Baneheia-drapene: Tok vi feil? (klikk for artikkel i VG)

DEBATT
Publisert: Oppdatert: 15.12.17 12:59

Viggo Kristiansen er skyldig i mye. Men bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia.

SVEIN TORE BERGESTUEN, forfatter og tidligere journalist

Etter å ha lest 1700 sider om Baneheia-saken er jeg mildt sagt forundret over minst to ting. Én, hvorfor er ikke flere journalister interessert i å finne ut om vi står overfor en rettskandale av Quick- og Tengs-dimensjoner? Og to, hvorfor er det eneste bidraget fra journalister som dekket saken den gangen, en blanding av skråsikkerhet og manglende vilje til å gjøre sin journalistiske plikt?

Først leste jeg boka Drapene i Baneheia, skrevet av SKUP-vinner Bjørn Olav Jahr. Så leste jeg boka en gang til. Så leste jeg dommen fra Byretten og Lagmannsretten. Så leste jeg Gisli H. Gudjonssons analyser av avhørene av Jan Helge Andersen, så leste jeg den ferske sakkyndigrapporten fra tidligere Telenor-ansatt Halvard Sivertsen, så leste jeg den mye omtalte gjerningsmannprofil-analysen, så leste jeg om de ferske DNA-analysene gjort av London Forensic Service, så leste analysen av Byrettens dom som snart publiseres i det norske juss-tidsskriftet Retfærd, så gikk jeg gjennom utallige presseklipp fra 2000 frem til i dag, og sånn fortsatte jeg. Til slutt leste jeg den siste begjæringen om gjenopptakelse av saken som nå ligger til behandling. Tilsammen over 1700 sider om saken. Spørsmålene ble ubehagelig mange.

Fem måneder før drapene, i januar 2000, begynte jeg som programleder i P4s Sytten Tretti. Jeg fulgte saken tett hver eneste dag og intervjuet både påtalemyndigheten, forsvarere, og etter hvert de pårørende. Etter at dommen falt var jeg som de fleste andre 100 prosent sikker på at Viggo Kristiansen både var et monster og at han var skyldig. Jeg vurderte selvsagt aldri muligheten for noe annet. Politiet hadde til og med sagt at de hadde DNA-bevis som 100 prosent sikkert knyttet ham til åstedet (som viste seg å være 100 prosent feil). Jeg risikerte til og med jobben i et svakt øyeblikk da jeg skjelte ut sjefen min i åpent landskap for å ha publisert detaljene i dommen på P4s nettsider. Ingen andre medier gjorde det.

Jeg har egentlig aldri sett meg tilbake. Og det tror jeg ikke mange andre har gjort heller. Dessuten tror jeg Kristiansens tidligere forsvarer (fra våren 2008), advokat Sigurd Klomsæt og hans mange viderverdigheter, store ego og tap av advokatbevilling etc., har svekket troverdigheten til Kristiansen og saken betydelig. Dette tror jeg faktisk er en nøkkel. Selv om Klomsæt selvfølgelig skal ha skryt for de sakene der han har jobbet utrettelig for å bevise uskyld – når få andre gjorde det.

Etter å ha lest stort sett alt om saken, inkludert de gode anmeldelsene og de kritiske anmeldelsene av selve boka, sitter jeg igjen med en ekkel, gnagende og vond følelse. Tok vi feil?

Viggo Kristiansen var en jævlig fyr. Han terroriserte sine omgivelser, han drev sine hardt prøvede foreldre til desperasjon, han skremte barn og voksne, han forgrep seg til og med på ei lita jente få år før Baneheia-drapene. Han var som skapt for rollen som voldtektsmann og barnemorder. Alt stemmer. Alt, bortsett fra bevisene.

