Gruppen som arbeider med å få saken til Viggo Kristiansen gjenopptatt, har nylig gjort oppsiktsvekkende funn i det materialet som er og var tilgjengelig for dømmende rett i 2000. Det er mye som kan tyde på at analyser som ble foretatt av det spanske laboratoriet på University of Santiago de Compostela enten ikke ble fullført, eller rapportene der ble holdt tilbake for retten. I alle fall så viser nye analyser at måten DNA ble brukt og tolket under etterforskning og rettsak, ikke på noen måte kan brukes som bevis for å dømme Viggo Kristiansen, snarere tvert om.

Vi har sendt to brever i saken, et til University of Santiago de Compostela og et til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Disse gjengis uredigert nedenfor.

Hjelp oss gjerne med å dele dette innlegg med andre på sosiale medier. Takk.


University of Santiago de Compostela

Institudo de Medicina Legal. Forensic Genetics

Section Crimininalistic

15705 Santiago de Compostella

Galicia – Spania

Stavanger  02.07.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin



Reference : 78/00

DNA-CASE FROM 2000 involving Mr Viggo Kristiansen (V048)


This report presents two findings.

One is an identification of DNA marker DYS391 type 10 found in samples from one of the victims. This marker is compatible with DNA from the suspect V048.

The second finding is referred to as a possible finding which is compatible with a mix of DNA from two men of type 10 and 11, which means that neither of the two suspects can be excluded as contributors to these samples. This second finding was in Norwegian court presented as conclusive evidence that there had been two perpetrators.

There is a problem concerning this report. In the period from November 2000 to April 2001, in Norwegian official documents, police statements, court decisions and numerous press reports this report is referred to as a “preliminary report”.

A police statement from 29.12.2000 says:

«The police have now received a preliminary forensic report from examination of semen cells secured from the autopsy of the two victims. The report concludes preliminary that there is found DNA of the same type as the suspect (referred to as V048). In addition there is found a “mixed material” which is compatible with both of the suspects DNA types, and work is still being done on this analysis

A court decision concerning the continuous custody the suspect Kristiansen dated 3.1.2001 says:

«In addition to the finding of the genetic fingerprint of the suspect on the elder victim, the court has also emphasized that there has been made a finding of genetic mixed material (semen) also on the other and younger victim. The later material is according to information received not yet finished analyzed by Spanish laboratory

Another police statement from 25.1.2001, this time to the public prosecutor with a recommendation of prosecution says:

«The police has not yet received the final report from the analyzes carried out by the Spanish medical experts, and work is still being done with semen material which is compatible with DNA from both the suspects. The report will be forwarded as soon as it is available

As late as 5.4.2001, 18 days before the trial opened, the Norwegian broadcasting corporation (NRK) reports that the prosecutor and the counsel for the defense are still awaiting the final report. However, when the trial opened the “preliminary” report appears to have been transformed into a final report and the possible finding into conclusive evidence.

When studying the report, it strikes me that the report in fact gives the impression of being a preliminary report. In the report it is said explicitly:

«New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out

The preliminary character of this report is also expressed in the methodology described. The report states:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as in this case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments»

This we see in the tests of sample 8 (C 25) for the Y-STR marker DYS391 where DNA of the same type as suspect V048 was found. Here five independent test of the same material have been carried out and the same result was obtained in four out of five tests. This seems to imply a preponderance of probability that this is a genuine result.

However, the number of tests are relatively small, so the preponderance of probability cannot be very high. Also, the result does not confirm that the finding of male DNA originate from a perpetrator. It might be due to contamination.

The obvious thing to do would be to go further with this material to verify or falsify this finding. Here there is at least two ways to go further: One is to expand the number of tests to for instance 10 or more. This seems to be a suitable method to verify if this is a genuine finding. This does not seem to have been done.

The other method would be to carry out corresponding tests on the same material for other markers as well. Findings for these markers would be suitable for verifying if this is DNA which originates from a perpetrator or if the findings are due to contamination. If we have findings for all the markers, we have as I understand it a complete DNA profile. This does not seem to have been done either. That seems strange.

In the analysis of samples 1 – 4 (extracted DNA) tests have been carried out for seven Y-STRs: DYS19, DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS391, DYS392, DYS393. No male DNA were found in any of these tests. In the analysis of samples 5 – 8 (swabs) there have been carried out test only for the Y-STRs DYS391 and DYS19, and only for the former a possible finding of male DNA has been reported. The circumstance that after the fruitless investigations of samples 1 – 4, a possible finding is done in sample 8, one would believe would be a strong incentive to go further and carry out tests for the remaining five Y-STRs. It seems conspicuous that this does not appear to have been done, and even more conspicuous that the report gives no reason for why this is not done. It confirms the impression of a preliminary report. The first uncertain findings are being reported, while it is implied work is still done to verify them.

