Feilaktig og mangelfull «oppklaring» av Baneheiasaken

Av: Frode Helmich Pedersen

Førsteamanuensis ved UiB og leder for forskningsprosjektet Strafferettens fortellinger

 Arne Pedersen, som er tidligere kriminalsjef i Agder politidistrikt, forsvarte i en kronikk på NRK-Ytring (21.3) den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen i Baneheiasaken. Ifølge Pedersen er det ingenting som tilsier at Kristiansens sak bør gjenopptas, i motsetning til hva mange medieoppslag i senere år kan tyde på. Dagen etter Pedersens kronikk ble publisert, sendte jeg inn et tilsvar hvor jeg gikk i rette med Pedersens argumenter. Av ukjente grunner ville NRK-redaksjonen ikke offentliggjøre dette tilsvaret, og jeg publiserer det derfor her.

Pedersens hovedpoenger

Arne Pedersen gir i sin kronikk uttrykk for at han finner det svært uheldig at mange medieoppslag i senere år har tydet på at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt, og at hans sak derfor bør gjenopptas. Slike medieoppslag skyldes ifølge Pedersen at journalistene har manglende kunnskap om saken. Ikke har de lest dommene påstår han, og ikke har de satt seg inn i den helhetlige bevissituasjonen. Når man kikker nærmere på hans egen argumentasjon, viser det seg imidlertid at det forholder seg stikk motsatt: Alt tyder nemlig på at det er Pedersen som ikke har satt seg inn i utviklingen i saken de siste ti-femten årene. Mange av hans «oppklarende poenger» er nemlig gamle argumenter som er blitt tilbakevist for flere år siden.

Pedersens overordnede poeng er at det rett og slett er feil når mediene gir inntrykk av at det i tiden etter den rettskraftige dommen har fremkommet nye momenter i bevissituasjonen som tilsier at Kristiansen ikke var gjerningsmann i saken. Vi kan ha denne påstanden i bakhodet når vi i det følgende går gjennom Pedersens argumenter omkring bevisene i saken.

DNA-beviset

Pedersen viser til rettens omtale av rapporten fra Rettsmedisinsk institutt, som konkluderte med at det var funnet DNA fra to ulike menn på ett av de to ofrene. Han henviser til at RMI i 2009 uttalte at retten hadde oppfattet deres rapport rett, og konkluderer deretter selv på følgende måte: «DNA-analysene dokumenterer derfor både samlet sett og hver for seg at det var to personer som begikk de seksuelle overgrepene». Dette, mener han, underbygger Jan Helge Andersens tilståelse, som tilsa at Viggo Kristiansen var hovedmannen i saken.

Her viser Pedersen en oppsiktsvekkende evne til å se bort fra det aller meste som har kommet frem om DNA-beviset i senere år. Vi kan holde oss til det mest grunnleggende. Alle er enige om at det er funnet en full DNA-profil av Jan Helge Andersen på åstedet. I og med at han også har tilstått, er det hevet over tvil at han er gjerningsmann i saken. Det øvrige DNA’et som ble funnet, utgjorde ingen full profil, men var en såkalt allel eller del-profil. Den stemte overens med Kristiansens DNA-type, men også med DNA-typen til ca. 54% av norske menn. Rettens logikk var her i utgangspunktet rimelig: Siden Andersen hadde forklart at Kristiansen hadde vært med på å drepe de to jentene, og siden det var funnet DNA fra en annen mann enn Andersen på likene, og dette DNA’et passet med Kristiansen, måtte den andre gjerningsmannen være Kristiansen. Det fantes ingen annen kandidat.

Pedersen unnlater imidlertid å nevne et helt sentralt poeng som er blitt påpekt av flere uavhengige eksperter: Når en DNA-profil ikke er fullstendig, kan den ikke brukes til å peke ut konkrete personer. Dermed lar det seg ikke avgjøre om DNA’et var et resultat av forurensning. Med forurensning menes at DNA’et stammer fra andre kilder enn dem saken gjelder. Typiske kilder til kontaminasjon er politietterforskere, patologer, laboranter og lignende – men det kan også være snakk om forurensing fra teknisk utstyr i laboratoriet. Slik forurensning er en vanlig foreteelse, ikke noe særsyn. Alle laboratorier har kontaminering. I dette tilfellet var utslagene i prøvene dessuten så små at flere eksperter i ettertid har uttalt at det ikke engang kan regnes som sikkert at det dreier seg om DNA. Det kan like gjerne være støy eller såkalte artefakter.