SVEIN TORE BERGESTUEN. FOTO: PRIVAT

For DNA-”beviset” som retten la til grunn, ble presentert på en måte som gjorde at alle måtte tro at det var funnet DNA-spor fra to menn på den ene av jentene. Denne tolkningen av DNA-analysene fra rapportene til det spanske instituttet Santiago de Compostela var helt avgjørende for at Kristiansen ble dømt. Det såkalte beviset er fullstendig plukket fra hverandre av verdens fremste DNA-ekspertise – Forensic Sience Service i London. I tillegg viser en ny gjennomgang av den spanske rapporten at det faktisk aldri var grunnlag for å slå fast at det var spor fra to menn på den ene av jentene på det tidspunktet Byretten la det til grunn. En ny grundig gjennomgang av DNA-rapporten fra Spania, holdt opp mot Byrettens dom viser at det var et grotesk misforhold mellom innholdet i rapporten og den tolkningen rettsbelæringen la til grunn.

Sagt på en enklere måte: Det som står igjen er en fullstendig DNA-analyse- og profil av én gjerningsmann, Jan Helge Andersen. Det er ikke funnet DNA av Kristiansen på åstedet. Heller ikke av noen andre.

Og hva med mobilbeviset? Telenors gjentatte målinger slo fast at mobiltelefonen til Kristiansen aldri kunne ha vært på åstedet da drapene ble begått, mens det ble sendt SMS både inn og ut. Dette alibiet forsøkte påtalemyndigheten å diskreditere ved å fremstille en ny rapport – Teleplan-rapporten– nærmest som motstridende. Det var den aldri. Det viser en ny sakkyndigrapport som fjerner all tvil om dette. I tillegg har Teleplan-rapportens forfatter så sent som i 2016 advart mot at hans rapport og uttalelser i retten for 17 år siden feilaktig ble tatt til inntekt for en domfellelse av Kristiansen. ”Hvis min rapport og vitnemål i retten har blitt tillagt vekt for å dømme Kristiansen, så er jeg redd for at rettens aktører kan ha misforstått” (Inge Schøyen til Dagbladet 5. juli 2016). Konklusjonene i Teleplans rapport og Schøyens vitnemål i lagmannsretten i 2002 støtter altså Telenors rapport som gir Kristiansen alibi.

Mobilbeviset har derfor aldri stått sterkere enn i 2017, også som følge av ny kunnskap om basestasjoner. Sivertsen kaller det derfor for et utelukkelsesbevis.

I tillegg har du en drøss av andre momenter, som for eksempel analysene til verdens fremste avhørsekspert, Gisli H. Gudsjonsson. Han som først identifiserte den falske tilståelsen til Birgitte Tengs’ fetter. Gudjonsson radbrekker politiets fremgangsmåte. Det er for eksempel politiet selv som først lanserer teorien om at Andersen kan ha vært et offer for Kristiansen, og foreslår dette for Andersen i avhør(!) Den sjansen griper han, og saken forandrer seg for alltid. Det er, utrolig nok, mange flere momenter som peker i samme retning.

Det holder faktisk ikke å si at han er ’tross alt er dømt i to rettsinstanser’. Begge domstolene har behandlet de etablerte sannhetene og ”bevisene” likt. Det er heller ikke lenger noe gyldig argument at gjenopptakelseskommisjonen har avvist ulike krav om gjenopptagelse, for øvrig med samme leder hver gang. Ikke alle begjæringer fra Klomsæts hånd har vært grundige, og mye har skjedd med DNA-beviset.

Slik saken fremstår i dag, tyder mye på at vi står overfor en av de største rettsskandalene i nyere norsk historie. Det mener for øvrig også Morgenbladets anmelder av Drapene i Baneheia.

Anmeldelsen er skrevet av forsker Frode Helmich Pedersen, som leder Samkul-prosjektet «Strafferettens fortellinger» ved Universitetet i Bergen. Ikke bare anmeldte han boka, hans helt ferske analyse av byrettens dom i Baneheia-saken publiseres i neste nummer av det nordiske juridiske tidsskriftet Retfærd. Pedersen har i korrespondanse med undertegnede sendt konklusjonen:

«Jeg konkluderer med at denne fortellingen må anses som uplausibel og at domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Hans gjennomgang av Byrettens premisser og fortelling som skal sannsynliggjøre at Kristiansen har vært på åstedet da drapene ble begått, er rystende lesning, selv i sin akademiske språkdrakt. Han viser at dommen er fullstendig usammenhengende i sin omgang med mobilbeviset:

