uttalelse fra ovenstående styrker etter vår vurdering utvilsomt Viggo Kristiansens krav om gjenåpning.

Ovennevntes analyser av prøver med DNA-ekstrakt fra Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen kompletterer tidligere analyser utført av Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) og Instituto de Medicina Legal, Facultad de Medicina (universitetet) i Santiago de Compostela i 2010.

Sammen og hver for seg viser disse analysene:

  1. at det ikke eksisterer noe DNA materiale fra Viggo Kristiansen som knytter ham til voldtekt og drap på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen den 19.05.2000.
  2. at det ikke eksisterer noe DNA-bevis som på noen måte bekrefter, indikerer eller sannsynliggjør at det var to gjerningsmenn som utførte ovennevnte ugjerninger, slik Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la til grunn.
  3. at Bente Mevåg v/Rettsmedisinsk institutt baserte seg på faglig uholdbare og positivt uriktige analyseresultat da hun vitnet for Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett. Hun forsikret retten om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn. Det var ikke tilfelle da og vi har nå igjen fått dette bekreftet i nye analyser.

På bakgrunn av premissene lagt til grunn i dommen fra Kristiansand byrett, samt referat fra rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, anføres

  1. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i domfellelsen av Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken og nevnte rettsbelæring at retten anser Bente Mevågs vitnemål som et vesentlig bevis for at det var to gjerningsmenn. Følgelig er domfellelsen av Kristiansen utvilsomt forankret i bevis som nå er bortfalt.
  2. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i vurderingen av troverdigheten i Jan Helge Andersens vitnemål mot Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken at Andersen ble funnet troverdig og Kristiansen tilsvarende uten troverdighet på bakgrunn av den feilaktige presumsjonen om at det fantes DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn.
  3. at den feilaktige presumsjonen om at det forelå sikre DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn ble førende for hvordan Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett vurderte sakens øvrige bevis, herunder også de sakkyndige analysene av Viggo Kristiansens mobildata og om det forelå rimelig tvil til Kristiansens fordel.

Våre kommentarer til den sakkyndige uttalelsen fra Nationellt Forensiskt Centrum (NFC) i Sverige

Vi noterer oss at de ekstraktene som ble sendt til undersøkelse i all hovedsak er ekstrakter som ikke tidligere har vært analysert av andre enn RMI. Det er imidlertid ett unntak: Ekstraktet C-25, prøve fra Lena Sløgedal Paulsen. Det var i denne prøven det i 2000 ble funnet et fragment av DNA som man mente kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men ikke fra Jan Helge Andersen.

Da prøvene fra 2000 ble testet på nytt i Spania i 2010, var det ikke mulig å teste C-25 fordi denne prøven var oppbrukt. Et annet ekstrakt fra den samme prøven ble imidlertid sendt til Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) for ny analyse. Også andre ekstrakter fra de andre prøvene som var analysert i Spania ble i 2010 sendt til Sverige for analyse, samt noen andre ekstrakter som tidligere bare hadde vært analysert av RMI.

I samtlige av disse prøvene ble det i 2010 kun konstatert DNA som stammet fra ofrene. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

I 2018 er det i tillegg sendt ekstrakter fra prøver som kun tidligere har vært analysert av RMI til NFC i Sverige. I tillegg er det nok en gang sendt over ekstrakter på prøve C-25.

I de fleste av disse prøvene ble det ikke funnet spor av mannlig DNA. I ekstraktet B-26 fra Stine Sofie Sørstrønen og i ekstraktene C-8, C-10A, C-27 og C-28 fra Lena Sløgedal Paulsen ble det påvist mannlig DNA, men i for små mengder til å kunne typebestemmes.

NFC uttaler følgende

Resultatet kan inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information.”

Dette er i tråd med det som allerede er kjent. Begge jentene var misbrukt seksuelt og gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd på begge ofrene. Det er dokumentert. Men fordi prøvene ble tatt først to dager etter at jentene var funnet og altså fire dager etter at gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd, var mesteparten av DNAet gått i oppløsning, og noen DNA-profil kunne ikke fremskaffes.

Det viktigste resultatet av disse nye undersøkelsene av NFC i Sverige er analysen av C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen. Her er det ikke funnet noe spor av mannlig DNA. Det ble det heller ikke gjort i 2010. Dette er en klar indikasjon på at det funnet de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela gjorde forut for rettssaken i 2000 enten var et artefakt, altså ikke et reelt funn, eller at funnet skyldtes forurensning av prøven som ble sendt til Spania.

Nye analyser av ekstraktet C-25 i 2010 og 2018 viser at funnet de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 ikke kan bekreftes og dermed må betraktes som falsifisert. Det kommer altså i samme kategori som funnet av «blandingsmateriale» som det spanske laboratoriet mente å ha gjort i prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen. Da de foretok nye analyser av disse to prøvene i 2010 fant de ikke spor av mannlig DNA.

Samtlige funn som de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 må i dag betraktes som dokumentert ugyldige.

Betydningen av DNA-analysene for domsslutningen

Som nevnt over i punkt 3, 4 og 5 legges det til grunn i dommen fra byretten at DNA-analysene har gitt sikker bekreftelse på at det må ha vært to gjerningsmenn.

På side 11 i Kristiansand byrett dom skriver retten følgende om DNA-analysene

«Ved Rettsmedisinsk institutt tok man imidlertid kontakt med de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man forsket særskilt på DNA-analyse på y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn.»

Som det fremgår av sitatet fra dommen over, legger retten utvilsomt til grunn Bente Mevågs påstand om sikker DNA-bekreftelse av to gjerningsmenn.

Retten kommenterer i det påfølgende at man ikke har sikker DNA-identifisering mot person, men knytter allikevel Kristiansen utvetydig til (det nå tilbakeviste) DNA-beviset gjennom følgende begrunnelse

«De rettsmedisinske funnene viser imidlertid at det er funnet DNA xxxxxxxxx (red. anm. vår sladd) forenlig med begge de to tiltalte, samtidig som det også er funnet DNA i xxxxxxxx  (red. anm. vår sladd) på Lena som ikke er i overensstemmelse med DNA fra Jan Helge Andersen, men som passer til Viggo Kristiansen.»

Byretten legger altså til grunn at det finnes mannlig DNA fra begge ofrene som passer til Viggo Kristiansen. Ut fra de nå foreliggende DNA-analysene er det åpenbart ikke grunnlag for denne klart utslagsgivende slutningen.

Retten bemerker videre at DNA materialet kan knyttes til mer enn 50 % av norske menn, men på side 12 i dommen bruker retten allikevel DNA-analysen som bevis for troverdigheten i Andersens forklaring på følgende måte

«Det er allikevel et poeng at analysen er i overenstemmelse med tiltalte Andersens forklaring hvoretter begge forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, mens kun tiltalte Kristiansen gjorde dette på Lena Sløgedal Paulsen

Også dette er opplagt en slutning om de faktiske forhold og Andersens forklaring som er basert på DNA-analysene. En slutning som det åpenbart ikke er grunnlag for ut fra dagens analyser.

Før saken kom opp i byretten endret Andersen forklaring om hvilken jente han selv forgrep seg mot. Bakgrunnen for endringen var informasjon fra politiet om DNA-analysene. Dette er et forhold som ble gjort offentlig kjent i 2017 gjennom boken «Drapene i Baneheia» av forfatter Bjørn Olav Jahr. Ut fra ovenstående nedtegnelse i rettsboken, hvor det gjøres et poeng av at analysen er i overenstemmelse med Andersens forklaring, må man utlede at retten ikke kan ha blitt gjort kjent med avhørene som dokumenterer at Andersen endret forklaring, fra at overgrepet var begått «mest sannsynlig» mot Lena Sløgedal Paulsen til Stine Sofie Sørstrønen.

Dokumentasjon for at byretten vurderte Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som et vesentlig bevis for Viggo Kristiansens skyld finner vi på dommens side 12 i det påfølgende avsnittet

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokalisering av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.»

Når byretten omtaler de nå falsifiserte DNA-analysene som «vesentlig bevis», må det være hevet over tvil at et bortfall av dette «vesentlige bevis» nødvendigvis også ville hatt vesentlig betydning for rettens bevisvurdering.

At Kristiansand byrett uten forbehold legger til grunn Mevågs påstand om at det var funnet DNA fra to menn, finner vi i siste setning i begge de to foregående sitatene over, hvor retten i nest siste sitat viser til funn gjort på Lena Sløgedal Paulsen, som retten knytter til Kristiansen, for så i siste sitat å distansere fra Andersen.

Også i ankesaken i Agder lagmannsrett ble presumsjonen om at det forelå DNA-bevis for to gjerningsmenn førende for bevisvurderingen på samme måte som i Kristiansand byrett. I Agderposten finner vi følgende referert fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring av juryen i lagmannsretten

«Det viktigste beviset som taler for Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

Agder lagmannsrett tillegger DNA-analysene så stor vekt at førstelagmann Nes Hansen ikke bare slår fast at analyseresultatene støtter Andersens forklaring, men at beviset for at det var to gjerningsmenn er så sterkt at det måtte ha vært en annen, ukjent gjerningsmann, om ikke Kristiansen var skyldig.

Rent logisk har retten utvilsomt rett her. Dersom det hadde vært bevist at det var to gjerningsmenn, ville dette utvilsomt vært et vesentlig bevis som støttet opp om Andersens forklaring. At senere DNA-undersøkelser som tilbakeviser presumsjonen om to gjerningsmenn ville fremtvunget en annen vurdering av både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett, er like åpenbart.

Videre dokumentasjon for DNA-analsenes betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen i Agder lagmannsrett finner vi i en artikkel i Stavanger Aftenblad fra 5. februar 2002, hvor førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring er referert

«Undersøkelsene fra Spania utelukker Andersen fra et av de seksuelle overgrep, men ikke Kristiansen

Det fremgår klart at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene på nøyaktig samme måte som Kristiansand byrett gjorde i sitatene hentet fra rettsboken ovenfor. De uriktige DNA-analysene ble benyttet både til å knytte Kristiansen til overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen, og samtidig fritar Andersen fra overgrep mot henne.

Også i NRKs dekning av ankesaken i Agder lagmannsrett, finner vi dokumentasjon for DNA-analysenes betydning for bevisvurderingen. På nrk.no er følgende referert fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«- Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. [..] sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene.»

Det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om analyseresultatene fra Spania som av Nes Hansen legges til grunn når det vises til «sikre nok bevis» i form av «DNA-analyser av sædfunn på jentene

Videre refererer NRK følgende

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann.»

NRK dokumenterer med dette det samme som Agderposten gjorde i sitatet lenger opp, at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn at DNA-analysene som indikerer to gjerningsmenn er så sikre bevis at det må være en annen, om det ikke var Kristiansen.

Også i en artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002 dokumenteres det at DNA-analysene og den utledede presumsjonen om to gjerningsmenn tillegges avgjørende betydning i førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann. Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen. Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det “spekulasjoner” å snakke om andre enn Viggo Kristiansen.»

Det er følgelig dokumentert, gjennom flere uavhengige pressereferat fra Agder lagmannsrett, at førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i sin rettsbelæring til juryen la avgjørende vekt på Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene utført i Spania.

Det må være utvilsomt at lagretten ble rådet til å legge til grunn i sin bevisvurdering at det var bevist at det hadde vært to gjerningsmenn og at denne presumsjonen ble lagt til grunn som avgjørende bevis mot Viggo Kristiansen.

Bente Mevågs fortolkninger av bevisverdien i DNA-analysene fra det spanske laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela må utvilsomt ha hatt avgjørende betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen, både i Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett.

DNA-analysens betydning for øvrige bevisvurderinger

Som nevnt under punkt 6 ovenfor, setter både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett ellers frifinnende bevis til side.

Etter vår vurdering kan dette bare forklares med at retten tilla Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene større bevisverdi enn den uttalte tvil om sannferdigheten i deler av Jan Helge Andersens forklaring, vitnemål som motsa Jan Helge Andersens forklaring, faktiske forhold i motstrid mot Jan Helge Andersens forklaring, og de sakkyndige rapportene om Viggo Kristiansens teledata og mobildekningen i Baneheia.

På side 14 i rettsboken for Kristiansand byrett skriver retten følgende om mobilbeviset

«Det er for retten ikke mulig å fastslå hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobilbruk. [..] Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»

Retten nevner her ikke DNA-analysene direkte, men det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som menes med «de øvrige bevisene». De eneste konkrete bevisene som var forelagt retten for Kristiansens deltagelse i voldtektene og drapene den 19.05.2000, var Andersens forklaring og Mevågs vitnemål om DNA-analysene.

At det her er DNA-analysene som menes, følger også logisk av at byretten tidligere i dommen fastslo at Jan Helge Andersens fortelling om Viggo Kristiansen var troverdig, nettopp på bakgrunn av Mevågs vitnemål om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for to gjerningsmenn. Selv om retten eventuelt mente Andersens forklaring da de viste til «de øvrige bevisene», så er det påviselig at det er DNA-analysene som er grunnsteinen for byrettens vurdering av denne.

Vi mener det er åpenbart at byrettens øvrige bevisvurderinger og betraktninger rundt mobilbeviset, er farget av den samme feilaktige slutningen om DNA-analysene. Dette fordi rettens alternative forklaringer rundt Kristiansens mobildata ikke har støtte i fremlagte bevis, vitnemål, Jan Helge Andersens forklaring om guttenes bevegelser drapskvelden, og heller ikke er plausibel på andre måter. Retten ender da også sin gjennomgang av mobilbeviset med at man ikke klarer å si noe sikkert om mobildataene, til tross for de sakkyndige analysene som forelå.

Vi mener det er åpenbart sannsynlig at retten ville vurdert et så sterkt utelukkelsesbevis annerledes, om det ikke forelå en feilaktig presumsjon om DNA-bevis for to gjerningsmenn.

Den totalt gjennomgripende betydningen de nå tilbakeviste DNA-analysene har hatt på rettens øvrige bevisvurderinger, finner vi eksemplifisert av Kristiansand byrett i dommens side 14 i første avsnitt. Retten vurderer her uoverensstemmelsene mellom Andersens forklaring og tidspunktene for Kristiansens tekstmeldinger og konkluderer gjennomgangen med følgende hypotetiske forklaring

«[..], eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra.»

Retten uttrykker her eksplisitt tvil om sannferdigheten i Andersens forklaring om handlingene på åstedet og åpner for å sette deler av Andersens forklaring til side for å få denne til å passe med Kristiansens teledata. Om Andersens forklaring settes til side, slik retten uttrykker at det er belegg for å gjøre på bakgrunn av teledataene, gjenstår kun Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene i Spania av bevisene som knytter Kristiansen til de ulovlige handlingene han er dømt for å ha begått i Baneheia.

Byrettens uttalelse på dette punkt dokumenterer med tvingende nødvendighet at retten legger til grunn at DNA-analysene ikke utelukkende bygger opp under troverdigheten i Andersens forklaring, men at analyseresultatene fra Spania har selvstendig bevisverdi utover Andersens forklaring.

DNA-analysenes bevisverdi for de tiltalepunkter Kristiansen er domfelt for, har med dette påviselig veid tyngre for retten enn både Kristiansens teledata og tvil om troverdigheten i de enkelte bestanddelene av Andersens forklaring.

