I tilsvar på de nye sensasjonelle DNA-analysene fra Sverige, som fjerner grunnlaget for tiltale og dom av Viggo Kristiansen, begrunner Advokat Sjødin hvor viktig manglende DNA er for saken.

Ikke bare var det påstanden om at det var “sikkert bevist” at det var to gjerningsmenn som gjorde Jan Helge Andersens forklaring “troverdig”, men det var også dette “beviset” som ledet til at man valgte å overse et sikkert utelukkelsesbevis som teledataene i praksis er.

Les hele Sjødins tilsvar nedenfor.

Gjenopptakelseskommisjonen

Postboks 8026 Dep

0030 OSLO

 

Stavanger  14.10.2018

Vår ref: 25495

Deres ref:

Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin

Viggo Kristiansen – Uttalelse til DNA tester utført ved Nationellt Forensiskt Centrum

Vi har nå gjennomgått analysene fra Sverige og sammenholdt dem med tidligere kunnskap om DNA-analysene, ervervet gjennom gjenopptakelsesprosessen.

De nye DNA-analyser og sakkyndige uttalelse fra ovenstående styrker etter vår vurdering utvilsomt Viggo Kristiansens krav om gjenåpning.

Ovennevntes analyser av prøver med DNA-ekstrakt fra Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen kompletterer tidligere analyser utført av Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) og Instituto de Medicina Legal, Facultad de Medicina (universitetet) i Santiago de Compostela i 2010.

Sammen og hver for seg viser disse analysene:

  1. at det ikke eksisterer noe DNA materiale fra Viggo Kristiansen som knytter ham til voldtekt og drap på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen den 19.05.2000.
  2. at det ikke eksisterer noe DNA-bevis som på noen måte bekrefter, indikerer eller sannsynliggjør at det var to gjerningsmenn som utførte ovennevnte ugjerninger, slik Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la til grunn.
  3. at Bente Mevåg v/Rettsmedisinsk institutt baserte seg på faglig uholdbare og positivt uriktige analyseresultat da hun vitnet for Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett. Hun forsikret retten om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn. Det var ikke tilfelle da og vi har nå igjen fått dette bekreftet i nye analyser.

På bakgrunn av premissene lagt til grunn i dommen fra Kristiansand byrett, samt referat fra rettsbelæringen fra lagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, anføres

  1. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i domfellelsen av Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken og nevnte rettsbelæring at retten anser Bente Mevågs vitnemål som et vesentlig bevis for at det var to gjerningsmenn. Følgelig er domfellelsen av Kristiansen utvilsomt forankret i bevis som nå er bortfalt.
  2. at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, som nevnt i punkt 3., ble tillagt avgjørende vekt i vurderingen av troverdigheten i Jan Helge Andersens vitnemål mot Viggo Kristiansen. Det fremgår klart av rettsboken at Andersen ble funnet troverdig og Kristiansen tilsvarende uten troverdighet på bakgrunn av den feilaktige presumsjonen om at det fantes DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn.
  3. at den feilaktige presumsjonen om at det forelå sikre DNA-bevis for at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn ble førende for hvordan Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett vurderte sakens øvrige bevis, herunder også de sakkyndige analysene av Viggo Kristiansens mobildata og om det forelå rimelig tvil til Kristiansens fordel.

Våre kommentarer til den sakkyndige uttalelsen fra Nationellt Forensiskt Centrum (NFC) i Sverige

Vi noterer oss at de ekstraktene som ble sendt til undersøkelse i all hovedsak er ekstrakter som ikke tidligere har vært analysert av andre enn RMI. Det er imidlertid ett unntak: Ekstraktet C-25, prøve fra Lena Sløgedal Paulsen. Det var i denne prøven det i 2000 ble funnet et fragment av DNA som man mente kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men ikke fra Jan Helge Andersen.

