I en artikkel, som ligger på TV2 sin nettside, fremgår det at den 1. juli 2011 forsøkte journalist Trond Solvang å argumentere mot den fjerde gjenopptakelsesbegjæring for Viggo Kristiansen. Han er journalist og ingen jurist. Han har ingen strafferettserfaring og en må formode at han heller ikke har hatt tilgang på sakens dokumenter. Derfor er det en farlig vei han og TV2 beveger seg ut på. Dette fordi de søker på en overflatisk måte å gi inntrykk for at de vet at Viggo Kristiansen er skyldig.

For oss som har arbeidet med strafferett i flere ti år, så lærer en seg å bli kritisk til det man får levert fra politiet og andre myndigheter. Først når en har fått innsyn og tilgang kan en være sikker på det som blir servert en. Siden artikkelen av 1. juli 2011 er kjemisk fri for kritisk syn på det som formidles, skal jeg redegjøre for hvilke opplysninger som er fremlagt for Gjenopptakelseskommisjonen og deretter vil jeg kommentere noen av de «troverdige bevis» som Trond Solvang omtaler.

Venner

Det er helt korrekt at Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen var venner og var mye sammen. Dette betyr imidlertid ikke i det vanlige liv at selv om man er kamerater og venner at man er sammen alltid og i alt som skjer.

Drapene skjedde den 19. mai 2000 i Baneheia i Kristiansand. Imidlertid ble ikke de drepte funnet før det var gått flere dager.

Kripos ble som kjent tilkalt til Kristiansand etter drapene. Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen beskriver dette i sin bok «Menneske-jeger.» Her beskriver han at etterforskerne i Kristiansand, sammen med politiinspektør Arne Pedersen, allerede hadde bestemt seg for hvem som hadde begått drapene da Kripos kom til byen. Det var to gutter som hadde lekt sammen i Baneheia. Han beskriver hvor vanskelig det var å overtale politiet i Kristiansand til ikke å pågripe dem. Det ikke fantes bevis på det tidspunkt for at de hadde gjort det. Disse to «guttene» var Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Gjerningsmannsprofil

Kripos hadde i årene før 2000 etablert en gjerningsmannsprofil-gruppe som ble satt til å granske uoppklarte drap. Ved å sette sammen en slik gruppe var tanken at man kunne finne ut ting om forbrytelsen og gjerningsmannen, som kunne brukes til å løse saken. Gruppen ble sendt til Kristiansand og det var VG som avslørte at de var i arbeid med å granske saken.

Denne gjerningsmannsprofilgruppe bestod av rettsmedisiner, politifolk som er etterforskere og krimteknikere og en psykolog.

Gruppen ga en beskrivelse av handlingen, slik disse ekspertene så dem. De trakk konklusjoner om hva som var mest sannsynlig. Noe kan man si er feil, noe annet kan det være mer verdi i når en ser det i ettertid.

Under drapshandlingen er det spesielt drapsmetoden ved bruk av kniv som vakte gruppens interesse. Måten kniv var brukt på fikk dem til konkludere med én drapsmann. Metoden var så spesiell at den ikke lot seg kopiere av andre.

Den 13. september 2000 valgte politiet og pågripe både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen.

Da var, ifølge vitne, gjerningsmannsprofilen blitt fjernet av politiet for at forsvarer ikke måtte få innsyn i den. Den forble ukjent for alle rettens medlemmer i Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett og også Høyesterett, fordi den var holdt skjult.

Den ble oppdaget av advokat Sigurd J. Klomsæt i 2010, ti år etter de grufulle drapene. Først svarte verken politiet i Agder eller Kripos på henvendelser. Senere måtte man innrømme eksistensen av en Gjerningsmannsprofil, men da var det bare omtalt som et «prøveprosjekt».

Imidlertid har tidligere politimester Kjell Holen i Kripos bekreftet rapporten og at det var et ordinært og reelt prosjekt. Videre er konklusjonen om én gjerningsmann lagt frem for den fremste gjerningsmannsprofilør i FBI, som er enig i konklusjonen.

Kun DNA fra Jan Helge Andersen

Journalist Trond Solvang skriver:

«Da Andersen ble pågrepet spurte han om Kristiansen også var tatt.

Allerede i sitt første avhør, da han ble konfrontert med at det fantes DNA-bevis mot ham, tilsto Jan Helge Andersen ugjerningen. Han forklarte seg i detalj og trakk også inn sin beste venn, Viggo Kristiansen i saken».

