Kvamme: Ubehaget i Baneheia

header

Ole Dag Kvamme skrev, like før gjenopptalelseskommisjonen skulle ta sin nå utsatte avgjørelse i desember 2019, en kronikk om Baneheia-saken. Kvamme har en helt unik innsikt i saken, siden han dekket den og domsprosessen for Nettavisen i sin tid. Han har noen interessante refleksjoner om de mekanismer som var i spill før og under saken. Vi har fått forfatterens tillatelse til å publisere hans kronikk her. Hans refleksjoner og redaksjonelle valg står for hans egen regning, men vi synes hans innsikt og nærhet til saken gjør at det bør være av interesse for flere å høre dem.

Ubehaget i Baneheia

Av: Ole Dag Kvamme, frilansjournalist – dekket Baneheia-saken for Nettavisen

Om Viggo Kristiansen er skyldig i drap eller ikke får vi kanskje aldri rede på. Baneheia-saken åpnes kan hende torsdag av Gjenopptakelseskommisjonen, men Viggo Kristiansens skyld er bare ett av problemene.

Det var en varm lørdag formiddag 20. mai 2000. Jeg glemmer det aldri. Telefonen fra reportasjeleder i NTB i Oslo til meg som frilanser i Kristiansand dagen etter forsvinningen. Det hadde vært flere forsvinninger, og folk hadde kommet til rette igjen. Selv satt jeg i en barberstol i Aten, på reportasjereise.

– De dukker nok opp igjen, hvis ikke så er jeg uansett tilbake om ei uke, sa jeg til Magne Gundersen den lørdags formiddagen 20. mai 2000.

Jentene i Baneheia ble funnet kvelden etter, skjult under 25 avkuttede store einerkvister, på et sted man måtte være godt kjent for å finne. Senere ble badetøy, caps og en brusflaske funnet stuet inn blant steiner i en tørrlagt demning i nærheten.

Denne uken har Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker Baneheia-saken på bordet for sjette gang.

Det er flere ting ved Baneheia-saken jeg aldri glemmer. Jeg dekket etter hvert saken for Nettavisen, og fulgte rettssaken daglig fra Byretten i Kristiansand og senere gjennom hele ankebehandlingen i lagmannsretten i Arendal.

Det var en av de aller første rettssakene som ble dekket på nettet direkte, ved at jeg sendte saker til redaksjonen i Oslo, som desket og publiserte fortløpende. Jeg tror Nettavisen var så å si alene om dette, og det ble stilt spørsmål ved om sakene nesten gikk for direkte ut, fordi man var vant til at det gikk en natt mellom uttalelser i retten og det skrevne ord i media.

Jeg glemmer heller aldri sjefredaktør Stein Gauslaa i Agderposten, som var den tydeligste av redaktørene, som ikke ville trykke grove voldsskildringer, for å unngå grafsing i detaljer fra drapene. Men vi led mange under samme åket. Presset fra bistandsadvokatene var tungt, og vi unnlot i altfor stor grad å fortelle faktum, og dette åpnet dessverre for spekulasjoner, som ikke var heldige. Jeg glemmer heller aldri den befriende dagen da kona til sjefredaktøren i VG som kommentator stakk hull på byllen da hun beskrev drapshandlingene.

Men vi var mange som var på lag, vi var på lag med en by og en landsdel som hadde opplevd noe forferdelig. Vi ønsket å belyse, men samtidig ville vi beskytte de pårørende, først og fremst de etterlatte til jentene, men også deres minne. Jentene skulle bli husket for noe annet enn å være ofre for barbariske knivdrap. Som om vi kunne beskytte dem mot noe som helst.

Som om vi på noe tidspunkt var uavhengige.

Helikoptrene svevde over husene våre den sommeren. Hjemme hadde vi ei elleve år gammel skolejente, og ingen var pågrepet for drapene. Det var grusomt. Lettelsen da de to var tatt kjente hele Norge på, men vi lokale journalistene kjente nok enda mer på dette.