Da prøvene fra 2000 ble testet på nytt i Spania i 2010, var det ikke mulig å teste C-25 fordi denne prøven var oppbrukt. Et annet ekstrakt fra den samme prøven ble imidlertid sendt til Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) for ny analyse. Også andre ekstrakter fra de andre prøvene som var analysert i Spania ble i 2010 sendt til Sverige for analyse, samt noen andre ekstrakter som tidligere bare hadde vært analysert av RMI.

I samtlige av disse prøvene ble det i 2010 kun konstatert DNA som stammet fra ofrene. Det ble ikke funnet spor av mannlig DNA.

I 2018 er det i tillegg sendt ekstrakter fra prøver som kun tidligere har vært analysert av RMI til NFC i Sverige. I tillegg er det nok en gang sendt over ekstrakter på prøve C-25.

I de fleste av disse prøvene ble det ikke funnet spor av mannlig DNA. I ekstraktet B-26 fra Stine Sofie Sørstrønen og i ekstraktene C-8, C-10A, C-27 og C-28 fra Lena Sløgedal Paulsen ble det påvist mannlig DNA, men i for små mengder til å kunne typebestemmes.

NFC uttaler følgende

Resultatet kan inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information.”

Dette er i tråd med det som allerede er kjent. Begge jentene var misbrukt seksuelt og gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd på begge ofrene. Det er dokumentert. Men fordi prøvene ble tatt først to dager etter at jentene var funnet og altså fire dager etter at gjerningsmannen hadde etterlatt seg sæd, var mesteparten av DNAet gått i oppløsning, og noen DNA-profil kunne ikke fremskaffes.

Det viktigste resultatet av disse nye undersøkelsene av NFC i Sverige er analysen av C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen. Her er det ikke funnet noe spor av mannlig DNA. Det ble det heller ikke gjort i 2010. Dette er en klar indikasjon på at det funnet de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela gjorde forut for rettssaken i 2000 enten var et artefakt, altså ikke et reelt funn, eller at funnet skyldtes forurensning av prøven som ble sendt til Spania.

Nye analyser av ekstraktet C-25 i 2010 og 2018 viser at funnet de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 ikke kan bekreftes og dermed må betraktes som falsifisert. Det kommer altså i samme kategori som funnet av «blandingsmateriale» som det spanske laboratoriet mente å ha gjort i prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen. Da de foretok nye analyser av disse to prøvene i 2010 fant de ikke spor av mannlig DNA.

Samtlige funn som de spanske rettsmedisinerne mente å ha gjort i 2000 må i dag betraktes som dokumentert ugyldige.

Betydningen av DNA-analysene for domsslutningen

Som nevnt over i punkt 3, 4 og 5 legges det til grunn i dommen fra byretten at DNA-analysene har gitt sikker bekreftelse på at det må ha vært to gjerningsmenn.

På side 11 i Kristiansand byrett dom skriver retten følgende om DNA-analysene

«Ved Rettsmedisinsk institutt tok man imidlertid kontakt med de spanske rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela hvor man forsket særskilt på DNA-analyse på y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn.»

Som det fremgår av sitatet fra dommen over, legger retten utvilsomt til grunn Bente Mevågs påstand om sikker DNA-bekreftelse av to gjerningsmenn.

Retten kommenterer i det påfølgende at man ikke har sikker DNA-identifisering mot person, men knytter allikevel Kristiansen utvetydig til (det nå tilbakeviste) DNA-beviset gjennom følgende begrunnelse

«De rettsmedisinske funnene viser imidlertid at det er funnet DNA xxxxxxxxx (red. anm. vår sladd) forenlig med begge de to tiltalte, samtidig som det også er funnet DNA i xxxxxxxx  (red. anm. vår sladd) på Lena som ikke er i overensstemmelse med DNA fra Jan Helge Andersen, men som passer til Viggo Kristiansen.»

Byretten legger altså til grunn at det finnes mannlig DNA fra begge ofrene som passer til Viggo Kristiansen. Ut fra de nå foreliggende DNA-analysene er det åpenbart ikke grunnlag for denne klart utslagsgivende slutningen.