Slik det fremgår i dag, ut fra dokumenter og annen viten, så eksisterte det ingen bevis mot Viggo Kristiansen. Det var kun funnet sikker DNA fra Jan Helge Andersen på åstedet.

Her valgte politiet selv å ha kontroll med pågripelsen i det politiet ikke hadde gått til retten og bedt om samtykke. Det er noe man skal gjøre etter straffeprosesslovens regler.

Da de to ble pågrepet, var det Jan Helge Andersen som ble tatt i avhør – eller en samtale med politiet i Kristiansand. Han ble gjort oppmerksom på at det fantes DNA som knyttet han til åstedet.

I en ny rapport fra den fremste «forensic psychologist» i verden, professor Gisli Gudjonsson gjennomgår han hva som skjedde da Jan Helge Andersen for første gang ble konfrontert med DNA funn på åstedet. Han gjennomgår sakens dokumenterer og viser for eksempel at det seg at det er avhører som bringer på banen «to gjerningsmenn» uten at andre har gjort det. Heller ikke Jan Helge Andersen.

Videre skriver avhører i en egenrapport:

«Andersen ble dessuten spurt om han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet.»

Professor Gisli Gudjonsson viser til at det ikke ble brukt lydbånd eller annet som sikret avhørene. Det er i strid med det regelsett som ble innført i Europa på begynnelsen av 90 – tallet. I Norge uttaler Riksadvokaten i et Rundskriv fra 1999 – etter den såkalte Birgitte saken, at en skal anvende lydbånd ved avhør.

Han sier også at det er uheldig at avhører bringer på bane at det var to gjerningsmenn, i det en skulle hørt Jan Helge Andersen sin frie forklaring om dette.

Han sier også at det er uheldig at det er politibetjenten som avhører som foreslår at Viggo Kristiansen «kunne være den mest aktive på åstedet», før Jan Helge Andersen i utgangspunktet hadde forklart at det var to, og om noen andre hadde vært mest aktive.

Professor Gisli Gudjonsson legger til grunn at av den grunn er Jan Helge Andersens første forklaring etter pågripelsen «forurenset».

Det er denne forklaring som Jan Helge Andersen og politiet bygger på senere i saken.

Det er et annet faktum enn det journalist Solvang beskriver i sin artikkel.

Både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen ble fengslet for fire uker med brev- og besøksforbud, fordi retten fant at det var skjellig grunn til mistanke for at de hadde begått drap og overgrep.

Jan Helge Andersen tilstod at han hadde vært til stede, men at det var Viggo Kristiansen som hadde tatt initiativet, som hadde lokket jentene og som hadde begått overgrepene. Selv hadde han bare sittet på en stein med ryggen til og han hadde heller ikke hatt ereksjon.

Viggo Kristiansen nektet for å ha vært på stedet og nektet selvsagt også straffeskyld.

Politiet hadde behov for bevis som også knyttet Viggo Kristiansen til drapshandlingene. De eksisterte ikke, bortsett fra det som Jan Helge Andersen hadde forklart politiet. Det var kun hans forklaring som var bevis, en forklaring man ikke kunne vite om var hjulpet frem av politiet, ifølge professor Gisli Gudjonsson.

Politiet snakket usant om DNA fra Viggo Kristiansen

Så, den 24. oktober 2000 holder politiet pressekonferanse. Til stede er politiinspektør Arne Pedersen og Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen. De kan fortelle til de fremmøtte fra pressen at det nå «er funnet DNA som knytter 21 åringen (Viggo Kristiansen) til åsted og handling».

Videre blir det referert fra forklaringen til Jan Helge Andersen om at Viggo Kristiansen hadde vært foregangsmannen og den som hadde tatt initiativet.

Det finnes også NTB meldinger der Arne Pedersen forklarer at det er funnet DNA som kommer fra sæd og der Kripos etterforsker Asbjørn Hansen sier det kom fra slim.

Forsvarerne til Viggo Kristiansen og til Jan Helge Andersen ble begge varslet om nye DNA funn og politiet opplyste til forsvarerne at det ville bli nye avhør om det.

Viggo ble av politiet foreholdt de nye DNA-resultater som «knyttet han til åstedet og handling.»  Han nektet da å gi ytterliggere forklaring fordi de han forstod politiet drev med løgn. Han hadde ikke vært der.

