Advertisements

Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker finner det nødvendig å sjekke DNA-bevisene på ny

Dette skriver TV2 HER

Nye DNA-tester kan føre til at Baneheia-saken gjenopptas

NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet.
NYTT BREV: Dette brevet viser at DNA-prøvene blir sendt til nye undersøkelser i utlandet. Foto: NTB scanpix / Privat
Viggo Kristiansen har hele veien nektet for at han har noe med drapene i Baneheia å gjøre. For sjette gang begjærer han saken gjenopptatt, og nå er håpet større enn noen gang, mener advokat Arvid Sjødin.

Om kvelden den 19. mai i år 2000 dro to jenter for å bade i Baneheia i Kristiansand. Ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen kom aldri hjem.

Etter badeturen ble de tatt med opp i skogen. Der ble de seksuelt misbrukt og drept.

Drapet rystet hele Norge. Presset på politiet var enormt, og det ble ikke mindre etter hvert som ukene gikk uten at noen ble pågrepet for de bestialske handlingene.

Det skulle gå nesten fire måneder før to unge menn som bodde like i nærheten av Baneheia ble pågrepet. Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) ble arrestert omtrent samtidig og senere dømt.

Dommen falt i Agder lagmannsrett i 2002. Kristiansen fikk 21 års forvaring, Andersen fikk 19 års fengsel.

Baserte seg på forklaring

Viggo Kristiansen, som i dag har blitt 39 år, har hele tiden nektet for at han hadde noe med drapene å gjøre. Jan Helge Andersen forklarte imidlertid at Kristiansen var hjernen bak drapene, og at han han ble truet inn i situasjonen av sin daværende kamerat.

Dommen mot Kristiansen er i stor grad bygget på Andersens forklaring.

Flere har i senere tid kritisert politiets etterforskning og grunnlaget for dommen. En av dem er forfatter Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet».

Der går han etterforskningen i sømmene, og hevder at Kristiansen må være uskyldig dømt.

Kritikk

Kritikken går i stor grad ut på tre ting:

  • At politiet, og senere retten, la for stor vekt på Andersens forklaring.
  • At man ikke har funnet tekniske bevis som med sikkerhet knytter Kristiansen til åstedet, for eksempel er det ikke funnet DNA fra ham på åstedet.
  • At man ikke la stor nok vekt på det såkalte basestasjonbeviset: Kristiansens telefon skal ha vært i aktivitet og koblet til en basestasjon nær hans hjem. Dette mener forsvaret beviser at han ikke kan ha vært i Baneheia mens drapene skjedde.

Politiet har imidlertid funnet DNA-bevis på åstedet som tilhører Jan Helge Andersen.

Brevet som gir håp

Fem ganger har Viggo Kristiansen begjært saken sin gjenopptatt. Like mange ganger er det besluttet at saken ikke skal gjenopptas.

Nå er saken begjært gjenopptatt nok en gang.

Denne gangen har Kristiansen et håp om å vinne frem. Det forteller 39-åringens advokat, Arvid Sjødin.

TV 2 har fått tilgang til et brev som er sendt fra kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker til partene i saken. Der orienterer kommisjonen om fremdriften i behandlingen.

BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.
BREVET: Dette brevet er sendt fra kommisjonens leder til påtalemyndigheten og bitandsadvokatene i saken.

Den dag i dag finnes det DNA-materiale fra åstedet som fortsatt er i behold. DNA-ekstraktene som gjenopptakelseskommisjonen nå vil få analysert ble sikret fra de to jentene, og de ble også analysert i år 2000 uten at man fant annet enn DNA fra jentene selv.

– Formålet med undersøkelsene vi gjør nå er å avklare om man ved hjelp av nyere analysemetoder kan finne fremmed DNA i disse prøvene, og også om mulig hvem de i så fall tilhører, sier kommisjonens leder, Siv Hallgren, til TV 2.

Hun understreker at det har skjedd mye med teknologien siden 2000, både med bruk av analyseinstrumenter som kan gi bedre svar på dårlige prøver og kjemiske metoder som gir bedre resultater.

I brevet fra kommisjonen fremgår det at de vil analysere ekstraktene på nytt ved et egnet laboratorium i utlandet.

– Kanskje ny teknologi kan gi flere svar enn vi har fått til nå. På generelt grunnlag kan jeg si at fravær av DNA ikke er et utelukkelsesbevis – det betyr kun at man ikke finner DNA fra en mulig gjerningsperson i det analyserte materialet, sier Hallgren.

Kan gi flere svar

At DNA-ekstraktet nå sendes til nye undersøkelser gir grunn til optimisme, mener Kristiansens advokat.

– Dette er et tegn på kommisjonen endelig tar saken på alvor. Viggo Kristiansen vet at han aldri var på åstedet, og han vet at dette DNA-materialet ikke tilhører ham, sier Arvid Sjødin.

Hvis undersøkelsene nå avdekker at man ikke finner DNA som stammer fra Viggo, kan man slå fast at hans DNA fra Kristiansen ikke er funnet på de to døde jentene. Sjødin mener at det da vil være umulig for kommisjonen å avvise en gjenopptakelse av saken.

Kommisjonens leder, Siv Hallgren, kan ikke svare på om DNA-prøvene i seg selv vil være nok til at de beordrer saken gjenopptatt.

Hun forteller at de også gjør flere undersøkelser i Baneheia-saken, men ønsker ikke å kommentere hva de går ut på.

Sitter i fengsel

– Hva må til for å få en sak gjenopptatt?

– Det er flere ting, men det må være nye bevis eller omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse, sier Hallgren.

Kommisjonen forventer at de vil komme med sin avgjørelse i løpet av senhøsten.

I mellomtiden sitter Viggo Kristiansen fortsatt på Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Han har vært sperret inne i 18 år, og 39-åringen nekter å begjære seg løslatt selv om han kunne ha gjort dette for flere år siden.

– Viggo Kristiansen har sagt at han ikke forlater fengselet før han frikjennes eller blir kastet ut med makt, sier advokat Sjødin.

Anmeldt

Familien til Jan Helge Andersen har reagert sterkt på Bjørn Olav Jahrs bok. I fjor politianmeldte de Sjødin for å ha gitt Jahr innsyn i sakens dokumenter.

– Det er foreløpig ikke skjedd noe nytt i denne saken, men jeg vet Sjødin har vært inne til avhør, sier familiens advokat Sverre Nordmo til TV 2.

Familien mener Sjødin brøt taushetsplikten da han delte sakens dokumenter med forfatteren.

– Hvordan reagerer familien til Andersen på at saken stadig blir forsøkt gjenopptatt?

– De har ikke noe spesielt syn på det. De vil helst legge saken bak seg og leve livene sine, men de kan heller ikke hindre det, sier han.

Jan Helge Andersen ble løslatt i januar 2016, og bor på hemmelig adresse.

​De pårørende til de to jentene som TV 2 har vært i kontakt med, har ikke ønsket å kommentere saken.

Advertisements

Forfatter Bjørn Olav Jahr med viktig kommentar til fagbladet Journalistens sak om Baneheiadrapene

Bjørn Olav Jahr. Foto: Glenn Slydal Johansen

Drapene i Baneheia

Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

PUBLISERT:  KL: 10:11 – OPPDATERT:  KL: 10:11

Det er gledelig at Journalisten i kjølvannet av min bok, Drapene i Baneheia, lager en større sak om medienes holdning til domfellelsen av Viggo Kristiansen. Kristiansen ble dømt som hovedmann bak drapene på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia 19. mai 2000. Jeg har skrevet en bok om hvorfor dette er feil. Etter en del tidlig motstand blant journalister som dekket saken, er det interessant at arrangører og redaksjoner som ønsker å ta debatten videre faktisk sliter med å finne «motstemmer». Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

Færdrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad er blant disse. Det eneste han er sikker på, sier han, er at han ikke er sikker. Samtidig er han fascinert over skråsikkerheten på «begge sider», og at mistenker meg «for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld». Jeg skulle ønske at han hadde blitt bedt om å utdype sitatet. Jeg er nysgjerrig på hva slags forståelse sjefredaktøren for Sørlandets største avis har av de reelle bevisene i saken. Han utviser i mine øyne mangelfull forståelse for disse når han uttaler at «man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen». Jeg skal selv forsøke å oppsummere skråsikkerheten fra «begge sider».

Skråsikkerhet

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens uskyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Mobilbeviset. Kristiansen har omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted gjennom en basestasjon som beviser at han ikke var i nærheten av åstedet. Dette er et utelukkelsesbevis.

2. DNA-bevisene. Tidlig funn av Jan Helges Andersens kjønnshår og senere DNA-analyser basert på sædfunn knytter ham udiskutabelt til ugjerningene. Politiets tidlige påstander om DNA-funn som knytter Kristiansen til åstedet er tilbakevist.

3. Analyse Jan Helges Andersens avhør. Disse er forurenset av et forutinntatt politi, og fulle av både løgner og logiske brister. Andersens rekonstruksjon var en farse.

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens skyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Saken ble grundig behandlet i to rettsinstanser, så dommen må være riktig. Saken har senere vært prøvd gjenopptatt så mange ganger at det kan ikke være mer nytt.

2. Tiltro. Det kan ikke være mulig at politi, påtalemakt, domstoler og presse alle gjør feil og forleder samtidig. De som hevder noe annet er vel konspiratoriske.

3. Andersen og Kristiansen er observert sammen i utkanten av Baneheia noen timer før ugjerningene og hjemme hos Kristiansen noen timer etter ugjerningene.

Beviser

Journalistens reporter stiller Ljøstad flere gode spørsmål, blant annet om det er slik at redaksjoner skal slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller om de skal ettergå dem. Ljøstad forsikrer at en redaksjon aldri skal slå seg til ro, og at man skal stille spørsmål så lenge det er grunnlag for det. Før han – nærmest i samme åndedrag – uttaler at han tror det er «over» om Viggo Kristiansens sak igjen blir avslått. Dette vitner dessverre ikke om en redaktør klar til å handle. Det er uforståelig om Gjenopptakelseskommisjonen igjen avslår Kristiansens begjæring om gjenåpning. Skulle det likevel skje, er det – i mine øyne og mer enn noen gang – behov for en kritisk presse. For slikt har virkelig vært mangelvare i denne tragiske drapssaken.

TV2-journalist Trond Solvang, som dekket saken fra jentene forsvant og i de påfølgende rettsrundene, mener motsatt. Han hevder at det ble gjort mye kritisk journalistikk underveis. Solvang mener også at «utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine». Dette skjønner jeg ikke.

Enda mindre forstår jeg hans uttalelse om mobilbeviset. «Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten», sier Solvang, og fornekter både fysikk og vitenskap. Kristiansand byrett mistolket også mobilbeviset under deres behandling i 2001. Fakta er at Viggo Kristiansen hadde omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted, og det gjennom en basestasjon som aldri har «snakket med» åstedet. Det er det derimot seks andre basestasjoner som gjør. Solvang tror åpenbart ikke 2018-øyne kan tolke mobilbevis bedre enn det som ble gjort i 2001. Jeg krysser fingrene for at Gjenopptakelseskommisjonen legger seg på motsatt linje. Det er på høy tid.

Bjørn Olav Jahr er journalist, forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal. Han ga i fjor ut boken «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet.»

Sensajonell analyse av DNA-beviset i Baneheiasaken underbygger kravet om gjenopptakelse

Dommen i Kristiansand Byrett og Agder Lagmannsrett viser at DNA spilte en stor rolle til å få Viggo Kristiansen dømt.

Den viste, ifølge Rettsmedisinske Institutt (RMI),  at det var «sikkert» at to menn hadde vært på åstedet. Imidlertid var resultatene svært svake, blant annet fant man kun et allel (del av DNA) som bare kunne bekrefte at DNA hadde treff på 56,4 % av landets mannlige befolkning – altså ingen “treff” på enkeltpersoner.

Idag kreves det  14-16 alleler i et fullverdig resultat som har bevisverdi for domfellelse.

Siv Ing Hallvard Sivertsen har gjennomført en analyse av de ulike DNA-rapportene og den informasjon som ble gitt til offentligheten og i to rettsinstanser. Det fremkommer da en rekke spørsmål som det er påkrevd at ansvarlige personer svarer på.

Han tilskrev i november 2017 senior ingeniør Bente Mevåg (RMI) og sendte kopi til lagmann Asbjørn Nes Hansen og politiinspektør Arne Pedersen.

Ingen av dem har enda svart på henvendelsen.

Vi offentliggjør derfor brevet og analysen i sin helhet nedenfor.

___________________________________________________________________________________

Bergen 9.11.2017

Bente Mevåg
Avdeling for rettsmedisinske fag
Oslo universitetssykehus HF
Postboks 4950 Nydalen
0424 Oslo

NOEN SPØRSMÅL VEDRØRENDE DNA-BEVISET I BANEHEIASAKEN

Som du kanskje kjenner til har jeg skrevet en rapport om mobiltelefonbeviset i Baneheiasaken. Der mener jeg å kunne påvise at dette er et utelukkelsesbevis. Viggo Kristiansen kan ikke ha begått de forbrytelsene han er dømt for fordi han ikke kan ha befunnet seg på åstedet da disse forbrytelsene fant sted. Det er nå levert inn en ny gjenopptakelsesbegjæring der den nye gjennomgangen av mobilbeviset ser ut til å ha fått en vesentlig plass.

Jeg har nå funnet ut at jeg vil prøve å sette meg inn det såkalte DNA-beviset, som ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle for utfallet av saken. Jeg har jo ingen spesielle kunnskaper innenfor dette fagfeltet, jeg er sivilingeniør med hovedfag i fysikk og faglig bakgrunn fra kringkasting, men jeg har en del generelle kunnskaper om vitenskapsteori, verifisering av testresultater og sannsynlighetsberegning som kan være relevante for en vurdering av DNA-beviset.

Jeg har en del spørsmål til deg som den oppnevnte sakkyndige på dette området. Jeg har prøvd å sette meg inn i denne saken slik den sto da den ble behandlet i rettssystemet. Jeg har forstått at det i ettertid er foretatt nye undersøkelser uten at resultatene fra 2000 ser ut til å la seg gjenskape, men jeg kan ikke si at jeg har satt meg særlig grundig inn i dette. Mitt anliggende er å forsøke å skaffe meg klarhet i hvordan DNA-beviset sto da denne saken gikk for retten.

Jeg har hatt anledning til å sette meg inn i følgende dokumenter:

  • Rapporten fra Santiago de Compostela, datert 23.11.2000
  • Norsk oversettelse av den samme rapporten
  • Rapport fra RMI datert 22.1.2001
  • Tilleggsrapport fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002
  • Politiets påtegninger ifm fengslingsmøter for Viggo Kristiansen
  • Forhørsrettens kjennelser
  • Dommen i byretten
  • Dommen i lagmannsretten
  • Diverse pressereferater fra de to rettssakene

Mine første spørsmål gjelder tilleggsrapporten (suplementary report) fra Santiago de Compostela datert 20. desember 2002. Denne er åpenbart feildatert. Av den kopien jeg har fått tilgang til går det frem at den er sendt på faks fra RMI den 29.1.2002 og fremlagt for Agder Lagmannsrett den 30.1.2002. Altså 14 dager etter at du avga forklaring som sakkyndig. Hos politiet er den journalført den 19.3.2002.

Kan du bekrefte hva som er korrekt datering av denne rapporten?

På hvilken måte ble innholdet i denne rapporten gjort kjent for retten?

Så til hovedrapporten fra Santiago de Compostela.

Jeg har forstått det slik at Universitetet i Santiago de Compostela ble koblet inn fordi det ved de undersøkelsene som ble gjort ved Rettsmedisinsk Institutt ikke var mulig å finne DNA fra andre enn ofrene. Dette fordi det var gått for lang tid før barna ble funnet slik at DNA-molekylene fra en gjerningsmann var gått i oppløsning. I Santiago de Compostela hadde de slik jeg har forstått det utviklet en metode for å identifisere markører for DNA fra Y-kromosomet som fremdeles var intakte. Dersom man klarte å identifisere tilstrekkelig mange markører kunne disse settes sammen til en mer eller mindre komplett DNA-profil.

I rapporten fra Santiago de Compostela blir det henvist til to funn. Det ene er en identifikasjon av en DNA-markør i prøver fra det eldste av ofrene som stemmer med den DNA-typen Vigge Kristiansen har, men som ikke stemmer med Jan Helge Andersens DNA-type. Den DNA-typen Kristiansen har for denne DNA-markøren deler han med 54,6 % av den norske mannlige befolkning, så noen sikker identifikasjon utgjør det åpenbart ikke.

Det andre funnet blir beskrevet som et mulig blandingsprodukt av DNA fra to forskjellige menn, som ble gjort i prøver fra det yngste av ofrene, der ingen av de to siktede kan utelukkes som bidragsytere.

Disse to funnene ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle i de to rettssakene. Så et vesentlig spørsmål blir hvor sikre disse funnene kan sies å være.

I en påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen til Kristiansand forhørsrett i forbindelse med nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen datert 6.11.2000, altså før rapporten fra Santiago de Compostela foreligger, heter det:

«Politiet har også fått bekreftet fra Rettsmedisinsk Institutt v/avd.sjef Bente Mevåg at det i forbindelse med analyser av biologisk materiale som analyseres i Spania, har kommet positiv bekreftelse på at sæd funnet i et av barna stemmer med siktedes DNA. Dette knytter siktede med 100% sikkerhet til åstedet og de straffbare handlingene som ble begått mot barna

«Den foreløpige skriftlige rapporten fra Spania vil foreligge i løpet av noen dager, har vi fått opplyst fra RMI

Når det gjelder den “positive bekreftelsen” med “100% sikkerhet” refererer Pedersen her til informasjon han har mottatt fra deg, så enten må han ha misforstått deg eller så må du ha misforstått den informasjonen du har mottatt fra de spanske rettsmedisinerne.

Det mest interessante sett fra mitt ståsted er imidlertid at Pedersen omtaler rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport.

Betyr det at det i tillegg til den eksisterende rapporten også finnes en endelig rapport?

Den 23.11.2000 foreligger rapporten fra Santiago de Compostela og også en norsk oversettelse av den samme rapporten.