Retten bemerker videre at DNA materialet kan knyttes til mer enn 50 % av norske menn, men på side 12 i dommen bruker retten allikevel DNA-analysen som bevis for troverdigheten i Andersens forklaring på følgende måte

«Det er allikevel et poeng at analysen er i overenstemmelse med tiltalte Andersens forklaring hvoretter begge forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, mens kun tiltalte Kristiansen gjorde dette på Lena Sløgedal Paulsen

Også dette er opplagt en slutning om de faktiske forhold og Andersens forklaring som er basert på DNA-analysene. En slutning som det åpenbart ikke er grunnlag for ut fra dagens analyser.

Før saken kom opp i byretten endret Andersen forklaring om hvilken jente han selv forgrep seg mot. Bakgrunnen for endringen var informasjon fra politiet om DNA-analysene. Dette er et forhold som ble gjort offentlig kjent i 2017 gjennom boken «Drapene i Baneheia» av forfatter Bjørn Olav Jahr. Ut fra ovenstående nedtegnelse i rettsboken, hvor det gjøres et poeng av at analysen er i overenstemmelse med Andersens forklaring, må man utlede at retten ikke kan ha blitt gjort kjent med avhørene som dokumenterer at Andersen endret forklaring, fra at overgrepet var begått «mest sannsynlig» mot Lena Sløgedal Paulsen til Stine Sofie Sørstrønen.

Dokumentasjon for at byretten vurderte Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som et vesentlig bevis for Viggo Kristiansens skyld finner vi på dommens side 12 i det påfølgende avsnittet

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokalisering av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.»

Når byretten omtaler de nå falsifiserte DNA-analysene som «vesentlig bevis», må det være hevet over tvil at et bortfall av dette «vesentlige bevis» nødvendigvis også ville hatt vesentlig betydning for rettens bevisvurdering.

At Kristiansand byrett uten forbehold legger til grunn Mevågs påstand om at det var funnet DNA fra to menn, finner vi i siste setning i begge de to foregående sitatene over, hvor retten i nest siste sitat viser til funn gjort på Lena Sløgedal Paulsen, som retten knytter til Kristiansen, for så i siste sitat å distansere fra Andersen.

Også i ankesaken i Agder lagmannsrett ble presumsjonen om at det forelå DNA-bevis for to gjerningsmenn førende for bevisvurderingen på samme måte som i Kristiansand byrett. I Agderposten finner vi følgende referert fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring av juryen i lagmannsretten

«Det viktigste beviset som taler for Viggo Kristiansens skyld er Jan Helge Andersens forklaring. Sammenholdt med at det er gjort DNA-funn som bekrefter at det var to gjerningsmenn bak voldtektene og drapene, peker denne forklaring entydig mot at Kristiansen har gjort det han er tiltalt for. Dersom det ikke var Kristiansen som var den andre gjerningsmannen, må det ha vært en annen person som Andersen hadde grunn til å dekke gjennom å legge skylden på Kristiansen. Ingen har kunnet peke på noen annen sannsynlig gjerningsmann.»

Agder lagmannsrett tillegger DNA-analysene så stor vekt at førstelagmann Nes Hansen ikke bare slår fast at analyseresultatene støtter Andersens forklaring, men at beviset for at det var to gjerningsmenn er så sterkt at det måtte ha vært en annen, ukjent gjerningsmann, om ikke Kristiansen var skyldig.

Rent logisk har retten utvilsomt rett her. Dersom det hadde vært bevist at det var to gjerningsmenn, ville dette utvilsomt vært et vesentlig bevis som støttet opp om Andersens forklaring. At senere DNA-undersøkelser som tilbakeviser presumsjonen om to gjerningsmenn ville fremtvunget en annen vurdering av både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett, er like åpenbart.