Jan Helge Andersen derimot kontaktet sin forsvarer og sa han ville gjerne gi ny forklaring. Han hadde tidligere ikke erkjent noe overgrep.

Så forklarte Jan Helge Andersen at han likevel hadde lagt seg ned mot den ene jenta – fordi Viggo hadde presset ham, og derved berørt henne med sin intime del. Men han hadde ikke hatt ereksjon.

Den DNA som det ble opplyst om på pressekonferansen den 24. oktober 2000 eksisterer ikke. Hvis en skal tro rettsmedisiner Bente Mevåg fra RMI /FHI så ble det ikke opplyst noe til politiet i Agder eller Kripos om denne DNA, da den eneste informasjon de ga var i rapporten som kom på et langt senere tidspunkt.

Det har hun skrevet i brev og hun har også forklart i 2011 i rettslig avhør i Oslo tingrett.

Da fremstår politiets opplysninger om DNA høsten 2000 som en løgn.

Det alvorlige er imidlertid at denne DNA ble brukt for å fengsle Viggo Kristiansen, da denne DNA ble anført overfor Kristiansand forhørsrett som fengslingsgrunn. Kristiansand forhørsrett tok det til følge og brukte det – uten noen som helst skriftlig dokumentasjon. Imidlertid blir det nevnt at opplysningene kommer fra Bente Mevåg ved RMI.

Noen snakker ikke sant

Opplysningene som politiet hadde gitt ut til befolkningen ledet til et forferdelig hat mot Viggo Kristiansen. Den 28. oktober 2000 ble det forsøkt arrangert en hatdemonstrasjon mot overgriperen utenfor Kristiansand fengsel. Fengselet er i 8. etasje i byens tinghus og folk ble invitert til å delta med roperter og lifter som skulle løfte dem som ville fortelle sin avsky mot Viggo Kristiansen opp mot fengselscellen. Demonstrasjonen ble imidlertid avlyst ved at politiet grep inn og fikk stanset den.

Etter det hørte en ikke mer om denne DNA. Det finnes ikke noe skriftlig om det i sakens dokumenter. Det finnes ikke et eneste dokument som kan bekrefte eksistensen.

Politiinspektør Arne Pedersen ved Agder politidistrikt har gjentatte ganger blitt bedt om å forklare om dette, men han nekter.

Så kommer en til hovedforhandlingen i mai 2001. Her forklarer Jan Helge Andersen slik det er i hans politiforklaringer. Ut over det er det DNA som er sentralt.

Nå brukes imidlertid ikke den DNA som politiet hadde brukt i pressekonferanse og i avhørene og til forsvarerne. I stedet kommer Bente Mevåg i RMI / FHI frem med en DNA som er en allel (genvariant) og som hele 54,6 % av Norges mannlige befolkning har.

Det mente Bente Mevåg var sikkert bevis for at det hadde vært to på åstedet.

«Man fikk likevel ikke noe fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om, skriver retten.

«Det skal for øvrig bemerkes at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert, om som stemmer med DNA fra Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn, skriver retten og finner dette avgjørende.

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene», skriver retten.

Dette sammenholdt med Jan Helge Andersen sin forklaring synes å ha vært avgjørende for domfellelsen.

I 2010 ble det foretatt nye analyser av DNA med mer moderne teknologi. Susan Pope, fra daværende Forensic Science Service i London, snakket også med de som foretok analysene i 2000 ved Compostella i Spania.

Det medførte en dramatisk endring:

Det ble påvist såkalt Y-DNA av samme type som Jan Helge Andersen i prøven. Det er ikke påvist Y-DNA fra Viggo Kristiansen i prøven. Det er faktisk ikke bevist at resultatet viser et blandingsresultat av DNA fra to menn, slik det ble forklart i 2001, fordi den tidligere påviste allel 10 fra DYS391 markøren fra 2000 kan, etter nye tester, typeteknisk være et bi-produkt (et artefakt også kalt skyggebånd) av allel 11.

Ved de nye analyser var det altså kun DNA fra én mann som med sikkerhet er påvist i prøven, og det er Y-DNA av samme type som Jan Helge Andersen har.

Susan Pope, ved Forensic Science Service i London, er enda klarere på dette. Hun legger også til grunn at Jan Helge Andersen sin DNA-profil finnes på B-24, prøve tatt fra Stine Sofie Sørstrønen.