Selvfølgelig skulle de få en rettferdig rettssak. Da førstestatsadvokat Edward Dahl tok ordet i mørke, alvorstunge sal 1 i Byretten, var det så godt å høre på. Han var trygg, skulle veie for og imot, var klar der det trengtes, pågående når det gjaldt, og god til å følge opp det vi lurte på. Vi stilte oss selvsagt spørsmål, det skulle bare mangle, men stort sett hadde vi nok med å fordøye og publisere det som kom frem. Det var så mye, og det var så mye vondt.

De store redaksjonene leide inn psykolog for å bearbeide inntrykkene. Jeg var ikke blant dem. Om kveldene satt jeg med kona og vi røykte fortsatt på det gamle kjøkkenet, og vi snakket om saken. Det at jeg kunne følge saken fra a til å gjorde at inntrykkene ble bearbeidet. Lokaljournalister som kommer uforberedt til bilulykker hvor kropper er endevendt har det i så måte trolig verre. Ingen spør dem om hvordan de har det. Mange spurte meg om Baneheia, og jeg kunne fortelle.

Viggo Kristiansen hadde ingen sjanse. Edward Dahl hadde selvsagt bestemt seg for at politiet hadde nok å gå på til å få begge dømt da retten ble satt. Noe annet hadde vært idiotisk. Dette skjønte jeg først senere: At vår tro på at aktor skal søke etter begge sider er en oppfatning som ikke har dekning i norsk rettstradisjon. Vi har en muntlig tradisjon, som tilsier at det er forsvarets oppgave å bevise at politiet og aktoratets fremstilling ikke kan stemme. Edward Dahls oppgave var å få Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen kjent skyldige etter tiltalen på skjebelig vis. Det klarte han.

“Hvorfor lo Viggo da han ble dømt”? spør enkelte, som husker TV 2s irregulære filming av Kristiansen, som med et grin presumptivt viste for all verden at han ga blaffen i dommen. Det er vanskelig å glemme dette “gliset”. Eller at han viste en finger til P4s reporter Thomas Sommerset, som umiddelbart etter dommen spurte han om en kommentar, og Viggo viste fingeren – og ga ham faenskapsblikket sitt.

Enkelte ser ut til å mene at gliset viser ansiktet til en drapsmann, en innrømmelse av skyld. Slik er det neppe. Når Viggo Kristiansen fikk informasjon han ikke likte, eller ble usikker, satte han gjerne opp et flir eller en aggressiv tone – eller han gjemte hodet under armen.

Disse infantile, svært ulike reaksjonsmåtene var hans måte å forholde seg til verden på. Det så vi gjennom hele rettssaken. TV 2s visning av dette, fremstår, i alle fall i etterkant, som spekulativt og feilaktig fremstilling av en mann som skal gi inntrykk av å gi blaffen i en drapsdom. Man må ha jobbet i TV 2 for å tro at dette viste noe som helst annet enn et innblikk i Viggo Kristiansens manglende evne til å forholde seg adekvat.

Viggo Kristiansen hadde ingen sjanse, det hjalp ikke at hans forsvarer var en forsiktig sakfører, som knapt hadde erfaring med straffesaker av betydning. Det hjalp heller ikke at han hadde en bisitter med like spak bakgrunn. I det hele tatt hadde ikke Viggo Kristiansen et forsvar som var beredt til å søke Kristiansens eventuelle uskyld, utover å peke på logiske brister i anklagene. Og de fantes. Da var Tore Hilding Pettersen god. Hans prosedyre i Byretten husker jeg ikke ordrett, men den var strålende, saklig og god, men altfor sen. Å tro på prosedyrens kraft i Baneheia-saken var som å tro på Julenissen.

Det hjalp heller ikke at advokat Ben Fegran som forsvarer for Jan Helge Andersen kunne spille opp hver gang aktoratet trengte bistand: De kjørte et felles løp for å få begge dømt, og for Fegrans del å få sin klient omtalt på mildeste vis, med omtale som Viggos dilter.