And some such tests appears to have been carried out. It is evident from the supplementary report which is dated 20.12.2002. Here tests reported for the Y-STR markers GATA A7.2, DYR437, DYS438, GATA C4 plus SNPs M9, SRY-1532 and Sy81. These tests are carried out for sample 5 – 8. The circumstance that all these tests turned out to be negative, appears to be a strong indication that the finding as described in the first report probably is an artefact or is due to contamination. But the fact that there have been carried out test for four more Y-STRs makes it even more conspicuous that there have not been carried out corresponding tests for the remaining five Y-STRs from the first report.

The problem of methodology is even more explicit if we look at the investigations of sample 5 (B22) for the Y-STR marker DYS391. It is here the alleged “mixed material” has been found. Here too five independent tests have been carried out, but here no unambiguous result has been obtained. After five tests there are three different results, which in no way comply with the reports own criterion for a reliable result. However, one potentially important result has been obtained: a possible mixed finding of DNA where none of the suspects could be excluded as contributors. This is a finding which begs for verification. And the method for verification or falsification of this finding is so obvious that it cannot be overlooked. It’s just to carry out more tests.

So why has this not been done? Or has it been done? After all Norwegian police was for months after this report was delivered convinced that further work concerning the confirmation of this finding was carried out in Spain. For months they were waiting for the final report that would confirm or invalidate this finding which turned out to be so important for the assessment of evidence in this case.

It seems reasonable to assume that if efforts to verify the findings of DNA from two males in sample B22 had been successful, it would have been reported to court. And likewise, if the efforts to verify this finding turned out to be unsuccessful, it should have had the consequence that this alleged conclusive evidence of two perpetrators should not have been presented to court at all.

The questions we are looking for an answer to are as follows:

  1. Were tests of sample 5 – 8 for the Y-STRs DYS389-I, DYS389-II, DYS390, DYS392 and DYS393 carried out? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?
  2. Is I correct that after the report dated 23.11.2000 was delivered, further efforts were made to verify the possible finding of DNA from two different males in samples B22 and B23? If so, what were the results of these tests? In which way were the result of these tests communicated to the Norwegian Forensic Institute RMI?

 Yours sincerely

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin




Kommisjonen for Gjenopptakelse av Straffesaker

Postboks 2097, Vika

0125 Oslo

Gjenopptakelse Viggo Kristiansen


Det er ønskelig å kommentere noe i tilknytning til at det blir foretatt ny analyse av DNA- ekstrakter i Sverige. Dette brevet bygger i hovedsak på siv ing Halvard Sivertsen sin gransking av DNA beviset ut fra det som kan lese av dokumentene og det som finnes på internett.

Innledningsvis er en glad for at kommisjonen tar tak i arbeidet med å få opplyst saken. Dette fordi en ny gjennomgang av ekstraktene på nytt kan svekke de opprinnelige analyser fra Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002.

Det kan være greit å gå igjennom en del forhold som har betydning nettopp når det gjelder DNA fordi det ikke har vært bra behandlet ved tidligere avgjørelser. DNA behandlingen både før og etter de rettskraftige dommer er svært dårlig behandlet.

De tidligere DNA analyser 

Det antas at når det ikke ble foretatt nye undersøkelser av prøven C-25 i Spania i 2010 var det fordi prøven var brukt opp under tidligere tester.

Dette gjaldt ikke prøvene B-22, B-24 og B-25. Dette kan tyde på at det ble utført flere tester av C-25 enn av de andre prøvene. Det antas at RMI har pushet på for å få en verifikasjon av funnet av DNA som kunne stamme fra Viggo, men ikke fra Jan Helge Andersen. Funnet gjaldt jo bare én av 11 Y-STRer. Det har helt sikkert vært utført en rekke tester av de andre 10 for å prøve å få et resultat. Fire av disse testene er dokumentert i tilleggsrapporten fra januar 2001, de var som kjent negative. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

Resultatet av testene med hensyn til de seks øvrige Y-STRene er ikke offentliggjort, men vi kan gå ut fra som helt sikkert at de er gjennomført. Noe annet oppfattes faktisk helt utenkelig.

En offentliggjøring av et resultat med et mulig funn for én av 11 markører der tester for de andre 10 var negative, ville jo i vesentlig grad svekke det angivelige funn. Det antas derfor at det er grunnen til at resultatene av disse testene aldri ble offentliggjort. Men dette forklarer nok også hvorfor denne prøven er oppbrukt.