Videre dokumentasjon for DNA-analsenes betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen i Agder lagmannsrett finner vi i en artikkel i Stavanger Aftenblad fra 5. februar 2002, hvor førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring er referert

«Undersøkelsene fra Spania utelukker Andersen fra et av de seksuelle overgrep, men ikke Kristiansen

Det fremgår klart at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene på nøyaktig samme måte som Kristiansand byrett gjorde i sitatene hentet fra rettsboken ovenfor. De uriktige DNA-analysene ble benyttet både til å knytte Kristiansen til overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen, og samtidig fritar Andersen fra overgrep mot henne.

Også i NRKs dekning av ankesaken i Agder lagmannsrett, finner vi dokumentasjon for DNA-analysenes betydning for bevisvurderingen. På nrk.no er følgende referert fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«- Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. [..] sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene.»

Det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om analyseresultatene fra Spania som av Nes Hansen legges til grunn når det vises til «sikre nok bevis» i form av «DNA-analyser av sædfunn på jentene

Videre refererer NRK følgende

 «- Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann.»

NRK dokumenterer med dette det samme som Agderposten gjorde i sitatet lenger opp, at førstelagmann Nes Hansen legger til grunn at DNA-analysene som indikerer to gjerningsmenn er så sikre bevis at det må være en annen, om det ikke var Kristiansen.

Også i en artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002 dokumenteres det at DNA-analysene og den utledede presumsjonen om to gjerningsmenn tillegges avgjørende betydning i førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring

«Da juryen trakk seg tilbake klokka 09.55 for å avgjøre skyldspørsmålet, hadde de blitt presentert en lang rettsbelæring fra rettens formann. Her gikk førstelagmann Asbjørn Nes Hansen langt i å antyde at Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen. Nes Hansen mente det var bevist at Jan Helge Andersen hadde en annen med seg, og kalte det “spekulasjoner” å snakke om andre enn Viggo Kristiansen.»

Det er følgelig dokumentert, gjennom flere uavhengige pressereferat fra Agder lagmannsrett, at førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i sin rettsbelæring til juryen la avgjørende vekt på Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene utført i Spania.

Det må være utvilsomt at lagretten ble rådet til å legge til grunn i sin bevisvurdering at det var bevist at det hadde vært to gjerningsmenn og at denne presumsjonen ble lagt til grunn som avgjørende bevis mot Viggo Kristiansen.

Bente Mevågs fortolkninger av bevisverdien i DNA-analysene fra det spanske laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela må utvilsomt ha hatt avgjørende betydning for domfellelsen av Viggo Kristiansen, både i Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett.

DNA-analysens betydning for øvrige bevisvurderinger

Som nevnt under punkt 6 ovenfor, setter både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett ellers frifinnende bevis til side.

Etter vår vurdering kan dette bare forklares med at retten tilla Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene større bevisverdi enn den uttalte tvil om sannferdigheten i deler av Jan Helge Andersens forklaring, vitnemål som motsa Jan Helge Andersens forklaring, faktiske forhold i motstrid mot Jan Helge Andersens forklaring, og de sakkyndige rapportene om Viggo Kristiansens teledata og mobildekningen i Baneheia.

På side 14 i rettsboken for Kristiansand byrett skriver retten følgende om mobilbeviset

«Det er for retten ikke mulig å fastslå hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobilbruk. [..] Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»

Retten nevner her ikke DNA-analysene direkte, men det kan ikke være tvil om at det er Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene som menes med «de øvrige bevisene». De eneste konkrete bevisene som var forelagt retten for Kristiansens deltagelse i voldtektene og drapene den 19.05.2000, var Andersens forklaring og Mevågs vitnemål om DNA-analysene.

At det her er DNA-analysene som menes, følger også logisk av at byretten tidligere i dommen fastslo at Jan Helge Andersens fortelling om Viggo Kristiansen var troverdig, nettopp på bakgrunn av Mevågs vitnemål om at det spanske laboratoriet hadde funnet bevis for to gjerningsmenn. Selv om retten eventuelt mente Andersens forklaring da de viste til «de øvrige bevisene», så er det påviselig at det er DNA-analysene som er grunnsteinen for byrettens vurdering av denne.