Dersom retten ikke anså DNA-analysene som et vesentlig bevis mot Kristiansen ville en helt- eller delvis tilsidesettelse av Andersens forklaring om handlingene på åstedet, slik retten åpner for, åpenbart ha utgjort et vesentlig tvilsgrunnlag opp mot domfellelsen av Kristiansen.

Også i lagmannsrettens behandling ble DNA-beviset påviselig viktigere for rettens vurderinger en mobilbeviset.

I ovennevnte artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002, refereres det videre fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring i Agder lagmannsrett. Vedrørende mobilbevisets skriver Nettavisen følgende

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann.»

Referatet fra rettsbelæringen viser at førstelagmannens tungtveiende råd til juryen var å sette til side mobilbeviset på bakgrunn av DNA-analysene. I sitatet over gjør Nes Hansen den samme vurderingen av DNA-beviset som Kristiansand byrett, da han omtaler det som et «sikkert bevis».

Med bakgrunn i rettsboken for Kristiansand byrett og de ovennevnte referatene fra rettsbelæringen til førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, mener vi det er dokumentert at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, utført av universitetet i Santiago de Compostela, har hatt en gjennomgripende og klart førende betydning for begge rettsinstansers vurdering av øvrige bevis i saken.

Et bortfall av DNA-bevisene mot Kristiansen må fremtvinge en tilsvarende gjennomgripende endring i tilnærming til sakens øvrige bevis ved en gjenåpning av saken.

I en ny rettsbehandling vil retten åpenbart måtte vurdere sakens bevis annerledes enn ved de to foregående rettsrundene.

Uoverensstemmelser, usannsynligheter og logiske brister i Andersens forklaring, vitnemål som strider mot Andersens forklaring, vitnemål og kjensgjerninger til støtte for Kristiansens forklaring og ikke minst teledataene som utelukker Kristiansen fra åstedet i tidsrommet for ugjerningene, kan åpenbart ikke lenger settes til side med en enkelt henvisning til at det er bevist gjennom DNA-analyser at det har vært to gjerningsmenn.

Betenkning rundt Bente Mevågs vitnemål

Det vises til brev fra Halvard Sivertsen til Bente Mevåg ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus datert 9. november 2017, sendt i kopi til Gjenopptakelseskommisjonen.

Som beskrevet i det ovenstående brev, har det i den senere tid fremkommet ny informasjon som peker i retning av at Bente Mevågs vitnemål baserte seg på en midlertidig rapport fra det spanske laboratoriet, og ikke en verifisert, endelig rapport.

Det har ikke lyktes oss å få svar på Sivertsens spørsmål fra Mevåg, ei heller har vi fått svar fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela på spørsmål om de foreløpige analyseresultatene ble forsøkt verifisert og om det ble utarbeidet og fortsatt eksisterer en endelig rapport.

Det er derfor grunn til å spørre om dette i realiteten var et falskt bevis også ut fra den kunnskap Mevåg hadde om de foreliggende undersøkelser i 2000, og om retten ble ført bak lyset av Mevågs forsikringer om sikre DNA-funn.

Rapporten fra rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela ble aldri lagt frem for retten. Rimelig nok, siden dette bare var en foreløpig rapport. Kun rapporten fra RMI ble lagt frem, og det var Bente Mevågs fortolkning av de spanske undersøkelsene retten fikk høre. Rapporten beskriver et mulig funn av DNA som kan stamme fra to menn på Stine Sofie Sørstrønen. Funnet er så usikkert at rapporten ikke vil angi noen sannsynlighet for at det dreier seg om et reelt funn. Funnet tilfredsstiller heller ikke de kriteriene rapporten stiller opp for et sikkert funn: “repetition of independent experiments“.

Som dokumentert ovenfor klarte Mevåg likevel å overbevise både by- og lagmannsrett om at det forelå et «sikkert bevis» for at det hadde vært to overgripere. Det var vitnemålet om disse DNA-analysene som overbeviste retten. Det var dette “beviset” som fikk førstelagmann Nes Hansen til å belære juryen om at dersom de skulle frifinne Kristiansen måtte de legge til grunn at det i så fall måtte ha vært en annen ukjent gjerningsmann sammen med Andersen oppe på åstedet.

I 2009 ble den spanske rapporten gjennomgått ved GENA i Stavanger og FSS i London. Både Ragne Farmen fra GENA og Susan Pope fra FSS konkluderte med at, ut fra de reglene som gjelder i dag for verifisering av funn av DNA, skulle ingen av de funnene den spanske rapporten beskriver vært rapportert som funn. Funnene er alt for svake til at det kan verifiseres at det dreier seg om reelle funn, og under alle omstendigheter kan det, dersom det dreier seg om reelle funn, uansett ikke utelukkes at det dreier seg om forurensning, altså mannlig DNA som har smittet fra noen av dem som har vært i kontakt med åstedet, jentene, jentenes klær, de oversendte prøvene eller laboratoriet og utstyret der.

Da det på denne måten var reist tvil om resultatene fra DNA-undersøkelsene, ba gjenopptakelseskommisjonen det spanske instituttet om å foreta nye undersøkelser av de samme prøvene som var blitt undersøkt ti år tidligere. Dette ut fra en antakelse om at det i løpet av de ti årene som var gått var utviklet nye og bedre metoder for DNA-analyse.

Resultatet av disse nye DNA-analysene var krystallklart: I de to prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen der det i 2000 angivelig var funnet DNA som kunne stamme fra to menn, ble det med nye forbedrete metoder overhodet ikke funnet mannlig DNA.

Derimot ble det funnet en tilnærmet komplett DNA-profil for Jan Helge Andersen i prøve B-24 fra Stine Sofie Sørstrønen.

Den samme prøven B-24 ble i den foreløpige rapporten fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela i år 2000 karakterisert som negativ. Først da Susan Pope ved FSS i London i 2009 fikk tilgang til bakgrunnsmaterialet for denne analysen, ble det kjent at det var funnet indikasjon på DNA fra fire ulike menn i analysen av B-24. Susan Pope påpeker at selv om det sikkert ikke dreide seg om et reelt funn av DNA fra fire menn, skulle funnet likevel vært tatt med i rapporten og det skulle vært forklart hvorfor dette sannsynligvis ikke dreide seg om et reelt funn. At dette funnet ikke ble gjengitt i rapporten, mener vi er nok et indisium for at det var en foreløpig rapport som var grunnlaget for vitnemålet som ble presentert for retten. I en offisiell rapport ville det være grov metodesvikt å unnlate å ta med dette funnet.

Enten Bente Mevåg av det Spanske laboratoriet var gjort oppmerksom på indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i analysen av B-24, eller hun ikke var det, må det være utvilsomt at en slik opplysning ville hatt stor betydning for rettens tillit til analysene som indikerte to gjerningsmenn i prøvene B-22 og B-25, også fra Stine Sofie Sørstrønen, og at det var funnet DNA-materiale fra en annen gjerningsmann enn Jan Helge Andersen i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen.

Det kan ikke være tvil om at indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i prøve B-24 utgjør vesentlig ny informasjon som retten ikke hadde tilgang til før domfellelsen av Kristiansen. At samme prøve i 2010 viste en fullverdig DNA-profil på Jan Helge Andersen og at prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen er negativ, slik at Andersen følgelig er den eneste gjerningsmann som kan knyttes til ugjerningene gjennom DNA-analyser, må også være ny, vesentlig informasjon som sannsynliggjør en annen konklusjon enn retten opprinnelig kom frem til.

I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

I rapporten fra 2010 redegjør det spanske instituttet for de kriteriene de legger til grunn for verifisering av funn. Av denne redegjørelsen fremgår det at dersom de samme kriteriene som lå til grunn for instituttets analyser i 2010 også hadde vært lagt til grunn i 2000, ville ingen av de angivelige funnene fra 2000 vært rapportert.

Funnene i prøve B-22 og B-25 som i 2001 og 2002 ble fremlagt i retten som bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn mot Stine Sofie Sørstrønen var ikke reelle funn etter nevnte kriterier for verifisering. Det er nå ettertrykkelig dokumentert. Heller ikke det angivelige funnet av DNA i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen, som kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men også fra over halvparten av alle norske menn, skulle vært rapportert. Det var heller ikke noe reelt funn.

Etter dette sensasjonelle resultatet tok gjenopptakelseskommisjonen i 2010 et prisverdig initiativ for å få foretatt nye analyser av eksisterende ekstrakter som ikke hadde vært analysert i Spania. Ekstrakter av i alt 12 prøver som også inkluderte andre ekstrakter av de fire prøvene som tidligere var analysert i Spania, ble sendt til Statens kriminaltekniske laboratorium i Linköping, Sverige for analyse. Samtlige var negative, det ble ikke funnet annet DNA enn det som stammet fra ofrene.

Etter dette argumenterte gjenopptakelseskommisjonen med at de nye DNA-undersøkelsene hadde styrket byrettens vurdering av at Jan Helge Andersen hadde begått overgrep mot den yngste jenta, men at disse undersøkelsene ikke brakte noe nytt når det gjaldt Viggo Kristiansens sak. Denne argumentasjonen er opplagt ikke holdbar fordi kommisjonen dermed så bort fra hva det angivelige DNA-beviset ble benyttet til i retten, nemlig å fastslå at det hadde vært to gjerningsmenn. Beviset for at det hadde vært to gjerningsmenn er det eneste beviset som i dommen i byretten blir omtalt som et “vesentlig bevis“.

Gjennom de nye undersøkelsene som ble gjennomført i 2010 ble dette “beviset” dokumentert ugyldig. I realiteten var beviset allerede falsifisert i 2001, men denne falsifiseringen ble først dokumentert i 2010.

De nye analysene fra 2018 kompletterer tidligere analyser og bekrefter nok en gang at det ikke finnes noe DNA som knytter Viggo Kristiansen til ugjerningene mot Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Enda viktigere, fordi det direkte angår domspremissene, bekrefter de seneste analysene at det ikke finnes og aldri har eksistert noe DNA-bevis for at det har vært to gjerningsmenn.

Dette er en problemstilling kommisjonen må ta stilling til. Det gjorde den ikke i 2010. Denne gangen må kommisjonen ta stilling til spørsmålet: Eksisterte det et DNA-bevis i 2001 som viste at det hadde vært to gjerningsmenn? Eller ble retten forledet til å tro at et slikt bevis eksisterte uten at det eksisterte i virkeligheten?

Med de undersøkelser som er gjort av bakgrunnsmaterialet for de opprinnelige DNA-analysene i 2010 og med resultatene av retesting av DNA-analyser fra 2010 og nå i 2018, må det betraktes som klart dokumentert at det beviset som retten la avgjørende vekt på og omtaler som “et vesentlig bevis” ikke var et ekte bevis.

Dette er et nytt bevis eller en ny omstendighet, jfr strpl § 391 nr 3. Her vises det til det som er anført overfor at også nye sakkyndige erklæringer er et «nytt bevis». I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

DNA analysene er bevis for at DNA som ble lagt til grunn i byretten og lagmannsretten i dag ikke eksisterer. Det er ny omstendighet som ikke var der i byretten i 2001 og i lagmannsretten i 2002. I dag er det også nye sakkyndige utredninger når det gjelder mobiltelefonbeviset. En telefon brukt på åstedet ville koblet seg opp mot en av de seks basestasjoner som dekker åstedet. I dag vet vi også at en mobiltelefon på åstedet ikke ville nådd frem til Eg_A basestasjon på Eg i Kristiansand som var ved Kristiansens bolig. Begge disse omstendigheter er nye bevis jfr strpl § 391. nr 3.

Det kan ikke være noen tvil om at dommen i begge rettsinstanser er avsagt på et uriktig grunnlag og at dette også klart tilfredsstiller kravene for gjenåpning av saken jfr strpl § 392 «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig». Det kreves da at kommisjonen finner at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn taler for at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

Når en der på de feil som eksiterer ved domfellelsen og de opplysninger en sitter på i dag, sammenholdt med det alvorlige forhold og straffens art og lengde, så er det påkrevd å få prøvd spørsmålet på nytt.

Det foreligger etter vårt syn et klart grunnlag for gjenopptakelse.

 

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

 

Politispesialist på teledata anbefaler at Baneheia-saken blir tatt opp på ny

Partene i gjenopptakelsesprosessen har nå fått tilgang på et notat som nylig er utarbeidet av en erfaren politioverbetjent som har jobbet med trafikk (tele) data siden 2005. Politibetjenten beskriver grundig hvordan det er kommet til denne konklusjonen.

«I 2001, da Teleplan foretok sine undersøkelser hadde Telenor lagt ned to av sine basestasjoner i området. Teleplan skriver i sin rapport med at basestasjonen på EG ikke ville ha rekkevidde til å slå inn på åstedet. Konklusjonen endte likevel opp med at Teleplan ikke fullstendig kunne utelukke dette, da to av basene som var der på drapstidspunktet senere var fjernet.

I 2015 skrev sivilingeniør Halvard Sivertsen at Teleplan var for svake i sin konklusjon, og hevdet at man likevel kunne estimere de ulike basestasjonenes styrke uavhengig av de to basene som var fjernet, og at man kunne visualisere disse basestasjonens dekningsgrad. Denne jobben fullførte Sivilingeniør Halvard Sivertsen, og han konkluderte med at en mobiltelefon ikke kunne kobles opp til basestasjonen på EG når denne befant seg på åstedet. I denne rapporten er det tatt høyde for topografiske og geografiske forhold. 

Gjennom min jobb har jeg flere ganger sett såkalte “slengere”, det vil si at en telefon kan slå inn på en basestasjon som ligger utenfor det dekningsområdet Telenor og Telia opererer med. Så etter å ha lest ferdig rapportene helte jeg fortsatt mot at dette kunne være “slengere”.  Jeg stusset dog over at han må ha hatt 4 “slengere” på samme sted, til samme basestasjon og over en så lang tidsperiode.

En «slenger» er unormalt, men 4 stk. innenfor et tidsrom på 42  minutter har jeg aldri sett før. Jeg frykter derfor det verste, d.v.s. at telefonbeviset gir Kristiansen alibi såfremt det ikke hersker tvil om at det var Kristiansen som brukte sin egen mobiltelefon den dagen overgrepene og drapene skjedde.

Et par uker etter at jeg hadde lest rapportene, deltok jeg på et fagseminar med to ingeniører fra Telenor. Jeg møtte opp på dette seminaret en halvtime før de andre for å få diskutert rapportene i Baneheia saken med dem. Mitt engasjement smittet åpenbart over på de to Telenor-ansatte, og en av dem bestemte seg for å lese begge rapportene i påsken, da jeg ikke hadde noe mandat til å be Telenor se på saken.

Etter påske tok jeg kontakt med ingeniøren fra Telenor og spurte om han hadde lest rapportene. Jeg forventet at han ville si at det hele var høyst usikkert, og at han ikke kunne konkludere, men han var helt sikker i sin sak. Telefonen kan ikke ha slått inn på basestasjonen EG og samtidig befunnet seg på åstedet.»

Betjenten har sendt rapporten til Agder Politidistrikt, Oslo Politidistrikt og den er nå altså også nådd frem til Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker.