Når man har en full DNA-profil, kan muligheten for forurensning undersøkes ved å ta DNA-prøver av alle som har vært i berøring med likene eller prøvene. Dette er imidlertid ikke mulig når man bare har en ufullstendig prøve. Dermed fins det i dette tilfellet ingen mulighet for å utelukke at prøven skyldtes forurensing, og man har da heller ikke noe grunnlag for å konkludere med at prøven stammer fra en gjerningsmann i saken. Dette er et nytt sentralt moment i bevissituasjonen, for det er ingenting som tyder på at byretten eller lagmannsretten av de sakkyndige fra RMI ble informert om muligheten for at DNA-prøven som passet med Kristiansen (men altså også med 54% av norske menn) kunne skyldes forurensing.

Pedersen sier at han ikke kan se at innspill av denne typen har noen betydning. Dermed ser han galant bort fra den åpenbare konklusjonen: Nemlig at det DNA-beviset som ble brukt til å fastslå Kristiansens skyld, ikke hadde noen bevisverdi.

Pedersen mener ellers at det ikke er grunn til å legge vekt på senere sakkyndig-uttalelser som ikke er basert på analyser av nye prøver. Men grunnlagsmaterialet fra de spanske laborantene inneholder mye informasjon som aldri kom frem da saken ble ført. Et særlig interessant eksempel er prøve B24, hvor det var relativt mye materiale å jobbe med (fem sædceller), men som ikke desto mindre ble rapportert som intet funn. Grunnlagsmaterialet viser at denne prøven indikerte at det var spor av fire ulike gjerningsmenn på ofrene. Hvis denne opplysningen hadde kommet frem under rettssaken, ville det blitt åpenbart at denne typen ufullstendige DNA-profiler rett og slett ikke kan brukes. Dette er også konklusjonen til DNA-eksperten Susan Pope ved Forensic Science Service i London. I sin uttalelse fra 2011 skriver hun at hvis en tiltalt i Storbritannia var blitt dømt på grunnlag av et slikt DNA-bevis, ville saken automatisk bli gjenopptatt.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan politi og påtalemyndighet brukte DNA-beviset da saken skulle opp, synes jeg folk bør opplyses om at Arne Pedersen på en pressekonferanse 26. oktober 2000, hevdet at politiet satt på DNA-bevis som med 100% sikkerhet knyttet Kristiansen til ugjerningene. Denne påstanden har aldri vært sann. Ved å kringkaste denne usannheten bidro Pedersen til en massiv forhåndsdømming av Kristiansen i befolkningen og i pressen. Pedersen gjentok denne usanne påstanden i flere fengslingsmøter før rettssaken begynte. Det ville være interessant å høre hvordan han selv forklarer dette: Skyldtes det at han hadde misforstått DNA-rapporten eller snakket han mot bedre vitende?

Påstander om konstruksjonen av et falskt alibi

Pedersen påstår videre at de to vennene, Andersen og Kristiansen, konstruerte et falsk alibi som tilsa at de ikke hadde vært i Baneheia den dagen da ugjerningene fant sted. Dette alibiet raknet ifølge Pedersen da politiet fant ut at de to ble observert sammen i Baneheia rundt klokken 18:00 – altså en drøy time før ugjerningene ifølge retten tok til. Han skaper her et inntrykk av at Kristiansen ble drevet fra skanse til skanse i løpet av avhørene, der stadig nye løgner ble avslørt.

Dette er imidlertid ikke noen rimelig fremstilling av sakens realiteter. For det første skal man være klar over at påstanden om at de to avtalte et alibi, utelukkende stammer fra Andersen, som beviselig har kommet med en lang rekke usannheter i løpet av etterforskningen. For det andre kan man legge merke til at Andersens påstand om alibiet ikke stemmer med hans egne forklaringer til politiet før arrestasjonen, da han plasserte seg selv alene på joggetur i Baneheia i samme tidsrom som ugjerningene ble utført. Hvis de to hadde avtalt et felles alibi allerede på drapskvelden, hvorfor gjorde ikke Andersen bruk av dette alibiet da politiet avhørte ham?