Vi mener det er åpenbart at byrettens øvrige bevisvurderinger og betraktninger rundt mobilbeviset, er farget av den samme feilaktige slutningen om DNA-analysene. Dette fordi rettens alternative forklaringer rundt Kristiansens mobildata ikke har støtte i fremlagte bevis, vitnemål, Jan Helge Andersens forklaring om guttenes bevegelser drapskvelden, og heller ikke er plausibel på andre måter. Retten ender da også sin gjennomgang av mobilbeviset med at man ikke klarer å si noe sikkert om mobildataene, til tross for de sakkyndige analysene som forelå.

Vi mener det er åpenbart sannsynlig at retten ville vurdert et så sterkt utelukkelsesbevis annerledes, om det ikke forelå en feilaktig presumsjon om DNA-bevis for to gjerningsmenn.

Den totalt gjennomgripende betydningen de nå tilbakeviste DNA-analysene har hatt på rettens øvrige bevisvurderinger, finner vi eksemplifisert av Kristiansand byrett i dommens side 14 i første avsnitt. Retten vurderer her uoverensstemmelsene mellom Andersens forklaring og tidspunktene for Kristiansens tekstmeldinger og konkluderer gjennomgangen med følgende hypotetiske forklaring

«[..], eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra.»

Retten uttrykker her eksplisitt tvil om sannferdigheten i Andersens forklaring om handlingene på åstedet og åpner for å sette deler av Andersens forklaring til side for å få denne til å passe med Kristiansens teledata. Om Andersens forklaring settes til side, slik retten uttrykker at det er belegg for å gjøre på bakgrunn av teledataene, gjenstår kun Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene i Spania av bevisene som knytter Kristiansen til de ulovlige handlingene han er dømt for å ha begått i Baneheia.

Byrettens uttalelse på dette punkt dokumenterer med tvingende nødvendighet at retten legger til grunn at DNA-analysene ikke utelukkende bygger opp under troverdigheten i Andersens forklaring, men at analyseresultatene fra Spania har selvstendig bevisverdi utover Andersens forklaring.

DNA-analysenes bevisverdi for de tiltalepunkter Kristiansen er domfelt for, har med dette påviselig veid tyngre for retten enn både Kristiansens teledata og tvil om troverdigheten i de enkelte bestanddelene av Andersens forklaring.

Dersom retten ikke anså DNA-analysene som et vesentlig bevis mot Kristiansen ville en helt- eller delvis tilsidesettelse av Andersens forklaring om handlingene på åstedet, slik retten åpner for, åpenbart ha utgjort et vesentlig tvilsgrunnlag opp mot domfellelsen av Kristiansen.

Også i lagmannsrettens behandling ble DNA-beviset påviselig viktigere for rettens vurderinger en mobilbeviset.

I ovennevnte artikkel i Nettavisen den 5. februar 2002, refereres det videre fra førstelagmann Nes Hansens rettsbelæring i Agder lagmannsrett. Vedrørende mobilbevisets skriver Nettavisen følgende

«Nes Hansen knuste forsvarer Tore H. Pettersens prosedyre ved å avfeie mobilbeviset og teorier om at Jan Helge Andersen kanskje var alene».

«Førstelagmannen er kjent for å være særdeles nøktern, men tirsdag leverte han en rettsbelæring som levnet liten tvil om hva han selv mente».

«DNA-analyser viser at det ikke er noe i veien for at Viggo Kristiansen var der. Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann.»

Referatet fra rettsbelæringen viser at førstelagmannens tungtveiende råd til juryen var å sette til side mobilbeviset på bakgrunn av DNA-analysene. I sitatet over gjør Nes Hansen den samme vurderingen av DNA-beviset som Kristiansand byrett, da han omtaler det som et «sikkert bevis».