Avslutningsvis skriver betjenten;

«Baneheia saken burde bli tatt opp igjen og at det så ut for meg som om Viggo Kristiansen har alibi.»

 

Dommene baserer seg på at det var DNA fra to personer på åstedet – nå har vi fått svaret; det kan ikke påvises DNA fra mer enn én person på åstedet

Dette skriver P4 idag og viser til en ny analyse som Gjennopptakelseskommisjonen har fått laget i Sverige.

Artikkelen følger nedenfor og eller kan leses HER

Resultater av DNA-prøver som har blitt analysert i Sverige er nå klare. Det var Gjenopptakelseskommisjonen som sendte DNA-materiale fra drapssaken i 2000 til nye analyser.

– Det er ikke funnet DNA fra Kristiansen som kan identifiseres til klienten min, sier Sjødin til P4-nyhetene.
Sjødin forteller at det er helt ny situasjon fordi Agder lagmannsrett i 2002 mente man hadde DNA som kunne bevise at det var to personer på åstedet.
– Det kan man ikke nå, det er kun påvist DNA fra én identifiserbar person, forklarer advokaten.
Mener DNA-analyser støtter mobilbeviset
Sjødin mener DNA-analysene viser det engelske eksperter har sagt.
– Der Kristiansen dukket opp i DNA-bildet var det en forurensning, sier Sjødin.
Kristiansens advokat hevder de nye undersøkelsene støtter mobilbeviset fordi flere eksperter mener at telefonen til Kristiansen ikke var på åstedet. Ekspertene forklarer, ifølge Sjødin, at telefonen ville koblet seg opp mot seks basestasjoner i området ved Baneheia, men koblet seg kun opp mot basestasjonen ved hjemmet til Kristiansen.
– Det betyr at han var hjemme da drapene skjedde, mener advokaten.
Gjenopptakelseskommisjonens leder, Siv Hallgren, vil ikke kommentere saken.
Baneheia-saken
I 2000 ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring med minstetid på ti år for voldtekt og drap på Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i i Baneheia i Kristiansand.

Selv om han har tapt alle rettssaker og fått flere avslag på gjenopptakelse, forsøker han nå å få opp igjen saken. Sjødin mener saken nå må tas opp i kommisjonen.

–  Jeg blir veldig forundret hvis man fortsatt opprettholder uriktige resultater, sier Kristiansens advokat.
Kristiansen har også tidligere anmeldt både politiet, meddømte Jan Helge Andersen – og klaget på en rekke henleggelser. 
– Vil ikke ut før han er frikjent
P4-nyhetene intervjuet Viggo Kristiansen på Ila fengsel for tre år siden. Da uttalte Kristiansen bastant at han ikke vil søke om prøveløslatelse før han er frikjent i Baneheia-saken.
– Jeg sitter her i 20 år, jeg sitter her i 30 år. Sannheten skal frem, sa Kristiansen den gang.

Mener Viggo Kristiansen er uskyldig. Nå skal han lage tv-serie om Baneheia-drapene

GRAVEJOURNALIST: Bjørn Erik Jahr er tidligere journalist i TV 2, og ga ut boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» i fjor. I 2015 ga han ut boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?». Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

GRAVEJOURNALIST: Bjørn Erik Jahr er tidligere journalist i TV 2, og ga ut boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» i fjor. I 2015 ga han ut boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?». Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Baneheia-drapene

Mener Viggo Kristiansen er uskyldig. Nå skal han lage tv-serie om Baneheia-drapene

Bjørn Olav Jahr fikk i forrige uke tildelt utviklingsstøtte til en ny true crime-serie basert på Baneheia-saken.

Jan Helge Andersen avviser at han var alene om Baneheia-drapene

Jan Helge Andersen avviser at han var alene om Baneheia-drapene

Som manusforfatter for prosjektet står Bjørn Olav Jahr, som også har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet», og «Hvem drepte Birgitte Tengs?».

Jahr har også vært med som regissør på TV 2s nye true crime-satsing «Hvem drepte Birgitte Tengs», som kommer på TV nå til høsten.

Massiv medieoppmerksomhet

Mer enn 17 år har gått siden en av Norges mest omtalte drapssaker fant sted. Baneheia-drapene, der Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og knivdrept, fikk massiv oppmerksomhet i media.

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble seinere dømt til henholdsvis 21 års forvaring og 19 års fengsel.

I boka slår forfatter og journalist Jahr fast at utfallet av rettssaken egentlig burde vært et helt annet. Han mener bevisene taler for at Kristiansen er utsatt for justismord, og egentlig er uskyldig.

Påstandene har i ettertid vakt sterke reaksjoner.

Bjørn Olav Jahr sier til Dagbladet at han mener det er en samfunnsplikt å gå denne saken nøyere etter i sømmene.

– Det ble i retten fortalt to historier om drapene i Baneheia. Jan Helge Andresen ble trodd på det mest vesentlige, nemlig at det skulle være kameraten Viggo Kristiansen som var hovedmannen bak drap og voldtekt på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Viggo Kristiansen har alltid benektet enhver befatning med grusomhetene, sier Jahr, til Dagbladet.

Vil tas opp i TV-serien

Han tror folk generelt er dårlig opplyst om denne saken.

– Og uavhengig av om man måtte mene at Viggo Kristiansen er korrekt eller uskyldig dømt, så bør man må vite mer om hva slags grunnlag han ble dømt. I tillegg er dette en sak som i høyeste grad lever. Viggo Kristiansen har levert inn sin sjette begjæring om gjenopptagelse, sier Jahr.

Han forteller at TV-serien også tar opp spørsmålet om hvorvidt Viggo Kristiansen er utsatt for et justismord.

– Folk er opptatt av rettssikkerhet, og på generelt grunnlag er det svært interessant å se på hva som leder til et justismord, sier han.

Dagbladet har spurt Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen og generalsekretær i Stine Sofies Stiftelse, om kommentar til saken. Hun ønsker ikke å kommentere planene om en tv-serie.

Jan Helge Andersen har avvist påstandene i boka om at han var alene om å utføre drapene for 18 år siden, ifølge NTB.

Flere prosjekter

Det er Screen Story AS som har søkt om utviklingsstøtte hos Filmkraft Rogaland for det nye true crime-prosjektet.

Prosjektet som nå har fått tildelt støtte omtales som «en TV-serie som tar for seg Baneheia-saken og sakens bevisførsel på nytt, men serien handler også om hvordan et samfunn rystes av en sak, og hvordan vi reagerer og dømmer».

Produsent for TV-serien skal være Anders Hereid, mens Magnus Halvorsen Wathne er listet som regissør.

– Det er viktig for oss å lage dokumentarer som belyser problemstillinger større enn den konkrete historien vi forteller. Hvilke press opplevde politiet? Hvordan jobbet media? Det er all grunn til å tro at vi har mye å lære av en grundig gjennomgang av prosessene rundt denne saken, sier Anders Hereid, til Dagbladet.

Både NRK og VG skal være i gang med egne prosjekter som skal ta for seg Baneheia-drapene. Det meldte nettstedet Journalisten i april i år, med bakgrunn i en bacheloroppgave fra en student ved OsloMet, som tar for seg dekningen av Baneheia-saken etter utgivelsen av Jahrs bok.

 

Fokus på feiltolkning av DNA fortsetter – nye spørsmål oversendt Gjenopptakelseskommisjonen

Gruppen som arbeider med å få saken til Viggo Kristiansen gjenopptatt, har nylig gjort oppsiktsvekkende funn i det materialet som er og var tilgjengelig for dømmende rett i 2000. Det er mye som kan tyde på at analyser som ble foretatt av det spanske laboratoriet på University of Santiago de Compostela enten ikke ble fullført, eller rapportene der ble holdt tilbake for retten. I alle fall så viser nye analyser at måten DNA ble brukt og tolket under etterforskning og rettsak, ikke på noen måte kan brukes som bevis for å dømme Viggo Kristiansen, snarere tvert om.

Vi har sendt to brever i saken, et til University of Santiago de Compostela og et til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Disse gjengis uredigert nedenfor.

Hjelp oss gjerne med å dele dette innlegg med andre på sosiale medier. Takk.

BREV TIL UNIVERSITY OF SANTIAGO DE COMPOSTELA


University of Santiago de Compostela

Institudo de Medicina Legal. Forensic Genetics

Section Crimininalistic

15705 Santiago de Compostella

Galicia – Spania

Stavanger  02.07.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin

 

 

Reference : 78/00

DNA-CASE FROM 2000 involving Mr Viggo Kristiansen (V048)

SOME MORE QUESTIONS CONCERNING REPORT 78/00

This report presents two findings.

One is an identification of DNA marker DYS391 type 10 found in samples from one of the victims. This marker is compatible with DNA from the suspect V048.

The second finding is referred to as a possible finding which is compatible with a mix of DNA from two men of type 10 and 11, which means that neither of the two suspects can be excluded as contributors to these samples. This second finding was in Norwegian court presented as conclusive evidence that there had been two perpetrators.

There is a problem concerning this report. In the period from November 2000 to April 2001, in Norwegian official documents, police statements, court decisions and numerous press reports this report is referred to as a “preliminary report”.

A police statement from 29.12.2000 says:

«The police have now received a preliminary forensic report from examination of semen cells secured from the autopsy of the two victims. The report concludes preliminary that there is found DNA of the same type as the suspect (referred to as V048). In addition there is found a “mixed material” which is compatible with both of the suspects DNA types, and work is still being done on this analysis

A court decision concerning the continuous custody the suspect Kristiansen dated 3.1.2001 says:

«In addition to the finding of the genetic fingerprint of the suspect on the elder victim, the court has also emphasized that there has been made a finding of genetic mixed material (semen) also on the other and younger victim. The later material is according to information received not yet finished analyzed by Spanish laboratory

Another police statement from 25.1.2001, this time to the public prosecutor with a recommendation of prosecution says:

«The police has not yet received the final report from the analyzes carried out by the Spanish medical experts, and work is still being done with semen material which is compatible with DNA from both the suspects. The report will be forwarded as soon as it is available

As late as 5.4.2001, 18 days before the trial opened, the Norwegian broadcasting corporation (NRK) reports that the prosecutor and the counsel for the defense are still awaiting the final report. However, when the trial opened the “preliminary” report appears to have been transformed into a final report and the possible finding into conclusive evidence.

When studying the report, it strikes me that the report in fact gives the impression of being a preliminary report. In the report it is said explicitly:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

The preliminary character of this report is also expressed in the methodology described. The report states:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

This we see in the tests of sample 8 (C 25) for the Y-STR marker DYS391 where DNA of the same type as suspect V048 was found. Here five independent test of the same material have been carried out and the same result was obtained in four out of five tests. This seems to imply a preponderance of probability that this is a genuine result.

However, the number of tests are relatively small, so the preponderance of probability cannot be very high. Also, the result does not confirm that the finding of male DNA originate from a perpetrator. It might be due to contamination.

The obvious thing to do would be to go further with this material to verify or falsify this finding. Here there is at least two ways to go further: One is to expand the number of tests to for instance 10 or more. This seems to be a suitable method to verify if this is a genuine finding. This does not seem to have been done.

The other method would be to carry out corresponding tests on the same material for other markers as well. Findings for these markers would be suitable for verifying if this is DNA which originates from a perpetrator or if the findings are due to contamination. If we have findings for all the markers, we have as I understand it a complete DNA profile. This does not seem to have been done either. That seems strange.

In the analysis of samples 1 – 4 (extracted DNA) tests have been carried out for seven Y-STRs: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. No male DNA were found in any of these tests. In the analysis of samples 5 – 8 (swabs) there have been carried out test only for the Y-STRs DYS391 and DYS19, and only for the former a possible finding of male DNA has been reported. The circumstance that after the fruitless investigations of samples 1 – 4, a possible finding is done in sample 8, one would believe would be a strong incentive to go further and carry out tests for the remaining five Y-STRs. It seems conspicuous that this does not appear to have been done, and even more conspicuous that the report gives no reason for why this is not done. It confirms the impression of a preliminary report. The first uncertain findings are being reported, while it is implied work is still done to verify them.

And some such tests appears to have been carried out. It is evident from the supplementary report which is dated 20.12.2002. Here tests reported for the Y-STR markers GATA A7.2, DYR437, DYS438, GATA C4 plus SNPs M9, SRY-1532 and Sy81. These tests are carried out for sample 5 – 8. The circumstance that all these tests turned out to be negative, appears to be a strong indication that the finding as described in the first report probably is an artefact or is due to contamination. But the fact that there have been carried out test for four more Y-STRs makes it even more conspicuous that there have not been carried out corresponding tests for the remaining five Y-STRs from the first report.

The problem of methodology is even more explicit if we look at the investigations of sample 5 (B22) for the Y-STR marker DYS391. It is here the alleged “mixed material” has been found. Here too five independent tests have been carried out, but here no unambiguous result has been obtained. After five tests there are three different results, which in no way comply with the reports own criterion for a reliable result. However, one potentially important result has been obtained: a possible mixed finding of DNA where none of the suspects could be excluded as contributors. This is a finding which begs for verification. And the method for verification or falsification of this finding is so obvious that it cannot be overlooked. It’s just to carry out more tests.

So why has this not been done? Or has it been done? After all Norwegian police was for months after this report was delivered convinced that further work concerning the confirmation of this finding was carried out in Spain. For months they were waiting for the final report that would confirm or invalidate this finding which turned out to be so important for the assessment of evidence in this case.

It seems reasonable to assume that if efforts to verify the findings of DNA from two males in sample B22 had been successful, it would have been reported to court. And likewise, if the efforts to verify this finding turned out to be unsuccessful, it should have had the consequence that this alleged conclusive evidence of two perpetrators should not have been presented to court at all.

The questions we are looking for an answer to are as follows:

  1. Were tests of sample 5 – 8 for the Y-STRs DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS392 and DYS393 carried out? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?
  2. Is I correct that after the report dated 23.11.2000 was delivered, further efforts were made to verify the possible finding of DNA from two different males in samples B22 and B23? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?

 Yours sincerely

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

BREV TIL KOMMISJONEN FOR GJENOPPTAKELSE AV STRAFFESAKER

 

Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker

Postboks 2097, Vika

0125 Oslo

Gjenopptakelse Viggo Kristiansen

Innledning

Det er ønskelig å kommentere noe i tilknytning til at det blir foretatt ny analyse av DNA- ekstrakter i Sverige. Dette brevet bygger i hovedsak på siv ing Halvard Sivertsen sin gransking av DNA beviset ut fra det som kan lese av dokumentene og det som finnes på internett.

Innledningsvis er en glad for at kommisjonen tar tak i arbeidet med å få opplyst saken. Dette fordi en ny gjennomgang av ekstraktene på nytt kan svekke de opprinnelige analyser fra Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002.

Det kan være greit å gå igjennom en del forhold som har betydning nettopp når det gjelder DNA fordi det ikke har vært bra behandlet ved tidligere avgjørelser. DNA behandlingen både før og etter de rettskraftige dommer er svært dårlig behandlet.

De tidligere DNA analyser 

Det antas at når det ikke ble foretatt nye undersøkelser av prøven C-25 i Spania i 2010 var det fordi prøven var brukt opp under tidligere tester.