Den 12.12.2000 ble det avholdt et møte mellom advokat Tore Pedersen, politiinspektør Arne Pedersen og politiavdelingssjef Magne Storaker for å gjennomgå innholdet i denne rapporten. I rapporten fra Storaker heter det:

«Før møtet hadde jeg en samtale med Bente Mevåg ved RMI for å få en bedre forståelse av innholdet i rapporten. Innholdet i rapporten ble så på møtet formidlet til adv. Pettersen

Et tilsvarende møte ble avholdt samme dag med advokat Ben Fegran.

Den 3.1.2001 blir det avholdt nytt fengslingsmøte for Viggo Kristiansen. Forut for dette møtet blir det fremlagt en ny påtegning av politiinspektør Arne Pedersen, datert 29.12.2000. I denne påtegningen heter det:

«I tillegg vises det til at politiet nå har mottatt en foreløpig rettsmedisinsk rapport fra undersøkelse av sædceller sikret under obduksjonen av de to drapsofrene. Det konkluderes foreløpig med at det er påvist DNA av samme type som hos mistenkte (betegnet som V048), jfr. dok. 03,09. I tillegg er det funnet et “blandingsmateriale” som også er forenelig med begge de to mistenktes DNA-typer, og det arbeides videre med denne analysen»

Vi ser at politiet også etter å ha mottatt rapporten fra Santiago de Compostela, og etter å ha vært i kontakt med deg, fremdeles omtaler denne rapporten som foreløpig og at de, når det gjelder den delen av analysen som gjelder funn av “blandingsmateriale”, er av den oppfatning at det fremdeles arbeides med dette i Spania.

I kjennelsen fra Kristiansand forhørsrett datert 3.1.2001 heter det:

«Retten har ved sin konkrete vurdering av bevisene angående hovedsiktelsen post II og III bl.a. lagt adskillig vekt på de funn av biologisk materiale som er gjort på åstedet. Herunder særlig at det er funnet sædrester på det eldste drapsofferet som – i følge rapport fra Instituto de Medicinal legal, Universitade de Santiago de Compostela av 23. november 2000, har en DNA-profil tilsvarende siktedes. De rettsmedisinske undersøkelsene på dette punkt er etter hva som er opplyst fullførte, og det foreligger således ikke gjenstående analysearbeid hva dette materialet angår.

Foruten ovennevnte funn av siktedes genetiske fingeravtrykk på det eldste av drapsofrene, har retten også vektlagt at det er gjort funn av et genetisk blandingsmateriale (sæd) også å det andre og yngste drapsofferet. Sistnevnte materiale er etter hva som er opplyst pr. dags dato ikke ferdiganalysert av ovennevnte spanske laboratorium

Vi ser altså at domstolen i sin kjennelse legger til grunn at det er gjort et sikkert funn av DNA som stammer fra Viggo Kristiansen og at dette funnet er ferdiganalysert. Domstolen legger videre til grunn at det fremdeles arbeides med å verifisere funnet av “blandingsmaterialet”. Spørsmålet blir da:

Er det korrekt at det fremdeles på dette tidspunktet ble arbeidet med å verifisere dette funnet av “blandingsmaterialet”? Hva kom i så fall ut av det videre arbeidet med denne analysen?

I en ny påtegning fra politiinspektør Arne Pedersen, denne gang til Statsadvokaten i Agder med anbefaling om tiltale, datert 25.1.2001, heter det:

«Politiet har ikke mottatt sluttrapporten fra analysene utført av de spanske rettsmedisinerne og det arbeides fortsatt med sædmateriale som er forenelig med begge de siktedes DNA. Rapporten vil bli ettersendt så snart den foreligger

Vi ser altså at så sent som 25. januar 2001 betrakter politiet rapporten fra Santiago de Compostela som en foreløpig rapport, og at de forventer å motta en endelig rapport i nærmeste fremtid. Så vidt jeg har forstått var det ingen direkte kontakt mellom etterforskerne og de spanske rettsmedisinerne så kilden til denne oppfatningen kan umulig være andre enn deg.

Så hva skjedde videre? Ble noen endelig rapport noen gang levert? Hva skjedde med de videre undersøkelsene av det meget omtalte blandingsmaterialet? Har du mottatt noe skriftlig materiale fra Santiago de Compostela som ikke er lagt frem for retten? Dersom du ikke har mottatt noen slik endelig rapport, har du i så fall fått en forklaring på hvorfor noen endelig rapport aldri ble levert?

Man behøver ikke å være spesielt konspiratorisk anlagt for at mistanken melder seg om at de spanske forskerne fikk resultater av de videre undersøkelsen av det biologiske blandingsmaterialet, men at disse resultatene svekket et allerede svakt funn i stedet for å styrke det, og at man derfor ikke så det hensiktsmessig å rapportere resultatet.

Når jeg studerer rapporten fra Santiago de Compostela slår det meg at denne faktisk gir inntrykk av å være en foreløpig rapport. I rapporten sies det eksplisitt:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

Den foreløpige karakteren av denne rapporten kommer også klart frem i den metodologien rapporten beskriver. I rapporten heter det:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

Det må i dette tilfellet bety at et enkeltresultat ikke kan tillegges vekt fordi det ikke kan verifiseres om det er et genuint resultat eller et artefakt, altså et tilsynelatende resultat. Kun ved gjentatte tester på det samme materialet vil man kunne få en mer eller mindre sikker bekreftelse dersom man får gjentatt det samme resultatet.

Dette ser vi i testene av sample 8 (C 25) for Y-STR markøren DYS391. Altså den prøven der man har funnet DNA av samme type som Viggo Kristiansens. Her har man gjennomført fem uavhengige tester av det samme materialet og fått det samme resultatet i fire av fem tester. Dette tyder jo på en sannsynlighetsovervekt for at det er et genuint resultat. Altså at det virkelig er funnet mannlig DNA her. Antallet tester er likevel lite, så noen overveiende sannsynlighetsovervekt synes ikke å kunne fastslås. Resultatet bekrefter jo heller ikke at et bekreftet funn av mannlig DNA stammer fra gjerningsmannen. Det kan skyldes forurensning.

Det naturlige ville være å gå videre med dette materialet for å verifisere, evt. falsifisere dette funnet. Her finnes det minst to måter å gå videre på: Den ene er å utvide antall tester til f.eks. 10 eller flere. Det vil være en egnet metode til å verifisere om det dreier seg om et ekte funn. Dette ser ikke ut til å være gjort.

Den andre metoden er å gjennomføre tilsvarende tester på det samme materialet også for andre markører. Eventuelle funn for disse markørene vil være egnet til å verifisere om dette er DNA som stammer fra en gjerningsmann eller om funnet skyldes forurensning. Gjør man funn for alle markørene har man så vidt jeg skjønner en komplett DNA-profil. Dette ser heller ikke ut til å være gjort. Det virker merkelig.

I analysen av sample 1 til 4 (rør m/estrahert DNA) er det foretatt undersøkelser av 7 Y-STRer: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. Det ble ikke funnet mannlig DNA i noen av disse undersøkelsene. I analysen av sample 5 – 8 (vattpinner) er det kun foretatt undersøkelser av Y-STRene DYS391 og DYS19, og bare i den første er det gjort et mulig funn av DNA. Det forholdet at det etter de resultatløse undersøkelsene av sample 1 til 4 ble gjort et potensielt funn i sample 8 skulle man jo tro ville være en sterk pådriver for å gå videre og gjennomføre tilsvarende undersøkelser også for de resterende 5 Y-STRene. Det er påfallende at dette ikke ser ut til å ha blitt gjort, og enda mer påfallende at rapporten ikke gir noen begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort. Det bekrefter inntrykket av en foreløpig rapport. Man har rapportert de første usikre funnene, mens det er underforstått at man jobber videre med å verifisere disse.

Og noen slike tester ser ut til å være utført. Det går frem av tilleggsrapporten fra Santiago de Compostela datert 20.12.2002. Her har man foretatt tester for Y-STR markørene GATA A7.2, DYS437, DYS438, GATA C4 samt SNPene M9, SRY-1532 og Sy81. Disse er gjennomført for sample 5 til 8. Det forholdet at alle disse testene var negative synes å være en sterk indikator på at funnet slik det er beskrevet i den første rapporten nok er et artefakt eller skyldes forurensning. Men det forholdet at det her er gjennomført undersøkelser av 4 nye Y-STRer gjør det jo desto merkeligere at det ikke synes å være gjennomført undersøkelser av de 5 gjenstående Y-STRene fra den første rapporten.

Metodeproblemet i denne rapporten blir enda tydeligere hvis vi ser på undersøkelsen av sample 5 (B22) for Y-STR markøren DYS391. Det er her man har funnet det angivelige “blandingsmaterialet”. Her har man også gjennomført fem tester av det samme materialet, men her har man ikke fått noe entydig resultat. Etter fem tester har man tre forskjellige resultat, noe som ikke på noen måte tilfredsstiller de kriteriene rapporten setter opp for et sikkert resultat. Man har imidlertid gjort et potensielt viktig funn, noe som kan være en blandingsprofil med mulig bidrag fra begge de to mistenkte. Dette er jo et funn som skriker etter verifisering. Og metoden for å verifisere, evt. falsifisere dette mulige funnet er jo så enkel og åpenbar at den ikke er mulig å overse. Det er bare å gjennomføre flere tester. Det behøver man ikke være rakettforsker for å se.

Så hvorfor er ikke dette gjort? Eller er det gjort? Politiet har jo i to måneder fra denne rapporten ble fremlagt svevd i den tro at ytterligere undersøkelser av dette materialet faktisk ble gjennomført i Spania. I to måneder har de ventet på en endelig rapport som vil bekrefte evt. avkrefte dette funnet som skulle bli så viktig i bevisførselen. Så hva har skjedd? Det er så vidt jeg kan forstå noe du må kunne svare på.

Jeg har også noen andre spørsmål angående metodologien. I rapporten heter det:

«Working on the hypothesis that one or two of the suspects had committed the crime we concentrated our efforts on the DYS391 system

Er dette en vanlig metode å jobbe etter? Å forsyne rettsmedisinerne med DNA fra de to mistenkte og be dem undersøke om de kan finne spor av dette DNAet i materialet som skal analyseres? Ville det ikke være mer naturlig å be rettsmedisinerne analysere det aktuelle materialet for DNA som ikke stammer fra ofrene og så i ettertid sjekke eventuelle funn opp mot de siktedes DNA?

Betyr arbeidshypotesen om at en eller begge de to mistenkte har begått forbrytelsen at man kun har konsentrert seg om å finne DNA-komponenter som stemmer overens med de to siktedes DNA? At man i de tilfeller der man har gjort tilsynelatende funn av DNA-komponenter som ikke kan stamme fra en av de to siktede har sett bort fra disse og karakterisert testene som negative? Det ville i så fall være en alvorlig metodesvikt. Eventuelle funn av DNA som ikke stemmer overens med de to mistenktes DNA-profil ville jo kunne bidra til å oppklare om funn av DNA-fragmenter kan skyldes forurensning. Funn av slike DNA-fragmenter ville jo også være en indikator på frekvensen av artefakter i det analyserte materialet.

Så til DNA-beviset slik det ble behandlet i retten.

Jeg har tatt vare på en artikkel i Aftenposten fra 2.5.2001 som refererer utførlig fra din forklaring i byretten. Tittelen på artikkelen er: «Fortsatt tvil om DNA-bevis». I artikkelen heter det:

«Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt forklarte at de på en “DNA-tråd med 11 punkter” bare har funnet ett punkt som kan analyseres, men nok til å typebestemme DNA-funnet.

-Vi kan sammenligne med blodprøver. Rundt halvparten av den norske befolkning har blodtype A. Viggo Kristiansen har til sammenligning en type DNA som er like vanlig i befolkningen, sa Mevåg

«Det er uklart om DNA-beviset forskerne klarte å spore, stammer fra sæd eller annet biologisk materiale. Det gir ikke analysen svar på. Grunnen til at prøvematerialet ikke var bedre, var bl.a. at ofrene ble funnet nær to døgn etter drapene

DNA-tråden med 11 punkter antar jeg refererer til de 7 Y-STRene som blir undersøkt i den første rapporten og de 4 som blir undersøkt i tilleggsrapporten.

Om funnet av en mulig blandingsprofil i en av prøvene heter det:

«De spanske forskerne har klart det overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt betegner som en bragd: De skilte ut det mannlige kromosomet i biologisk materiale fra de seksuelle overgrepene. Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Videre heter det:

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun

Her refererer du åpenbart til den før omtalte analysen av sample B22 for markøren DYS391, analysen som aldri ble fullført. Da jeg leste denne artikkelen første gang for mange år siden satt jeg igjen med inntrykk av at du her opptrådde forbilledlig nøkternt og understreket det usikre ved dette funnet.
I dag er det en annen side ved disse uttalelsene som fanger min oppmerksomhet. Henvisningen til hva spanjolene mener:

«Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet». Og:

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

Dersom dette er riktig må det i så fall være underhåndsinformasjon som du har fått tilgang til, for dette går ikke på noen måte frem av rapporten. Tvert imot, rapporten understreker det usikre ved disse funnene og med god grunn. Funnene tilfredsstiller åpenbart ikke de forutsetningene rapporten stiller opp for et sikkert funn (repetition of independent experiments). Rapporten sier at det er mulig at prøvene har et bidrag fra to forskjellige menn og at ingen av de to mistenkte kan utelukkes som bidragsytere. Dette kan umulig tolkes som at forskerne bak rapporten betrakter dette som et sikkert funn. At elementære tiltak for å verifisere disse funnene ikke ser ut til å være gjennomført gjør jo disse funnene nærmest verdiløse.

Det er imidlertid tydelig at din tolkning av hva spanjolene angivelig mener har veid tyngre for retten enn de forbeholdene du ga uttrykk for. I dommen i byretten heter det:

«På de to fornærmede ble det videre tatt prøver hvor det ble funnet sædceller. Disse sædcellene hadde imidlertid ligget for lenge til at det var mulig å foreta en fullstendig DNA-analyse. Da man gjorde forsøk på å analysere prøvene som var tatt fra de to fornærmede, klarte man ikke å få frem en DNA-profil annet enn på celler som stammet fra fornærmede selv. Ved Rettsmedisinsk Institutt tok man imidlertid kontakt med spanske rettsmedisinere ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man har forsket særskilt på DNA-analyse av y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn. Man fikk likevel ikke noen fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om.»

Den “sikre bekreftelsen” kan så vidt jeg kan se ikke leses ut fra den foreliggende rapporten. Det finnes heller ikke så vidt jeg kan se noen dokumentert tilleggsinformasjon som støtter en slik tolkning.

I dommen heter det videre:

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene

At en “sikker bekreftelse” ville være et vesentlig bevis er det ingen tvil om. Men igjen, noen sikker bekreftelse synes ikke å foreligge.

Det er et påfallende trekk ved rapporten at den ikke forsøker å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. Om funnet av “blandingsmaterialet” sier rapporten at det er vanskelig å angi noen sannsynlighet fot at dette er et reelt funn. «It is difficult to estimate a probability for this assertion».

I følge artikkelen i Aftenposten kom du likevel med en sannsynlighetsvurdering av funnene. I artikkelen heter det:

«På grunn av lite DNA i sporprøvene og DNA av dårlig kvalitet var arbeidet med å identifisere materialet vanskelig. Dermed kunne ikke ekspertene bryte ned arvematerialet til individnivå, de har bare gruppen.

Likevel fremhevet overingeniør Mevåg verdien av DNA-funnet.

– Det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person, sa Mevåg

Her er jeg tilbøyelig til å la tvilen komme den sakkyndige til gode. Dette kan du da umulig ha sagt?

Ikke det at det i og for seg er noe galt i dette utsagnet. Innholdsmessig er det full dekning for dette. Men er det relevant for bevisførselen i denne saken?

Denne sannsynlighetsberegningen ser ut til å basere seg på det faktum at den DNA-gruppen som DNA-fragmentene som ble identifisert i sample 8 (C25) tilhører en gruppe som Viggo Kristiansen deler med 54,6 % av norske menn. Deler man 100 % på 54,6 % får man 1,83. Altså nesten 2. Det gir en tilnærmet dobbelt sannsynlighet. Men hva sier dette om sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet?

Hva er sannsynligheten for at en ukjent norsk mann har vært på åstedet og etterlatt DNA? Vel, hvor mange norske menn finnes det? Ca. 2 millioner vil jeg anta. Hva er sannsynligheten for at en tilfeldig av disse har vært på åstedet? Den er 1 til 2.000.000. Altså forsvinnende liten. Hva vil det si at sannsynligheten for at Viggo Kristiansen har vært på åstedet er dobbelt så stor? Det vil si at sannsynligheten er 2 til 2.000.000 eller 1 til 1.000.000. Altså også forsvinnende liten. Hvis man dobler en forsvinnende liten sannsynlighet får man som kjent fremdeles en forsvinnende liten sannsynlighet.

Du er jo ingeniør og må antas å kjenne prinsippene for sannsynlighetsberegning. Det kan man imidlertid ikke legge til grunn at rettens dommere og lekdommere gjør. Et utsagn om at det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person kan derfor virke veldig overbevisende. Dobbelt så sannsynlig! Men jeg vil i det lengste tro at det er Aftenpostens referent som har misforstått deg.

På den annen side kunne det jo være interessant å få vite hva det egentlig var du sa i retten.

Som sagt synes jeg det virker merkelig at rapporten ikke prøver å gi noen sannsynlighetsvurdering av validiteten av de funnene som er gjort. At det er betydelig usikkerhet forbundet med disse funnene går klart frem av rapporten. Om funnet av DNA i sample 8 (C25) heter det i rapporten: «If the sample belongs to one of the suspects it must belong to suspect V048». Rapporten utelukker altså ikke at funnet kan skyldes forurensning. Når det gjelder funnet av allel C i undersøkelsen av SNPen SRY-2627 legger rapporten ingen vekt på dette fordi frekvensen av dette allelet er svært høy blant europeere (95%). Igjen synes rapporten å legge til grunn at funnet kan skyldes forurensning. Det forholdet at funnet av “blandingsmaterialet” i sample 5 ikke tilfredsstiller de kriteriene rapporten stiller for et sikkert resultat må jo sies å svekke validiteten av dette funnet i betydelig grad. Det samme gjelder de manglende funnene av andre Y-STR markører.