78835868_2559528184276038_275765015259119616_o

BOK-DISKUSJON: Bjørn Olav Jahr startet stor diskusjon om Viggo Kristiansens uskyld i 2018. Her fra debatt hos Agder journalistlag november i fjor. Fra venstre Svein Tore Bergestuen, nå aktuell med Baneheia-podcast for TV 2, Jahr, debattleder Håkon Haugsbø, journalist Trond Solvang fra TV 2, og redaktør Kristoffer Egeberg i Faktisk.no. FOTO: Ole Dag Kvamme

 

Denne høsten har TV 2s podcast om Baneheia gitt en pedagogisk innføring i sakens problematiske sider. Jeg gjentar ikke dem, men vil trekke frem forhold jeg finner sentrale.

Jan Helge Andersen ser ut til å ha spanet på badende i Baneheia alene dagene før. Han var lagfører i Heimevernet, og vant til å si imot Viggo Kristiansen, og var sterk, kunne håndtere kniv og holde kjeft.

Avhøret som åpnet for tilståelsen hans, som trakk inn Viggo Kristiansen, kom da politiet selv i forkant av et avhør åpnet for at han kunne være et offer, altså at andre kunne ha dratt han inn i det. Betydningen av dette vet vi ikke, det foreligger ikke teiper eller stenografiske referater. Men det river grunnlaget bort for troverdigheten i Andersens frie forklaring.

Det mye omtalte mobilbeviset indikerer at Viggo Kristiansens mobil ikke var på åstedet, men er feilaktig fremstilt som «utelukkelses-bevis», som om noe slik noen gang fantes.

Jeg glemmer aldri turene i Baneheia jeg hadde med klokke undeveis i rettssaken. Jeg fikk med en kollega fra en annen redaksjon som dekket saken. Vi ville ettergå tidsskjemaet for drapshandlingene. I dag ligger disse skriveriene kanskje på en gammel laptop. Jeg har dem i alle fall ikke foran meg. Men tidspunktene, fra de skal ha gått fra bommen ved Svarttjønn, til stedet de kikket på dem fra østsiden av Stampa, til lureturen de må ha tatt rundt vannet før de lokket dem til seg ved badeplassen og inn i skogen enten via den sørlige trappa eller mest sannsynlig den mindre synlige skogveien nordvest av badeplassen – jeg fikk dem ikke til å stemme, verken ut fra Jan Helge Andersens forklaring eller ut fra andre kjente tidspunkter. Jeg fikk aldri noe svar. Men jeg skjønte at Jan Helge Andersen ikke fortalte sannheten. Han tilpasset forklaringen sin ut fra det som kom frem underveis. TV 2s podcast ser ut til å gjøre et større nummer ut av hans endrede forklaringer ikke kom tydelig frem. Men det gjorde de, for meg og jeg antar også for de fleste journalistene: Jan Helge mumlet mest mulig, og gjorde seg utydelig, og søkte hele tiden å få sin forklaring til å passe med det som ble ansett som fakta han måtte forholde seg til. At en drapsmann lyver, er ikke til å la seg forundre over.

Det store spørsmålet er politiets låste holdning til at Viggo Kristiansen må ha vært med, og at Jan Helge Andersen ikke kan ha vært alene. Her har Agders daværende kriminalsjef Arne Pedersen og Kripos daværende etterforskningsleder Asbjørn Hansen mye å forklare. For det er ikke vi som publikum eller journalister i ettertid som skal måtte klore hull på manglende forklaringer, når samfunnets ubemidlede må i spjeldet for at samfunnet skal kunne gå videre, her har de ansvarlige selv en rolle, og de kommer altfor lett unna med å henvise til en taushetsplikt.

Ved siden av Kristiansens skyld eller uskyld, er dette blant mine sterkeste erfaringer: Politiet beskytter sine egne, og er lite villige til å ettergå egne handlinger og mulige feil, men har fortsatt en tilsynelatende korpskultur som kan være ødeleggende for tilliten til rettsapparatet.