Pedersen påstår videre at Kristiansen nektet for å ha vært inne i Baneheia på drapskvelden, men at han blir tvunget til å innrømme dette når han blir konfrontert med en vitneobservasjon. Dersom man leser avhørsrapportene, fremgår det tydelig at Kristiansen ikke nekter for å ha vært inne i Baneheia, men tvert imot fremstår som ivrig etter å rette opp feilaktige opplysninger han tidligere har kommet med. Også flere andre vitner fremsatte feilaktige eller mangelfulle opplysninger, av ulike grunner. Dette er vanlig, og ikke i seg selv noen indikasjon på skyld. Hovedpoenget er her uansett at den korte sykkelturen inn i Baneheia-området Kristiansen foretok, fant sted før klokken 18:00, altså en god stund før de to fornærmede jentene beveget seg inn i området. (De forlot ifølge retten hjemmene sine ca. 18:30.) Pedersen har imidlertid rett i at det ikke kan stemme at Andersen kom hjem til Kristiansen ca. 19:30 denne kvelden, slik Kristiansen forklarte. Det spørs imidlertid hvor stor vekt man skal legge på dette. Også andre vitner oppga feilaktige tidspunkt i sine forklaringer.

Andersens troverdighet

Ifølge Pedersen er det ingen grunn til å trekke troverdigheten til Jan Helge Andersen i tvil. Det er altså god grunn til å tro at hans forklaring er riktig. Han mener åpenbart at det må veie tungt når byretten i sin dom skriver at «de to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken». Denne påstanden står imidlertid ikke til troende, av tre grunner.

For det første er det dokumentert at det ikke var Andersen selv, men derimot politiet som første gang trakk inn Viggo Kristiansen i saken overfor Andersen. Her er politiavdelingssjefens egen beskrivelse av tilståelsesavhøret med Jan Helge Andersen:

Andersen ble dessuten spurt om han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet. Da jeg kom inn på dette emnet, så var det tydelig at Andersen fikk noe å tenke på.

Dette er et skoleeksempel på kontaminering av avhør. Istedenfor å hente ut upåvirket informasjon fra den avhørte, planter polititjenestemannen informasjon i avhørssituasjonen som passer med politiets egne teorier.

For det andre hadde Andersen åpenbart et motiv for å presentere Kristiansen som hovedmannen i saken: På den måten kunne han unngå å bli brennmerket som det største og mest avskyvekkende monsteret man har sett i Norge i nyere tid. Han fikk også strafferabatt, det han ble dømt til bare 19 års fengsel, noe som ville ha vært utenkelig dersom han var blitt ansett som eneste gjerningsmann.

For det tredje er det merkelig at retten mener å kunne forutsette at en person som utvilsomt har drept og voldtatt en forsvarsløs jente samtidig er utstyrt med en etisk sensibilitet som gjør det umulig for ham å trekke inn en uskyldig venn i saken.

Det bør ellers nevnes at Bjørn Olav Jahr, i sin bok om Baneheiadrapene fra 2017, har dokumentert en lang rekke løgner og uriktigheter fremsatt av Andersen i løpet av etterforskningen. Jeg går ut fra at Pedersen kjenner til dette, og kan derfor bare undre meg over at han likevel mener at Andersen er troverdig.

Mobilbeviset

Pedersen ser ut til å mene at det sentrale mobilbeviset ikke er noe bevis i det hele tatt. Han kaller det for det «såkalte mobilbeviset» og hevder at det ikke er mulig å si noe sikkert om Kristiansens mobilbruk da ugjerningene fant sted. Hans eneste substansielle argument er her at en ekspert fra Teleplan under ankeforhandlingen uttalte at det ikke var mulig å trekke noen helt sikker konklusjon med hensyn til om åstedet ble dekket av den basestasjonen som hadde registrert aktiviteten på Kristiansens telefon i det aktuelle tidsrommet. Han unnlater imidlertid å nevne at denne eksperten, Inge Schøyen, i ettertid har sagt at han frykter at retten misforsto vitnemålet hans.