«Når retten så avslutter diskusjonen med å si at den ikke finner ’at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene’, kan det vanskelig betraktes som noe annet enn en ubegrunnet påstand. Vi kan for øvrig legge merke til at retten ikke på noe tidspunkt kommer inn på den isolert enkleste forklaringen på mobilbeviset, nemlig at Kristiansen rett og slett snakker sant når han sier at han var hjemme da ugjerningene ble begått»

I sin anmeldelse av Jahrs bok i Morgenbladet 20. oktober, Fortellingen om en rettskandale, skriver Pedersen også klart: ”..boken samlet sett etablerer så stor tvil omkring grunnlaget for rettens avgjørelse at saken burde gjenopptas.”

Minervanetts anmelder lander på samme konklusjon, ”Baneheia-saken bør gjenopptas” (28.11) Vilde Aurora Eriksen er en ung masterstudent i litteraturvitenskap og var yngre enn Stine og Lena på drapstidspunktet. Hun skriver innsiktsfullt uten skylapper og har store problemer med konklusjonene til de journalistene som fulgte saken:

«Enkelte kommentatorer (…)mener i likhet med Jan Helge Andersens mor at Jahr ikke kommer med noen nye bevis i boka. Hvordan de kan mene dette er fullstendig uforståelig for meg. Enten kan de ikke ha lest boka, eller så sitter de med skylapper som er så store at man må spørre om hvorfor det er så vanskelig å skulle åpne opp for at saken er et justismord

Jeg tror Eriksen er inne på noe helt vesentlig. Vi løp i flokk for 17 år siden, og styrtet rett i det Norges fremste avhørsekspert, Asbjørn Rachlew kaller bekreftelsesfellene. Politi, påtale, presse, publikum, hele røkla. Som i Fritz Moen-saken, som i Tengs-saken, som i Thomas Quick-saken og Kevin-saken i Sverige.

Jeg har ikke noe interesse i denne saken utover det åpenbare, jeg vil kalle det det moralske. Jeg har ingen motiver eller bindinger til verken forsvarere eller forfattere. Jeg hadde tvert i mot et intenst ønske om at Kristiansen var skyldig. Jeg ble kanskje revet ekstra godt med den gangen fordi samme året som Baneheia-drapene ble begått, ble jeg far til ei lita jente. Jeg ønsket monsteret sperret inne for alltid.

Nå er det meste snudd på hodet

Det er mange gåter her. Hvorfor har ikke flere journalister fått øynene opp? Og hvorfor reagerer nettopp journalister som dekket saken i retten så skråsikkert, så avvisende, og delvis også emosjonelt, konfrontert med kalde fakta og analyser som rokker ved gamle forestillinger? Hvorfor gjør de ikke jobben sin?

Kanskje fordi de så Viggo Kristiansen flire i retten? ”Reinkarnasjonen av ondskap”, som Fædrelandsvennen beskrev det.

Og til akkurat det. En av de svakeste kommentarene som jeg tror er skrevet om Jahrs bok sto på trykk i VG («Ingen tro på Viggo Kristiansen») og var signert Fridtjof Nygaard. Han dekket saken for VG den gangen, og sitter nå godt plassert på Sørlandet som redaktør for Lindesnes avis. Han etterlyser blant annet kildekritikk i boka. Den etterlysningen får et nær komisk skjær når han i samme kommentar skriver om mobilbeviset at det er ”tvilsomt” og noe ”teleselskapene i rettssaken har strides om.” Ingen strides om det. Det gjorde de ikke den gangen i Byretten heller, som Nygaard fulgte. Men det ble altså fremstilt sånn. Mobilbeviset gir Kristiansen alibi. Men Nygaard og hans like var jo i rettssalen, må vite. De vet at mobilbeviset ble «drøftet den gangen». Ergo, det er ikke noe nytt.