Dette gjaldt ikke prøvene B-22, B-24 og B-25. Dette kan tyde på at det ble utført flere tester av C-25 enn av de andre prøvene. Det antas at RMI har pushet på for å få en verifikasjon av funnet av DNA som kunne stamme fra Viggo, men ikke fra Jan Helge Andersen. Funnet gjaldt jo bare én av 11 Y-STRer. Det har helt sikkert vært utført en rekke tester av de andre 10 for å prøve å få et resultat. Fire av disse testene er dokumentert i tilleggsrapporten fra januar 2001, de var som kjent negative. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

Resultatet av testene med hensyn til de seks øvrige Y-STRene er ikke offentliggjort, men vi kan gå ut fra som helt sikkert at de er gjennomført. Noe annet oppfattes faktisk helt utenkelig.

En offentliggjøring av et resultat med et mulig funn for én av 11 markører der tester for de andre 10 var negative, ville jo i vesentlig grad svekke det angivelige funn. Det antas derfor at det er grunnen til at resultatene av disse testene aldri ble offentliggjort. Men dette forklarer nok også hvorfor denne prøven er oppbrukt.

Det er en vattpinne med avstryk fra den eldste av jentene som ikke lenger inneholder organisk materiale. De DNA-ekstraktene som ble utvunnet hos RMI er imidlertid fremdeles intakte. Disse ble analysert først av RMI, så av IML i Spania og så for tredje gang av SKL i Sverige i 2010. Alle disse undersøkelsene har gitt samme resultat:

Det kan ikke konstateres DNA av mannlig opprinnelse i det analyserte materialet.

Det er verd å merke seg at da et antall DNA-ekstrakter ble sendt til SKL i 2010 lå det i mandatet at SKL skulle undersøke om det fantes DNA fra Viggo Kristiansen i materialet. Håpet om å finne DNA fra Viggo Kristiansen synes å ha drevet og å ha levd i kommisjonen.

Det betyr at prøven C-25 nå skal undersøkes for fjerde gang. Det er overveiende sannsynlig at resultatet fra de nye undersøkelsene kommer til å bli negativt. Altså at det heller ikke denne gangen vil bli funnet DNA av mannlig opprinnelse. Vi tolker naturligvis et slikt resultat positivt: Det viser at det aldri har eksistert DNA som knytter Viggo til ugjerningene.

I avgjørelsen av 17. juni 2010 kommenterer kommisjonen resultatet av de svenske undersøkelsene slik:

Rapporten fra Statens Kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Sverige 4. juni 2010 konkluderer med at det kun finnes DNA fra de to jentene selv i de prøvene som er analysert. Disse undersøkelsene har derfor ikke tilført saken noe nytt.” (s.94)

Dette resultatet skurrer. Hvis en har et svakt resultat fra en test og man foretar nye tester for om mulig å verifisere dette resultatet, vil en rekke tester der man ikke klarer å gjenskape dette resultatet i praksis falsifisere dette resultatet. De svenske undersøkelsene har i høyeste grad tilført saken noe nytt. De har i vesentlig grad svekket det eneste DNA-beviset som knyttet Viggo til ugjerningene. Videre heter det i avgjørelsen:

Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Viggo Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham.” (s.95)

Det er uklart hva kommisjonen forestiller seg kunne komme ut av nye DNA-undersøkelser som skulle kunne utelukke Viggo eller for den saks skyld hvem som helst annen som gjerningsmann. At det ikke finnes DNA fra en person kan vel aldri være noe bevis på at en person er uskyldig. Spørsmålet i denne saken har aldri vært om det finnes noe DNA-bevis som utelukker Viggo som gjerningsmann, men om det finnes noe bevis som knytter ham til saken. DNA-undersøkelsene fra 2010 viser at det gjør det ikke.

Kommisjonen har for så vidt rett når den slår fast at saken med hensyn til biologiske spor ikke står i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn da saken var oppe for retten. Heller ikke den gang fantes det noe DNA-bevis som knyttet Viggo til ugjerningene. Problemet er at retten av den rettsmedisinske sakkyndige ble forledet til å tro at et slikt bevis fantes.

Det går klart frem av dommen i byretten at retten legger til grunn at det er funnet DNA fra to forskjellige gjerningsmenn i prøver fra den yngste av jentene. Muligheten for at det angivelige funnet kan stamme fra andre en to gjerningsmenn, altså forurensning av prøvene, blir ikke diskutert i dommen. Dommen omtaler den «sikre bekreftelsen» av DNA fra to menn som et «vesentlig bevis» for at Jan Helge Andersens forklaring må betraktes som troverdig. Dette var også et poeng som førstelagmann understreket i sin rettsbelæring for lagmannsretten. Det «beviset» som denne konklusjonen bygger på ble ettertrykkelig falsifisert av de nye undersøkelsene i 2009 og 2010.

Manglende funn av DNA fra Viggo Kristiansen understreker at det ikke eksisterer og aldri har eksistert DNA som på noen måte knytter ham til saken. Videre at det såkalte DNA-beviset som ble presentert for retten i 2001 og 2002 må betraktes som dokumentert ugyldig. Dette burde kommisjonen tatt konsekvensen av i 2010.

Validering av de spanske undersøkelsene

Noe av det mest skandaløse i denne saken er behandlingen av DNA-beviset.

I straffesaksdokumentene er det vist til DNA rapporten som kom fra Spania i november 2000. Denne rapporten ble i fem måneder av politi, domstoler og presse konsekvent omtalt som en foreløpig rapport. I rapporten blir det referert til funn av fragmenter av DNA som kunne stamme fra to forskjellige menn, det såkalte “blandingsproduktet“, men rapporten understreker at dette ikke er noen sikker observasjon. Det er altså ikke sikkert at det funnet de har gjort virkelig er DNA fra to menn.

Av politidokumenter, og også meldinger i media etter at rapporten er levert, går det frem at de spanske forskerne arbeider videre, intenst heter det hos NRK 28.11.2000, med å verifisere nettopp dette mulige funnet av DNA som kan stamme fra to menn. Politiet meddeler domstol og presse at de avventer en endelig rapport. Så sent som 5.4.2001, 14 dager før rettssaken skal starte melder NRK:

Den endelige rapporten fra spanske sakkyndige om DNA-spor etter drapene i Baneheia har ennå ikke kommet til Kristiansand. Et foreløpig analyseresultat ble oversendt i oktober, og dette skal ha knyttet den tiltalte Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep på ei av jentene. Forsvarer Tore H. Pedersen sier til Fædrelandsvennen at han avventer den endelige rapporten før han bestemmer om han vil innstevne spanske sakkyndige som vitner under rettssaken.”

Dette er det siste en hører om den endelige rapporten.

Da rettssaken starter er den foreløpige rapporten oppgradert til endelig.

At de spanske rettsmedisinerne hadde jobbet intenst i fem måneder med å verifisere funnet av det mulige “blandingsproduktet” får retten aldri vite. De spanske rettsmedisinerne ble ikke ført som vitner. Det var den sakkyndige fra RMI som forklarte seg om DNA-funnene, og hun greide i begge rettsinstanser å overbevise retten om at det var sikkert bevist at det måtte ha vært to gjerningsmenn.

Når det aldri kom noen endelig rapport kan det bare skyldes at det ikke lykkes de spanske rettsmedisinerne å verifisere dette funnet. De må ha rapportert til den sakkyndige fra RMI at de ikke har klart å verifisere funnet og så blitt enige med henne om at det derfor ikke var hensiktsmessig å skrive noen ny rapport. Det skandaløse i den behandlingen dette “beviset” fikk i retten, er ikke bare at et ytterst usikkert bevis ble fremstilt som sikrere en det faktisk var. Det forholdet at de spanske rettsmedisinerne hadde gjort en rekke tester uten å klare å verifisere dette funnet, betyr at dette allerede svake funnet faktisk er enda mye svakere enn det som framgår av rapporten. Funnet var i realiteten falsifisert av de spanske rettsmedisinerne da sakkyndige fra RMI la det frem i retten. Det hadde absolutt ingen beviskraft og skulle aldri ha vært lagt frem for retten. Det er rett og slett et falskt bevis. Den sakkyndige fra RMI sin fremstilling av dette “beviset” i retten er en studie i manipulasjon. Hun påpeker selv det usikre med dette funnet, men hevder at de spanske rettsmedisinerne er overbeviste om at det må ha vært to gjerningsmenn.

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun.» (Aftenposten 2.5.2001)

Det kan ikke være noen tvil om at den sakkyndige fra RMI her taler mot bedre vitende. Dersom spanjolene virkelig mente å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna kan vi trygt gå ut fra at aktoratet ville ført dem som vitner. Det er tvert imot all grunn til å tro at det nettopp var de mislykkede forsøkene på å verifisere dette funnet som gjorde at de spanske rettsmedisinerne ikke ble innstevnet. Skulle de vitne om at dette funnet ikke lot seg verifisere ville de i realiteten ha punktert dette «beviset».

Ved å fremstille de spanske rettsmedisinerne som sikrere enn hun selv var på validiteten av dette funnet oppnådde den sakkyndige fra RMI  to ting: Hun klarte å overbevise retten om at dette var et sikkert bevis for at det måtte ha vært to gjerningsmenn, men kanskje enda viktigere: Hun må ha fratatt Viggos forsvarer enhver lyst til å føre de spanske rettsmedisinerne som vitner.

Den sakkyndige fra RMI var selvfølgelig som alle andre overbevist om at Viggo Kristiansen var skyldig og hennes oppriktige ønske om å bistå påtalemyndigheten med å få forbryteren dømt kan ha drevet henne til å overdrive beviskraften i det tilgjengelige materialet en smule. I den gode saks tjeneste.

Den sakkyndige fra RMI sin rolle understreker vel egentlig det betenkelige med å la forskere som jobber tett med politiet i oppklaringsfasen også opptre som sakkyndige i retten. Den sakkyndige bør vel være en person som ikke har spilt noen rolle i etterforskningen, og som nettopp kan etterprøve de resultatene etterforskningen har frembragt.

Den sakkyndige fra RMI har, slik det fremgår, mye å svare for. Kommisjonen bør forsøke å få de spanske rettsmedisinerne på banen slik at vi kan få dokumentert at dette DNA-beviset ikke bare ble avkreftet ved de nye målingene som ble foretatt i 2009, men at det faktisk var avkreftet allerede da den sakkyndige fra RMI la det frem i retten.

Jeg vedlegger kopi av brev jeg har sendt til Compostella i Spania for å søke å opplyse saken.

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

 

Les om Y-STR her

 

 

Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker finner det nødvendig å sjekke DNA-bevisene på ny

Dette skriver TV2 HER

Nye DNA-tester kan føre til at Baneheia-saken gjenopptas

NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet.
NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet. Foto: NTB scanpix / Privat
Viggo Kristiansen har hele veien nektet for at han har noe med drapene i Baneheia å gjøre. For sjette gang begjærer han saken gjenopptatt, og nå er håpet større enn noen gang, mener advokat Arvid Sjødin.

Om kvelden den 19. mai i år 2000 dro to jenter for å bade i Baneheia i Kristiansand. Ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen kom aldri hjem.

Etter badeturen ble de tatt med opp i skogen. Der ble de seksuelt misbrukt og drept.

Drapet rystet hele Norge. Presset på politiet var enormt, og det ble ikke mindre etter hvert som ukene gikk uten at noen ble pågrepet for de bestialske handlingene.

Det skulle gå nesten fire måneder før to unge menn som bodde like i nærheten av Baneheia ble pågrepet. Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) ble arrestert omtrent samtidig og senere dømt.

Dommen falt i Agder lagmannsrett i 2002. Kristiansen fikk 21 års forvaring, Andersen fikk 19 års fengsel.

Baserte seg på forklaring

Viggo Kristiansen, som i dag har blitt 39 år, har hele tiden nektet for at han hadde noe med drapene å gjøre. Jan Helge Andersen forklarte imidlertid at Kristiansen var hjernen bak drapene, og at han han ble truet inn i situasjonen av sin daværende kamerat.

Dommen mot Kristiansen er i stor grad bygget på Andersens forklaring.

Flere har i senere tid kritisert politiets etterforskning og grunnlaget for dommen. En av dem er forfatter Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet».

Der går han etterforskningen i sømmene, og hevder at Kristiansen må være uskyldig dømt.

Kritikk

Kritikken går i stor grad ut på tre ting:

  • At politiet, og senere retten, la for stor vekt på Andersens forklaring.
  • At man ikke har funnet tekniske bevis som med sikkerhet knytter Kristiansen til åstedet, for eksempel er det ikke funnet DNA fra ham på åstedet.
  • At man ikke la stor nok vekt på det såkalte basestasjonbeviset: Kristiansens telefon skal ha vært i aktivitet og koblet til en basestasjon nær hans hjem. Dette mener forsvaret beviser at han ikke kan ha vært i Baneheia mens drapene skjedde.

Politiet har imidlertid funnet DNA-bevis på åstedet som tilhører Jan Helge Andersen.

Brevet som gir håp

Fem ganger har Viggo Kristiansen begjært saken sin gjenopptatt. Like mange ganger er det besluttet at saken ikke skal gjenopptas.

Nå er saken begjært gjenopptatt nok en gang.

Denne gangen har Kristiansen et håp om å vinne frem. Det forteller 39-åringens advokat, Arvid Sjødin.

TV 2 har fått tilgang til et brev som er sendt fra kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker til partene i saken. Der orienterer kommisjonen om fremdriften i behandlingen.

BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.
BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.

Den dag i dag finnes det DNA-materiale fra åstedet som fortsatt er i behold. DNA-ekstraktene som gjenopptakelseskommisjonen nå vil få analysert ble sikret fra de to jentene, og de ble også analysert i år 2000 uten at man fant annet enn DNA fra jentene selv.

– Formålet med undersøkelsene vi gjør nå er å avklare om man ved hjelp av nyere analysemetoder kan finne fremmed DNA i disse prøvene, og også om mulig hvem de i så fall tilhører, sier kommisjonens leder, Siv Hallgren, til TV 2.

Hun understreker at det har skjedd mye med teknologien siden 2000, både med bruk av analyseinstrumenter som kan gi bedre svar på dårlige prøver og kjemiske metoder som gir bedre resultater.

I brevet fra kommisjonen fremgår det at de vil analysere ekstraktene på nytt ved et egnet laboratorium i utlandet.

– Kanskje ny teknologi kan gi flere svar enn vi har fått til nå. På generelt grunnlag kan jeg si at fravær av DNA ikke er et utelukkelsesbevis – det betyr kun at man ikke finner DNA fra en mulig gjerningsperson i det analyserte materialet, sier Hallgren.

Kan gi flere svar

At DNA-ekstraktet nå sendes til nye undersøkelser gir grunn til optimisme, mener Kristiansens advokat.

– Dette er et tegn på kommisjonen endelig tar saken på alvor. Viggo Kristiansen vet at han aldri var på åstedet, og han vet at dette DNA-materialet ikke tilhører ham, sier Arvid Sjødin.

Hvis undersøkelsene nå avdekker at man ikke finner DNA som stammer fra Viggo, kan man slå fast at hans DNA fra Kristiansen ikke er funnet på de to døde jentene. Sjødin mener at det da vil være umulig for kommisjonen å avvise en gjenopptakelse av saken.