Det er forståelig at Arne Pedersen og Asbjørn Hansen, og daværende førstestatsadvokat Edward Dahl, eller Byrettens administrator Jørgen Ree eller førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i ankebehandlingen for den del, opplever at de ikke har en personlig oppfatning av saken å fremføre, at de handlet i embets medfør, og dermed ikke kan kommentere saken i etterkant. Samtidig hindrer dette en edruelig og intellektuelt basert gjennomgang av saken i etterkant, når det er nødvendig.

For det er nødvendig. Hele Baneheia-saken dreier som en én akse: Arne Pedersen sa det var funnet DNA-spor som kunne knytte Viggo Kristiansen til åstedet. Den dagen vi ble forklart at det var to personer til stede da jentene ble drept, ble min eventuelle tvil feid til side. Å tro på en magisk tredjeperson hadde bare akademisk interesse.

78912575_2559536954275161_1534095776202883072_o

Faksimile om DNA fra Tingrettsdommen.

 

Byretten la til grunn at det var funnet DNA forenlig med Jan Helge Andersen på ei av jentene, og fra Viggo Kristiansen på begge jentene i deres skjede- og /eller endetarmsåpning. Selv om DNA-prøvene var forenlige med Viggo Kristiansen, var de også forenlige med over halvparten av norske menn, het det.

“Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring.” heter det i dommen.

I ettertid har grundige utredninger vist at fremstillingen neppe er korrekt. Det er sådd alvorlig tvil om det foreligger DNA-materiale fra andre enn Jan Helge Andersen. Dette “noe”, som ble knyttet til Kristiansen, kan være en forurensning av prøven, det kan komme fra Andersen, eller kan være spor fra en ting, og ikke et menneske. I denne samtalen på Litteraturhuset 31. oktober i år i Bergen ledet av postdoktor Espen Ingebrigtsen ved prosjektet «Strafferettens fortellinger» diskuteres dette på ålreit vis .

Ingen har på overbevisende vis fortalt meg at disse biologiske sporene ikke kan stamme fra Viggo Kristiansen. Det er vanskelig å fri seg fra fortellingen om at biologisk spor fra to mennesker ble funnet på jentene. Denne tvilen må Gjenopptakelseskommisjonen forholde seg til. Kommisjonen er nærmest tvunget til å ta stilling til om man mener det er grunn til å tro det er funnet DNA-materiale fra Viggo Kristiansen på en eller begge jentene.

Til sist er det bare Jan Helge Andersens forklaring som knytter andre enn ham selv til drapene. De er utført så likt, og Andersens forklaring om klærne som var knyttet over overkroppene til jentene for å hindre bevegelser og utsyn, og grenkutting og rydding og stillheten som ikke ble brutt for forbipasserende, er fullt forenlig med forklaringen om én gjerningsmann – ja langt mer sannsynlig enn to.

Skuffelsen over politimyndighetens manglende evne og vilje til å diskutere et mulig justismord er sterkt sammenfallende med et annet trekk, som de siste årene har fått et alvorlig skudd for baugen for egen del: Troen på rettens evne til å finne sannheten.

I fjor vår intervjuet jeg leder Siv Hallgren for Journalisten om sannhet og journalistikk i retten.

«– En domstol er uansett ikke en sannhetskommisjon, sa Hallgren.

– Men er det ikke nettopp det folk tror, at retten skal finne sannheten?

– Rettens oppgave er å avgjøre spørsmålet om skyld og straff. Men sannheten om hva som skjedde, også i detalj, vil man kanskje aldri få vite, sa Hallgren.»

Men folket krevde en sannhet om hva som skjedde i Baneheia. Eller kanskje krevde ikke folket det, men vi som samfunn hadde behov for det. Vi trengte det, for å gå videre. En domstol dømmer så godt den kan, for at samfunnet kan gå videre.

En venn av meg er lite interessert i om dommen mot Viggo var riktig eller ikke. Uansett var Viggo Kristiansen best å få under kontroll, hadde gjort mye dævelskap, og ikke minst må hensikten til samfunnet og de etterlatte veie tyngre. Jentene er uansett borte.