Hva er mobilbeviset i et nøtteskall? Kristiansens mobil har sendt og mottatt SMSer i det tidsrommet ugjerningene ifølge retten skal ha foregått. Disse meldingene ble registrert på en basestasjon som dekker Kristiansens bolig, men ikke åstedet. Altså er dette et bevis som understøtter Kristiansens egen forklaring om at han befant seg hjemme i sykkelboden da ugjerningene ble begått. Både ingeniører fra Telenor og fra Teleplan utførte målinger på åstedet. Ingen av dem var i stand til å få kontakt med den aktuelle basestasjonen derfra. Resultatene av de to uavhengige undersøkelsene var altså de samme, og de var entydige. Men Teleplans ekspert la til et forbehold om at det finnes en teoretisk tvil omkring disse resultatene. Denne uttalelsen gjør det imidlertid ikke rimelig å konkludere med at det «ikke er mulig å si hva som har skjedd med Kristiansens mobiltelefonbruk», slik Pedersen fremdeles hevder. Tvert imot tyder alt på at mobilbeviset er både sikkert og entydig.

Kan man uten videre fastslå at mobilbeviset gir Kristiansen alibi? Jeg har selv, i en fagfellevurdert artikkel, påvist at mobilbeviset ikke er forenelig med rettens egen fortelling om hva som skjedde i Baneheia på drapskvelden. Er det likevel mulig å konstruere en plausibel fortelling hvor mobilbeviset legges til grunn samtidig som Kristiansen anses som gjerningsmann i saken? Jeg mener nei, men det er uansett på det rene at en slik fortelling ville ha forutsatt at man så helt bort fra Andersens forklaring (som altså er rettens eneste kilde til hva som skjedde like før, under og like etter drapshandlingene), siden denne forklaringen er uforenelig med mobilbeviset på mange punkter. Jeg mener derfor det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at mobilbeviset er en sterk indikasjon på Kristiansens uskyld.

Pressens dekning og spørsmålet om gjenopptagelse

Slik situasjonen står i dag, er det etter mitt syn helt urimelig å kritisere pressen for å sette søkelys på den tvilen som hersker i saken. Tvert imot mener jeg at pressen ville ha sviktet sitt samfunnsoppdrag hvis den unnlot å rapportere om dette. Man kan her ha i mente at dekningen av saken i mange år gikk i retning av en ensidig demonisering av Kristiansen. At saken nå fremstilles i et nytt lys, skyldes ikke mangel på kunnskap hos journalistene, slik Pedersen påstår, men er en konsekvens av de mange nye momentene som har kommet frem i saken siden den rettskraftige dommen forelå. At dekningen i de siste årene kan gi inntrykk av å være ensidig, skyldes ikke minst at de som forsvarer den rettskraftige dommen sjelden uttaler seg om saken. Det er i så måte en god ting at Arne Pedersen nå har tatt bladet fra munnen, slik at vi kan få en reell diskusjon for og imot gjenopptagelse.

Selv vil jeg ikke påstå at jeg med sikkerhet kan vite at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Det jeg imidlertid påstår, er at den betydelige graden av tvil som nå finnes i saken gjør det utålelig for den norske rettsstaten at han ikke får saken sin gjenopptatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

1 tanke om “Feilaktig og mangelfull «oppklaring» av Baneheiasaken

  1. Det er et aspekt ved saken som jeg lurer på om der utforsket, nemlig den sponaniteten det hadde krevd fra VKs side om han hadde vært med på ugjerningene. De er begge enige om at de møttes i Baneheia for at VK skulle få tilbake nøklene til boda si fra JHA. Så skulle han plutselig få et innfall der han leder vei til ugjerningen? Ikke noe fellende selvsagt, men det bidrar vel til å usannsynliggjøre VKs involvering?

    Viss man ser på JHA, så er handlingsmønsteret mer sannsynlig. Han skulle på denne falske joggeturen, så her er det lettere å se for seg en slags «plan» eller tankerekke som leder opp til ugjerningen.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close