Med bakgrunn i rettsboken for Kristiansand byrett og de ovennevnte referatene fra rettsbelæringen til førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i Agder lagmannsrett, mener vi det er dokumentert at Bente Mevågs vitnemål om DNA-analysene, utført av universitetet i Santiago de Compostela, har hatt en gjennomgripende og klart førende betydning for begge rettsinstansers vurdering av øvrige bevis i saken.

Et bortfall av DNA-bevisene mot Kristiansen må fremtvinge en tilsvarende gjennomgripende endring i tilnærming til sakens øvrige bevis ved en gjenåpning av saken.

I en ny rettsbehandling vil retten åpenbart måtte vurdere sakens bevis annerledes enn ved de to foregående rettsrundene.

Uoverensstemmelser, usannsynligheter og logiske brister i Andersens forklaring, vitnemål som strider mot Andersens forklaring, vitnemål og kjensgjerninger til støtte for Kristiansens forklaring og ikke minst teledataene som utelukker Kristiansen fra åstedet i tidsrommet for ugjerningene, kan åpenbart ikke lenger settes til side med en enkelt henvisning til at det er bevist gjennom DNA-analyser at det har vært to gjerningsmenn.

Betenkning rundt Bente Mevågs vitnemål

Det vises til brev fra Halvard Sivertsen til Bente Mevåg ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus datert 9. november 2017, sendt i kopi til Gjenopptakelseskommisjonen.

Som beskrevet i det ovenstående brev, har det i den senere tid fremkommet ny informasjon som peker i retning av at Bente Mevågs vitnemål baserte seg på en midlertidig rapport fra det spanske laboratoriet, og ikke en verifisert, endelig rapport.

Det har ikke lyktes oss å få svar på Sivertsens spørsmål fra Mevåg, ei heller har vi fått svar fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela på spørsmål om de foreløpige analyseresultatene ble forsøkt verifisert og om det ble utarbeidet og fortsatt eksisterer en endelig rapport.

Det er derfor grunn til å spørre om dette i realiteten var et falskt bevis også ut fra den kunnskap Mevåg hadde om de foreliggende undersøkelser i 2000, og om retten ble ført bak lyset av Mevågs forsikringer om sikre DNA-funn.

Rapporten fra rettsmedisinerne ved universitetet i Santiago de Compostela ble aldri lagt frem for retten. Rimelig nok, siden dette bare var en foreløpig rapport. Kun rapporten fra RMI ble lagt frem, og det var Bente Mevågs fortolkning av de spanske undersøkelsene retten fikk høre. Rapporten beskriver et mulig funn av DNA som kan stamme fra to menn på Stine Sofie Sørstrønen. Funnet er så usikkert at rapporten ikke vil angi noen sannsynlighet for at det dreier seg om et reelt funn. Funnet tilfredsstiller heller ikke de kriteriene rapporten stiller opp for et sikkert funn: “repetition of independent experiments“.

Som dokumentert ovenfor klarte Mevåg likevel å overbevise både by- og lagmannsrett om at det forelå et «sikkert bevis» for at det hadde vært to overgripere. Det var vitnemålet om disse DNA-analysene som overbeviste retten. Det var dette “beviset” som fikk førstelagmann Nes Hansen til å belære juryen om at dersom de skulle frifinne Kristiansen måtte de legge til grunn at det i så fall måtte ha vært en annen ukjent gjerningsmann sammen med Andersen oppe på åstedet.

I 2009 ble den spanske rapporten gjennomgått ved GENA i Stavanger og FSS i London. Både Ragne Farmen fra GENA og Susan Pope fra FSS konkluderte med at, ut fra de reglene som gjelder i dag for verifisering av funn av DNA, skulle ingen av de funnene den spanske rapporten beskriver vært rapportert som funn. Funnene er alt for svake til at det kan verifiseres at det dreier seg om reelle funn, og under alle omstendigheter kan det, dersom det dreier seg om reelle funn, uansett ikke utelukkes at det dreier seg om forurensning, altså mannlig DNA som har smittet fra noen av dem som har vært i kontakt med åstedet, jentene, jentenes klær, de oversendte prøvene eller laboratoriet og utstyret der.