Det er en vattpinne med avstryk fra den eldste av jentene som ikke lenger inneholder organisk materiale. De DNA-ekstraktene som ble utvunnet hos RMI er imidlertid fremdeles intakte. Disse ble analysert først av RMI, så av IML i Spania og så for tredje gang av SKL i Sverige i 2010. Alle disse undersøkelsene har gitt samme resultat:

Det kan ikke konstateres DNA av mannlig opprinnelse i det analyserte materialet.

Det er verd å merke seg at da et antall DNA-ekstrakter ble sendt til SKL i 2010 lå det i mandatet at SKL skulle undersøke om det fantes DNA fra Viggo Kristiansen i materialet. Håpet om å finne DNA fra Viggo Kristiansen synes å ha drevet og å ha levd i kommisjonen.

Det betyr at prøven C-25 nå skal undersøkes for fjerde gang. Det er overveiende sannsynlig at resultatet fra de nye undersøkelsene kommer til å bli negativt. Altså at det heller ikke denne gangen vil bli funnet DNA av mannlig opprinnelse. Vi tolker naturligvis et slikt resultat positivt: Det viser at det aldri har eksistert DNA som knytter Viggo til ugjerningene.

I avgjørelsen av 17. juni 2010 kommenterer kommisjonen resultatet av de svenske undersøkelsene slik:

Rapporten fra Statens Kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Sverige 4. juni 2010 konkluderer med at det kun finnes DNA fra de to jentene selv i de prøvene som er analysert. Disse undersøkelsene har derfor ikke tilført saken noe nytt.” (s.94)

Dette resultatet skurrer. Hvis en har et svakt resultat fra en test og man foretar nye tester for om mulig å verifisere dette resultatet, vil en rekke tester der man ikke klarer å gjenskape dette resultatet i praksis falsifisere dette resultatet. De svenske undersøkelsene har i høyeste grad tilført saken noe nytt. De har i vesentlig grad svekket det eneste DNA-beviset som knyttet Viggo til ugjerningene. Videre heter det i avgjørelsen:

Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Viggo Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham.” (s.95)

Det er uklart hva kommisjonen forestiller seg kunne komme ut av nye DNA-undersøkelser som skulle kunne utelukke Viggo eller for den saks skyld hvem som helst annen som gjerningsmann. At det ikke finnes DNA fra en person kan vel aldri være noe bevis på at en person er uskyldig. Spørsmålet i denne saken har aldri vært om det finnes noe DNA-bevis som utelukker Viggo som gjerningsmann, men om det finnes noe bevis som knytter ham til saken. DNA-undersøkelsene fra 2010 viser at det gjør det ikke.

Kommisjonen har for så vidt rett når den slår fast at saken med hensyn til biologiske spor ikke står i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn da saken var oppe for retten. Heller ikke den gang fantes det noe DNA-bevis som knyttet Viggo til ugjerningene. Problemet er at retten av den rettsmedisinske sakkyndige ble forledet til å tro at et slikt bevis fantes.

Det går klart frem av dommen i byretten at retten legger til grunn at det er funnet DNA fra to forskjellige gjerningsmenn i prøver fra den yngste av jentene. Muligheten for at det angivelige funnet kan stamme fra andre en to gjerningsmenn, altså forurensning av prøvene, blir ikke diskutert i dommen. Dommen omtaler den «sikre bekreftelsen» av DNA fra to menn som et «vesentlig bevis» for at Jan Helge Andersens forklaring må betraktes som troverdig. Dette var også et poeng som førstelagmann understreket i sin rettsbelæring for lagmannsretten. Det «beviset» som denne konklusjonen bygger på ble ettertrykkelig falsifisert av de nye undersøkelsene i 2009 og 2010.

Manglende funn av DNA fra Viggo Kristiansen understreker at det ikke eksisterer og aldri har eksistert DNA som på noen måte knytter ham til saken. Videre at det såkalte DNA-beviset som ble presentert for retten i 2001 og 2002 må betraktes som dokumentert ugyldig. Dette burde kommisjonen tatt konsekvensen av i 2010.

Validering av de spanske undersøkelsene

Noe av det mest skandaløse i denne saken er behandlingen av DNA-beviset.

I straffesaksdokumentene er det vist til DNA rapporten som kom fra Spania i november 2000. Denne rapporten ble i fem måneder av politi, domstoler og presse konsekvent omtalt som en foreløpig rapport. I rapporten blir det referert til funn av fragmenter av DNA som kunne stamme fra to forskjellige menn, det såkalte “blandingsproduktet“, men rapporten understreker at dette ikke er noen sikker observasjon. Det er altså ikke sikkert at det funnet de har gjort virkelig er DNA fra to menn.