Det vises til rapport datert 09.06.2010 hvor det fremgår at allel som tidligere ble knyttet til Viggo Kristiansen, fordi det var tilstede hos han og 54,6% av mannlig befolkning, av Dr Susan Pope blir vurdert som en forurensning.

FSS v/ Susan Pope skriver:

“The result obtained from B-24 is reported as matching the reference taken from Jan Helge Andersen (V006). It is also reported as a possible mixture at DYS391 and notes this is the same locus where a mixture was seen in this sample in the earlier tests. The second donor was described as minor, but no opinion was given on the possible source of this minor DNA.  In this report, no conclusion is made relating to Viggo Kristiansen as being a possible donor to this result.”

Her legges også til grunn at den som matcher B-24 er Jan Helge Andersen. Det legges også til grunn, i motsetning til i 2000, at det ikke er funnet noe som relaterer seg til Viggo Kristiansen.

Dette er stikk i strid med Jan Helge Andersen sine forklaringer, der han distanserte seg fra seksuelle overgrep og hevdet han ikke engang hadde ereksjon på åstedet. Nå viser altså nye DNA-bevis at det var Jan Helge Andersens sæd som var på Stine Sofie.

Susan Pope opplyser også at analysene fra Compostella som ble gjort i 2000, må være oversatt feil, ettersom Bente Mevåg i retten kalte analysene for sikre. Det hevder Compostella i dag at de aldri har ment.

Dette betyr at Solvangs artikkel på TV2 sin nettside fra 2011, som fortsatt holder seg på «sikre opplysninger om DNA fra to menn», er ukorrekt, så lenge han ikke skriver om de nye undersøkelsene som ble tatt i 2010.

Vitneobservasjoner

Journalist Trond Solvang trekker i sin artikkel frem som et grunnlag for at Viggo ble dømt, at han til tross for flere vitner hadde sett ham, ikke erkjente å ha vært noen hundre meter fra åstedet i Baneheia ved Svarttjønn, ved 18 tiden denne dag.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. I rundspørring og sin første vitneforklaring den 14.7.2000, sa han at han ikke husket å ha vært der.

I vitneavhøret den 14.7.2000, blir han gjort kjent med at han og Jan Helge Andersen hadde truffet en bekjent der. Han hadde truffet Jan Helge Andersen fordi han måtte få nøklene av han til en bod. Han sier at han ikke vet hvor Jan Helge var etter det, før han kom hjem til ham senere på kvelden.

Det er således fullstendig uriktig når Trond Solvang hevder at Viggo Kristiansen sa han ikke var i Baneheia denne dagen.

TV2 skriver også at ingen av de to hadde alibi:

«Det ble riktignok hevdet at et par tekstmeldinger fra Viggo Kristiansens mobiltelefon ikke kunne ha blitt sendt fra åstedet, men både i byretten og spesielt i lagmannsretten var man usikre på dette,» skriver han.

Det var før byrettens behandling i 2001 at det ble hentet inn sakkyndige fra Telenor som skulle sjekke om det var dekning for Viggo Kristiansens sin telefon på åstedet.

Det er foretatt mobiltelefonsamtaler fra Viggo Kristiansen drapsdagen. Det var en samtale på ca seks minutt og en på ca tre minutt, rundt kl. 20.15 på kvelden.

Politiet opererte med et dødstidspunkt mellom kl. 19.00 og 19.30, men nærmere kl. 19.00 enn kl. 1930.

Retten har tidfestet overgrepene til mellom kl 18.00 da Kristiansen sier han traff Andersen ved Svarttjønn og like etter kl 20.00 da Andersen sier han kom hjem. Det er også tidfestet SMS 18.55 og sendt 18.57 for så å ha mottatt SMS 19.24 og besvart 19.37 for så å ha ringt kl 20.15.

I sakens dokumenter er det syv vitner som har gitt forklaringer om ting de har sett og hørt nær åstedet i Baneheia. Disse observasjonene, som ikke ut fra sakens dokumenter lar seg forklare på annen måte, er fra ca kl 1950 – 2030. Disse vitnene ble ikke hørt i retten.

Mobilbeviset viser at Viggo ikke var på åstedet

Men, det gir at uansett om en legger rettens tidspunkt til grunn, eller tidspunktene vitnene som ikke ble ført for retten, så kan man fastslå at Viggo Kristiansen enten har hatt SMS eller telefonsamtaler mens overgrepene har funnet sted,

Under alle disse samtalene og SMS var Viggo Kristiansen sin mobiltelefon koblet opp mot basestasjon på EG, som er ved hans hjem, og som ikke dekker åstedet i Baneheia.