Det ser ut til at den “bragden” de spanske rettsmedisinerne har utført består i å gjøre funn som ikke er reelle. De funnene de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort er i realiteten så svake at de ikke skulle vært tillagt noen beviskraft i en norsk rett. Men i rettferdighetens navn må det jo tilføyes at man faktisk kan lese ut av disse rapportene hvor svake disse funnene er. Problemet i denne saken synes ikke å være hva som faktisk står i rapportene, men hvordan disse rapportene ble presentert i retten. For meg virker det som at det ble begått en stor feil da de spanske rettsmedisinerne ikke fikk forklare seg i retten, men at tolkningen av undersøkelsene deres ble overlatt til en norsk rettsmedisiner som ikke selv hadde deltatt i undersøkelsene.

Det synes all grunn til å stille spørsmål ved din rolle i denne saken.

Når det gjelder din forklaring i lagmannsretten heter det i Aftenpostens referat:

«Rettsmedisinerne mener at Jan Helge Andersens forklaring kan være riktig. Likevel: Av 160 analyseprøver, matchet ikke ett eneste Viggo Kristiansen.

Tatt i betraktning de seksuelle overgrepene og hele forbrytelsens karakter, kan en trygt si at personen som utførte dette sammen med Andersen hadde flaks som ikke etterlot seg flere spor

Videre heter det:

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

«Fra Jan Helge Andersen fant polititeknikerne et kjønnshår liggende på skogbunnen. Fra den andre gjerningsmannen, som altså påtalemyndigheten mener er Viggo Kristiansen, finnes ikke ett eneste biologisk spor som gir en sikker identifikasjon.

– Vi satt med mer enn 160 prøver som ble analysert, kun Jan Helge Andersens hår ga resultater, sa overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt i Agder Lagmannsrett i går. Ekspertene kan ikke fastslå at Viggo Kristiansen har vært på åstedet, men sædprøver fra ofrene viser at en med samme DNA-type, altså en form for sekkebetegnelse, forgrep seg.» (Aftenposten 15.1.2002)

Her ser vi altså at de ytterst usikre funnene fra Santiago de Compostela, som i tillegg må betraktes som vesentlig svekket som en følge av tilleggsrapporten fra samme institutt, i retten ser ut til å ha blitt presentert som sikre bevis for at det var to gjerningsmenn.

«Det var utvilsomt to gjerningsmenn om forbrytelsen».

Igjen er jeg fristet til å legge til grunn at Aftenpostens referent må ha misforstått deg. Du kan vel ikke ha gitt uttrykk for i retten at DNA-undersøkelsene fra Spania beviser at det var to gjerningsmenn? Eller at det er bevist at de svake og ubekreftede funnene på det eldste av ofrene stammer fra sæd fra en gjerningsmann? Men dersom det er Aftenpostens referent som har misforstått deg er han i godt selskap.

Det finnes flere referater fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring. Det synes helt klart at Nes Hansen har den samme oppfatningen av statusen til DNA-beviset som Aftenpostens referent. I sin rettsbelæring går Nes Hansen vesentlig lenger enn dommen i byretten når det gjelder å vektlegge DNA-beviset.

Agderposten skriver etter dommen i lagmannsretten:

«Vi vet ikke hvordan juryen vurderte bevisene i Baneheia-saken: Men rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen gir oss noen holdepunkter for hvilke spørsmål som har vært av de mest sentrale:

Det viktigste beviset som taler fra Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

NRK hadde følgende på nettavisen like etter rettsbelæringen:

«- Den hele og fulle historien om det som skjedde i Baneheia får vi nok aldri. Det dere skal avgjøre er om Viggo Kristiansen er straffskyldig etter tiltalen, sa dommeren og trakk frem det han mener er det viktigste: Forklaringen fra Jan Helge Andersen.

– Saken står og faller på om denne forklaringen, sammenfalt med de andre bevisene i saken, kan regnes som troverdig, sa Nes Hansen.

– Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. Ikke bare har han forklart det selv, men det er også funnet et hår fra ham der, sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann

Nettavisen publiserte 5. februar 2002 kl. 13.13, samme dag som rettsbelæringen ble holdt, en artikkel om rettsbelæringen i Agder lagmannsrett:

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann.

Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen.

Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det spekulasjoner å snakke om andre enn Viggo Kristiansen

I artikkelen heter det videre:

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann

«Når en tar utgangspunkt i at Jan Helge Andersen ikke var alene, må man vurdere om han traff en tilfeldig eller planlagt etter at han forlot Viggo Kristiansen. En som han dekker. Dette blir rene spekulasjoner

Dette ble jo en litt omfattende dokumentasjon, men den viser hvor langt Nes Hansen gikk i å støtte seg til DNA-beviset som et sikkert bevis. Mens byretten nøyde seg med å anføre at det er fremlagt en sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøvene var funnet DNA fra to forskjellige menn, går Nes Hansen vesentlig lenger. Han hevder at det i løpet av rettssaken er blitt “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn, og han henviser til den DNA-analysen du presenterte som det eneste beviset for denne vurderingen. Så sikkert anser han dette beviset at han pålegger juryen å legge til grunn at det må ha vært en ukjent person sammen med Andersen dersom juryen skulle finne på å frifinne Kristiansen.

Så hva er din vurdering av førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring? Har han lagt til grunn for sin vurdering den fremstillingen av DNA-beviset som du la frem i retten eller har han misforstått deg?

Når jeg leser førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring og sammenligner den med det som faktisk står i rapportene fra Santiago de Compostela er det jo et grotesk misforhold mellom innholdet i rapportene og den tolkningen rettsbelæringen legger til grunn. Rapporten fra Santiago de Compostela er i realiteten uten beviskraft og burde ikke vært fremlagt i retten i det hele tatt. Men her blir den gjort til det viktigste beviset mot Viggo Kristiansen. Det er nesten noe bibelsk over det hele. Den sten som burde vært vraket er gjort til hjørnestenen. Men så har jo DNA-beviset vist seg å være et skrøpelig byggverk.

Men Nes Hansen kan jo ikke ha tatt denne bevisvurderingen ut av løse luften, eller hva?

Jeg ble kanskje litt polemisk nå. Men som du skjønner er jeg blitt litt oppbragt over de funnene (om man kan bruke et slikt uttrykk) jeg har gjort ved å studere disse dokumentene. Jeg har jo forstått det slik at nyere analyser av det samme materialet ikke har gitt noen bekreftelse på funn av DNA fra Viggo Kristiansen, men en gjennomgang av rapportene fra Santiago de Compostela viser faktisk at det aldri har eksistert noe DNA-bevis når det gjelder Viggo Kristiansen.

Likevel ble han dømt.

Det gir en noe å tenke på.

Jeg hører gjerne fra deg.

 

Med vennlig hilsen

Halvard Sivertsen

Kopi til.

Asbjørn Nes Hansen

Arne Pedersen

Arvid Sjødin

Gjenopptakelseskommisjonen

Medienes dekning av Baneheiasaken blir gundig vurdert i journalistfagbladet Journalisten

Fevennens redaktør om Baneheia-saken: – Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker

FORDYPNING: Eivind Ljøstad er fascinert av skråsikkerheten på begge sider av saken. Vil ikke svare på om avisen arbeider med saken nå.

«Nok er nok», skrev Fædrelandsvennen på lederplass i desember 2013. Det gjorde avisen etter at barnedrapsdømte Viggo Kristiansen for femte gang ba Gjenopptakelseskommisjonen om å ta opp Baneheia-saken til ny behandling.

– Kravet er uverdig, slo avisen fast.

– Nå bør Gjenopptakelseskommisjonen si at nok er nok.

Og saken ble avvist. Men i juli i fjor ble nok en begjæring sendt til kommisjonen fra Kristiansen og hans advokat Arvid Sjødin.

Bør journalister og redaksjoner nå gå inn og undersøke saken nærmere?

Bjørn Olav Jahrs bok fra i fjor høst har aktualisert Baneheia-saken. Torsdag var han på et møte om boka. Foto: Glenn Slydal Johansen

Omstridt bok

Sist høst ga tidligere journalist og Skup-vinner Bjørn Olav Jahr ut boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.» Der konkluderer Jahr at «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lene Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke.» Denne uken ble det kjent at Jahr har meldt opp boka som kandidat til årets Skup-pris.

Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen

Men boka er omstridt. Aftenpostens tidligere krimkommentator Inge D. Hanssen skrev i Fædrelandsvennen at boka ikke flytter på et komma i dommen mot Kristiansen. Fridtjof Nygaard, som dekket Baneheia-saken for VG, skrev at Jahr gjør flere tabber og at han ikke klarer å føre bevis for konklusjonen.

På motsatt side har Dagsavisens Hege Ulstein skrevet at det er flere argumenter for å ta saken opp igjen fordi Jahrs funn er for sterke. Minervas spaltist Vilde Aurora Eriksen skriver at saken bør gjenopptas på bakgrunn av boka. Frode Helmich Pedersen tilbakeviser kritikk mot boka i sin anmeldelse i magasinet Vinduet, gjengitt i Morgenbladet. Pedersen konkluderer i en analyse av Baneheia-dommen i tidsskriftet Retfærd at «domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Tidligere journalist Svein Tore Bergestuen har lest boken og gått inn i saken ved å se på det samme materialet som Jahr. For en drøy måned siden spurte han på debattplass i VG om mediene kan ha tatt feil, fordi han mener «bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia». Overfor Journalisten kritiserte Bergestuen mediene for å være for snille i dekningen.

Les også: – Journalister var for snille i dekninga av Baneheia (18. desember 2017)

Journalister under første dag av rettssaken i 2001. Foto: Erling Hægeland/Dagbladet

Torsdag samtalet Jahr og Bergestuen om boka foran et sekstitalls fremmøte, deriblant flere anerkjente gravejournalister fra VG og Dagbladet, på et møte i Oslo.

Bergestuen mener medier må undersøke om det som er publisert hittil om saken står seg i dag. Og at de bør granske det som hevdes å være nye bevis.

– Man kan ikke avfeie ny informasjon eller si at det er prøvd i retten. Den holdningen til rettsapparatet er ikke sunn. Vi vet for eksempel mer nå enn det som kom frem i retten. Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen for å se om det vi har trodd og gjort er riktig, sier Bergestuen til Journalisten.

Det har selvfølgelig offentlighetens interesse

Alle kjenner den hjerteskjærende saken. 19. mai 2000 ble 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen blir i to rettsinstanser dømt for drapene. Andersen får 19 års fengsel og er nå løslatt på prøve. Kristiansen får 21 års forvaring, og slipper derfor neppe ut uten å innrømme skyld for det han er dømt for. Førtnevnte innrømmet drap, sistnevnte har aldri gjort det.

En gang i løpet av første halvår, kanskje allerede i vinter, tar Gjenopptakelseskommisjonen stilling til den siste begjæringen. Denne gang med tidligere forsvarer og bistandsadvokat Siv Hallgren som ny leder.

– Litt spekulativ

Ansvarlig redaktør Eivind Ljøstad i Kristiansand-avisen Fædrelandsvennen følger debatten som nå pågår. Han har lest boken som han beskriver som interessant å lese. Redaktøren har også samtalet med forfatteren.

– Jeg opplever at Jahr er veldig overbevist om dette. Han mener det sitter en uskyldig mann dømt. Og om så skulle være tilfelle er det en rettsskandale av dimensjoner. Det har selvfølgelig offentlighetens interesse, sier Ljøstad.

– Men boken har noen svakheter og er litt spekulativ. Jeg mistenker ham for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld.

I dag er ikke redaktøren like bombastisk i sine uttalelser som i lederen han satte på trykk for drøyt tre år siden. Ljøstad jobbet i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet, og sier at han derfor ikke har like stor nærhet til saken som mange andre i avisen.

Hans ambisjon er ifølge ham selv å prøve å se på saken med friske øyne. Han er nå mest fascinert av skråsikkerheten på begge sider.

– Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker. Jeg syns for mange pressefolk har uttalt en skråsikkerhet om at Viggo Kristiansen er skyldig. Og på samme måte reagerer jeg på Bjørn Olav Jahr og andre som er skråsikre på at han ikke kan ha gjort det.

Eivind Ljøstad er sjefredaktør i Fædrelandsvennen. Arkivfoto Journalisten

Han vil ikke kommentere om noen i redaksjonen jobber med saken nå, med henvisning til at han ikke kommenterer upubliserte ting.

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at vi er opptatt av dette. Det er sterke følelser og meninger om saken på begge sider. Og det er fordi det er tvil. Så lenge dommen i hovedsak er basert på den enes tilståelse vil det alltid være rom for tvil. Det er en ganske allmenn oppfatning. Denne saken vil kanskje aldri bli avklart med mindre en av de to endrer forklaring.

– Mener du boken aktualiserer det at medier bør gå inn i saken?

– Så lenge saken fortsatt er preget av tvil, vil det for alles del være bra om den tvilen kan reduseres.

– Skal redaksjoner slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller skal de ettergå dem?

Det er rom for å stille spørsmål

– Det er mange som mener vi må sette en stopper og ha respekt for det rettssystemet vi har. Jeg mener en redaksjon aldri skal slå seg til ro med det. Så lenge det er grunnlag for å stille spørsmål må man fortsette med det.

Ljøstad mener kjernen i saken er at det er to motstridende forklaringer.

– Man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen. Da er det rom for å stille spørsmål.

– Trengs det nye øyne på saken, eller de som kan alle detaljene?

– Jeg deler ikke premisset om at dette er en motsetning. Det handler om interesse og vilje til å gå inn i det. Uansett er det en fordel både med historiske og friske øyne på saken.

Hensynet til pårørende

Bergestuen var under debattmøtet torsdag opptatt også opptatt av ikke å glemme hensynet til de pårørende i saken.

– Vi må også forstå den belastningen det har for de pårørende hvis saken kommer opp igjen og Viggo Kristiansen blir frikjent, sa Bergestuen.

Svein Tore Bergestuen. Foto: Glenn Slydal Johansen

I november publiserte A-magasinet en reportasje om de som aldri gir opp å få saken sin gjenopptatt. Der uttalte Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie, at hun ikke kan kan se at det er nye bevis i saken som skal føre til gjenopptakelse.

– Hvordan kan du være sikker på at dommen er riktig? spør A-magasinet Austegard.

– Jeg har fulgt saken i to ganger seks uker i retten. Jeg har lest alt av dokumenter. Jeg har stor tiltro til det som ble gjort for 17 år siden og er overbevist om at de rette er dømt.

Journalisten har spurt Austegard om hva hun vil si til medier som vurderer å gjøre noe på saken.

– Hvis det foreligger nye bevis av vekt har selvsagt enhver journalist et ansvar for å gå inn i en sak. Hvis det kun er konspirasjonsteorier og det ikke foreligger nye bevis av vekt, så er det journalistisk dårlig håndverk å gå inn og bare lage fuzz rundt en sak der det ikke foreligger et reelt grunnlag, er alt Austegard vil si til Journalisten.

Bevegelse

Journalisten har forsøkt å finne journalister eller redaksjoner som nå gjør det Bergestuen etterlyser, nemlig å se på saken på nytt. Det har ikke lyktes.

Drama uten like

– Det er bevegelse i enkelte redaksjoner, som er veldig positivt. Men de snakker ikke så høyt om det. Er det ikke sånn journalister jobber? De vil grave først, sa Bergestuen på møtet torsdag.

Til Journalisten sier han at han har hatt kontakt med journalister som har spørsmål knyttet til det som skjedde.

– Men stigmaet knyttet til saken er stort. Man blir stemplet som konspiratoriker hvis man tar et nytt standpunkt på dette. Det ligger så sterkt i bevisstheten at Kristiansen er skyldig at det er krevende å si noe annet.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen opplyser overfor Journalisten at de ikke har noen konkrete planer om å gjøre journalistikk på Baneheia nå, men at de som alltid gjør løpende vurderinger.

Redaktør Ljøstad vil altså heller ikke kommentere om de planlegger å publisere noe om saken i forkant av at Gjenopptakelseskommisjonen behandling. Men han viser interesse når Journalisten nevner samtalemøtet mellom Jahr og Bergestuen. Og dersom saken blir gjenopptatt, er Ljøstad klar på at medier må gå inn i saken.

– Da blir det et drama uten like, og det kommer til å bli massivt. Hvis den blir avvist enda en gang tror jeg det er over. Jeg tror det mest sannsynlige er at den blir forkastet nok en gang, men jeg kan ikke se bort fra den blir gjenopptatt.

– Mener du den bør bli gjenopptatt?

– Jeg er spent, og mer spent enn tidligere ganger.

DNA-spor er noe av det som diskuteres i saken.
Faksimile VG 26. oktober 2000

Mulig forhåndsdømming

Dagbladets tidligere journalist Eivind Pedersen er den eneste av 27 spurte journalister som dekket saken, som i en undersøkelse fra 2010 svarte at han mener dommen mot Kristiansen er uriktig. Dagbladet ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) av Austegard, som beskyldte Pedersen for å ha blandet roller ved å jobbe på oppdrag for drapsdømte og hans advokat. Avisen ble frikjent, men Pedersen skrev ikke mer om saken i ettertid.

Les også: Dagbladet alene på banen (27. august 2010)

Undersøkelsen ble gjennomført av rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag (NJ) og psykolog Gjermund Tveito. Journalistene ble blant annet spurt om de hadde opplevd etiske dilemmaer under dekningen som de hadde tenkt over i ettertid. I de tidligere upubliserte og anonyme svarene uttrykker flere bekymring for Kristiansens rettssikkerhet:

– Jeg/vi stilte ikke nok spørsmål ved indisiene som førte til at Viggo ble kjent skyldig. Jeg er overbevist om at han sitter som fortjent, men vi burde utfordret mer, spurt mer og grav mer sjøl svarer én.

– Det var vanskelig å unngå at Viggo Kristiansen ble fremstilt som skyldig før domfellelse, all den tid bevisene mot ham var så sterke, mener en annen.

– Forhåndsdømmingen er et etisk dilemma. En samlet norsk presse kjørte massiv dekning hvor begge de tiltalte ble identifisert i tusenvis av innslag i etermediene og artikler i aviser og på nett. Det bidrar selvsagt til å skape en opinion mot de, skriver en tredje.

I forkant av rettssaken ble mediene oppfordret av pårørende og bistandsadvokater om ikke å fortelle for mye om detaljene, blant annet fra selve drapet. Det mener flere var problematisk, blant annet fordi det skapte unødige rykter om hvordan jentene var blitt drept.

– Det vanskeligste var å vite hvor mye man kunne skrive, hvilke detaljer man kunne gjengi – særlig når du etter hvert er så langt inne i saken selv, utdyper en.

– Mange trodde barna var blitt utsatt for enda verre vold enn hva som var faktum.