Av politidokumenter, og også meldinger i media etter at rapporten er levert, går det frem at de spanske forskerne arbeider videre, intenst heter det hos NRK 28.11.2000, med å verifisere nettopp dette mulige funnet av DNA som kan stamme fra to menn. Politiet meddeler domstol og presse at de avventer en endelig rapport. Så sent som 5.4.2001, 14 dager før rettssaken skal starte melder NRK:

Den endelige rapporten fra spanske sakkyndige om DNA-spor etter drapene i Baneheia har ennå ikke kommet til Kristiansand. Et foreløpig analyseresultat ble oversendt i oktober, og dette skal ha knyttet den tiltalte Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep på ei av jentene. Forsvarer Tore H. Pedersen sier til Fædrelandsvennen at han avventer den endelige rapporten før han bestemmer om han vil innstevne spanske sakkyndige som vitner under rettssaken.”

Dette er det siste en hører om den endelige rapporten.

Da rettssaken starter er den foreløpige rapporten oppgradert til endelig.

At de spanske rettsmedisinerne hadde jobbet intenst i fem måneder med å verifisere funnet av det mulige “blandingsproduktet” får retten aldri vite. De spanske rettsmedisinerne ble ikke ført som vitner. Det var den sakkyndige fra RMI som forklarte seg om DNA-funnene, og hun greide i begge rettsinstanser å overbevise retten om at det var sikkert bevist at det måtte ha vært to gjerningsmenn.

Når det aldri kom noen endelig rapport kan det bare skyldes at det ikke lykkes de spanske rettsmedisinerne å verifisere dette funnet. De må ha rapportert til den sakkyndige fra RMI at de ikke har klart å verifisere funnet og så blitt enige med henne om at det derfor ikke var hensiktsmessig å skrive noen ny rapport. Det skandaløse i den behandlingen dette “beviset” fikk i retten, er ikke bare at et ytterst usikkert bevis ble fremstilt som sikrere en det faktisk var. Det forholdet at de spanske rettsmedisinerne hadde gjort en rekke tester uten å klare å verifisere dette funnet, betyr at dette allerede svake funnet faktisk er enda mye svakere enn det som framgår av rapporten. Funnet var i realiteten falsifisert av de spanske rettsmedisinerne da sakkyndige fra RMI la det frem i retten. Det hadde absolutt ingen beviskraft og skulle aldri ha vært lagt frem for retten. Det er rett og slett et falskt bevis. Den sakkyndige fra RMI sin fremstilling av dette “beviset” i retten er en studie i manipulasjon. Hun påpeker selv det usikre med dette funnet, men hevder at de spanske rettsmedisinerne er overbeviste om at det må ha vært to gjerningsmenn.

«Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna

«Hun vil likevel ikke “selge” påvisningen av DNA fra to menn for mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun.» (Aftenposten 2.5.2001)

Det kan ikke være noen tvil om at den sakkyndige fra RMI her taler mot bedre vitende. Dersom spanjolene virkelig mente å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna kan vi trygt gå ut fra at aktoratet ville ført dem som vitner. Det er tvert imot all grunn til å tro at det nettopp var de mislykkede forsøkene på å verifisere dette funnet som gjorde at de spanske rettsmedisinerne ikke ble innstevnet. Skulle de vitne om at dette funnet ikke lot seg verifisere ville de i realiteten ha punktert dette «beviset».

Ved å fremstille de spanske rettsmedisinerne som sikrere enn hun selv var på validiteten av dette funnet oppnådde den sakkyndige fra RMI  to ting: Hun klarte å overbevise retten om at dette var et sikkert bevis for at det måtte ha vært to gjerningsmenn, men kanskje enda viktigere: Hun må ha fratatt Viggos forsvarer enhver lyst til å føre de spanske rettsmedisinerne som vitner.

Den sakkyndige fra RMI var selvfølgelig som alle andre overbevist om at Viggo Kristiansen var skyldig og hennes oppriktige ønske om å bistå påtalemyndigheten med å få forbryteren dømt kan ha drevet henne til å overdrive beviskraften i det tilgjengelige materialet en smule. I den gode saks tjeneste.

Den sakkyndige fra RMI sin rolle understreker vel egentlig det betenkelige med å la forskere som jobber tett med politiet i oppklaringsfasen også opptre som sakkyndige i retten. Den sakkyndige bør vel være en person som ikke har spilt noen rolle i etterforskningen, og som nettopp kan etterprøve de resultatene etterforskningen har frembragt.

Den sakkyndige fra RMI har, slik det fremgår, mye å svare for. Kommisjonen bør forsøke å få de spanske rettsmedisinerne på banen slik at vi kan få dokumentert at dette DNA-beviset ikke bare ble avkreftet ved de nye målingene som ble foretatt i 2009, men at det faktisk var avkreftet allerede da den sakkyndige fra RMI la det frem i retten.

Jeg vedlegger kopi av brev jeg har sendt til Compostella i Spania for å søke å opplyse saken.

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin



Les om Y-STR her