Kommisjonens leder, Siv Hallgren, kan ikke svare på om DNA-prøvene i seg selv vil være nok til at de beordrer saken gjenopptatt.

Hun forteller at de også gjør flere undersøkelser i Baneheia-saken, men ønsker ikke å kommentere hva de går ut på.

Sitter i fengsel

– Hva må til for å få en sak gjenopptatt?

– Det er flere ting, men det må være nye bevis eller omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse, sier Hallgren.

Kommisjonen forventer at de vil komme med sin avgjørelse i løpet av senhøsten.

I mellomtiden sitter Viggo Kristiansen fortsatt på Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Han har vært sperret inne i 18 år, og 39-åringen nekter å begjære seg løslatt selv om han kunne ha gjort dette for flere år siden.

– Viggo Kristiansen har sagt at han ikke forlater fengselet før han frikjennes eller blir kastet ut med makt, sier advokat Sjødin.

Anmeldt

Familien til Jan Helge Andersen har reagert sterkt på Bjørn Olav Jahrs bok. I fjor politianmeldte de Sjødin for å ha gitt Jahr innsyn i sakens dokumenter.

– Det er foreløpig ikke skjedd noe nytt i denne saken, men jeg vet Sjødin har vært inne til avhør, sier familiens advokat Sverre Nordmo til TV 2.

Familien mener Sjødin brøt taushetsplikten da han delte sakens dokumenter med forfatteren.

– Hvordan reagerer familien til Andersen på at saken stadig blir forsøkt gjenopptatt?

– De har ikke noe spesielt syn på det. De vil helst legge saken bak seg og leve livene sine, men de kan heller ikke hindre det, sier han.

Jan Helge Andersen ble løslatt i januar 2016, og bor på hemmelig adresse.

​De pårørende til de to jentene som TV 2 har vært i kontakt med, har ikke ønsket å kommentere saken.

Forfatter Bjørn Olav Jahr med viktig kommentar til fagbladet Journalistens sak om Baneheiadrapene

Bjørn Olav Jahr. Foto: Glenn Slydal Johansen

Drapene i Baneheia

Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

PUBLISERT:  KL: 10:11 – OPPDATERT:  KL: 10:11

Det er gledelig at Journalisten i kjølvannet av min bok, Drapene i Baneheia, lager en større sak om medienes holdning til domfellelsen av Viggo Kristiansen. Kristiansen ble dømt som hovedmann bak drapene på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia 19. mai 2000. Jeg har skrevet en bok om hvorfor dette er feil. Etter en del tidlig motstand blant journalister som dekket saken, er det interessant at arrangører og redaksjoner som ønsker å ta debatten videre faktisk sliter med å finne «motstemmer». Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

Færdrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad er blant disse. Det eneste han er sikker på, sier han, er at han ikke er sikker. Samtidig er han fascinert over skråsikkerheten på «begge sider», og at mistenker meg «for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld». Jeg skulle ønske at han hadde blitt bedt om å utdype sitatet. Jeg er nysgjerrig på hva slags forståelse sjefredaktøren for Sørlandets største avis har av de reelle bevisene i saken. Han utviser i mine øyne mangelfull forståelse for disse når han uttaler at «man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen». Jeg skal selv forsøke å oppsummere skråsikkerheten fra «begge sider».

Skråsikkerhet

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens uskyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Mobilbeviset. Kristiansen har omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted gjennom en basestasjon som beviser at han ikke var i nærheten av åstedet. Dette er et utelukkelsesbevis.

2. DNA-bevisene. Tidlig funn av Jan Helges Andersens kjønnshår og senere DNA-analyser basert på sædfunn knytter ham udiskutabelt til ugjerningene. Politiets tidlige påstander om DNA-funn som knytter Kristiansen til åstedet er tilbakevist.

3. Analyse Jan Helges Andersens avhør. Disse er forurenset av et forutinntatt politi, og fulle av både løgner og logiske brister. Andersens rekonstruksjon var en farse.

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens skyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Saken ble grundig behandlet i to rettsinstanser, så dommen må være riktig. Saken har senere vært prøvd gjenopptatt så mange ganger at det kan ikke være mer nytt.

2. Tiltro. Det kan ikke være mulig at politi, påtalemakt, domstoler og presse alle gjør feil og forleder samtidig. De som hevder noe annet er vel konspiratoriske.

3. Andersen og Kristiansen er observert sammen i utkanten av Baneheia noen timer før ugjerningene og hjemme hos Kristiansen noen timer etter ugjerningene.

Beviser

Journalistens reporter stiller Ljøstad flere gode spørsmål, blant annet om det er slik at redaksjoner skal slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller om de skal ettergå dem. Ljøstad forsikrer at en redaksjon aldri skal slå seg til ro, og at man skal stille spørsmål så lenge det er grunnlag for det. Før han – nærmest i samme åndedrag – uttaler at han tror det er «over» om Viggo Kristiansens sak igjen blir avslått. Dette vitner dessverre ikke om en redaktør klar til å handle. Det er uforståelig om Gjenopptakelseskommisjonen igjen avslår Kristiansens begjæring om gjenåpning. Skulle det likevel skje, er det – i mine øyne og mer enn noen gang – behov for en kritisk presse. For slikt har virkelig vært mangelvare i denne tragiske drapssaken.

TV2-journalist Trond Solvang, som dekket saken fra jentene forsvant og i de påfølgende rettsrundene, mener motsatt. Han hevder at det ble gjort mye kritisk journalistikk underveis. Solvang mener også at «utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine». Dette skjønner jeg ikke.

Enda mindre forstår jeg hans uttalelse om mobilbeviset. «Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten», sier Solvang, og fornekter både fysikk og vitenskap. Kristiansand byrett mistolket også mobilbeviset under deres behandling i 2001. Fakta er at Viggo Kristiansen hadde omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted, og det gjennom en basestasjon som aldri har «snakket med» åstedet. Det er det derimot seks andre basestasjoner som gjør. Solvang tror åpenbart ikke 2018-øyne kan tolke mobilbevis bedre enn det som ble gjort i 2001. Jeg krysser fingrene for at Gjenopptakelseskommisjonen legger seg på motsatt linje. Det er på høy tid.

Bjørn Olav Jahr er journalist, forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal. Han ga i fjor ut boken «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet.»

Sensajonell analyse av DNA-beviset i Baneheiasaken underbygger kravet om gjenopptakelse

Dommen i Kristiansand Byrett og Agder Lagmannsrett viser at DNA spilte en stor rolle til å få Viggo Kristiansen dømt.

Den viste, ifølge Rettsmedisinske Institutt (RMI),  at det var «sikkert» at to menn hadde vært på åstedet. Imidlertid var resultatene svært svake, blant annet fant man kun et allel (del av DNA) som bare kunne bekrefte at DNA hadde treff på 56,4 % av landets mannlige befolkning – altså ingen “treff” på enkeltpersoner.

Idag kreves det  14-16 alleler i et fullverdig resultat som har bevisverdi for domfellelse.

Siv Ing Hallvard Sivertsen har gjennomført en analyse av de ulike DNA-rapportene og den informasjon som ble gitt til offentligheten og i to rettsinstanser. Det fremkommer da en rekke spørsmål som det er påkrevd at ansvarlige personer svarer på.

Han tilskrev i november 2017 senior ingeniør Bente Mevåg (RMI) og sendte kopi til lagmann Asbjørn Nes Hansen og politiinspektør Arne Pedersen.

Ingen av dem har enda svart på henvendelsen.

Vi offentliggjør derfor brevet og analysen i sin helhet nedenfor.

___________________________________________________________________________________

Bergen 9.11.2017

Bente Mevåg
Avdeling for rettsmedisinske fag
Oslo universitetssykehus HF
Postboks 4950 Nydalen
0424 Oslo

NOEN SPØRSMÅL VEDRØRENDE DNA-BEVISET I BANEHEIASAKEN

Som du kanskje kjenner til har jeg skrevet en rapport om mobiltelefonbeviset i Baneheiasaken. Der mener jeg å kunne påvise at dette er et utelukkelsesbevis. Viggo Kristiansen kan ikke ha begått de forbrytelsene han er dømt for fordi han ikke kan ha befunnet seg på åstedet da disse forbrytelsene fant sted. Det er nå levert inn en ny gjenopptakelsesbegjæring der den nye gjennomgangen av mobilbeviset ser ut til å ha fått en vesentlig plass.

Jeg har nå funnet ut at jeg vil prøve å sette meg inn det såkalte DNA-beviset, som ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle for utfallet av saken. Jeg har jo ingen spesielle kunnskaper innenfor dette fagfeltet, jeg er sivilingeniør med hovedfag i fysikk og faglig bakgrunn fra kringkasting, men jeg har en del generelle kunnskaper om vitenskapsteori, verifisering av testresultater og sannsynlighetsberegning som kan være relevante for en vurdering av DNA-beviset.

Jeg har en del spørsmål til deg som den oppnevnte sakkyndige på dette området. Jeg har prøvd å sette meg inn i denne saken slik den sto da den ble behandlet i rettssystemet. Jeg har forstått at det i ettertid er foretatt nye undersøkelser uten at resultatene fra 2000 ser ut til å la seg gjenskape, men jeg kan ikke si at jeg har satt meg særlig grundig inn i dette. Mitt anliggende er å forsøke å skaffe meg klarhet i hvordan DNA-beviset sto da denne saken gikk for retten.

Jeg har hatt anledning til å sette meg inn i følgende dokumenter:

  • Rapporten fra Santiago de Compostela, datert 23.11.2000
  • Norsk oversettelse av den samme rapporten
  • Rapport fra RMI datert 22.1.2001
  • Tilleggsrapport fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002
  • Politiets påtegninger ifm fengslingsmøter for Viggo Kristiansen
  • Forhørsrettens kjennelser
  • Dommen i byretten
  • Dommen i lagmannsretten
  • Diverse pressereferater fra de to rettssakene

Mine første spørsmål gjelder tilleggsrapporten (suplementary report) fra Santiago de Compostela datert 20. desember 2002. Denne er åpenbart feildatert. Av den kopien jeg har fått tilgang til går det frem at den er sendt på faks fra RMI den 29.1.2002 og fremlagt for Agder Lagmannsrett den 30.1.2002. Altså 14 dager etter at du avga forklaring som sakkyndig. Hos politiet er den journalført den 19.3.2002.

Kan du bekrefte hva som er korrekt datering av denne rapporten?

På hvilken måte ble innholdet i denne rapporten gjort kjent for retten?

Så til hovedrapporten fra Santiago de Compostela.

Jeg har forstått det slik at Universitetet i Santiago de Compostela ble koblet inn fordi det ved de undersøkelsene som ble gjort ved Rettsmedisinsk Institutt ikke var mulig å finne DNA fra andre enn ofrene. Dette fordi det var gått for lang tid før barna ble funnet slik at DNA-molekylene fra en gjerningsmann var gått i oppløsning. I Santiago de Compostela hadde de slik jeg har forstått det utviklet en metode for å identifisere markører for DNA fra Y-kromosomet som fremdeles var intakte. Dersom man klarte å identifisere tilstrekkelig mange markører kunne disse settes sammen til en mer eller mindre komplett DNA-profil.

I rapporten fra Santiago de Compostela blir det henvist til to funn. Det ene er en identifikasjon av en DNA-markør i prøver fra det eldste av ofrene som stemmer med den DNA-typen Vigge Kristiansen har, men som ikke stemmer med Jan Helge Andersens DNA-type. Den DNA-typen Kristiansen har for denne DNA-markøren deler han med 54,6 % av den norske mannlige befolkning, så noen sikker identifikasjon utgjør det åpenbart ikke.

Det andre funnet blir beskrevet som et mulig blandingsprodukt av DNA fra to forskjellige menn, som ble gjort i prøver fra det yngste av ofrene, der ingen av de to siktede kan utelukkes som bidragsytere.

Disse to funnene ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle i de to rettssakene. Så et vesentlig spørsmål blir hvor sikre disse funnene kan sies å være.

I en påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen til Kristiansand forhørsrett i forbindelse med nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen datert 6.11.2000, altså før rapporten fra Santiago de Compostela foreligger, heter det:

«Politiet har også fått bekreftet fra Rettsmedisinsk Institutt v/avd.sjef Bente Mevåg at det i forbindelse med analyser av biologisk materiale som analyseres i Spania, har kommet positiv bekreftelse på at sæd funnet i et av barna stemmer med siktedes DNA. Dette knytter siktede med 100% sikkerhet til åstedet og de straffbare handlingene som ble begått mot barna

«Den foreløpige skriftlige rapporten fra Spania vil foreligge i løpet av noen dager, har vi fått opplyst fra RMI

Når det gjelder den “positive bekreftelsen” med “100% sikkerhet” refererer Pedersen her til informasjon han har mottatt fra deg, så enten må han ha misforstått deg eller så må du ha misforstått den informasjonen du har mottatt fra de spanske rettsmedisinerne.

Det mest interessante sett fra mitt ståsted er imidlertid at Pedersen omtaler rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport.

Betyr det at det i tillegg til den eksisterende rapporten også finnes en endelig rapport?

Den 23.11.2000 foreligger rapporten fra Santiago de Compostela og også en norsk oversettelse av den samme rapporten.

Den 12.12.2000 ble det avholdt et møte mellom advokat Tore Pedersen, politiinspektør Arne Pedersen og politiavdelingssjef Magne Storaker for å gjennomgå innholdet i denne rapporten. I rapporten fra Storaker heter det:

«Før møtet hadde jeg en samtale med Bente Mevåg ved RMI for å få en bedre forståelse av innholdet i rapporten. Innholdet i rapporten ble så på møtet formidlet til adv. Pettersen

Et tilsvarende møte ble avholdt samme dag med advokat Ben Fegran.

Den 3.1.2001 blir det avholdt nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen. Forut for dette møtet blir det fremlagt en ny påtegning av politiinspektør Arne Pedersen, datert 29.12.2000. I denne påtegningen heter det:

«I tillegg vises det til at politiet nå har mottatt en foreløpig rettsmedisinsk rapport fra undersøkelse av sædceller sikret under obduksjonen av de to drapsofrene. Det konkluderes foreløpig med at det er påvist DNA av samme type som hos mistenkte (betegnet som V048), jfr. dok. 03,09. I tillegg er det funnet et “blandingsmateriale” som også er forenelig med begge de to mistenktes DNA-typer, og det arbeides videre med denne analysen»

Vi ser at politiet også etter å ha mottatt rapporten fra Santiago de Compostela, og etter å ha vært i kontakt med deg, fremdeles omtaler denne rapporten som foreløpig og at de, når det gjelder den delen av analysen som gjelder funn av “blandingsmateriale”, er av den oppfatning at det fremdeles arbeides med dette i Spania.

I kjennelsen fra Kristiansand forhørsrett datert 3.1.2001 heter det:

«Retten har ved sin konkrete vurdering av bevisene angående hovedsiktelsen post II og III bl.a. lagt adskillig vekt på de funn av biologisk materiale som er gjort på åstedet. Herunder særlig at det er funnet sædrester på det eldste drapsofferet som – i følge rapport fra Instituto de Medicinal legal, Universitade de Santiago de Compostela av 23. november 2000, har en DNA-profil tilsvarende siktedes. De rettsmedisinske undersøkelsene på dette punkt er etter hva som er opplyst fullførte, og det foreligger således ikke gjenstående analysearbeid hva dette materialet angår.