Kommentaren blir dermed ganske beskrivende for hvordan de som dekket saken reagerer. Det har også vært Facebook-diskusjoner der de som var i retten og opplevde det på nært hold hevder seg overlegne de som bare leser dokumentene i etterkant. At de ikke begriper at det kan være motsatt, er bare enda en gåte.

Det er bare én journalist fra den gangen som mener dommen er feil, og som sier det. Eivind Pedersen jobbet i Dagbladet og har fulgt saken fra den var en leteaksjon i maidagene 2000. Han sa det allerede da dommen falt. Han var den eneste av de 27(!) journalistene som dekket rettssakene som svarte «nei» på spørsmålet om dommen var riktig, da Norsk Journalistlag i etterkant gjennomførte en undersøkelse. Han mener det samme i dag. Bare enda sterkere.

I dag skriver han (Fædrelandsvennen 27. oktober): «Jeg har senere spurt kolleger om hvorfor de er så sikre på at dommen er riktig. Svarene jeg har fått, er til å undres over. Her snakkes det mye om synsing. Jeg er rystet over at troen på dommernes ufeilbarlighet står i veien for gangsynet

Kanskje det gangsynet ble preget av at politiet snakket om bevis de ikke hadde. Som Pedersen skriver, politiinspektør Arne Pedersen sa «(…) at politiet satt på DNA-bevis som med 100 prosent sikkerhet knyttet Viggo Kristiansen til både åstedet og handlingene. En så kriminell overdrivelse av faktum savner nok sidestykke i rettshistorien».

Hvordan kunne dette skje?

Men igjen, det samme satt jeg og tenkte da jeg intervjuet Sture Bergwall på Skup-konferansen for snart tre år siden. Hvordan kunne det skje? Vi vet alle nå at Sture Bergwall ikke var seriemorderen Thomas Quick. Men det tok tid før vi skjønte det. Og enormt med selvransakelse. Ikke minst hos journalistene som bygget ham opp til det fiktive monsteret han ble. Også Bergwall hadde gjort seg skyldig i vold og overgrep i forkant av de påståtte drapssakene. Men han var aldri noe seriemorder. Bergwall ble frikjent for alt. Ingen tror vel egentlig i dag at han var skyldig heller. Men flere journalister og politifolk i både Sverige og Norge fortsetter å hevde det, at han er skyldig. Til det sa Bergwall i intervjuet: «Jag tror inta et dugg på at dom tror. Dom försvarar sin egen roll i Thomas Quick-historien».

Viggo Kristiansen har hevdet sin uskyld fra dag én. Han vil ikke engang ut av fengsel så lenge rettsstaten mener han er skyldig. Men hvor lenge skal vi tro det? Dessuten sitter han på forvaring og kan i teorien sitte der livet ut.

Jeg tror på rettsstaten. I det lange løp. Derfor tror jeg også den nye lederen av gjenopptakelseskommisjonen, Siv Hallgren, finner de nye opplysningene tilstrekkelig, eller gamle «bevis»/ bevis i helt nytt lys, tilstrekkelig. Alt tyder også på at vi får en realitetsbehandling av saken i kommisjonen denne gang. Det har det ikke vært de siste fire gangene.

Sett at gjenopptakelseskommisjonen gjenopptar Baneheia-saken, og Viggo Kristiansen blir frikjent. Hva vil norsk presse si da? Hvordan vil norsk presse forklare og forsvare sine meninger, sitt arbeid, sin mangel på gravende journalistikk i saken, sin forutinntatthet?

I etterkant av intervjuet med Sture Bergwall i 2014 beskrev tidligere ansvarlig redaktør i dagbladet, John Olav Egeland, Quick-saken som ”en stor skam” for norsk presse. I en epost til Norsk Presseforbund foreslo Egeland også en egen kommisjon der norsk presse kunne gå kritisk gjennom Quick-saken. Jeg tror aldri den kommisjonen ble noe av.

Nå har Bjørn Olav Jahrs bok gitt alle muligheten til å se på denne saken igjen. Bruk den muligheten.

Viggo Kristiansen er nemlig skyldig i mye. Men bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia.

Advertisements