Da det på denne måten var reist tvil om resultatene fra DNA-undersøkelsene, ba gjenopptakelseskommisjonen det spanske instituttet om å foreta nye undersøkelser av de samme prøvene som var blitt undersøkt ti år tidligere. Dette ut fra en antakelse om at det i løpet av de ti årene som var gått var utviklet nye og bedre metoder for DNA-analyse.

Resultatet av disse nye DNA-analysene var krystallklart: I de to prøvene B-22 og B-25 fra Stine Sofie Sørstrønen der det i 2000 angivelig var funnet DNA som kunne stamme fra to menn, ble det med nye forbedrete metoder overhodet ikke funnet mannlig DNA.

Derimot ble det funnet en tilnærmet komplett DNA-profil for Jan Helge Andersen i prøve B-24 fra Stine Sofie Sørstrønen.

Den samme prøven B-24 ble i den foreløpige rapporten fra laboratoriet ved universitetet i Santiago de Compostela i år 2000 karakterisert som negativ. Først da Susan Pope ved FSS i London i 2009 fikk tilgang til bakgrunnsmaterialet for denne analysen, ble det kjent at det var funnet indikasjon på DNA fra fire ulike menn i analysen av B-24. Susan Pope påpeker at selv om det sikkert ikke dreide seg om et reelt funn av DNA fra fire menn, skulle funnet likevel vært tatt med i rapporten og det skulle vært forklart hvorfor dette sannsynligvis ikke dreide seg om et reelt funn. At dette funnet ikke ble gjengitt i rapporten, mener vi er nok et indisium for at det var en foreløpig rapport som var grunnlaget for vitnemålet som ble presentert for retten. I en offisiell rapport ville det være grov metodesvikt å unnlate å ta med dette funnet.

Enten Bente Mevåg av det Spanske laboratoriet var gjort oppmerksom på indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i analysen av B-24, eller hun ikke var det, må det være utvilsomt at en slik opplysning ville hatt stor betydning for rettens tillit til analysene som indikerte to gjerningsmenn i prøvene B-22 og B-25, også fra Stine Sofie Sørstrønen, og at det var funnet DNA-materiale fra en annen gjerningsmann enn Jan Helge Andersen i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen.

Det kan ikke være tvil om at indikasjonen på fire mannlige DNA-profiler i prøve B-24 utgjør vesentlig ny informasjon som retten ikke hadde tilgang til før domfellelsen av Kristiansen. At samme prøve i 2010 viste en fullverdig DNA-profil på Jan Helge Andersen og at prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen er negativ, slik at Andersen følgelig er den eneste gjerningsmann som kan knyttes til ugjerningene gjennom DNA-analyser, må også være ny, vesentlig informasjon som sannsynliggjør en annen konklusjon enn retten opprinnelig kom frem til.

I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

I rapporten fra 2010 redegjør det spanske instituttet for de kriteriene de legger til grunn for verifisering av funn. Av denne redegjørelsen fremgår det at dersom de samme kriteriene som lå til grunn for instituttets analyser i 2010 også hadde vært lagt til grunn i 2000, ville ingen av de angivelige funnene fra 2000 vært rapportert.

Funnene i prøve B-22 og B-25 som i 2001 og 2002 ble fremlagt i retten som bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn mot Stine Sofie Sørstrønen var ikke reelle funn etter nevnte kriterier for verifisering. Det er nå ettertrykkelig dokumentert. Heller ikke det angivelige funnet av DNA i prøve C-25 fra Lena Sløgedal Paulsen, som kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men også fra over halvparten av alle norske menn, skulle vært rapportert. Det var heller ikke noe reelt funn.