– Jeg opplevde enigheten blant journalistene om hvordan saken skulle dekkes – hva som skulle skrives og hva som skulle forbli i rettslokalet – som så sterk at man la begrensninger på seg selv som journalist, svarer en annen.

Mediene fikk kritikk fra statsadvokat og aktor Edward Dahl høsten etter den første rettsaken. Han mente de hadde vært for tilbakeholdne med detaljer.

Les også: Baneheia-aktor: Pressen for tilbakeholden (1. september 2001)

Dårlig samvittighet

Før jul i fjor ble boken og Bergestuens innlegg diskutert i Dagsnytt 18. Der ble tidligere rettskommentator for Dagbladet, Halvard Conrad Hanssen, nevnt som en som nå uttrykker tvil. Under ankebehandlingen i Agder lagmannsrett i 2002 skrev Hanssen om hvor uberørt Viggo Kristiansen var i retten og hvordan det virket som sakens alvor ikke hadde gått opp for ham.

– Hva Kristiansen vet, har jeg ikke lov til å spekulere på, men alle som hører ham, skjønner at han har noe å skjule, skrev Hanssen.

Til Journalisten i dag sier Hanssen at han lenge har hatt dårlig samvittighet for hvordan han selv behandlet Kristiansen.

Ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent

– Jeg behandlet ham tøft. Når det gjelder gjenopptakelsesmanien er det greit for meg å ta opp igjen saken hvis bevisene er så sterke som noen sier. Men min oppfatning den gangen var at det var veldig vanskelig å forestille seg at han ikke hadde gjort det. Det var umulig å forestille seg at noen andre kunne ha gjort det, sier Hanssen.

– Hva mener du med at du behandlet ham tøft den gangen?

– Jeg var ikke like tøff i andre saker. Baneheia ble sett på som en uinteressant rettssak fordi resultatet var så gitt. 

– Bidro mediene til det trykket?

– Jeg vet ikke. Jeg fikk voldsom ros i avisa for det jeg skrev. Og når arbeidsgiveren gir ros, vet jeg at man skal være veldig skeptisk, sier han og ler mildt.

Trenger ikke grave

Hanssen deler ikke et syn om at saken ikke ble dekket fra alle sider den gang.

– Mediene dekket Baneheia-saken godt. Det var en massiv dekning. Alle sider kom fram. Det var ikke en ting som ikke ble nevnt. Ikke en stein som ikke ble snudd. Det er ikke noen som unnlot noe.

– Deler du etterlysningen om å grave mer?

Alle sider kom fram

– Nei, jeg ser ingen grunn til å grave noe mer. Det mobilbeviset var jævlig kinkig, men det ble skrevet mye om. Jeg husker jeg på et tidspunkt stod utenfor rettshuset og røkte. De andre løp inn fra en pause, men jeg sa at jeg tar en røyk til, for selv ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent.

Bergestuen sier at han selv ikke oppfatter at han har snudd i saken. Han sier han bare har skrevet om noe han mener er viktig. Hans interesse for saken sier han kom etter å ha lest boka.

– Du fikk ikke boka tilsendt av forlaget?

– Nei, jeg kjøpte den, leste den og tok så kontakt med Jahr. Så forklarte jeg ham at jeg var rystet og bad om dokumentene han hadde. De ville han dele.

Denne uken ble det kjent at Jahr lager TV-serie om sin forrige bok om Birgitte Tengs-saken.

– Dere lager ikke TV-serie om Baneheia-saken?

– Nei. Jeg har blitt spurt om andre ting rundt dette, men ikke gått inn i denne saken på annen måte foreløpig.

Kristine Foss i Norsk Presseforbund. Arkivfoto: Journalisten

Domstolene er makta

Kristine Foss er offentlighetsekspert og jobber som jurist i Norsk Presseforbund, der hun blant annet hjelper journalister med å få innsyn. Hun understreker at hun ikke utleverer navn på de hun bistår under arbeid av saker, men bekrefter at hun ikke har hjulpet noen med å få ut politi- eller etterforskningsdokumenter i Baneheia-saken.

– Men jeg ville absolutt bistått med å få innsyn i dokumenter om den saken om noen hadde ønsket det.

Det er viktig å ettergå både boken og saken

Hun forteller om økt interesse for gamle drapssaker det siste året, trolig på grunn av true crime-sjangeren og podkaster som Serial, Making a Murderer og VGs Uløst her hjemme.

– Det er mer interesse for å stille spørsmål ved avsagte dommer. Det tenker jeg er bra, og det er et felt vi ønsker å jobbe mer med.

Men det er vanskelig å få innsyn. Det er ikke slik her i landet som i Sverige at redaksjoner har krav på å få innsyn i alle etterforskningsdokumenter når det tas ut en tiltale i en sak. Dermed er det skjønnsregler knyttet til det, som at politiet kan nekte innsyn av hensyn til sensitive opplysninger i materialet. Og det er forskjeller fra politidistrikt til politidistrikt.

Når det gjelder Baneheia-saken mener Foss at det er en viktig sak med stor betydning og særlig offentlig interesse.

– Boka har gitt den ny aktualitet. Det er viktig å ettergå både det som kommer fram i boka og selve saken.

– Er det fra et journalistisk ståsted slik at en sak er «avgjort» når flere rettsinstanser har vurdert og avgjort en sak?

– Nei, det er jo ikke det. Man skal ikke slutte å stille spørsmål fordi en del av samfunnet gjør det. Men det er og noe man skal ta hensyn til når man går inn i en sak. Man må ikke bikke over til andre siden. Det er viktig også å få fram at en sak er avgjort i kanskje flere rettsrunder. Hvis man er veldig kritisk og får med mange motforestillinger, må man også få fram det som retten bygde på. Men jeg tenker det er pressens oppgave å ettergå makta, i saker som er behandlet og ikke gjenopptatt. Og domstolene er også en del av makta.

Manglende medieforskning

Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2003 som en følge av straffesaken mot Per Kristian Liland. Ifølge Store Norske leksikon var han blitt uriktig domfelt for dobbeltdrap og hadde sonet en lengre fengselsstraff.

Journalistprofessor emeritus Rune Ottosen ved universitetet OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) skrev for en måneds tid siden et blogginnlegg om justismord og medienes rolle. Han understreker at han kun bruker begrepet justismord om saker som er gjenopptatt og der ny prøving har frikjent den tidligere dømte.

Ottosen sier at et par av studentene hans denne våren har ønsket å skrive om Baneheia-saken i lys av debatten som nå går. Fra før er det lite forskning på mediedekningen av saken.

– Krimjournalistikk har ikke vært et veldig prioritert område for forskning, sier Ottosen.

Rune Ottosen. Arkivfoto Journalisten

En som har forsket noe på saken er førsteamanuensis Lars Arve Røssland ved Universitetet i Bergen. Han skrev i en bok i 2003 at samfunnet har en tendens til mindre kritisk distanse til teknikker, som DNA eller mobil, på tidspunktet da teknikken er ny enn senere. Bevisene det er strid om i Baneheia-saken er DNA-funn, en teknikk som var ny i Norge på 1990-tallet, og hvorvidt Kristiansens mobil, og den trafikken som gikk ut og inn av den i tidsrommet for ugjerningene, kan ha vært innenfor eller utenfor dekningsområdet av en sender i området. Røssland slår i sine undersøkelser av medieomtalen slår fast at tvilen om både mobilsporet og DNA-beviset var med i dekningen.

– Men tvilen har en mindre plass enn fokuset på viktigheten av dette i etterforskningen. DNA-analytikerne på RMI (Rettsmedisinsk Institutt, journ.anm.) blir personifiserte og gjort til en slags helter i jakten på de bestialske morderne og overgriperne i Baneheia, skriver Røssland i en e-post til Journalisten.

Medieforskeren opplyser videre at det er mulig å lese om lettelsen i befolkningen da arrestasjonene kom i september. «I Baneheia-saken var vinklingen klar fra første stund: Viggo Kristiansen ble demonisert, Jan Helge Andersen ble gjort til den ynkelige løpegutten til Kristiansen,» skrev han i boka Kriminelt fra 2003.

– Det er mange som er blitt overrasket over den reelle fysikken til de senere dømte i saken, i lys av de bilder som ble tegnet av dem underveis. Dette bildet ble forfattet av politi og påtalemakt, men ble i stor grad videreført av media. Allerede ved arrestasjonene i september var det kommentarartikler som så godt som la til grunn at de rette personene var tatt, lenge før etterforskningen var over og lenge før rettssaker var gjennomført og avsluttet, skriver Røssland til Journalisten.

Førte rettsdagbok

Journalistprofessor Ottosen har denne uken lest Jahrs bok.

– Jeg syns boken godtgjør at saken fortjener en ny behandling.

– Men motargumentet er at saken er vurdert av to rettsinstanser?

– Jeg syns det virker som hele saken ble underbelyst i retten slik jeg leser boka.

På spørsmål om mediene bør gå inn i saken, og hva de i så fall bør gjøre, sier han at de for eksempel kan etterprøve eget arbeid.

– Nå som denne boken er kommet som en såpass sterk ytring, kan redaksjoner benytte anledningen og se på egen dekning. Det jeg har lest er såpass tankevekkende at det bør vekke interesse blant journalister. 

Trond Solvang.

Det er ikke krimjournalist Trond Solvang i TV 2 enig i. Han har også lest Jahrs bok, og mener det er mye som utelates der. Solvang er blant journalistene som trolig kjenner saken best ettersom han dekket den fra de to jentene forsvant, gjennom to rettsrunder og har fulgt saken helt til i dag.

– Det som er litt dumt er at man tydeligvis ikke har satt seg godt nok inn i dekningen fra den gangen. Det var mye kritisk journalistikk, mange intervjuer og mange kritiske vinklinger. Man fremstiller det som at en gjeng journalister gikk i flokk. Men jeg har gått tilbake og sett, og jeg er stolt av den jobben vi gjorde.

Solvang satt i retten og førte egne referater i en dagbok, som han lånte ut til en tidligere bok om Baneheia-saken. Med sin kjennskap til saken, blir han alltid spurt internt i mediehuset når det er ny utvikling.

– TV 2 har valgt ikke å omtale de siste begjæringene. For å gjøre det må komme noe nytt i saken. Det må komme opp vesentlig nye opplysninger, og det har det ikke, mener jeg. Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten.

– Problemet med Bjørn Olav Jahr og Svein Tore Bergestuen er at de ikke var i retten.

– Men er det umulig for journalister å gå inn i en sak hvis de ikke har vært i retten?

– Nei, men det kompliserer. Utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine. Det er en totalpakke som man ikke får med seg hvis man ikke leser papirene.

Han sier at det var mange TV 2-journalister på saken og at de daglig diskuterte hva de kunne gjøre. TV-kanalen ble i 2007 dømt til å betale 250.000 kroner i oppreisning til en mann som følte seg uthengt som mistenkt.

Den vanskelige sannheten 

VINDUET: Om tvil og usikkerhet i Baneheia-saken.

Baneheia: Fra denne høyden hevder Jan Helge Andersen at han og Viggo Kristiansen så de to jentene bade i 3. Stampe i Baneheia. Bildet er fra åstedsbefaringen i april 2001. Foto: Lise Åserud / SCANPIX . Portalen Baneheia. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
 

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Det er ingen overdrivelse å kalle Baneheia-saken et nasjonalt traume. Da nyheten kom om at to unge jenter, Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) var blitt voldtatt og drept i Baneheia fredag 19. mai 2000, ble hele nasjonen hensatt i en tilstand av sjokk og sorg. Sjokket ble raskt forvandlet til raseri: Hvilken samvittighetsløs forbryter kunne finne på å gjøre noe slikt? Selv garvede Kripos-etterforskere var sterkt preget av ugjerningene: «Grusomheten i handlingene virket rystende over all måte, selv på oss», skriver Asbjørn Hansen i sin bok Menneskejeger. [i] Etterforskerne kom under et enormt press: Hele nasjonen forlangte en rask oppklaring av saken. Politiet gikk derfor tidlig ut med et løfte om at den skyldige skulle tas. [ii] I Kristiansand kunne det virke som om ting aldri helt ville bli som før. Hansen, som ledet Kripos-etterforskningen fra Kristiansands politikammer, tegner i sin bok et bilde av en by som var fullstendig forvandlet av ugjerningene: «Ute i Kristiansands gater rådet en uvirkelig, elektrisk stemning. […] Småbarnsforeldre over hele Sørlandet gikk på tå hev.» [iii] Ordføreren i Kristiansand, Bjørg Wallevik, uttalte nedslått til Dagbladet at det bare var å innse «at vi lever i et samfunn hvor trygghet ikke kan garanteres». [iv]

Uroen omfattet hele landet og oppklaringspresset ble stadig mer påtagelig etter hvert som månedene gikk uten at det kom til noen pågripelse. Lettelsen var derfor stor, både i politiet og hos publikum, da man i september 2000 kunne informere om at to unge menn var arrestert i forbindelse med drapene. Den ene av dem, Jan Helge Andersen, innrømmet allerede samme dag å ha drept den yngste jenta. Den andre av de to siktede, Viggo Kristiansen, benektet enhver befatning med drapene og har til dags dato bedyret sin uskyld. Ikke desto mindre ble han av retten vurdert som hovedmann i saken og dømt til 21 års forvaring i Agder lagmannsrett. Forvaringsdommen innebærer at Kristiansen vanskelig vil kunne løslates uten at han innrømmer skyld i saken, hvilket han har uttalt at han aldri vil gjøre.

Det er verdt å merke seg at flere av dem som har kommentert saken har gått langt i å avfeie tvilen ved å henvise til rettssystemets egne vurderinger.

De færreste har vært tilbøyelige til å feste noen lit til Viggo Kristiansen. Ikke desto mindre har det i senere tid dukket opp en hel del informasjon som peker i retning av at domfellelsen av ham skjedde på sviktende grunnlag. Alt dette materialet blir lagt frem i Bjørn Olav Jahrs nylig utgitte bok om saken, Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet, hvor det også legges frem informasjon som ikke tidligere har vært kjent for offentligheten. Til sammen foreligger det nå så mange opplysninger i Baneheia-saken at det er blitt mulig for utenforstående å foreta en selvstendig vurdering av bevissituasjonen. Etter mitt syn er det prinsipielt viktig at slike vurderinger foretas også utenfor rettssystemet, for dette angår oss alle. Og selv om vi stort sett, og med god grunn, har tillit til rettssystemet, ville det være uforsvarlig simpelthen å forutsette at det aldri begås alvorlige feil i slike saker. Vi har heller ikke noen garanti for at rettssystemet er i stand til å korrigere seg selv – særlig ikke når mye prestisje er involvert. Altså holder det ikke simpelthen å henvise til at det foreligger en rettskraftig dom eller at gjenopptagelseskommisjonen flere ganger har avslått begjæringer om at saken gjenopptas.

Det er i så måte verd å merke seg at flere av dem som har kommentert saken i kjølvannet av Bjørn Olav Jahrs utgivelse, har gått langt i å avfeie tvilen omkring Kristiansens skyld ved å henvise til rettssystemets egne vurderinger. For eksempel hevder Fridtjof Nygaard i VG at Jahr ikke klarer «å føre bevis» for sin påstand om at Kristiansen er uskyldig. Men når han kommenterer bevisene Jahr henviser til, har han ikke andre argumenter enn at «gjenopptagelseskommisjonen ikke tillegger dette vekt» og at «helt nye bevis» er påkrevd for at saken kan gjenopptas. [v] Samme logikk finner vi i Inge D. Hanssens anmeldelse av Jahrs bok i Fædrelandsvennen. Ifølge Hanssen flytter ikke boken «på et eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen». [vi] Man skulle tro at en så sterk påstand ble belagt med vektige og substansielle motargumenter mot Jahrs poenger, men det skjer ikke. Hanssens argumenter er simpelthen bare at byretten og lagmannsretten i sin tid vurderte bevisene annerledes enn det Jahr nå gjør og at en «omkamp» om bevisene ikke er grunnlag for gjenopptagelse.

Byretten domfelte Kristiansen til tross for at den ikke kunne forklare mobilbeviset, hvilket etter mitt syn gjør det tvilsomt at beviskravet var oppfylt i denne dommen.

Det første argumentet er ikke overbevisende, siden det jo er ubestridelig at Jahr har tilgang til store mengder informasjon som retten ikke hadde tilgang til i 2001 og 2002. Det andre argumentet er tvilsomt av to grunner: For det første synes det urimelig å hevde at det ikke foreligger noen nye beviser i saken, og for det andre er det ikke rettslig korrekt å hevde at en bevismessig omkamp aldri kan være gjenopptagelsesgrunn. Straffeprosesslovens § 392 åpner for nettopp dette «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig». [vii] Jussprofessor Jo Hov understreker i sitt verk om norsk straffeprosess at denne regelen også kan tenkes å få anvendelse «der tidligere bevismateriale vurderes på en annen måte enn før, men hvor den nye vurderingen ikke er så radikalt forskjellig fra den tidligere at en vil si at det foreligger et ‘nytt’ bevis». Hov viser til lovens forarbeider, hvor det står at bestemmelsen skal fungere som en sikkerhetsventil som kan brukes hvis retten «mente at det burde finne sted en ny prøvelse for at en skal kunne føle seg overbevist om at det ikke hadde skjedd noen urett». [viii] Dette er i høy grad relevant med hensyn til Baneheia-saken, for det kan neppe være tvil om at omstendighetene rundt saken nå, i 2017, ikke er egnet til å gi visshet om at Kristiansen ble dømt med rette. Og det er vanskelig å forstå at den reelle muligheten for at det foreligger et justismord i en så ekstremt alvorlig sak ikke skulle være et tungtveiende hensyn til å prøve saken på ny.

Til dette kunne man naturligvis innvende at det jeg her har omtalt som en «reell mulighet» i virkeligheten bare er spekulasjoner og uholdbare påstander. Men i så fall må man jo, i motsetning til Nygaard og Hanssen, presentere noen argumenter. For å kunne vurdere dette skikkelig er vi med andre ord nødt til å se nærmere på de viktigste momentene som foreligger for og imot Viggo Kristiansens skyld.