Foruten ovennevnte funn av siktedes genetiske fingeravtrykk på det eldste av drapsofrene, har retten også vektlagt at det er gjort funn av et genetisk blandingsmateriale (sæd) også å det andre og yngste drapsofferet. Sistnevnte materiale er etter hva som er opplyst pr. dags dato ikke ferdiganalysert av ovennevnte spanske laboratorium

Vi ser altså at domstolen i sin kjennelse legger til grunn at det er gjort et sikkert funn av DNA som stammer fra Viggo Kristiansen og at dette funnet er ferdiganalysert. Domstolen legger videre til grunn at det fremdeles arbeides med å verifisere funnet av “blandingsmaterialet”. Spørsmålet blir da:

Er det korrekt at det fremdeles på dette tidspunktet ble arbeidet med å verifisere dette funnet av “blandingsmaterialet”? Hva kom i så fall ut av det videre arbeidet med denne analysen?

I en ny påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen, denne gang til Statsadvokaten i Agder med anbefaling om tiltale, datert 25.1.2001, heter det:

«Politiet har ikke mottatt sluttrapporten fra analysene utført av de spanske rettsmedisinerne og det arbeides fortsatt med sædmateriale som er forenelig med begge de siktedes DNA. Rapporten vil bli ettersendt så snart den foreligger

Vi ser altså at så sent som 25. januar 2001 betrakter politiet rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport, og at de forventer å motta en endelig rapport i nærmeste fremtid. Så vidt jeg har forstått var det ingen direkte kontakt mellom etterforskerne og de spanske rettsmedisinerne så kilden til denne oppfatningen kan umulig være andre enn deg.

Så hva skjedde videre? Ble noen endelig rapport noen gang levert? Hva skjedde med de videre undersøkelsene av det meget omtalte blandingsmaterialet? Har du mottatt noe skriftlig materiale fra Santiago de Compostela som ikke er lagt frem for retten? Dersom du ikke har mottatt noen slik endelig rapport, har du i så fall fått en forklaring på hvorfor noen endelig rapport aldri ble levert?

Man behøver ikke å være spesielt konspiratorisk anlagt for at mistanken melder seg om at de spanske forskerne fikk resultater av de videre undersøkelsen av det biologiske blandingsmaterialet, men at disse resultatene svekket et allerede svakt funn i stedet for å styrke det, og at man derfor ikke så det hensiktsmessig å rapportere resultatet.

Når jeg studerer rapporten fra Santiago de Compostela slår det meg at denne faktisk gir inntrykk av å være en foreløpig rapport. I rapporten sies det eksplisitt:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

Den foreløpige karakteren av denne rapporten kommer også klart frem i den metodologien rapporten beskriver. I rapporten heter det:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

Det må i dette tilfellet bety at et enkeltresultat ikke kan tillegges vekt fordi det ikke kan verifiseres om det er et genuint resultat eller et artefakt, altså et tilsynelatende resultat. Kun ved gjentatte tester på det samme materialet vil man kunne få en mer eller mindre sikker bekreftelse dersom man får gjentatt det samme resultatet.

Dette ser vi i testene av sample 8 (C 25) for Y-STR markøren DYS391. Altså den prøven der man har funnet DNA av samme type som Viggo Kristiansens. Her har man gjennomført fem uavhengige tester av det samme materialet og fått det samme resultatet i fire av fem tester. Dette tyder jo på en sannsynlighetsovervekt for at det er et genuint resultat. Altså at det virkelig er funnet mannlig DNA her. Antallet tester er likevel lite, så noen overveiende sannsynlighetsovervekt synes ikke å kunne fastslås. Resultatet bekrefter jo heller ikke at et bekreftet funn av mannlig DNA stammer fra gjerningsmannen. Det kan skyldes forurensning.

Det naturlige ville være å gå videre med dette materialet for å verifisere, evt. falsifisere dette funnet. Her finnes det minst to måter å gå videre på: Den ene er å utvide antall tester til f.eks. 10 eller flere. Det vil være en egnet metode til å verifisere om det dreier seg om et ekte funn. Dette ser ikke ut til å være gjort.

Den andre metoden er å gjennomføre tilsvarende tester på det samme materialet også for andre markører. Eventuelle funn for disse markørene vil være egnet til å verifisere om dette er DNA som stammer fra en gjerningsmann eller om funnet skyldes forurensning. Gjør man funn for alle markørene har man så vidt jeg skjønner en komplett DNA-profil. Dette ser heller ikke ut til å være gjort. Det virker merkelig.

I analysen av sample 1 til 4 (rør m/estrahert DNA) er det foretatt undersøkelser av 7 Y-STRer: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. Det ble ikke funnet mannlig DNA i noen av disse undersøkelsene. I analysen av sample 5 – 8 (vattpinner) er det kun foretatt undersøkelser av Y-STRene DYS391 og DYS19, og bare i den første er det gjort et mulig funn av DNA. Det forholdet at det etter de resultatløse undersøkelsene av sample 1 til 4 ble gjort et potensielt funn i sample 8 skulle man jo tro ville være en sterk pådriver for å gå videre og gjennomføre tilsvarende undersøkelser også for de resterende 5 Y-STRene. Det er påfallende at dette ikke ser ut til å ha blitt gjort, og enda mer påfallende at rapporten ikke gir noen begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort. Det bekrefter inntrykket av en foreløpig rapport. Man har rapportert de første usikre funnene, mens det er underforstått at man jobber videre med å verifisere disse.

Og noen slike tester ser ut til å være utført. Det går frem av tilleggsrapporten fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002. Her har man foretatt tester for Y-STR markørene GATA A7.2, DYS437, DYS438, GATA C4 samt SNPene M9, SRY-1532 og Sy81. Disse er gjennomført for sample 5 til 8. Det forholdet at alle disse testene var negative synes å være en sterk indikator på at funnet slik det er beskrevet i den første rapporten nok er et artefakt eller skyldes forurensning. Men det forholdet at det her er gjennomført undersøkelser av 4 nye Y-STRer gjør det jo desto merkeligere at det ikke synes å være gjennomført undersøkelser av de 5 gjenstående Y-STRene fra den første rapporten.

Metodeproblemet i denne rapporten blir enda tydeligere hvis vi ser på undersøkelsen av sample 5 (B22) for Y-STR markøren DYS391. Det er her man har funnet det angivelige “blandingsmaterialet”. Her har man også gjennomført fem tester av det samme materialet, men her har man ikke fått noe entydig resultat. Etter fem tester har man tre forskjellige resultat, noe som ikke på noen måte tilfredsstiller de kriteriene rapporten setter opp for et sikkert resultat. Man har imidlertid gjort et potensielt viktig funn, noe som kan være en blandingsprofil med mulig bidrag fra begge de to mistenkte. Dette er jo et funn som skriker etter verifisering. Og metoden for å verifisere, evt. falsifisere dette mulige funnet er jo så enkel og åpenbar at den ikke er mulig å overse. Det er bare å gjennomføre flere tester. Det behøver man ikke være rakettforsker for å se.

Så hvorfor er ikke dette gjort? Eller er det gjort? Politiet har jo i to måneder fra denne rapporten ble fremlagt svevd i den tro at ytterligere undersøkelser av dette materialet faktisk ble gjennomført i Spania. I to måneder har de ventet på en endelig rapport som vil bekrefte evt. avkrefte dette funnet som skulle bli så viktig i bevisførselen. Så hva har skjedd? Det er så vidt jeg kan forstå noe du må kunne svare på.

Jeg har også noen andre spørsmål angående metodologien. I rapporten heter det:

«Working on the hypothesis that one or two of the suspects had committed the crime we concentrated our efforts on the DYS391 system

Er dette en vanlig metode å jobbe etter? Å forsyne rettsmedisinerne med DNA fra de to mistenkte og be dem undersøke om de kan finne spor av dette DNAet i materialet som skal analyseres? Ville det ikke være mer naturlig å be rettsmedisinerne analysere det aktuelle materialet for DNA som ikke stammer fra ofrene og så i ettertid sjekke eventuelle funn opp mot de siktedes DNA?

Betyr arbeidshypotesen om at en eller begge de to mistenkte har begått forbrytelsen at man kun har konsentrert seg om å finne DNA-komponenter som stemmer overens med de to siktedes DNA? At man i de tilfeller der man har gjort tilsynelatende funn av DNA-komponenter som ikke kan stamme fra en av de to siktede har sett bort fra disse og karakterisert testene som negative? Det ville i så fall være en alvorlig metodesvikt. Eventuelle funn av DNA som ikke stemmer overens med de to mistenktes DNA-profil ville jo kunne bidra til å oppklare om funn av DNA-fragmenter kan skyldes forurensning. Funn av slike DNA-fragmenter ville jo også være en indikator på frekvensen av artefakter i det analyserte materialet.

Så til DNA-beviset slik det ble behandlet i retten.

Jeg har tatt vare på en artikkel i Aftenposten fra 2.5.2001 som refererer utførlig fra din forklaring i byretten. Tittelen på artikkelen er: «Fortsatt tvil om DNA-bevis». I artikkelen heter det:

«Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt forklarte at de på en “DNA-tråd med 11 punkter” bare har funnet ett punkt som kan analyseres, men nok til å typebestemme DNA-funnet.

-Vi kan sammenligne med blodprøver. Rundt halvparten av den norske befolkning har blodtype A. Viggo Kristiansen har til sammenligning en type DNA som er like vanlig i befolkningen, sa Mevåg

«Det er uklart om DNA-beviset forskerne klarte å spore, stammer fra sæd eller annet biologisk materiale. Det gir ikke analysen svar på. Grunnen til at prøvematerialet ikke var bedre, var bl.a. at ofrene ble funnet nær to døgn etter drapene

DNA-tråden med 11 punkter antar jeg refererer til de 7 Y-STRene som blir undersøkt i den første rapporten og de 4 som blir undersøkt i tilleggsrapporten.

Om funnet av en mulig blandingsprofil i en av prøvene heter det:

«De spanske forskerne har klart det overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt betegner som en bragd: De skilte ut det mannlige kromosomet i biologisk materiale fra de seksuelle overgrepene. Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Videre heter det:

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun

Her refererer du åpenbart til den før omtalte analysen av sample B22 for markøren DYS391, analysen som aldri ble fullført. Da jeg leste denne artikkelen første gang for mange år siden satt jeg igjen med inntrykk av at du her opptrådde forbilledlig nøkternt og understreket det usikre ved dette funnet.
I dag er det en annen side ved disse uttalelsene som fanger min oppmerksomhet. Henvisningen til hva spanjolene mener:

«Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet». Og:

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Dersom dette er riktig må det i så fall være underhåndsinformasjon som du har fått tilgang til, for dette går ikke på noen måte frem av rapporten. Tvert imot, rapporten understreker det usikre ved disse funnene og med god grunn. Funnene tilfredsstiller åpenbart ikke de forutsetningene rapporten stiller opp for et sikkert funn (repetition of independent experiments). Rapporten sier at det er mulig at prøvene har et bidrag fra to forskjellige menn og at ingen av de to mistenkte kan utelukkes som bidragsytere. Dette kan umulig tolkes som at forskerne bak rapporten betrakter dette som et sikkert funn. At elementære tiltak for å verifisere disse funnene ikke ser ut til å være gjennomført gjør jo disse funnene nærmest verdiløse.

Det er imidlertid tydelig at din tolkning av hva spanjolene angivelig mener har veid tyngre for retten enn de forbeholdene du ga uttrykk for. I dommen i byretten heter det:

«På de to fornærmede ble det videre tatt prøver hvor det ble funnet sædceller. Disse sædcellene hadde imidlertid ligget for lenge til at det var mulig å foreta en fullstendig DNA-analyse. Da man gjorde forsøk på å analysere prøvene som var tatt fra de to fornærmede, klarte man ikke å få frem en DNA-profil annet enn på celler som stammet fra fornærmede selv. Ved Rettsmedisinsk Institutt tok man imidlertid kontakt med spanske rettsmedisinere ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man har forsket særskilt på DNA-analyse av y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn. Man fikk likevel ikke noen fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om.»

Den “sikre bekreftelsen” kan så vidt jeg kan se ikke leses ut fra den foreliggende rapporten. Det finnes heller ikke så vidt jeg kan se noen dokumentert tilleggsinformasjon som støtter en slik tolkning.

I dommen heter det videre:

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene

At en “sikker bekreftelse” ville være et vesentlig bevis er det ingen tvil om. Men igjen, noen sikker bekreftelse synes ikke å foreligge.

Det er et påfallende trekk ved rapporten at den ikke forsøker å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. Om funnet av “blandingsmaterialet” sier rapporten at det er vanskelig å angi noen sannsynlighet fot at dette er et reelt funn. «It is difficult to estimate a probability for this assertion».

I følge artikkelen i Aftenposten kom du likevel med en sannsynlighetsvurdering av funnene. I artikkelen heter det:

«På grunn av lite DNA i sporprøvene og DNA av dårlig kvalitet var arbeidet med å identifisere materialet vanskelig. Dermed kunne ikke ekspertene bryte ned arvematerialet til individnivå, de har bare gruppen.

Likevel fremhevet overingeniør Mevåg verdien av DNA-funnet.

– Det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person, sa Mevåg

Her er jeg tilbøyelig til å la tvilen komme den sakkyndige til gode. Dette kan du da umulig ha sagt?

Ikke det at det i og for seg er noe galt i dette utsagnet. Innholdsmessig er det full dekning for dette. Men er det relevant for bevisførselen i denne saken?

Denne sannsynlighetsberegningen ser ut til å basere seg på det faktum at den DNA-gruppen som DNA-fragmentene som ble identifisert i sample 8 (C25) tilhører en gruppe som Viggo Kristiansen deler med 54,6 % av norske menn. Deler man 100 % på 54,6 % får man 1,83. Altså nesten 2. Det gir en tilnærmet dobbelt sannsynlighet. Men hva sier dette om sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet?

Hva er sannsynligheten for at en ukjent norsk mann har vært på åstedet og etterlatt DNA? Vel, hvor mange norske menn finnes det? Ca. 2 millioner vil jeg anta. Hva er sannsynligheten for at en tilfeldig av disse har vært på åstedet? Den er 1 til 2.000.000. Altså forsvinnende liten. Hva vil det si at sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet er dobbelt så stor? Det vil si at sannsynligheten er 2 til 2.000.000 eller 1 til 1.000.000. Altså også forsvinnende liten. Hvis man dobler en forsvinnende liten sannsynlighet får man som kjent fremdeles en forsvinnende liten sannsynlighet.

Du er jo ingeniør og må antas å kjenne prinsippene for sannsynlighetsberegning. Det kan man imidlertid ikke legge til grunn at rettens dommere og lekdommere gjør. Et utsagn om at det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person kan derfor virke veldig overbevisende. Dobbelt så sannsynlig! Men jeg vil i det lengste tro at det er Aftenpostens referent som har misforstått deg.

På den annen side kunne det jo være interessant å få vite hva det egentlig var du sa i retten.