Det er vanskelig ikke å være enig i det. Dommene i Baneheia-saken gjorde at vi fikk en forklaring, som de fleste kunne gå videre med. Sannheten om hva som egentlig skjedde, og hvordan det skjedde, får vi neppe aldri. Men spørsmålene om dommen er grunnleggende, og evnene til å diskutere saken på nytt er mangelfulle. Ikke av hensyn til de dømte, men av hensyn til et samfunn som skal gå videre, er rettssamfunnet avhengig av et høyt gjerde for å verge oss mot latterlige omkamper for skyldige.

Men dette er samtidig tuftet på en tro på at retten kan finne de rette svar. For oss som kjenner saken, er det åpenbart at domstolen ikke var i stand til å finne svar om hva som skjedde i Baneheia. Men den fant grunn nok til å sette Viggo Kristiansens i fengsel for en ugjerning vi i ettertid forstår ikke holder juridisk. Det er vårt behov for at Viggo Kristiansen var til stede som holder ham fengslet, ikke bevismidlene i saken. Som samfunn må vi stille oss spørsmålet om vi har de redskaper som trengs for å ettergå dommer.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har begrensede ressurser, og kjemper en kamp for egen uavhengighet, for å holde avstand til Riksadvokaten, for å skaffe penger til egen etterforskning, og for å kunne finne saker som de åpenbart kan vinne frem med.

I dag er det klart at vi gjerne skulle hatt en ny vurdering av bevismidlene som førte til dommen i Baneheia. Men man kan ikke skru klokken tilbake, og de størknede dokumentene vil aldri kunne frikjenne Viggo Kristiansen.

Med sine begrensede tilganger til ny informasjon må gjenopptakelseskommisjonen derfor kunne uomtvistelig vise til at domspremissene er gale, eller vurdert på feil vis, for å kunne starte en ny behandling av saken. Det eneste formålet med en gjenåpning vil være å frikjenne Viggo Kristiansen.

78563927_2559537710941752_2849968803876438016_o

SVEKKET: I dag står denne fremstillingen neppe til troende. FOTO: Faksimile om DNA fra Tingrettens dom.

 

En ny diskusjon med usikkert utfall vil kommisjonen neppe våge seg utpå. Finner kommisjonen at nye undersøkelser av DNA-sporene etter de første rettssakene gir nødvendig tvil om det egentlig var to personer til stede da drapene ble begått, vil dette sammen med mobilbeviset og andre forhold gi en domino-effekt, som tilsier at drapene kan ha skjedd slik:

Jan Helge Andersen spanet i forkant, og under falsk forklaring til sine nærmeste om HV-trening, smøg han seg inn i terrenget, valgte seg ut tilfeldige ofre fra en utsiktsplass, lokket jentene alene med seg med en historie om en kattunge, bant jentene fast med deres egne klær, dunket den ene til besvimelse, og forgrep seg mot dem og drepte dem med nesten identiske knivstikk før han skjulte dem hurtig like ved. Han skjulte tøy i en pose og stakk inn i en demning, og kom tilbake omtrent samme vei og befant seg kort tid etter i bua hos kompisen, som hadde mekket sykler og tekstet.

En slik forklaring passer de «objektive» forhold så langt mye bedre enn den innviklede fortellingen om hvordan Andersens beste venn var med på det.

En slik forklaring vil være tung å svelge for de pårørende på alle sider. For oss som hjalp politi og myndigheter med å få ut sin versjon er det tungt, men lærerikt, i så fall. For domstolen og advokatstanden er det åpenbart svært vanskelig å forholde seg til. For Viggo Kristiansen vil det være en oppreisning uten sidestykke.

For sannheten… ja, for sannheten kjenner vi uansett ikke. Det gjør bare Jan Helge Andersen, og Viggo Kristiansen.

Orginalinlegget på Ole Dag Kvammes Facebook-side finner du HER

.

1 tanke om “Kvamme: Ubehaget i Baneheia

  1. Justismord.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close