Argumentene for Kristiansens skyld. Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la samme hendelsesforløp til grunn for sine avgjørelser. Det går i korte trekk ut på at de to vennene, Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, møttes på drapskvelden omtrent klokken 18.00 i nærheten av bommen ved Svarttjønn, som ligger i utkanten av Baneheia. Kristiansen satte fra seg sykkelen der før han sammen med Andersen gikk til fots inn i Baneheia-området. Omkring klokken 19.00 observerte de to domfelte de fornærmede jentene ved vannet 3. Stampe, og oppsøkte dem noen minutter senere på turstien ved 2. Stampe, som ligger litt lenger sør. Kristiansen lokket da jentene med opp til åstedet, som ligger et stykke nord for stien på et vanskelig tilgjengelig sted. Overgrepene og drapene ble ifølge denne fortellingen utført mellom ca. 19.10 og 19.45, og Kristiansen kan dermed ha vært tilbake ved foreldrenes hus litt etter klokken 20.00 samme kveld.

Retten presenterte hovedsakelig to beviser som grunnlag for domfellelsen av Kristiansen. Det første var Jan Helge Andersens fortelling om hva som hendte på drapskvelden, det andre var DNA-prøver fra åstedet som – i tillegg til å knytte Andersen direkte til ugjerningene – ble sagt å stadfeste med stor grad av sikkerhet at ugjerningene var blitt begått av to ulike gjerningsmenn. Det dreide seg ikke her om noen full DNA-profil, men om funnet av en såkalt allel som var uforenlig med Andersens DNA, men forenlig med Kristiansens, skjønt også med om lag 54 prosent av Norges mannlige befolkning. Da retten vurderte dette realbeviset opp mot Andersens forklaring, fremsto det som tilnærmet helt sikkert at Kristiansen var skyldig: For dersom det var to gjerningsmenn, hvem skulle da den andre gjerningsmannen ha vært om ikke Kristiansen, slik Andersen hadde forklart?

DNA-prøvene som var analysert av spanske eksperter, tydet på at det hadde vært fire ulike menn på åstedet.

I tillegg til disse to bevisene presenterer retten også noen ytterligere argumenter til understøttelse av sin konklusjon. For det første påpekes det at det ikke har vært presentert noen vitner som kan bekrefte Kristiansens egen forklaring om at han var hjemme i sykkelboden da drapene fant sted. For det andre hevdes det at det ikke er mulig å se at Andersen skulle ha noe motiv for å «trekke Kristiansen urettmessig inn i saken», siden «de to var svært gode venner». [ix] For det tredje nevner retten at Kristiansen tidligere har forgrepet seg seksuelt på barn, [x] og dessuten at han «foruten en særlig sterk interesse for pornografi, synes å ha spesielle seksuelle tilbøyeligheter». [xi]

Utover disse argumentene kan det også nevnes et par andre momenter som spilte en rolle under etterforskningen og delvis også under rettssakene. Grunnen til at de to domfelte var i politiets søkelys, var at de ofte var blitt observert sammen i Baneheia-området, gjerne iført militærklær. Dernest kommer Viggo Kristiansens trøblete barndom og oppvekst, som allerede flere år i forveien hadde gjort ham til en beryktet skikkelse i nabolaget på Eg (som ligger like øst for Baneheia). Kristiansen var diagnostisert med MBD («minimal brain damage», datidens navn på ADHD) og hadde hatt store adferdsproblemer både hjemme og på skolen. Blant annet hadde han voldsomme raserianfall, som særlig gikk ut over faren, men også onkelen, som han på et tidspunkt hadde truet med kniv. Han hadde, i en periode fra han var 14 til 17 år gammel, også gjort seg skyldig i overgrep mot et barn, noe han tilsto. Aktor Edward Dahl omtalte i byretten Kristiansen som «en tikkende bombe», mens førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i sin rettsbelæring til juryen i lagmannsretten nevnte «plagsom opptreden mot folk», «voldelige tendenser» og at Kristiansen «kunne få et helt spesielt uttrykk i øynene». [xii] De momentene vi her har listet opp utgjorde til sammen grunnlaget for domfellelsen av Kristiansen. Man kan legge merke til at retten aldri hadde (og heller ikke hevdet å ha) noe teknisk bevis som knyttet Kristiansen direkte til åstedet, slik politiet uriktig hadde sagt offentlig forut for den første rettssaken.

Argumentene imot rettens konklusjon. Det kanskje aller viktigste beviset for Kristiansens uskyld er det såkalte mobilbeviset, som opprinnelig (det vil si da byretten behandlet saken) forelå i form av en rapport utført av Telenor. Dette beviset dreier seg kort fortalt om at det ble registrert aktivitet på Kristiansens mobiltelefon som tilsier at han ikke befant seg på åstedet da ugjerningene ble begått. Det dreier seg om til sammen fire tekstmeldinger, utgående og innkommende, i tidsrommet omkring utførelsen av de kriminelle handlingene, samt noen senere telefonsamtaler etter klokken 20.00. I møte med dette beviset har man to muligheter dersom man vil hevde at Kristiansen er skyldig. Enten må man konstruere en fortelling som åpner for at Kristiansen var til stede på åstedet samtidig som han brukte mobiltelefonen i tråd med rapportens funn. Denne fortellingen må kunne forklare hvorfor Kristiansens telefon ikke befant seg på åstedet, men ca. 300 meter unna (dvs. innenfor dekningsområdet til Eg_A-senderen), klokken 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37 denne kvelden. Den andre muligheten er å godtgjøre at mobilbeviset kan sees bort fra.

Siden byretten ikke satt på noen opplysninger som kunne rettferdiggjøre sistnevnte strategi, prøvde den å konstruere en fortelling som lar Kristiansen bevege seg inn og ut av dekningsområdet for Eg_A-senderen i samme tidsrom som ugjerningene blir begått. Som jeg har påvist annetsteds står denne fortellingen ikke til troende. [xiii] Byretten domfelte altså Kristiansen til tross for at den ikke kunne forklare mobilbeviset, hvilket etter mitt syn gjør det tvilsomt at beviskravet var oppfylt i denne dommen. Påtalemyndigheten var naturligvis klar over at dette var et svakt punkt, og bestilte derfor en ny rapport om Kristiansens mobilbruk før saken kom opp i lagmannsretten. Denne såkalte Teleplan-rapporten legger frem målinger av dekningsområdet for den aktuelle basestasjonen (Eg_A) som i all hovedsak samsvarer med Telenors, men er i tillegg utstyrt med en kommentar om at man, til tross for disse målingene, ikke kan utelukke at Kristiansens mobiltelefon likevel kan ha befunnet seg på åstedet på drapstidspunktet. Denne kommentaren – som neppe kan anses som noe annet enn en henvisning til den teoretiske tvilen som alltid vil være til stede ved slike beviser – var etter alt å dømme helt avgjørende for at juryen kunne tillate seg å se bort fra mobilbeviset under vurderingen av skyldspørsmålet.

Et annet moment som ble fremholdt til fordel for Kristiansen da retten behandlet saken, var at det ikke fantes vitneobservasjoner av Kristiansens sykkel ved Svarttjønn i tidsrommet mellom ca. kl. 18.10 og 20.00. Dersom de øvrige forklaringene og vitneobservasjonene legges til grunn, må Kristiansen ha satt fra seg sykkelen ved bommen før han beveget seg inn i Baneheia-området sammen med Andersen. Sykkelen var en kostbar DBS mountainbike og hadde et påfallende utseende med sterke farger. [xiv] Det var mange mennesker i Baneheia denne fredagen, og flere av dem passerte bommen i det aktuelle tidsrommet. Likevel kunne ingen huske å ha sett sykkelen. [xv]

Med hensyn til de øvrige vitneutsagnene som opprinnelig ble ført for retten, kan det nevnes at morens vitnemål trekker i retning av at Kristiansen snakket sant da han hevdet at han var i sykkelboden da ugjerningene ble begått. Det er med andre ord misvisende når det i dommen heter at det ikke ble ført noen vitner som kunne bekrefte Kristiansens fortelling.

Et tredje moment er vitneutsagnene som ikke ble ført for retten (men som påtalemyndigheten naturligvis kjente til) og som forteller en annen historie enn den som presenteres i dommen. Det mest sentrale av disse vitnene er piloten Leif Hogner, som jogget i Baneheia på drapskvelden. [xvi] Omtrent klokken 19.45 observerte han en mann og to barn ved 3. Stampe. Hans beskrivelse av fargene på jentenes og mannens klær passer med det de fornærmede jentene og Andersen hadde på seg på drapskvelden.

Jahr avdekker at etterforskerne stadig forsøkte å tilpasse Andersens forklaring til nye funn som ble gjort i saken.

Problemet med denne vitneobservasjonen er at den hverken stemmer med antagelsen om to gjerningsmenn eller med tidslinjen som presenteres av retten, der drapene må ha vært ferdig utført omkring dette tidspunktet. Den passer heller ikke med ruten Andersen oppgir å ha gått frem til åstedet. Den støttes imidlertid av en annen vitneobservasjon, som heller ikke ble presentert for retten: Den 36 år gamle joggeren Bjørn Ove Hansen fortalte nemlig i sitt vitnemål at han tydelig hørte tre–fire korte skrik like etter at han passerte badebryggen ved 3. Stampe på drapskvelden. Klokken var da noe over 20.00, hvilket stemmer overens med antagelsen om at det faktisk var Andersen og de to fornærmede jentene Hogner hadde sett omtrent 20 minutter tidligere. Også to andre vitneforklaringer understøtter denne tidslinjen: To ulike personer hører kraftige raslelyder i nærheten av åstedet omkring klokken 20.15, noe som stemmer overens med tidspunktet for tildekkingen av likene dersom man legger Hogners og Hansens vitnemål til grunn. Denne tidslinjen innebærer for det første at Andersens forklaring er uriktig på flere sentrale punkter, og utelukker dessuten langt på vei at Kristiansen kan ha vært delaktig i ugjerningene, både fordi Andersen var observert alene med jentene, og fordi Kristiansen gjennomførte en lengre telefonsamtale over Eg_A-senderen klokken 20.19, hvilket ifølge Halvard Sivertsen betyr at han ikke kan ha forlatt åstedet senere enn klokken 20.10. [xvii]

Et fjerde moment er de mange uoverensstemmelsene i Andersens forklaring. Jahr avdekker i sin bok en hel rekke forhold i så måte. Vi kan her liste opp de viktigste punktene:

Andersen sa til sin far, og senere til politiet, at han dro til Baneheia på drapskvelden for å delta på en trening i regi av Heimevernet. Men Heimevernet arrangerte ikke treninger i Baneheia på dette tidspunktet. Selv etter at han innrømmet drapene har Andersen holdt fast ved at det faktisk var dette han skulle i Baneheia denne kvelden, men uten at han har kunnet gi noen god forklaring på hvorfor han trodde at en slik ekstraordinær fellestrening skulle foregå denne kvelden.

Videre forklarte Andersen at han like etter drapene inngikk en avtale med Kristiansen om å koordinere forklaringene, slik at de ga hverandre alibi. Under politiets rundspørring i nabolaget kort tid etter drapene oppgir likevel de to kameratene ulike tidspunkter for møtet hjemme hos Kristiansen på drapskvelden. Andersen har dessuten forklart seg ulikt både om ruten han skal ha fulgt til åstedet, om hvor han urinerte på eller ved åstedet, om når han ankom Kristiansens bopel etter drapene og – kanskje aller viktigst – med hensyn til hvilken av de to fornærmede jentene han selv forgrep seg på.

Videre har Andersen flere ganger forklart, og holdt fast ved, at han like etter drapene skrev en dagbok på pc-en hvor de kriminelle hendelsene ble inngående beskrevet. Det ble aldri funnet spor av en slik dagbok på pc-en hans. Det kan ellers nevnes at Andersen i sin forklaring hverken nevner noe om Kristiansens mobilbruk eller gjør noe forsøk på å forklare de mange skadene som ble funnet på de to jentene, over hundre på hver av dem utover de dødelige knivstikkene.

Dersom Andersen skulle ha forklart disse skadene ville det ha medført betydelige endringer av hans fortelling fra åstedet, og ville ha reist en hel rekke hittil uadresserte spørsmål med hensyn til hvem som gjorde hva, når, og hvorfor Andersen ikke grep inn om det nå var riktig som han påstår at han ikke personlig hadde noe ønske om å skade de fornærmede. Videre er det et svært påfallende aspekt ved rettens egen fortelling om hendelsene på åstedet, at Andersen blir sagt å sitte et stykke unna Kristiansen mens voldtektene pågår og med ryggen til.Likevel har han altså kunnet fortelle i detalj om det som foregikk – og da ifølge retten med så stor troverdighet at denne fortellingen i all hovedsak kan danne grunnlaget for avgjørelsen.

Et femte moment angår politiets etterforskning. Her er det flere ting å peke på. Et sentralt punkt ble påpekt og kritisert i 2012 av den islandske avhørseksperten Gisli H. Gudjonsson, nemlig at det opprinnelig var politiet selv som overfor Andersen lanserte tanken om at Viggo Kristiansen var hovedmannen bak drapene og at Andersen selv dermed nærmest var å regne som et slags offer i saken. Dette skjedde i avhøret som fant sted like etter at Andersen var blitt siktet, men før hans advokat hadde ankommet.

Videre avdekker Jahr at etterforskerne stadig forsøkte å tilpasse Andersens forklaring til nye funn som ble gjort i saken. Dette foregikk blant annet ved at de via Andersens advokat, Ben Fegran, gjorde Andersen kjent med at DNA-prøvene viste at han hadde forgrepet seg på den yngste jenta, og ikke på den eldste slik han hadde hevdet. Det var da meningen at Andersen i neste avhør «uoppfordret» skulle bekjenne dette, noe han imidlertid ikke gjorde, muligens fordi han innså at det ville skade saken hans dersom han innrømmet å ha forgrepet seg på den samme jenten som han selv senere drepte. Først etter lengre tids bearbeidelse endret Andersen sin forklaring slik at den passet med politiets funn. Denne endringen, og prosessen som ledet frem til den, kom ifølge Jahr aldri frem under rettssakene.

Kommisjonen adresserer ikke det som er kjernen i saken, nemlig med hvilken grad av sikkerhet DNA-beviset støtter disse to konklusjonene.

Et ytterligere forhold retten aldri ble gjort kjent med, var at en av DNA-prøvene som var analysert av spanske eksperter ved universitetet i Santiago de Compostela, tydet på at det hadde vært fire ulike menn på åstedet. Denne opplysningen er ny med Jahrs bok av året, og peker i retning av at prøvene var kontaminert. Også en annen, ny opplysning Jahr presenterer peker i retning av kontaminering, nemlig at åstedet opprinnelig ble tildekket med en gammel presenning som tilhørte en av polititjenestemennene privat. Ut over dette kan det nevnes at politiet utarbeidet en gjerningsmannsprofil under etterforskningen som senere ble fjernet fra sakspapirene og dermed ikke gjort tilgjengelig for Kristiansens forsvarer. Denne rapporten konkluderte med at drapene var blitt utført av én enkelt gjerningsmann, blant annet fordi drapsmetoden var så lik i begge tilfellene.

Av de ytterligere opplysningene i saken som peker i retning av Kristiansens uskyld, er det viktigste at det sentrale DNA-beviset er blitt diskreditert i senere tid, blant annet av eksperter ved Forensic Science Service i London (FSS) og Institutt for DNA-analyse i Stavanger (GENA). Det kan også nevnes at den pensjonerte Telenor-ingeniøren Halvard Sivertsen, etter en grundig gjennomgang av mobilbeviset i 2016, konkluderte med at Kristiansen hadde alibi for drapstidspunktet.

Åstedet: Befaring i Baneheia i 2001. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix .

Et øvrig moment er at Atle Austad, psykologen som i en årrekke hadde Kristiansen til behandling, i 2014 offentlig rykket ut med sin overbevisning om at Kristiansen er uskyldig dømt, hvilket er en høyst uvanlig foreteelse. Til slutt kan det nevnes at Jahr i løpet av arbeidet med boken var i kontakt med en medinnsatt av Andersen, den 62 år gamle, nå avdøde, Jan Olav Olaussen. Ifølge Jahr tok Olaussen seg av Andersen i fengselet, og Andersen skal overfor ham ha uttalt at det eneste han angret på «var at han dro Viggo inn i det». Og ikke nok med det: Andersen skal også ha fortalt Olaussen hva som egentlig skjedde på drapskvelden, og innrømt å ha vært alene om ugjerningene.

Denne fortellingen, slik den ble gjengitt av Olaussen overfor Jahr og advokat Sigurd Klomsæt, forklarer noen forhold som tidligere har vært vanskelige å forstå. Ett av problemene med den fortellingen retten la til grunn, hvor både Andersen og Kristiansen ble sagt å stå bak drapene, har nemlig hele tiden vært at drapsmetoden i begge tilfeller var svært lik. Dette peker i retning av én enkelt gjerningsmann, og tyder ellers på at offeret har vært posisjonert på lignende vis i begge tilfeller. I byrettens fortelling fra åstedet er posisjoneringen til de to jentene svært forskjellig. Men i den fortellingen Olaussen gjengir, skal Andersen – som eneste gjerningsmann – ha drept begge de fornærmede før overgrepene fant sted, hvilket forklarer drapsmetoden. Dette kan også forklare hvorfor den ene jenta ikke rømte mens gjerningsmannen forgrep seg på den andre.

DNA-beviset. Som vi har sett var det i hovedsak to beviser som førte til at Kristiansen ble domfelt: det tekniske beviset, som pekte i retning av to ulike gjerningsmenn, og Andersens fortelling, som utpeker Kristiansen som hovedmannen bak drapene. Når vi skal vurdere argumentene som taler imot rettens avgjørelse, er det altså særlig snakk om å vurdere forhold som er egnet til å rokke ved disse to hovedbevisene.

De fleste vil antagelig kunne si seg enig i at retten, i mangel av et DNA-bevis som knyttet Kristiansen direkte til de straffbare handlingene, ikke ville ha kunnet domfelle ham uten at det med stor grad av sikkerhet kunne fastslås at to ulike gjerningsmenn var involvert i drapene. Med andre ord må det være et sentralt punkt i vurderingen av gjenopptagelsesspørsmålet om beviset som støttet denne konklusjonen holder stikk.

Gjenopptakelseskommisjonen tar i sin første avgjørelse fra juni 2010 stilling til et stort og komplekst materiale vedrørende DNA-beviset. Dette beviset forelå opprinnelig i form av en rapport skrevet av eksperter ved universitetet i Santiago de Compostela i Spania, basert på prøver av et svært begrenset DNA-materiale. De spanske ekspertene vitnet ikke i noen av rettssakene, hvor ekspertuttalelsene i stedet var overlatt til Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt. Hovedmomentene i det nye materialet omkring dette beviset er senere sakkyndiguttalelser fra både Forensic Science Service i London og Institutt for DNA-analyse i Stavanger. Disse uttalelsene ble gjort på bakgrunn av analyseresultatene fra Spania.