Som sagt synes jeg det virker merkelig at rapporten ikke prøver å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. At det er betydelig usikkerhet forbundet med disse funnene går klart frem av rapporten. Om funnet av DNA i sample 8 (C25) heter det i rapporten: «If the sample belongs to one of the suspects it must belong to suspect V048». Rapporten utelukker altså ikke at funnet kan skyldes forurensning. Når det gjelder funnet av allel C i undersøkelsen av SNPen SRY-2627 legger rapporten ingen vekt på dette fordi frekvensen av dette allelet er svært høy blant europeere (95%). Igjen synes rapporten å legge til grunn at funnet kan skyldes forurensning. Det forholdet at funnet av “blandingsmaterialet” i sample 5 ikke tilfredsstiller de kriteriene rapporten stiller for et sikkert resultat må jo sies å svekke validiteten av dette funnet i betydelig grad. Det samme gjelder de manglende funnene av andre Y-STR markører.

Det ser ut til at den “bragden” de spanske rettsmedisinerne har utført består i å gjøre funn som ikke er reelle. De funnene de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort er i realiteten så svake at de ikke skulle vært tillagt noen beviskraft i en norsk rett. Men i rettferdighetens navn må det jo tilføyes at man faktisk kan lese ut av disse rapportene hvor svake disse funnene er. Problemet i denne saken synes ikke å være hva som faktisk står i rapportene, men hvordan disse rapportene ble presentert i retten. For meg virker det som at det ble begått en stor feil da de spanske rettsmedisinerne ikke fikk forklare seg i retten, men at tolkningen av undersøkelsene deres ble overlatt til en norsk rettsmedisiner som ikke selv hadde deltatt i undersøkelsene.

Det synes all grunn til å stille spørsmål ved din rolle i denne saken.

Når det gjelder din forklaring i lagmannsretten heter det i Aftenpostens referat:

«Rettsmedisinerne mener at Jan Helge Andersens forklaring kan være riktig. Likevel: Av 160 analyseprøver, matchet ikke ett eneste Viggo Kristiansen.

Tatt i betraktning de seksuelle overgrepene og hele forbrytelsens karakter, kan en trygt si at personen som utførte dette sammen med Andersen hadde flaks som ikke etterlot seg flere spor

Videre heter det:

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

«Fra Jan Helge Andersen fant polititeknikerne et kjønnshår liggende på skogbunnen. Fra den andre gjerningsmannen, som altså påtalemyndigheten mener er Viggo Kristiansen, finnes ikke ett eneste biologisk spor som gir en sikker identifikasjon.

– Vi satt med mer enn 160 prøver som ble analysert, kun Jan Helge Andersens hår ga resultater, sa overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt i Agder Lagmannsrett i går. Ekspertene kan ikke fastslå at Viggo Kristiansen har vært på åstedet, men sædprøver fra ofrene viser at en med samme DNA-type, altså en form for sekkebetegnelse, forgrep seg.» (Aftenposten 15.1.2002)

Her ser vi altså at de ytterst usikre funnene fra Santiago de Compostela, som i tillegg må betraktes som vesentlig svekket som en følge av tilleggsrapporten fra samme institutt, i retten ser ut til å ha blitt presentert som sikre bevis for at det var to gjerningsmenn.

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

Igjen er jeg fristet til å legge til grunn at Aftenpostens referent må ha misforstått deg. Du kan vel ikke ha gitt uttrykk for i retten at DNA-undersøkelsene fra Spania beviser at det var to gjerningsmenn? Eller at det er bevist at de svake og ubekreftede funnene på det eldste av ofrene stammer fra sæd fra en gjerningsmann? Men dersom det er Aftenpostens referent som har misforstått deg er han i godt selskap.

Det finnes flere referater fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring. Det synes helt klart at Nes Hansen har den samme oppfatningen av statusen til DNA-beviset som Aftenpostens referent. I sin rettsbelæring går Nes Hansen vesentlig lenger enn dommen i byretten når det gjelder å vektlegge DNA-beviset.

Agderposten skriver etter dommen i lagmannsretten:

«Vi vet ikke hvordan juryen vurderte bevisene i Baneheia-saken: Men rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen gir oss noen holdepunkter for hvilke spørsmål som har vært av de mest sentrale:

Det viktigste beviset som taler fra Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

NRK hadde følgende på nettavisen like etter rettsbelæringen:

«- Den hele og fulle historien om det som skjedde i Baneheia får vi nok aldri. Det dere skal avgjøre er om Viggo Kristiansen er straffskyldig etter tiltalen, sa dommeren og trakk frem det han mener er det viktigste: Forklaringen fra Jan Helge Andersen.

– Saken står og faller på om denne forklaringen, sammenfalt med de andre bevisene i saken, kan regnes som troverdig, sa Nes Hansen.

– Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. Ikke bare har han forklart det selv, men det er også funnet et hår fra ham der, sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann

Nettavisen publiserte 5. februar 2002 kl. 13.13, samme dag som rettsbelæringen ble holdt, en artikkel om rettsbelæringen i Agder lagmannsrett:

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann.

Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen.

Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det spekulasjoner å snakke om andre enn Viggo Kristiansen

I artikkelen heter det videre:

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann

«Når en tar utgangspunkt i at Jan Helge Andersen ikke var alene, må man vurdere om han traff en tilfeldig eller planlagt etter at han forlot Viggo Kristiansen. En som han dekker. Dette blir rene spekulasjoner

Dette ble jo en litt omfattende dokumentasjon, men den viser hvor langt Nes Hansen gikk i å støtte seg til DNA-beviset som et sikkert bevis. Mens byretten nøyde seg med å anføre at det er fremlagt en sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøvene var funnet DNA fra to forskjellige menn, går Nes Hansen vesentlig lenger. Han hevder at det i løpet av rettssaken er blitt “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn, og han henviser til den DNA-analysen du presenterte som det eneste beviset for denne vurderingen. Så sikkert anser han dette beviset at han pålegger juryen å legge til grunn at det må ha vært en ukjent person sammen med Andersen dersom juryen skulle finne på å frifinne Kristiansen.

Så hva er din vurdering av førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring? Har han lagt til grunn for sin vurdering den fremstillingen av DNA-beviset som du la frem i retten eller har han misforstått deg?

Når jeg leser førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring og sammenligner den med det som faktisk står i rapportene fra Santiago de Compostela er det jo et grotesk misforhold mellom innholdet i rapportene og den tolkningen rettsbelæringen legger til grunn. Rapporten fra Santiago de Compostela er i realiteten uten beviskraft og burde ikke vært fremlagt i retten i det hele tatt. Men her blir den gjort til det viktigste beviset mot Viggo Kristiansen. Det er nesten noe bibelsk over det hele. Den sten som burde vært vraket er gjort til hjørnestenen. Men så har jo DNA-beviset vist seg å være et skrøpelig byggverk.

Men Nes Hansen kan jo ikke ha tatt denne bevisvurderingen ut av løse luften, eller hva?

Jeg ble kanskje litt polemisk nå. Men som du skjønner er jeg blitt litt oppbragt over de funnene (om man kan bruke et slikt uttrykk) jeg har gjort ved å studere disse dokumentene. Jeg har jo forstått det slik at nyere analyser av det samme materialet ikke har gitt noen bekreftelse på funn av DNA fra Viggo Kristiansen, men en gjennomgang av rapportene fra Santiago de Compostela viser faktisk at det aldri har eksistert noe DNA-bevis når det gjelder Viggo Kristiansen.

Likevel ble han dømt.

Det gir en noe å tenke på.

Jeg hører gjerne fra deg.

 

Med vennlig hilsen

Halvard Sivertsen

Kopi til.

Asbjørn Nes Hansen

Arne Pedersen

Arvid Sjødin

Gjenopptakelseskommisjonen

Medienes dekning av Baneheiasaken blir gundig vurdert i journalistfagbladet Journalisten

Fevennens redaktør om Baneheia-saken: – Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker

FORDYPNING: Eivind Ljøstad er fascinert av skråsikkerheten på begge sider av saken. Vil ikke svare på om avisen arbeider med saken nå.

«Nok er nok», skrev Fædrelandsvennen på lederplass i desember 2013. Det gjorde avisen etter at barnedrapsdømte Viggo Kristiansen for femte gang ba Gjenopptakelseskommisjonen om å ta opp Baneheia-saken til ny behandling.

– Kravet er uverdig, slo avisen fast.

– Nå bør Gjenopptakelseskommisjonen si at nok er nok.

Og saken ble avvist. Men i juli i fjor ble nok en begjæring sendt til kommisjonen fra Kristiansen og hans advokat Arvid Sjødin.

Bør journalister og redaksjoner nå gå inn og undersøke saken nærmere?

Bjørn Olav Jahrs bok fra i fjor høst har aktualisert Baneheia-saken. Torsdag var han på et møte om boka. Foto: Glenn Slydal Johansen

Omstridt bok

Sist høst ga tidligere journalist og Skup-vinner Bjørn Olav Jahr ut boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.» Der konkluderer Jahr at «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lene Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke.» Denne uken ble det kjent at Jahr har meldt opp boka som kandidat til årets Skup-pris.

Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen

Men boka er omstridt. Aftenpostens tidligere krimkommentator Inge D. Hanssen skrev i Fædrelandsvennen at boka ikke flytter på et komma i dommen mot Kristiansen. Fridtjof Nygaard, som dekket Baneheia-saken for VG, skrev at Jahr gjør flere tabber og at han ikke klarer å føre bevis for konklusjonen.

På motsatt side har Dagsavisens Hege Ulstein skrevet at det er flere argumenter for å ta saken opp igjen fordi Jahrs funn er for sterke. Minervas spaltist Vilde Aurora Eriksen skriver at saken bør gjenopptas på bakgrunn av boka. Frode Helmich Pedersen tilbakeviser kritikk mot boka i sin anmeldelse i magasinet Vinduet, gjengitt i Morgenbladet. Pedersen konkluderer i en analyse av Baneheia-dommen i tidsskriftet Retfærd at «domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Tidligere journalist Svein Tore Bergestuen har lest boken og gått inn i saken ved å se på det samme materialet som Jahr. For en drøy måned siden spurte han på debattplass i VG om mediene kan ha tatt feil, fordi han mener «bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia». Overfor Journalisten kritiserte Bergestuen mediene for å være for snille i dekningen.

Les også: – Journalister var for snille i dekninga av Baneheia (18. desember 2017)

Journalister under første dag av rettssaken i 2001. Foto: Erling Hægeland/Dagbladet

Torsdag samtalet Jahr og Bergestuen om boka foran et sekstitalls fremmøte, deriblant flere anerkjente gravejournalister fra VG og Dagbladet, på et møte i Oslo.

Bergestuen mener medier må undersøke om det som er publisert hittil om saken står seg i dag. Og at de bør granske det som hevdes å være nye bevis.

– Man kan ikke avfeie ny informasjon eller si at det er prøvd i retten. Den holdningen til rettsapparatet er ikke sunn. Vi vet for eksempel mer nå enn det som kom frem i retten. Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen for å se om det vi har trodd og gjort er riktig, sier Bergestuen til Journalisten.

Det har selvfølgelig offentlighetens interesse

Alle kjenner den hjerteskjærende saken. 19. mai 2000 ble 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen blir i to rettsinstanser dømt for drapene. Andersen får 19 års fengsel og er nå løslatt på prøve. Kristiansen får 21 års forvaring, og slipper derfor neppe ut uten å innrømme skyld for det han er dømt for. Førtnevnte innrømmet drap, sistnevnte har aldri gjort det.

En gang i løpet av første halvår, kanskje allerede i vinter, tar Gjenopptakelseskommisjonen stilling til den siste begjæringen. Denne gang med tidligere forsvarer og bistandsadvokat Siv Hallgren som ny leder.

– Litt spekulativ

Ansvarlig redaktør Eivind Ljøstad i Kristiansand-avisen Fædrelandsvennen følger debatten som nå pågår. Han har lest boken som han beskriver som interessant å lese. Redaktøren har også samtalet med forfatteren.

– Jeg opplever at Jahr er veldig overbevist om dette. Han mener det sitter en uskyldig mann dømt. Og om så skulle være tilfelle er det en rettsskandale av dimensjoner. Det har selvfølgelig offentlighetens interesse, sier Ljøstad.

– Men boken har noen svakheter og er litt spekulativ. Jeg mistenker ham for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld.

I dag er ikke redaktøren like bombastisk i sine uttalelser som i lederen han satte på trykk for drøyt tre år siden. Ljøstad jobbet i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet, og sier at han derfor ikke har like stor nærhet til saken som mange andre i avisen.

Hans ambisjon er ifølge ham selv å prøve å se på saken med friske øyne. Han er nå mest fascinert av skråsikkerheten på begge sider.

– Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker. Jeg syns for mange pressefolk har uttalt en skråsikkerhet om at Viggo Kristiansen er skyldig. Og på samme måte reagerer jeg på Bjørn Olav Jahr og andre som er skråsikre på at han ikke kan ha gjort det.

Eivind Ljøstad er sjefredaktør i Fædrelandsvennen. Arkivfoto Journalisten

Han vil ikke kommentere om noen i redaksjonen jobber med saken nå, med henvisning til at han ikke kommenterer upubliserte ting.

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at vi er opptatt av dette. Det er sterke følelser og meninger om saken på begge sider. Og det er fordi det er tvil. Så lenge dommen i hovedsak er basert på den enes tilståelse vil det alltid være rom for tvil. Det er en ganske allmenn oppfatning. Denne saken vil kanskje aldri bli avklart med mindre en av de to endrer forklaring.

– Mener du boken aktualiserer det at medier bør gå inn i saken?

– Så lenge saken fortsatt er preget av tvil, vil det for alles del være bra om den tvilen kan reduseres.

– Skal redaksjoner slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller skal de ettergå dem?

Det er rom for å stille spørsmål

– Det er mange som mener vi må sette en stopper og ha respekt for det rettssystemet vi har. Jeg mener en redaksjon aldri skal slå seg til ro med det. Så lenge det er grunnlag for å stille spørsmål må man fortsette med det.

Ljøstad mener kjernen i saken er at det er to motstridende forklaringer.

– Man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen. Da er det rom for å stille spørsmål.

– Trengs det nye øyne på saken, eller de som kan alle detaljene?

– Jeg deler ikke premisset om at dette er en motsetning. Det handler om interesse og vilje til å gå inn i det. Uansett er det en fordel både med historiske og friske øyne på saken.

Hensynet til pårørende

Bergestuen var under debattmøtet torsdag opptatt også opptatt av ikke å glemme hensynet til de pårørende i saken.

– Vi må også forstå den belastningen det har for de pårørende hvis saken kommer opp igjen og Viggo Kristiansen blir frikjent, sa Bergestuen.

Svein Tore Bergestuen. Foto: Glenn Slydal Johansen

I november publiserte A-magasinet en reportasje om de som aldri gir opp å få saken sin gjenopptatt. Der uttalte Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie, at hun ikke kan kan se at det er nye bevis i saken som skal føre til gjenopptakelse.

– Hvordan kan du være sikker på at dommen er riktig? spør A-magasinet Austegard.

– Jeg har fulgt saken i to ganger seks uker i retten. Jeg har lest alt av dokumenter. Jeg har stor tiltro til det som ble gjort for 17 år siden og er overbevist om at de rette er dømt.