Etter dette sensasjonelle resultatet tok gjenopptakelseskommisjonen i 2010 et prisverdig initiativ for å få foretatt nye analyser av eksisterende ekstrakter som ikke hadde vært analysert i Spania. Ekstrakter av i alt 12 prøver som også inkluderte andre ekstrakter av de fire prøvene som tidligere var analysert i Spania, ble sendt til Statens kriminaltekniske laboratorium i Linköping, Sverige for analyse. Samtlige var negative, det ble ikke funnet annet DNA enn det som stammet fra ofrene.

Etter dette argumenterte gjenopptakelseskommisjonen med at de nye DNA-undersøkelsene hadde styrket byrettens vurdering av at Jan Helge Andersen hadde begått overgrep mot den yngste jenta, men at disse undersøkelsene ikke brakte noe nytt når det gjaldt Viggo Kristiansens sak. Denne argumentasjonen er opplagt ikke holdbar fordi kommisjonen dermed så bort fra hva det angivelige DNA-beviset ble benyttet til i retten, nemlig å fastslå at det hadde vært to gjerningsmenn. Beviset for at det hadde vært to gjerningsmenn er det eneste beviset som i dommen i byretten blir omtalt som et “vesentlig bevis“.

Gjennom de nye undersøkelsene som ble gjennomført i 2010 ble dette “beviset” dokumentert ugyldig. I realiteten var beviset allerede falsifisert i 2001, men denne falsifiseringen ble først dokumentert i 2010.

De nye analysene fra 2018 kompletterer tidligere analyser og bekrefter nok en gang at det ikke finnes noe DNA som knytter Viggo Kristiansen til ugjerningene mot Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Enda viktigere, fordi det direkte angår domspremissene, bekrefter de seneste analysene at det ikke finnes og aldri har eksistert noe DNA-bevis for at det har vært to gjerningsmenn.

Dette er en problemstilling kommisjonen må ta stilling til. Det gjorde den ikke i 2010. Denne gangen må kommisjonen ta stilling til spørsmålet: Eksisterte det et DNA-bevis i 2001 som viste at det hadde vært to gjerningsmenn? Eller ble retten forledet til å tro at et slikt bevis eksisterte uten at det eksisterte i virkeligheten?

Med de undersøkelser som er gjort av bakgrunnsmaterialet for de opprinnelige DNA-analysene i 2010 og med resultatene av retesting av DNA-analyser fra 2010 og nå i 2018, må det betraktes som klart dokumentert at det beviset som retten la avgjørende vekt på og omtaler som “et vesentlig bevis” ikke var et ekte bevis.

Dette er et nytt bevis eller en ny omstendighet, jfr strpl § 391 nr 3. Her vises det til det som er anført overfor at også nye sakkyndige erklæringer er et «nytt bevis». I Rt. 1994 s. 1149 uttales «At nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten

DNA analysene er bevis for at DNA som ble lagt til grunn i byretten og lagmannsretten i dag ikke eksisterer. Det er ny omstendighet som ikke var der i byretten i 2001 og i lagmannsretten i 2002. I dag er det også nye sakkyndige utredninger når det gjelder mobiltelefonbeviset. En telefon brukt på åstedet ville koblet seg opp mot en av de seks basestasjoner som dekker åstedet. I dag vet vi også at en mobiltelefon på åstedet ikke ville nådd frem til Eg_A basestasjon på Eg i Kristiansand som var ved Kristiansens bolig. Begge disse omstendigheter er nye bevis jfr strpl § 391. nr 3.

Det kan ikke være noen tvil om at dommen i begge rettsinstanser er avsagt på et uriktig grunnlag og at dette også klart tilfredsstiller kravene for gjenåpning av saken jfr strpl § 392 «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig». Det kreves da at kommisjonen finner at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn taler for at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

Når en der på de feil som eksiterer ved domfellelsen og de opplysninger en sitter på i dag, sammenholdt med det alvorlige forhold og straffens art og lengde, så er det påkrevd å få prøvd spørsmålet på nytt.

Det foreligger etter vårt syn et klart grunnlag for gjenopptakelse.

 

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

Advokat

 

Advertisements