Kjernen i saken er at begge disse instansene vurderer disse prøvene som svært usikre. Med hensyn til den mest sentrale prøven (C-25), skriver både FSS og GENA uavhengig av hverandre at den bare gir «weak or limited support» for påstanden om at DNA-et stammer fra Kristiansen og ikke en annen person uten tilknytning til saken. Begge disse to ekspertinstansene minner dessuten om at det som ble behandlet som en allel av de spanske ekspertene, også kan ha vært en såkalt skyggeallel eller stutter, noen ganger kalt «allelisk drop-in», altså en kontaminasjon. Chris Hadkiss ved FSS sier det slik: «På ørsmå resultater er det vår erfaring at det oftest dreier seg mer om forurensning enn bevis. Alle laboratorier har forurensning, også vi. For å sikre korrekte resultater, som ofte kan få avgjørende betydning for enkeltmennesker, er det av største viktighet at DNA-materiale utelukkende blir brukt når det er gjort fullverdige funn.» [xviii]

Hva er så argumentet for at disse opplysningene, som vitterlig synes å svekke det opprinnelige beviset betraktelig, ikke kan tillegges vekt? Påtalemyndighetens argument, som siteres i kommisjonens avgjørelse, er at de nye sakkyndiguttalelsene ikke har betydning for det som fremdeles er sakens kjerne, nemlig at byretten forsto beviset «på korrekt måte». Poenget er her at byretten i sin dom tydelig skriver at DNA-et i prøven i tillegg til å passe med Kristiansens DNA også passer med 54 prosent av norske menn. Altså var retten åpenbart klar over bevisets begrensninger. [xix] Kommisjonen legger seg tett opptil påtalemyndighetens argumentasjon når den med hensyn til DNA-beviset, konkluderer slik:

Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at A var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham. Kommisjonen har imidlertid merket seg at det er uenighet blant de sakkyndige om det kan anses som bevist at det i prøvene C-25 og B-24 er påvist blandingsprofiler (to mannlige bidragsytere).

[xx]

Dermed konkluderes det med at «de nye analysene og de etterfølgende merknadene ikke svekker bevisbildet mot A [dvs. Kristiansen]».

Hvor rimelig er denne vurderingen? Det første som slår meg når jeg leser argumentasjonen, er at den underslår hva DNA-beviset faktisk ble brukt til. Både påtalemyndigheten og kommisjonen ser ut til å argumentere ut fra et premiss om at DNA-beviset ble brukt til å knytte Kristiansen til åstedet. De kan så gå videre med å slå fast at retten skjønte at dette beviset ikke kunne brukes for å nå en slik konklusjon. Dermed blir det også relevant å påpeke at de nye opplysningene vedrørende DNA-beviset ikke utelukker Kristiansen. Men det var jo ikke dette DNA-beviset ble brukt til i rettens bevisvurdering! Her ble DNA-beviset brukt utelukkende til å fastslå to ting, nemlig 1) at det var to ulike gjerningsmenn i saken, og 2) at DNA-et fra én av disse gjerningsmennene er forenlig med Kristiansens DNA, men ikke med Andersens. Kommisjonen adresserer dermed ikke det som er kjernen i saken, nemlig med hvilken grad av sikkerhet DNA-beviset støtter disse to konklusjonene.

Det er temmelig påfallende at påtalemyndigheten på den ene siden har vært svært ivrig etter å diskreditere mobilbeviset, mens den på den andre siden har avfeid all usikkerhet omkring DNA-beviset.

Hva er det som her egentlig står på spill? Det sentrale momentet er altså at både byretten og lagmannsretten anser det som bevist at det er funnet DNA fra to ulike menn på de døde jentene. Det kan ikke være noen tvil om at retten med «menn» mener «gjerningsmenn», for dette var jo selve navet i bevisførselen mot Kristiansen: Idet man hadde etablert at drapene var begått av to menn, fremsto det som svært usannsynlig at det skulle finnes «en ukjent Mr. X» i saken som hadde vært «med på voldtekt og drap». [xxi]

Det er denne slutningen som viser at retten ikke forsto DNA-beviset på en adekvat måte – i hvert fall ikke når beviset sees i lys av de senere sakkyndiguttalelsene. For poenget er her ikke å vurdere sannsynligheten av at DNA-prøvene peker mot Kristiansen heller enn en annen gjerningsmann, men om det i større grad peker mot Kristiansen enn en annen mann uten tilknytning til saken, hvilket jo er noe ganske annet. Mulige kilder til den aktuelle allelen inkluderer menn som deltok i den første åstedsgranskningen, patologer og laboranter som deltok i post-mortem-undersøkelsene, assistenter ved likhuset, menn som bearbeidet prøvene fra vattpinnene samt de som preparerte mikroskopiglassene på laboratoriet. Disse mulighetene blir ikke på noe tidspunkt nevnt av hverken byretten eller lagmannsretten, og det er så vidt jeg kan se ikke blitt dokumentert at retten forsto at disse mulighetene forelå. Det er heller ikke blitt dokumentert at retten var klar over at prøven ikke nødvendigvis inneholdt noen allel i det hele tatt, men kunne bero på en såkalt allelisk drop-in. Til sammen får disse to momentene – som altså først ble tydeliggjort gjennom nye sakkyndiguttalelser – DNA-beviset til å fremstå som høyst usikkert.

Nå kan man riktignok kanskje ha en viss forståelse for at kommisjonen i 2010 ikke går med på at de nye sakkyndiguttalelsene kan regnes som nye beviser i saken. Dette vil alltid være en skjønnsmessig vurdering, ettersom det ikke finnes noen retningslinjer for hva som skal til for at et bevis er å anse som nytt. Men da vil jeg mene at det forholder seg annerledes med den opplysningen Jahr presenterer i sin bok av året, nemlig at en av prøvene som ble analysert av de spanske ekspertene tydet på at fire ulike menn hadde vært på åstedet. Dette gjelder prøven B-24, som de spanske ekspertene rapporterte som negativ. Da Susan Pope ved FSS i 2011 gikk gjennom grunnlaget for de spanske ekspertenes rapport, oppdaget hun at denne prøven inneholdt fire ulike alleler, uten at det var forklart hvorfor dette resultatet simpelthen ble merket som negativt i den spanske rapporten, altså uten at det ble informert om hvilket biologisk materiale som hadde dukket opp under analysen. [xxii] Jeg vet ikke om Arvid Sjødin har tatt med dette funnet i sin siste gjenopptagelsesbegjæring på vegne av Viggo Kristiansen, men det synes ganske klart at dette må anses som et nytt bevis i saken. Det er riktignok sannsynlig at Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt har vært klar over dette resultatet, men opplysningen ble ikke formidlet til retten.

Ifølge avhørseksperten Asbjørn Rachlew er bekreftelsesfellen blant de vanligste årsakene til at det oppstår feil i politiets etterforskning.

For øvrig må det, med hensyn til påtalemyndighetens vurdering av sakens beviser, betegnes som temmelig påfallende at den på den ene siden har vært svært ivrig etter å diskreditere mobilbeviset – og det på et temmelig tynt vitenskapelig grunnlag – mens den på den andre siden har avfeid all usikkerhet omkring DNA-beviset, til tross for at det vitenskapelige grunnlaget her synes langt sterkere. Dette kan tyde på at påtalemyndigheten ligger under for det som i etterforskningsteorien kalles «tunnelsyn». Vi skal komme nærmere inn på dette senere.

Problemene med Andersens forklaring. Hva så med rettens andre sentrale bevis, Andersens fortelling fra drapskvelden? Andersen ble av etterforskerne i retten beskrevet som troverdig, og det ble stadig kommentert at han hadde meget god hukommelse. Dette gjentas også av påtalemyndigheten i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringene. Spørsmålet blir da hvilke opplysninger som eventuelt kunne gi grunnlag for å komme til den motsatte konklusjonen, altså at Andersens forklaring ikke er troverdig.

Vi kan alle, antar jeg, være enige om at en tiltalt som endrer forklaring flere ganger underveis i løpet av etterforskningen, får svekket troverdighet. Altså er det, når vi vurderer hvorvidt Andersens forklaring står til troende, naturlig å begynne med å undersøke hvilke endringer Andersen gjorde i sin forklaring og av hvilke grunner.

Den første avgjørende endringen er ikke bestridt: Etter å ha benektet enhver befatning med saken i tre avhør sommeren 2000, innrømmer Andersen etter arrestasjonen og siktelsen 13. september å ha drept Stine Sofie Sørstrønen. Grunnen til at han nå endrer forklaring, er at han ble opplyst om at et kjønnshår funnet på åstedet viste 100 prosent sammenfall med hans eget DNA. [xxiii] Ifølge Bjørn Olav Jahr bør man imidlertid merke seg at Andersen ikke responderte på avhørerens spørsmål omkring dette før det ble antydet at han selv kanskje kunne ha vært et offer i saken og at politiet ikke var i tvil om at Kristiansen var den sterke, den som bestemmer. [xxiv] Andersen innrømmer da det ene drapet, men benekter å ha deltatt i de seksuelle overgrepene. Han hevder videre at han er helt sikker på at han kom hjem til Kristiansen klokken 19.30, «fordi han så på klokken». [xxv] Først når han får beskjed om at dette ikke kan stemme, endrer han tidspunktet til 20.30.

Hva så med kjønnshåret? Det ble funnet på blodig løv der jentene ble voldtatt og drept. I avhøret av 13. september forklarer Andersen dette med at han urinerte på åstedet. Sigurd Klomsæt gjengir dette punktet på følgende måte i den første gjenopptagelsesbegjæringen:

Videre [sier Andersen i] samme avhør at: «Han pisset helt nøyaktig samme sted som likene senere ble dekket til og gjemt» – for så å detaljbeskrive hvor han hadde urinert. Etterforskeren som avhørte ham spurte [Andersen] om han kanskje husket feil på dette punktet. [Andersen] svarte at han med sikkerhet pisset der han hadde sagt og at han IKKE hadde pisset på stedet der jentene senere ble drept. Håret som felte ham ble derimot funnet ca. 10 meter unna der han «helt nøyaktig» hevdet å ha stått, nemlig der overgrepene og drapene fant sted.

[xxvi]

En nærliggende forklaring på denne uoverensstemmelsen er at Andersen løy om urineringen og at kjønnshåret var havnet på åstedet i forbindelse med hans egne seksuelle overgrep.

Andersen opprettholder imidlertid forklaringen om hvor han urinerte under rekonstruksjonen av drapene i Baneheia 17. oktober 2000. I løpet av denne kommer det ellers frem to andre uoverensstemmelser: Andersen bommer på ruten han og Kristiansen skal ha fulgt opp til åstedet, og har ellers ingen forklaring på hvordan det kan ha seg at de to døde jentene ble funnet iført hverandres klær.

Man kan ellers legge merke til at rekonstruksjonen ble gjennomført ut fra premisset om at Andersen ikke hadde deltatt i noen av de seksuelle overgrepene. Dette handlingsforløpet endres imidlertid betraktelig etter at politiet den 25. oktober 2000 er blitt gjort kjent med DNA-rapportene fra Santiago de Compostela. Andersen nevner dagen etter, uoppfordret, [xxvii] at Kristiansen hadde rispet ham med kniv og truet ham til å forgripe seg på den eldste jenta, Lena Sløgedal Paulsen. Han hadde følt at det sto om livet, og hadde derfor gått med på å gjøre som Kristiansen sa, hvorpå han kort berørte jenten i skrittet med sin uerigerte penis. Dette hendelsesforløpet avviker altså på vesentlige punkter fra det hendelsesforløpet Andersen hadde regissert under rekonstruksjonen – og som hadde imponert politiet på grunn av sin detaljrikdom og konsistens. Etter rekonstruksjonen uttalte kriminalsjef Arne Pedersen at etterforskerne hadde vært «overrasket over hvor detaljert og godt Andersen kan rekonstruere hendelsesforløpet». «Alt han har fortalt så langt», fortsatte han, «er konsist, og stemmer med observasjoner og spor vi har i saken.» [xxviii]

Her ser det ut som om man har forsøkt å tilpasse Andersens forklaring slik at den skal passe med de nye funnene i saken

Men funnene fra Santiago de Compostela ga etterforskerne et problem: De tydet nemlig på at Andersen hadde forgrepet seg på den yngste jenta, og ikke på den eldste, slik han etter hvert hadde innrømmet. Hvordan kunne dette forklares? Bjørn Olav Jahr siterer her fra et notat av avhørsleder Geir Olav Hansen, hvor det heter at «Adv. Fegran ble anmodet om å ta dette opp med siktede Jan Helge Andersen». Jeg kan ikke si at jeg finner det urimelig når Jahr betegner dette som «et oppsiktsvekkende skritt» fra politiets side, idet han påpeker at man her ikke akkurat legger til rette for en fri forklaring. [xxix] Den vanlige – og rasjonelle – fremgangsmåten i slike tilfeller ville være å konfrontere tiltalte med de nye opplysningene under et avhør, for på den måten å forsøke å bringe på det rene om det her faktisk foreligger en uoverensstemmelse mellom tiltaltes forklaring og realbevisene. I så fall ville dette ha tydet på at tiltalte ikke sa sannheten. Men her ser det ut som om man i stedet har forsøkt å tilpasse Andersens forklaring slik at den skal passe med de nye funnene i saken, hvilket ikke tjener sakens opplysning, da man på denne måten kun søker å få bekreftet det man allerede er overbevist om. Dette er med andre ord et skoleeksempel på det som innen psykologien kalles «bekreftelsesfellen» (i etterforskningssammenheng: «tunnelsyn») og som typisk har tre komponenter: For det første søker man ensidig etter informasjon som støtter opp under mistanken, for det andre tar man nøytral informasjon til inntekt for sitt etablerte syn, og for det tredje ignorerer eller bortforklarer man informasjon som ikke passer inn. Ifølge avhørseksperten Asbjørn Rachlew er bekreftelsesfellen blant de vanligste årsakene til at det oppstår feil i politiets etterforskning. [xxx]

Og det er flere ting som tyder på at bekreftelsesfellen kan ha gjort seg gjeldende i etterforskningen av Baneheiasaken. Politiet synes i hvert fall tidlig å ha bestemt seg for at Kristiansen er hovedmannen og at Andersen er til å stole på, men lykkes altså ikke i første omgang med å skape overensstemmelse mellom Andersens forklaring og de nye funnene. Andersen blir stående på sitt: Det var den eldste jenten han forgrep seg på. Dette fastholder han altså etter at han av sin advokat Ben Fegran har fått vite at DNA-et hans er blitt funnet på den yngste jentens underliv. Først halvannen måned senere, i et avhør den 12. desember (det siste før rettssaken) forandrer Andersen forklaring, og medgir nå at det kanskje likevel var Stine Sofie han forgrep seg på, det vil si samme jente som han senere drepte. Han er nå blitt konfrontert med at hans sæd er funnet både i skjeden og i anus på den yngste jenta. Fremdeles hevder han imidlertid at han bare var så vidt bortpå henne med en uerigert penis.

Finnes det noen som helst grunn til å tro at Andersen snakker sant om sine egne overgrep? Det er vanskelig å se. Byretten er inne på dette poenget i domspremissene, hvor det påpekes at Andersen ikke er helt troverdig «når det gjelder eget overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen». Ikke desto mindre mener retten at hans fortelling i «all hovedsak er korrekt». [xxxi]

Finnes det noen som helst grunn til å tro at Andersen snakker sant om sine egne overgrep? Det er vanskelig å se.

Men hvis Andersen først lyver om det ene overgrepet, i tillegg til å ha endret forklaring på så mange punkter i løpet av etterforskningen, hvilken grunn har man da til å feste lit til det han forteller for øvrig? Hvorfor tror retten på ham når han sier at han satt med ryggen til under Kristiansens overgrep? Hvorfor tror den på ham når han sier at han ble truet på livet til å forgripe seg på den yngste jenta? Hvordan stemmer dette overens, for eksempel, med hans forklaring om at han senere, da Kristiansen skal ha drept den eldste jenta, opprørt dyttet ham over ende – på tross av at Kristiansen da var i besittelse av kniven? Og hvordan kunne det ha seg at han etter dette igjen føler seg så truet av Kristiansen at han sier seg villig til å henrette en åtte år gammel jente som han ikke selv har noe ønske om å skade? Retten er rimeligvis skeptisk til Andersen når han hevder at han følte seg truet på livet av Kristiansen selv etter at Kristiansen hadde gitt ham kniven som han skulle bruke til å drepe jenta. Ikke desto mindre finner den altså at den øvrige fortellingen fra åstedet «i all hovedsak er korrekt».

I min vurdering er det så godt som ingenting av det Andersen forteller fra åstedet som med noen grad av sikkerhet har støtte i objektive funn.

Til rettens forsvar skal det sies at den ikke var blitt tilstrekkelig opplyst om de mange endringene Andersen hadde gjort i sin forklaring underveis i etterforskningen. Det er ikke rettens skyld at etterforskerne fremstilte saken i et misvisende lys, for eksempel når politiavdelingssjef Geir Olav Hansen under ed hevder at han ikke noen gang tok Jan Helge Andersen i å lyve, men at han kun unnlot å fortelle om sine egne overgrep. [xxxii] Og så vidt jeg kan se er det aldri blitt hevdet at retten var klar over at Andersen lenge hadde fastholdt sin forklaring om at det var den eldste jenta, og ikke den yngste, han selv hadde forgrepet seg på.

Gjenopptakelseskommisjonens argumentasjon. Vi har nå vært gjennom de fleste av de momentene som er blitt anført imot Andersens forklaring i gjenopptagelsesbegjæringene. Spørsmålet er da hvilke argumenter som brukes for å understøtte konklusjonen om at disse anførslene ikke kan tillegges noen vekt.

Når det gjelder punktet om at Andersens forklaring ikke hadde vært gjenstand for en kritisk vurdering av retten, henviser statsadvokaten (på vegne av påtalemyndigheten) til at flere av rettens aktører hadde vært meget opptatt av tilblivelsen av Andersens forklaringer. Statsadvokaten hevder videre at Andersen «hadde svært god hukommelse», at han «forklarte seg i retten med stor troverdighet» og at detaljene i hans forklaring «stemte med objektive funn». [xxxiii] Det henvises her til at Andersens forklaringer stemmer godt med DNA-funnene, men i lys av det vi her har vært gjennom, kan en slik påstand vel ikke akkurat sies å treffe spikeren på hodet.