Journalisten har spurt Austegard om hva hun vil si til medier som vurderer å gjøre noe på saken.

– Hvis det foreligger nye bevis av vekt har selvsagt enhver journalist et ansvar for å gå inn i en sak. Hvis det kun er konspirasjonsteorier og det ikke foreligger nye bevis av vekt, så er det journalistisk dårlig håndverk å gå inn og bare lage fuzz rundt en sak der det ikke foreligger et reelt grunnlag, er alt Austegard vil si til Journalisten.

Bevegelse

Journalisten har forsøkt å finne journalister eller redaksjoner som nå gjør det Bergestuen etterlyser, nemlig å se på saken på nytt. Det har ikke lyktes.

Drama uten like

– Det er bevegelse i enkelte redaksjoner, som er veldig positivt. Men de snakker ikke så høyt om det. Er det ikke sånn journalister jobber? De vil grave først, sa Bergestuen på møtet torsdag.

Til Journalisten sier han at han har hatt kontakt med journalister som har spørsmål knyttet til det som skjedde.

– Men stigmaet knyttet til saken er stort. Man blir stemplet som konspiratoriker hvis man tar et nytt standpunkt på dette. Det ligger så sterkt i bevisstheten at Kristiansen er skyldig at det er krevende å si noe annet.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen opplyser overfor Journalisten at de ikke har noen konkrete planer om å gjøre journalistikk på Baneheia nå, men at de som alltid gjør løpende vurderinger.

Redaktør Ljøstad vil altså heller ikke kommentere om de planlegger å publisere noe om saken i forkant av at Gjenopptakelseskommisjonen behandling. Men han viser interesse når Journalisten nevner samtalemøtet mellom Jahr og Bergestuen. Og dersom saken blir gjenopptatt, er Ljøstad klar på at medier må gå inn i saken.

– Da blir det et drama uten like, og det kommer til å bli massivt. Hvis den blir avvist enda en gang tror jeg det er over. Jeg tror det mest sannsynlige er at den blir forkastet nok en gang, men jeg kan ikke se bort fra den blir gjenopptatt.

– Mener du den bør bli gjenopptatt?

– Jeg er spent, og mer spent enn tidligere ganger.

DNA-spor er noe av det som diskuteres i saken.
Faksimile VG 26. oktober 2000

Mulig forhåndsdømming

Dagbladets tidligere journalist Eivind Pedersen er den eneste av 27 spurte journalister som dekket saken, som i en undersøkelse fra 2010 svarte at han mener dommen mot Kristiansen er uriktig. Dagbladet ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) av Austegard, som beskyldte Pedersen for å ha blandet roller ved å jobbe på oppdrag for drapsdømte og hans advokat. Avisen ble frikjent, men Pedersen skrev ikke mer om saken i ettertid.

Les også: Dagbladet alene på banen (27. august 2010)

Undersøkelsen ble gjennomført av rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag (NJ) og psykolog Gjermund Tveito. Journalistene ble blant annet spurt om de hadde opplevd etiske dilemmaer under dekningen som de hadde tenkt over i ettertid. I de tidligere upubliserte og anonyme svarene uttrykker flere bekymring for Kristiansens rettssikkerhet:

– Jeg/vi stilte ikke nok spørsmål ved indisiene som førte til at Viggo ble kjent skyldig. Jeg er overbevist om at han sitter som fortjent, men vi burde utfordret mer, spurt mer og grav mer sjøl svarer én.

– Det var vanskelig å unngå at Viggo Kristiansen ble fremstilt som skyldig før domfellelse, all den tid bevisene mot ham var så sterke, mener en annen.

– Forhåndsdømmingen er et etisk dilemma. En samlet norsk presse kjørte massiv dekning hvor begge de tiltalte ble identifisert i tusenvis av innslag i etermediene og artikler i aviser og på nett. Det bidrar selvsagt til å skape en opinion mot de, skriver en tredje.

I forkant av rettssaken ble mediene oppfordret av pårørende og bistandsadvokater om ikke å fortelle for mye om detaljene, blant annet fra selve drapet. Det mener flere var problematisk, blant annet fordi det skapte unødige rykter om hvordan jentene var blitt drept.

– Det vanskeligste var å vite hvor mye man kunne skrive, hvilke detaljer man kunne gjengi – særlig når du etter hvert er så langt inne i saken selv, utdyper en.

– Mange trodde barna var blitt utsatt for enda verre vold enn hva som var faktum.

– Jeg opplevde enigheten blant journalistene om hvordan saken skulle dekkes – hva som skulle skrives og hva som skulle forbli i rettslokalet – som så sterk at man la begrensninger på seg selv som journalist, svarer en annen.

Mediene fikk kritikk fra statsadvokat og aktor Edward Dahl høsten etter den første rettsaken. Han mente de hadde vært for tilbakeholdne med detaljer.

Les også: Baneheia-aktor: Pressen for tilbakeholden (1. september 2001)

Dårlig samvittighet

Før jul i fjor ble boken og Bergestuens innlegg diskutert i Dagsnytt 18. Der ble tidligere rettskommentator for Dagbladet, Halvard Conrad Hanssen, nevnt som en som nå uttrykker tvil. Under ankebehandlingen i Agder lagmannsrett i 2002 skrev Hanssen om hvor uberørt Viggo Kristiansen var i retten og hvordan det virket som sakens alvor ikke hadde gått opp for ham.

– Hva Kristiansen vet, har jeg ikke lov til å spekulere på, men alle som hører ham, skjønner at han har noe å skjule, skrev Hanssen.

Til Journalisten i dag sier Hanssen at han lenge har hatt dårlig samvittighet for hvordan han selv behandlet Kristiansen.

Ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent

– Jeg behandlet ham tøft. Når det gjelder gjenopptakelsesmanien er det greit for meg å ta opp igjen saken hvis bevisene er så sterke som noen sier. Men min oppfatning den gangen var at det var veldig vanskelig å forestille seg at han ikke hadde gjort det. Det var umulig å forestille seg at noen andre kunne ha gjort det, sier Hanssen.

– Hva mener du med at du behandlet ham tøft den gangen?

– Jeg var ikke like tøff i andre saker. Baneheia ble sett på som en uinteressant rettssak fordi resultatet var så gitt. 

– Bidro mediene til det trykket?

– Jeg vet ikke. Jeg fikk voldsom ros i avisa for det jeg skrev. Og når arbeidsgiveren gir ros, vet jeg at man skal være veldig skeptisk, sier han og ler mildt.

Trenger ikke grave

Hanssen deler ikke et syn om at saken ikke ble dekket fra alle sider den gang.

– Mediene dekket Baneheia-saken godt. Det var en massiv dekning. Alle sider kom fram. Det var ikke en ting som ikke ble nevnt. Ikke en stein som ikke ble snudd. Det er ikke noen som unnlot noe.

– Deler du etterlysningen om å grave mer?

Alle sider kom fram

– Nei, jeg ser ingen grunn til å grave noe mer. Det mobilbeviset var jævlig kinkig, men det ble skrevet mye om. Jeg husker jeg på et tidspunkt stod utenfor rettshuset og røkte. De andre løp inn fra en pause, men jeg sa at jeg tar en røyk til, for selv ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent.

Bergestuen sier at han selv ikke oppfatter at han har snudd i saken. Han sier han bare har skrevet om noe han mener er viktig. Hans interesse for saken sier han kom etter å ha lest boka.

– Du fikk ikke boka tilsendt av forlaget?

– Nei, jeg kjøpte den, leste den og tok så kontakt med Jahr. Så forklarte jeg ham at jeg var rystet og bad om dokumentene han hadde. De ville han dele.

Denne uken ble det kjent at Jahr lager TV-serie om sin forrige bok om Birgitte Tengs-saken.

– Dere lager ikke TV-serie om Baneheia-saken?

– Nei. Jeg har blitt spurt om andre ting rundt dette, men ikke gått inn i denne saken på annen måte foreløpig.

Kristine Foss i Norsk Presseforbund. Arkivfoto: Journalisten

Domstolene er makta

Kristine Foss er offentlighetsekspert og jobber som jurist i Norsk Presseforbund, der hun blant annet hjelper journalister med å få innsyn. Hun understreker at hun ikke utleverer navn på de hun bistår under arbeid av saker, men bekrefter at hun ikke har hjulpet noen med å få ut politi- eller etterforskningsdokumenter i Baneheia-saken.

– Men jeg ville absolutt bistått med å få innsyn i dokumenter om den saken om noen hadde ønsket det.

Det er viktig å ettergå både boken og saken

Hun forteller om økt interesse for gamle drapssaker det siste året, trolig på grunn av true crime-sjangeren og podkaster som Serial, Making a Murderer og VGs Uløst her hjemme.

– Det er mer interesse for å stille spørsmål ved avsagte dommer. Det tenker jeg er bra, og det er et felt vi ønsker å jobbe mer med.

Men det er vanskelig å få innsyn. Det er ikke slik her i landet som i Sverige at redaksjoner har krav på å få innsyn i alle etterforskningsdokumenter når det tas ut en tiltale i en sak. Dermed er det skjønnsregler knyttet til det, som at politiet kan nekte innsyn av hensyn til sensitive opplysninger i materialet. Og det er forskjeller fra politidistrikt til politidistrikt.

Når det gjelder Baneheia-saken mener Foss at det er en viktig sak med stor betydning og særlig offentlig interesse.

– Boka har gitt den ny aktualitet. Det er viktig å ettergå både det som kommer fram i boka og selve saken.

– Er det fra et journalistisk ståsted slik at en sak er «avgjort» når flere rettsinstanser har vurdert og avgjort en sak?

– Nei, det er jo ikke det. Man skal ikke slutte å stille spørsmål fordi en del av samfunnet gjør det. Men det er og noe man skal ta hensyn til når man går inn i en sak. Man må ikke bikke over til andre siden. Det er viktig også å få fram at en sak er avgjort i kanskje flere rettsrunder. Hvis man er veldig kritisk og får med mange motforestillinger, må man også få fram det som retten bygde på. Men jeg tenker det er pressens oppgave å ettergå makta, i saker som er behandlet og ikke gjenopptatt. Og domstolene er også en del av makta.

Manglende medieforskning

Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2003 som en følge av straffesaken mot Per Kristian Liland. Ifølge Store Norske leksikon var han blitt uriktig domfelt for dobbeltdrap og hadde sonet en lengre fengselsstraff.

Journalistprofessor emeritus Rune Ottosen ved universitetet OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) skrev for en måneds tid siden et blogginnlegg om justismord og medienes rolle. Han understreker at han kun bruker begrepet justismord om saker som er gjenopptatt og der ny prøving har frikjent den tidligere dømte.

Ottosen sier at et par av studentene hans denne våren har ønsket å skrive om Baneheia-saken i lys av debatten som nå går. Fra før er det lite forskning på mediedekningen av saken.

– Krimjournalistikk har ikke vært et veldig prioritert område for forskning, sier Ottosen.

Rune Ottosen. Arkivfoto Journalisten

En som har forsket noe på saken er førsteamanuensis Lars Arve Røssland ved Universitetet i Bergen. Han skrev i en bok i 2003 at samfunnet har en tendens til mindre kritisk distanse til teknikker, som DNA eller mobil, på tidspunktet da teknikken er ny enn senere. Bevisene det er strid om i Baneheia-saken er DNA-funn, en teknikk som var ny i Norge på 1990-tallet, og hvorvidt Kristiansens mobil, og den trafikken som gikk ut og inn av den i tidsrommet for ugjerningene, kan ha vært innenfor eller utenfor dekningsområdet av en sender i området. Røssland slår i sine undersøkelser av medieomtalen slår fast at tvilen om både mobilsporet og DNA-beviset var med i dekningen.

– Men tvilen har en mindre plass enn fokuset på viktigheten av dette i etterforskningen. DNA-analytikerne på RMI (Rettsmedisinsk Institutt, journ.anm.) blir personifiserte og gjort til en slags helter i jakten på de bestialske morderne og overgriperne i Baneheia, skriver Røssland i en e-post til Journalisten.

Medieforskeren opplyser videre at det er mulig å lese om lettelsen i befolkningen da arrestasjonene kom i september. «I Baneheia-saken var vinklingen klar fra første stund: Viggo Kristiansen ble demonisert, Jan Helge Andersen ble gjort til den ynkelige løpegutten til Kristiansen,» skrev han i boka Kriminelt fra 2003.

– Det er mange som er blitt overrasket over den reelle fysikken til de senere dømte i saken, i lys av de bilder som ble tegnet av dem underveis. Dette bildet ble forfattet av politi og påtalemakt, men ble i stor grad videreført av media. Allerede ved arrestasjonene i september var det kommentarartikler som så godt som la til grunn at de rette personene var tatt, lenge før etterforskningen var over og lenge før rettssaker var gjennomført og avsluttet, skriver Røssland til Journalisten.

Førte rettsdagbok

Journalistprofessor Ottosen har denne uken lest Jahrs bok.

– Jeg syns boken godtgjør at saken fortjener en ny behandling.

– Men motargumentet er at saken er vurdert av to rettsinstanser?

– Jeg syns det virker som hele saken ble underbelyst i retten slik jeg leser boka.

På spørsmål om mediene bør gå inn i saken, og hva de i så fall bør gjøre, sier han at de for eksempel kan etterprøve eget arbeid.

– Nå som denne boken er kommet som en såpass sterk ytring, kan redaksjoner benytte anledningen og se på egen dekning. Det jeg har lest er såpass tankevekkende at det bør vekke interesse blant journalister. 

Trond Solvang.

Det er ikke krimjournalist Trond Solvang i TV 2 enig i. Han har også lest Jahrs bok, og mener det er mye som utelates der. Solvang er blant journalistene som trolig kjenner saken best ettersom han dekket den fra de to jentene forsvant, gjennom to rettsrunder og har fulgt saken helt til i dag.

– Det som er litt dumt er at man tydeligvis ikke har satt seg godt nok inn i dekningen fra den gangen. Det var mye kritisk journalistikk, mange intervjuer og mange kritiske vinklinger. Man fremstiller det som at en gjeng journalister gikk i flokk. Men jeg har gått tilbake og sett, og jeg er stolt av den jobben vi gjorde.

Solvang satt i retten og førte egne referater i en dagbok, som han lånte ut til en tidligere bok om Baneheia-saken. Med sin kjennskap til saken, blir han alltid spurt internt i mediehuset når det er ny utvikling.

– TV 2 har valgt ikke å omtale de siste begjæringene. For å gjøre det må komme noe nytt i saken. Det må komme opp vesentlig nye opplysninger, og det har det ikke, mener jeg. Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten.

– Problemet med Bjørn Olav Jahr og Svein Tore Bergestuen er at de ikke var i retten.

– Men er det umulig for journalister å gå inn i en sak hvis de ikke har vært i retten?

– Nei, men det kompliserer. Utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine. Det er en totalpakke som man ikke får med seg hvis man ikke leser papirene.

Han sier at det var mange TV 2-journalister på saken og at de daglig diskuterte hva de kunne gjøre. TV-kanalen ble i 2007 dømt til å betale 250.000 kroner i oppreisning til en mann som følte seg uthengt som mistenkt.