At EG basestasjon ikke dekker åstedet i Baneheia er både Telenor og Teleplan enige om.

Kristiansand byrett la til grunn at bruk av mobiltelefon var så uklart at de så bort fra det. Agder lagmannsrett i lagmannens rettsbelæring la til grunn at det var dekning «teoretisk sett».

Dette viser at telefonbeviset er noe annet enn «et par tekstmeldinger sendt fra mobiltelefon». Når TV2 skriver at lagmannsretten var spesielt usikker på dette så er det direkte feil, i det lagmannsretten i strid med de sakkyndige la til grunn at det var dekning helt inn til åstedet.

Det er en av de store feilene i Baneheisaken.

Journalist Trond Solvang trekker i artikkelen frem at Viggo Kristiansen ble dømt for overgrep mot en ung jente begått i 1994 og 1995. Dette var erkjent forhold og ble tilstått av Viggo Kristiansen da han av politiet ble konfrontert med det.

Det som imidlertid er svært uheldig er at Trond Solvang trekker frem et overgrep han var tiltalt for der han skulle ha forgrepet seg på en fem år gammel gutt. Her er journalistens poeng at han ikke tilstod dette, til tross for hva vitner hadde forklart. Dette er imidlertid noe han ble frifunnet for i Agder lagmannsretts dom av 13, februar 2002. Her burde Solvang skrevet at han var frifunnet.

For øvrig har artikkelen en rekke uttalelser som ikke direkte er fremsatt bevis om hva Viggo skal ha sagt i enkelte situasjoner. I etterkant av en slik hendelse som Baneheia-drapene var, vil det alltid fra mange florere uttalelser om hva man har hørt de involverte skal ha sagt, uten at det er mulig å legge vekt på det den ene eller andre side. Det er ikke faktiske opplysninger til styrke artikkelen.

Jan Helge Andersens knivinteresse

Jentene ble begge drept med ved at de ble stukket i halsen med en kniv hvor halsvirvelpulsåren ble skåret over slik at de døde, ifølge tiltalebeslutningen inntatt i dommen av 13.2.2002.

Gjerningsmannsprofilen ble fjernet fra sakens dokumenter av politiet, ifølge vitner, da konklusjonen der var én drapsmann, fordi drapsmetoden ikke kunne kopieres fra en person til en annen.

Det har blitt anført overfor Gjenopptakelseskommisjonen at Jan Helge Andersen har gitt politiforklaring der han i detalj har beskrevet hvorfor han brukte kniven på den måte som er skrevet i tiltalebeslutningen. Han har beskrevet hvor han lærte det, hvorfor denne metoden er bra osv. Han fremstår som en person som er kunnskapsrik og veldig opptatt av temaet drap med kniv.

Dette avhøret ble Jan Helge Andersen aldri konfrontert med i verken byretten eller lagmannsretten. I avhøret så opplyser han at han ikke hadde diskutert denne drapsmetoden med Viggo …

Trond Solvang skriver også i sin artikkel at Viggo Kristiansen av psykiater Børre Husebø har uttalt at Viggo Kristiansen er en «seksualpsykopat

Dette er også å føre sine lesere bak lyset, i det det dermed fremstår som om psykiater Børre Husebø har undersøkt Viggo Kristiansen. Uttalelsen hans fremkommer imidlertid i en VG artikkel den 26.5.2000 før noen var pågrepet. Dette er journalistisk metode som ikke er særlig imponerende

Fra FBI har vi flere ganger fått vite at det ikke finnes noen liknende sak, der to menn begår slike handlinger mot to barn.

Trond Solvangs artikkel er svært uheldig for Tv2 sine lesere, da noen faktisk kan tro den er korrekt. Artikkelen bygger imidlertid ikke på fakta, men på spekulasjoner og slett journalistisk håndverk.

Jeg møter gjerne journalist Trond Solvang til debatt om dette.

Hansken er kastet!

TV2 er forøvrig varslet om de feil som er påpekt i denne artikkel, men har valgt å ikke gjøre nødvendige korreksjoner. Derfor dette blogginnlegg.

Artikkelen ble første gang publisert i mars 2015

Advertisements