Mitt inntrykk er at vi her hovedsakelig har å gjøre med systemiske forhold snarere enn ond vilje.

Statsadvokaten hevder også at Andersens forklaring om knivstikkene passer godt med patologenes funn, men heller ikke dette argumentet forekommer meg å være overbevisende. Tvert imot er det ting som tyder på at man hele tiden anså det som et problem at drapsmetoden var så lik i begge tilfellene når man la til grunn at drapene var blitt begått av to gjerningsmenn som i tillegg var posisjonert på svært ulik måte overfor offeret. [xxxiv]

Når det gjelder de dokumenterte uriktighetene i Andersens forklaring, kommenterer påtalemyndigheten bare helt kort at det ikke «er til å forundres over» at Andersen «lyver vedr. sine bevegelser den aktuelle dagen» da dette er en naturlig strategi «for å unngå å komme i et straffeansvar». Og det er jo riktig nok, men problemet er at etterforskerne og retten har festet lit til så godt som alt Andersen har fortalt fra åstedet, slik forklaringen forelå i desember 2000. Hvordan kan man, i lys av disse endringene, avgjøre hva man skal tro på og hva man ikke skal tro på i Andersens fortelling? I min vurdering er det så godt som ingenting av det han forteller fra åstedet som med noen grad av sikkerhet har støtte i objektive funn.

Med hensyn til den uheldige manipulasjonen av Andersen i det første avhøret etter siktelsen henviser påtalemyndigheten for øvrig bare kort til at retten var blitt informert om dette. Dette poenget utgjør også hovedgrunnlaget for kommisjonens vurdering, nemlig at de forholdene som tas opp i begjæringen «i alt det vesentlige har vært gjenstand for bevisføring både i tingretten og i lagmannsretten». [xxxv]Med andre ord innlater kommisjonen seg bare i ytterst begrenset grad på en substansiell diskusjon om de forholdene som er blitt anført vedrørende Andersens forklaring. Det eneste poenget som anerkjennes er at nye DNA-funn fra 2010 tilsier at Andersen nok var «knyttet til overgrepet på [Sørstrønen] på en noe mer alvorlig måte enn hans forklaring tilsier». [xxxvi] Men dette endrer altså ikke på oppfatningen om at hans forklaring «i hovedsak fremstår som troverdig». Når det gjelder de øvrige gjenopptagelsesbegjæringene, nøyer kommisjonen seg med å henvise til begrunnelsen for det første avslaget i alt som har med Andersens forklaring å gjøre. [xxxvii]

Oppsummering. Hvordan kan man, i lys av alt det vi her har gått gjennom, forklare gjenopptagelseskommisjonens gjentatte avslag på begjæringene om gjenopptagelse av Baneheiasaken?

Mitt inntrykk er, ut fra den argumentasjonen som presenteres, at vi her hovedsakelig har å gjøre med systemiske forhold snarere enn ond vilje. Rettssystemet tillater gjenopptagelseskommisjonen å argumentere ut fra et snevert fokus om hva som kan anses som nytt i saken og å avholde seg fra en altfor konkret vurdering av de enkelte bevisene.

Samtidig er det jo ikke slik at gjeldende lovverk gjør det umulig for gjenopptagelseskommisjonen å argumentere på en annen måte. Gjenopptakelseskommisjonen skal være en sikkerhetsventil – hvilket den for øvrig selv flere ganger påpeker, skjønt den bruker uttrykket «ytterste sikkerhetsventil», der «ytterste» etter hva jeg kan se er lagt til for egen regning – i hvert fall har ikke jeg vært i stand til å gjenfinne denne kvalifikasjonen i lovens forarbeider. Det er utvilsomt mye prestisje involvert i saken, og det kan neppe være noen tvil om at det ville ha vært en stor belastning både for rettssystemet og for mange enkeltaktører dersom en gjenopptagelse av saken førte til frifinnelse av Viggo Kristiansen.

Den gradvise svekkelsen av bevisene har aldri blitt vurdert under ett.

Saken er heller ikke helt bekvem for pressen, for det er ikke til å komme fra at mange profilerte kommentatorer i de store norske dagsavisene har uttalt seg temmelig skråsikkert om Kristiansens skyld opp gjennom årene. [xxxviii] I tillegg er det et poeng at mange av de momentene jeg her har listet opp, har kommet stykkevis og delt, fordelt på fire gjenopptagelsesbegjæringer, hvilket har ført til at den gradvise svekkelsen av bevisene aldri er blitt vurdert under ett. Når kommisjonen er blitt presentert for nye momenter i saken har den kunnet nøye seg med å henvise til tidligere avslag, uten å foreta en helhetlig vurdering av bevisenes samlede stilling slik de nå foreligger, målt opp mot det som var situasjonen i 2008, da den første begjæringen ble levert. Til en viss grad kunne man altså si at vi her står overfor et tilfelle av det som innen sosiologien kalles systemtvang – ja, kanskje til og med det den slovenske filosofen Slavoj Zizek kaller systemisk eller objektiv vold, det vil si den anonyme voldsutøvelsen som utføres mer eller mindre rutinemessig for at samfunnsmaskineriet skal kunne fungere mest mulig effektivt og uforstyrret. [xxxix]

Dersom dette er tilfelle, det vil si: Dersom det her virkelig er slik at rettssystemet primært er innstilt på å beskytte seg selv mot ubehagelige rystelser, på bekostning av en borger som sannsynligvis er dømt med urette, er det desto viktigere at saken vurderes grundig og seriøst også av tenkende mennesker utenfor rettssystemet. For min egen del slutter jeg meg til Hege Ulstein, som i en kommentar til Jahrs bok om Baneheia-drapene i Dagsavisen konkluderer med at rettsstaten Norge ikke kan leve med at saken ikke gjenopptas når det er skapt så solid usikkerhet om dommen. [xl]


[i] Asbjørn Hansen, Menneskejeger, Kurér forlag, Oslo, 2013, s. 95.

[ii] Bjørn Olav Jahr, Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet, Pitch Forlag, Oslo, 2017, s. 61.

[iii] Hansen, op.cit., s. 96.

[iv] Jahr, op.cit., s. 62.

[v] Fridtjof Nygaard, «Ingen tro på Viggo», i VG 12.10.2017.

[vi] Inge D. Hanssen, «Omkamp om Baneheia-bevisene», i Fædrelandsvennen 13.10.2017.

[vii] Jo Hov, Rettergang I. Sivil- og straffeprosess, Papinian, Oslo, 1999, s. 496. Formuleringen stammer fra Straffeprosessloven § 392.

[viii]Ibid., s. 496.

[ix] Byrettens dom, 01.06.2001, s. 12.

[x] Kristiansen innrømmet å ha forgrepet seg på en ung jente ved fem anledninger mellom 1993 og 1996, da han selv var mellom 14 og 17 år gammel og jenten mellom 6 og 9. Dette blir sett i sammenheng med en kikkersak fra 1999 (hvor Kristiansen iført finlandshette hadde spionert på en voksen kvinne i nabolaget) og dessuten hans samling av pornoblader, hvorav minst ett handlet om dyresex.

[xi] Byrettens dom, s. 12.

[xii] Sitert etter Jahr, op.cit., s. 328 og 355.

[xiii] Frode Helmich Pedersen, «Domsfortellingens plausibilitet. En analyse av rettens fortelling i Baneheiasaken», i Retfærd. Nordic Journal of Law and Justice 2/2017.

[xiv] Jahr, op.cit., s. 36.

[xv] Man skal imidlertid være klar over at påtalemyndigheten i sin kommentar til den første gjenopptagelsesbegjæringen benekter faktagrunnlaget for dette argumentet. Det stemmer riktignok, heter det, at noen vitner uttalte at de var sikre på at sykkelen ikke var der, men andre vitner var sikre på at sykkelen faktisk var låst til bommen i det aktuelle tidsrommet. Se gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse GK-2008-121, s. 31.

[xvi] Jahr, op.cit., s. 42 og passim.

[xvii] Halvard Sivertsen, «Mobilbeviset i Baneheiasaken». Tilgjengelig her: https://viggokristiansen.wordpress.com/2016/07/05/les-den-nye-sakkyndige-rapport-som-utelukker-viggo-kristiansen-fra-astedet-her/.

[xviii] GK-2008-121, s. 15–16.

[xix]Ibid ., s. 33. Påtalemyndigheten konkluderer dermed slik: «Det er ikke bevis for […] at de nye prøvene utelukker A som gjerningsmann. Det har aldri foreligget fellende DNA mot A. Det er heller ikke på noe tidspunkt frembragt analyseresultater som kan utelukke A som gjerningsmann.»

[xx]Ibid., s. 42.

[xxi] Jahr, op.cit., s. 331. Sitatet stammer fra Halvard C. Hanssens referat fra rettssaken i Dagbladet.

[xxii] Rapport av Susan Pope, «Gjennomgang av rettsmedisinske undersøkelser i Baneheiasaken/ Viggo Kristiansen», 10.06.2011.

[xxiii] Se for eksempel Jahr, op.cit., s. 180.

[xxiv]Ibid., s. 181.

[xxv]Ibid., s. 182.

[xxvi] GK-2008-121, s. 22.

[xxvii] Jahr går her ganske langt i å antyde at Andersen var blitt opplyst om de nye DNA-funnene av sin advokat Ben Fegran, og derfor endrer forklaring. Jahr, op.cit.,s. 253–54.

[xxviii] Jahr, op.cit., s. 201.

[xxix] Jahr, op.cit., s. 272.

[xxx] Asbjørn Rachlew, Justisfeil ved politiets etterforskning. Noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak. Ph.d.-avhandling ved Det juridiske fakultet, UiO, 2009, s. 23.

[xxxi] Byrettens dom, s. 11.

[xxxii] Jahr, op.cit., s. 285.

[xxxiii] GK-2008-121, s. 30.

[xxxiv] Kristiansen ble sagt å ha drept den eldste jenten stående, da han var plassert bak ryggen hennes. Andersen drepte ifølge retten den yngste jenten sittende på kne, mens hun lå på ryggen på bakken.

[xxxv]Ibid., s. 40.

[xxxvi] Andersen ble ikke dømt for voldtekt av noen av jentene.

[xxxvii] Se for eksempel GK-2014-60, s. 19.

[xxxviii] Det kan her henvises til en undersøkelse utført av Institutt for journalistikk i 2010, hvor 36 av journalistene som dekket Baneheia-saken ble spurt om de mente dommen var riktig. Kun én av dem svarte nei, nemlig Dagbladets Eivind Pedersen. Se Jahr, op.cit., s. 373.

[xxxix] Se for eksempel Slavoj Zizek, Violence, Profile Books, London, 2009, s. 11.

[xl] Hege Ulstein, «Rett og vrang», i Dagsavisen 14.10.2017.

Svein Tore Bergestuen med sterkt debattinnlegg i VG

Baneheia-drapene: Tok vi feil? (klikk for artikkel i VG)

DEBATT
Publisert: Oppdatert: 15.12.17 12:59

Viggo Kristiansen er skyldig i mye. Men bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia.

SVEIN TORE BERGESTUEN, forfatter og tidligere journalist

Etter å ha lest 1700 sider om Baneheia-saken er jeg mildt sagt forundret over minst to ting. Én, hvorfor er ikke flere journalister interessert i å finne ut om vi står overfor en rettskandale av Quick- og Tengs-dimensjoner? Og to, hvorfor er det eneste bidraget fra journalister som dekket saken den gangen, en blanding av skråsikkerhet og manglende vilje til å gjøre sin journalistiske plikt?

Først leste jeg boka Drapene i Baneheia, skrevet av SKUP-vinner Bjørn Olav Jahr. Så leste jeg boka en gang til. Så leste jeg dommen fra Byretten og Lagmannsretten. Så leste jeg Gisli H. Gudjonssons analyser av avhørene av Jan Helge Andersen, så leste jeg den ferske sakkyndigrapporten fra tidligere Telenor-ansatt Halvard Sivertsen, så leste jeg den mye omtalte gjerningsmannprofil-analysen, så leste jeg om de ferske DNA-analysene gjort av London Forensic Service, så leste analysen av Byrettens dom som snart publiseres i det norske juss-tidsskriftet Retfærd, så gikk jeg gjennom utallige presseklipp fra 2000 frem til i dag, og sånn fortsatte jeg. Til slutt leste jeg den siste begjæringen om gjenopptakelse av saken som nå ligger til behandling. Tilsammen over 1700 sider om saken. Spørsmålene ble ubehagelig mange.

Fem måneder før drapene, i januar 2000, begynte jeg som programleder i P4s Sytten Tretti. Jeg fulgte saken tett hver eneste dag og intervjuet både påtalemyndigheten, forsvarere, og etter hvert de pårørende. Etter at dommen falt var jeg som de fleste andre 100 prosent sikker på at Viggo Kristiansen både var et monster og at han var skyldig. Jeg vurderte selvsagt aldri muligheten for noe annet. Politiet hadde til og med sagt at de hadde DNA-bevis som 100 prosent sikkert knyttet ham til åstedet (som viste seg å være 100 prosent feil). Jeg risikerte til og med jobben i et svakt øyeblikk da jeg skjelte ut sjefen min i åpent landskap for å ha publisert detaljene i dommen på P4s nettsider. Ingen andre medier gjorde det.

Jeg har egentlig aldri sett meg tilbake. Og det tror jeg ikke mange andre har gjort heller. Dessuten tror jeg Kristiansens tidligere forsvarer (fra våren 2008), advokat Sigurd Klomsæt og hans mange viderverdigheter, store ego og tap av advokatbevilling etc., har svekket troverdigheten til Kristiansen og saken betydelig. Dette tror jeg faktisk er en nøkkel. Selv om Klomsæt selvfølgelig skal ha skryt for de sakene der han har jobbet utrettelig for å bevise uskyld – når få andre gjorde det.

Etter å ha lest stort sett alt om saken, inkludert de gode anmeldelsene og de kritiske anmeldelsene av selve boka, sitter jeg igjen med en ekkel, gnagende og vond følelse. Tok vi feil?

Viggo Kristiansen var en jævlig fyr. Han terroriserte sine omgivelser, han drev sine hardt prøvede foreldre til desperasjon, han skremte barn og voksne, han forgrep seg til og med på ei lita jente få år før Baneheia-drapene. Han var som skapt for rollen som voldtektsmann og barnemorder. Alt stemmer. Alt, bortsett fra bevisene.

SVEIN TORE BERGESTUEN. FOTO: PRIVAT

For DNA-”beviset” som retten la til grunn, ble presentert på en måte som gjorde at alle måtte tro at det var funnet DNA-spor fra to menn på den ene av jentene. Denne tolkningen av DNA-analysene fra rapportene til det spanske instituttet Santiago de Compostela var helt avgjørende for at Kristiansen ble dømt. Det såkalte beviset er fullstendig plukket fra hverandre av verdens fremste DNA-ekspertise – Forensic Sience Service i London. I tillegg viser en ny gjennomgang av den spanske rapporten at det faktisk aldri var grunnlag for å slå fast at det var spor fra to menn på den ene av jentene på det tidspunktet Byretten la det til grunn. En ny grundig gjennomgang av DNA-rapporten fra Spania, holdt opp mot Byrettens dom viser at det var et grotesk misforhold mellom innholdet i rapporten og den tolkningen rettsbelæringen la til grunn.

Sagt på en enklere måte: Det som står igjen er en fullstendig DNA-analyse- og profil av én gjerningsmann, Jan Helge Andersen. Det er ikke funnet DNA av Kristiansen på åstedet. Heller ikke av noen andre.

Og hva med mobilbeviset? Telenors gjentatte målinger slo fast at mobiltelefonen til Kristiansen aldri kunne ha vært på åstedet da drapene ble begått, mens det ble sendt SMS både inn og ut. Dette alibiet forsøkte påtalemyndigheten å diskreditere ved å fremstille en ny rapport – Teleplan-rapporten– nærmest som motstridende. Det var den aldri. Det viser en ny sakkyndigrapport som fjerner all tvil om dette. I tillegg har Teleplan-rapportens forfatter så sent som i 2016 advart mot at hans rapport og uttalelser i retten for 17 år siden feilaktig ble tatt til inntekt for en domfellelse av Kristiansen. ”Hvis min rapport og vitnemål i retten har blitt tillagt vekt for å dømme Kristiansen, så er jeg redd for at rettens aktører kan ha misforstått” (Inge Schøyen til Dagbladet 5. juli 2016). Konklusjonene i Teleplans rapport og Schøyens vitnemål i lagmannsretten i 2002 støtter altså Telenors rapport som gir Kristiansen alibi.

Mobilbeviset har derfor aldri stått sterkere enn i 2017, også som følge av ny kunnskap om basestasjoner. Sivertsen kaller det derfor for et utelukkelsesbevis.

I tillegg har du en drøss av andre momenter, som for eksempel analysene til verdens fremste avhørsekspert, Gisli H. Gudsjonsson. Han som først identifiserte den falske tilståelsen til Birgitte Tengs’ fetter. Gudjonsson radbrekker politiets fremgangsmåte. Det er for eksempel politiet selv som først lanserer teorien om at Andersen kan ha vært et offer for Kristiansen, og foreslår dette for Andersen i avhør(!) Den sjansen griper han, og saken forandrer seg for alltid. Det er, utrolig nok, mange flere momenter som peker i samme retning.

Det holder faktisk ikke å si at han er ’tross alt er dømt i to rettsinstanser’. Begge domstolene har behandlet de etablerte sannhetene og ”bevisene” likt. Det er heller ikke lenger noe gyldig argument at gjenopptakelseskommisjonen har avvist ulike krav om gjenopptagelse, for øvrig med samme leder hver gang. Ikke alle begjæringer fra Klomsæts hånd har vært grundige, og mye har skjedd med DNA-beviset.

Slik saken fremstår i dag, tyder mye på at vi står overfor en av de største rettsskandalene i nyere norsk historie. Det mener for øvrig også Morgenbladets anmelder av Drapene i Baneheia.

Anmeldelsen er skrevet av forsker Frode Helmich Pedersen, som leder Samkul-prosjektet «Strafferettens fortellinger» ved Universitetet i Bergen. Ikke bare anmeldte han boka, hans helt ferske analyse av byrettens dom i Baneheia-saken publiseres i neste nummer av det nordiske juridiske tidsskriftet Retfærd. Pedersen har i korrespondanse med undertegnede sendt konklusjonen:

«Jeg konkluderer med at denne fortellingen må anses som uplausibel og at domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Hans gjennomgang av Byrettens premisser og fortelling som skal sannsynliggjøre at Kristiansen har vært på åstedet da drapene ble begått, er rystende lesning, selv i sin akademiske språkdrakt. Han viser at dommen er fullstendig usammenhengende i sin omgang med mobilbeviset:

«Når retten så avslutter diskusjonen med å si at den ikke finner ’at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene’, kan det vanskelig betraktes som noe annet enn en ubegrunnet påstand. Vi kan for øvrig legge merke til at retten ikke på noe tidspunkt kommer inn på den isolert enkleste forklaringen på mobilbeviset, nemlig at Kristiansen rett og slett snakker sant når han sier at han var hjemme da ugjerningene ble begått»

I sin anmeldelse av Jahrs bok i Morgenbladet 20. oktober, Fortellingen om en rettskandale, skriver Pedersen også klart: ”..boken samlet sett etablerer så stor tvil omkring grunnlaget for rettens avgjørelse at saken burde gjenopptas.”

Minervanetts anmelder lander på samme konklusjon, ”Baneheia-saken bør gjenopptas” (28.11) Vilde Aurora Eriksen er en ung masterstudent i litteraturvitenskap og var yngre enn Stine og Lena på drapstidspunktet. Hun skriver innsiktsfullt uten skylapper og har store problemer med konklusjonene til de journalistene som fulgte saken:

«Enkelte kommentatorer (…)mener i likhet med Jan Helge Andersens mor at Jahr ikke kommer med noen nye bevis i boka. Hvordan de kan mene dette er fullstendig uforståelig for meg. Enten kan de ikke ha lest boka, eller så sitter de med skylapper som er så store at man må spørre om hvorfor det er så vanskelig å skulle åpne opp for at saken er et justismord

Jeg tror Eriksen er inne på noe helt vesentlig. Vi løp i flokk for 17 år siden, og styrtet rett i det Norges fremste avhørsekspert, Asbjørn Rachlew kaller bekreftelsesfellene. Politi, påtale, presse, publikum, hele røkla. Som i Fritz Moen-saken, som i Tengs-saken, som i Thomas Quick-saken og Kevin-saken i Sverige.

Jeg har ikke noe interesse i denne saken utover det åpenbare, jeg vil kalle det det moralske. Jeg har ingen motiver eller bindinger til verken forsvarere eller forfattere. Jeg hadde tvert i mot et intenst ønske om at Kristiansen var skyldig. Jeg ble kanskje revet ekstra godt med den gangen fordi samme året som Baneheia-drapene ble begått, ble jeg far til ei lita jente. Jeg ønsket monsteret sperret inne for alltid.

Nå er det meste snudd på hodet

Det er mange gåter her. Hvorfor har ikke flere journalister fått øynene opp? Og hvorfor reagerer nettopp journalister som dekket saken i retten så skråsikkert, så avvisende, og delvis også emosjonelt, konfrontert med kalde fakta og analyser som rokker ved gamle forestillinger? Hvorfor gjør de ikke jobben sin?

Kanskje fordi de så Viggo Kristiansen flire i retten? ”Reinkarnasjonen av ondskap”, som Fædrelandsvennen beskrev det.

Og til akkurat det. En av de svakeste kommentarene som jeg tror er skrevet om Jahrs bok sto på trykk i VG («Ingen tro på Viggo Kristiansen») og var signert Fridtjof Nygaard. Han dekket saken for VG den gangen, og sitter nå godt plassert på Sørlandet som redaktør for Lindesnes avis. Han etterlyser blant annet kildekritikk i boka. Den etterlysningen får et nær komisk skjær når han i samme kommentar skriver om mobilbeviset at det er ”tvilsomt” og noe ”teleselskapene i rettssaken har strides om.” Ingen strides om det. Det gjorde de ikke den gangen i Byretten heller, som Nygaard fulgte. Men det ble altså fremstilt sånn. Mobilbeviset gir Kristiansen alibi. Men Nygaard og hans like var jo i rettssalen, må vite. De vet at mobilbeviset ble «drøftet den gangen». Ergo, det er ikke noe nytt.

Kommentaren blir dermed ganske beskrivende for hvordan de som dekket saken reagerer. Det har også vært Facebook-diskusjoner der de som var i retten og opplevde det på nært hold hevder seg overlegne de som bare leser dokumentene i etterkant. At de ikke begriper at det kan være motsatt, er bare enda en gåte.

Det er bare én journalist fra den gangen som mener dommen er feil, og som sier det. Eivind Pedersen jobbet i Dagbladet og har fulgt saken fra den var en leteaksjon i maidagene 2000. Han sa det allerede da dommen falt. Han var den eneste av de 27(!) journalistene som dekket rettssakene som svarte «nei» på spørsmålet om dommen var riktig, da Norsk Journalistlag i etterkant gjennomførte en undersøkelse. Han mener det samme i dag. Bare enda sterkere.

I dag skriver han (Fædrelandsvennen 27. oktober): «Jeg har senere spurt kolleger om hvorfor de er så sikre på at dommen er riktig. Svarene jeg har fått, er til å undres over. Her snakkes det mye om synsing. Jeg er rystet over at troen på dommernes ufeilbarlighet står i veien for gangsynet

Kanskje det gangsynet ble preget av at politiet snakket om bevis de ikke hadde. Som Pedersen skriver, politiinspektør Arne Pedersen sa «(…) at politiet satt på DNA-bevis som med 100 prosent sikkerhet knyttet Viggo Kristiansen til både åstedet og handlingene. En så kriminell overdrivelse av faktum savner nok sidestykke i rettshistorien».

Hvordan kunne dette skje?

Men igjen, det samme satt jeg og tenkte da jeg intervjuet Sture Bergwall på Skup-konferansen for snart tre år siden. Hvordan kunne det skje? Vi vet alle nå at Sture Bergwall ikke var seriemorderen Thomas Quick. Men det tok tid før vi skjønte det. Og enormt med selvransakelse. Ikke minst hos journalistene som bygget ham opp til det fiktive monsteret han ble. Også Bergwall hadde gjort seg skyldig i vold og overgrep i forkant av de påståtte drapssakene. Men han var aldri noe seriemorder. Bergwall ble frikjent for alt. Ingen tror vel egentlig i dag at han var skyldig heller. Men flere journalister og politifolk i både Sverige og Norge fortsetter å hevde det, at han er skyldig. Til det sa Bergwall i intervjuet: «Jag tror inta et dugg på at dom tror. Dom försvarar sin egen roll i Thomas Quick-historien».

Viggo Kristiansen har hevdet sin uskyld fra dag én. Han vil ikke engang ut av fengsel så lenge rettsstaten mener han er skyldig. Men hvor lenge skal vi tro det? Dessuten sitter han på forvaring og kan i teorien sitte der livet ut.

Jeg tror på rettsstaten. I det lange løp. Derfor tror jeg også den nye lederen av gjenopptakelseskommisjonen, Siv Hallgren, finner de nye opplysningene tilstrekkelig, eller gamle «bevis»/ bevis i helt nytt lys, tilstrekkelig. Alt tyder også på at vi får en realitetsbehandling av saken i kommisjonen denne gang. Det har det ikke vært de siste fire gangene.

Sett at gjenopptakelseskommisjonen gjenopptar Baneheia-saken, og Viggo Kristiansen blir frikjent. Hva vil norsk presse si da? Hvordan vil norsk presse forklare og forsvare sine meninger, sitt arbeid, sin mangel på gravende journalistikk i saken, sin forutinntatthet?

I etterkant av intervjuet med Sture Bergwall i 2014 beskrev tidligere ansvarlig redaktør i dagbladet, John Olav Egeland, Quick-saken som ”en stor skam” for norsk presse. I en epost til Norsk Presseforbund foreslo Egeland også en egen kommisjon der norsk presse kunne gå kritisk gjennom Quick-saken. Jeg tror aldri den kommisjonen ble noe av.

Nå har Bjørn Olav Jahrs bok gitt alle muligheten til å se på denne saken igjen. Bruk den muligheten.

Viggo Kristiansen er nemlig skyldig i mye. Men bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia.

Ny begjæring om gjenåpning av Baneheiasaken levert til Gjenopptakelseskommisjonen

Det er nå utarbeidet en ny gjenopptakelsesbegjæring som er levert Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker.

Bakgrunnen for ny begjæring er at det er tilkommet nye fagkyndige opplysninger både når det gjelder mobiltelefonbruk og DNA.

I tillegg er det foretatt en helt ny vurdering av avhørssituasjonene som gir opplysninger som og svekker bevisene sterkt.

Viggo Kristiansens mobilbruk gir ham solid alibi

I Kristiansand byretts dom ble mobiltelefonbeviset avvist til tross for at sakkyndig fra Telenor slo fast at mobiltelefon som befant seg på åstedet ikke kunne nå den basestasjon hvor telefonen var oppkoblet. Dette også til tross for at Viggo Kristiansens mor både i rundspørring og i sin vitneforklaring forklarte at han var ved hjemmet.

Viggo Kristiansens mobiltelefon var i bruk da drapene skjedde, både som telefon og med SMS. Vitnene som sendte SMS og som snakket med Viggo på telefonen er avhørt.

Under lagmannsrettssaken i 2002 var det engasjert et selskap utenom Telenor, Teleplan. Teleplan ga en sakkyndig erklæring om at de ikke kunne konkludere fordi de ikke visste hvordan forholdene var på tidspunktet for de straffbare handlinger den 19. mai 2000.

Det er dokumentert at, til tross for de tekniske opplysninger, så hevdet statsadvokaten og lagmannen under rettsbelæringen at det kunne være dekning til basestasjonen Eg_A på Eg til tross for avstanden. Dette vet vi nå er feil.

Pensjonert siv. ing. Halvard Sivertsen har utført et betydelig arbeide med å gjennomgå Telenorrapporten, Teleplanrapporten og de tekniske opplysninger som foreligger i straffesaken.

Hans konklusjon er at mobiltelefonbeviset er et utelukkelsesbevis. Han viser til at Telenor hadde rett i 2000 da de konkluderte med at det ikke var dekning. Hans gjennomgang av de tekniske data bekrefter det.

Det synes å ha vært en viktig faktor som ble glemt under rettssakene mot Viggo Kristiansen. Når mobiltelefonsamtalene ble vurdert opp mot drapshandlingen prøvde politiet å få bevist at en telefon som var på draps-åstedet allikevel kunne nå frem til basestasjonen utenfor Viggo Kristiansens hjem på EG. Dette til tross for at Telenor hadde opplyst at det ikke gikk, selv når alle andre sendere i nærheten var avslått.

Teleplan, som leverte en rapport der de hevdet ikke å kunne konkludere, gjorde at politiet og aktoratet, og senere retten, la til grunn at en ikke kunne utelukke at det hadde vært dekning fra mobilmasten ved Kristiansens hjem på åstedet. Dermed hadde de plassert Viggo Kristiansen på åstedet. I tillegg overser de også hvor usannsynlig det er at en gjerningsmann ville være opptatt telefonering og tekstmeldinger mens en ugjerning som dette pågikk.

Seks basestasjoner dekket åstedet – Kristiansen var ikke koblet opp mot noen av dem

Det alle glemte var det elementære: En mobiltelefon kobler seg opp mot den nærmeste basestasjonen. Undersøkelser viste at inntil seks basestasjoner dekker åstedet der drapene ble begått, ingen av dem er den Viggo Kristiansens mobil hele tiden var koblet opp mot. Om mobiltelefonen hadde vært på åstedet ville den selvsagt koblet seg opp mot en av de seks basestasjonene som befinner seg i nærheten av Baneheia, blant annet i sentrum av Kristiansand. Den ville ikke koblet seg opp mot Eg_A på Eg.

Siv ing Halvard Sivertsen hevder at dette beviset dermed er et utelukkelsesbevis.

Teleplan sin ingeniør, som skrev deres rapport til Lagmansrettbehandlingen, har til Dagbladet den 5. juli 2016 opplyst at lagmannsretten må ha misforstått hans rapport hvis de har lagt til grunn at det var dekning fra åstedet til Eg_A.

Også Agder politidistrikt har i en påtegning den 5.10.2016 til Statsadvokaten i Agder også lagt til grunn at en mobiltelefon på åstedet ikke har dekning til EG_A. En helt annen konklusjon en det aktor og retten i sin tid hevdet og som bidro til den uriktige dommen av Viggo Kristiansen.

Mobiltelefonrapportene til siv ing Halvard Sivertsen er «nye bevis» etter straffeprosesslovens § 391 1. ledd nr 3.

Feil i DNA-analyser

Kristiansand byrett la i 2001 til grunn, etter sakkyndig utredning fra Rettsmedisinsk Institutt, (RMI) at spanske DNA eksperter mente det var «sikker» DNA fra to personer på åstedet. Siden DNAet stemte med 56,4 % av Norges mannlige befolkning og Viggo Kristiansen støttet det opp mot Jan Helge Andersen sin forklaring om at Viggo Kristiansen hadde vært med.

I 2009 ble det gjennomført nye DNA undersøkelser. Da kom det for første gang frem en fullverdig DNA fra Jan Helge Andersen. Det var ingen nye DNA funn fra Viggo Kristiansen av den nye gjennomgangen.

Den britiske DNA spesialisten, Dr Susan Pope og den norske DNA spesialisten Ragne Farmen fra Gena AS i Stavanger, var begge svært kritiske til konklusjonene om DNA. Dr Susan Pope mente at det DNA, som ble hevdet å være fra Viggo Kristiansen, ikke kunne gi annen konklusjon enn at det kunne være eller ikke være DNA.

DNA spesialist Ragne Farmen mente DNA var et såkalt artefakt, en forurensning, på bakgrunn av sin form og mangel av ytterligere materiale.

Rettsmedisinsk Kommisjon (DRK) hadde hatt analysene til DNA spesialist Ragne Farmen og Dr Susan Pope til vurdering og konkluderte med at det ikke var noe å anføre.

DRK hadde også RMI sin rapport til vurdering. Denne fikk anmerkning og det var at RMI burde vekte funnet av DNA fra Viggo Kristiansen da en slik vekting kunne medføre, enten at han ble trukket inn i saken eller utelukkes. RMI ville ikke gjøre det.

Resultatet ble at da Gjenopptakelseskommisjon i sin avgjørelse i 17.6.2010 behandlet DNA beviset og feilaktig la til grunn at DRK hadde konkludert med at det var DNA fra Viggo Kristiansen.

Det har vært korrespondanse med DRK i forkant av gjenopptakelsesbegjæringen. DRK har i brev av 11.5.2017 beklaget at deres formulering i 2010 kan ha blitt misforstått av Gjenopptakelseskommisjonen. DRK har henvist til DR Susan Pope sin konklusjon fra 2010 som hadde som konklusjon om at funnet kunne være eller ikke være DNA. Det var dette de ”mente” å si at de ikke hadde anmerkninger til det.

DR Susan Pope’s konklusjon sier at funnet, når det har blitt vektlagt, ikke er et bevis for at det er funnet DNA.

Det er dermed også et nytt bevis jfr straffeprosessloven § 391 nr 3.

DNA vurdert ut fra DRK sitt brev av 11.5.2017 er noe annet enn det Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett fikk opplyst fra representanten fra RMI, at  «spanske eksperter mente det var sikkert bevis for at det var to.»

Begge disse bevis, mobiltelefonen og DNA, viser ikke annet enn at det var en person til stede på åstedet.

Jan Helge Andersen forklarte seg usant

I tillegg til det ovenstående så har det hele tiden, i alle gjenåpninger, vært fokusert på de åpenbare feil i Jan Helge Andersens forklaringer. Han fortalte hjemme denne dagen at han skulle til Baneheia og løpe sammen med Heimevernet. I dag vet vi at det ikke var noe slikt løp.

Det er også avdekket at Viggo oppsøkte Jan Helge i Baneheia denne kvelden, før drapene for å få låne nøkkelen til boden som de hadde sammen. Dette fordi Viggo Kristiansen hadde låst inne mobilen og nøklene til å låse sykkelen.

Han ble observert da han hentet sykkelen. Det er vitne som forteller at sykkelen ikke ble stående igjen.

Ofrene ble drept med et spesielt knivsnitt i halspulsåren. Det er et avhør av Jan Helge Andersen der han beskriver i detalj hvordan han hadde lært å bruke denne metoden med kniv, han forteller også at han og Viggo Kristiansen aldri hadde diskutert denne metoden.

Det har alltid blitt oppfattet som spesielt at det er to offer og begge er drept med denne akkurat denne metoden, til tross for at Jan Helge Andersen hevder Viggo Kristiansen drepte den ene og Andersen ble presset til å drepe den andre.

Det som er nytt ved denne begjæring er også en analyse av politiets avhørsmetoder. Tidligere har en fått bistand fra den verdenskjente professor Gisli Gudjonsson som advarte på det sterkeste å legge Jan Helge Andersen sin versjon til grunn. Nå kan en påvise at det var politiet som tidlig mente det var to gjerningsmenn og at Jan Helge Andersen ble oppfordret til å si at de var to. Videre viser avhørene at Jan Helge Andersen på mange måter ble styrt av Politiet til til å trekke inn Viggo i saken, og til hvordan han beskrev hendelsene.

Det er mange forskjellige elementer påberopt i begjæringen for å vise at Viggo Kristiansen er uskyldig.

Gjenopptakelseskommisjonen vil nå sende begjæringen til Statsadvokaten i Agder slik at de kan gi et tilsvar. Deretter vil det sannsynligvis bli en proesessutveksling i saken før konklusjonen kommer.

Hjelp oss gjerne med å dele dette blogginnlegget på din Facebook eller twitterkonto.

Jan Helge Andersen lanserte ikke ideen om to gjerningsmenn. Det var politiet som fortalte ham det. Dagbladet avslører.

Det var politiet som først lanserte ideen om to gjerningsmenn og at Viggo Kristiansen var med for Jan Helge Andersen. Dagbladet har fått tilgang på en politirapport hvor dette kommer frem. Avhørsekspert kritiserer dette kraftig og kaller avhørene av Jan Helge Andersen verdiløse blant annet av denne grunn. Det eneste som knytter Viggo Kristiansen til drapene er nettopp Jan Helge Andersens forklaringer. Les Dagbladets avsløringer HER.