Sjødin ber om svar fra DRK

Arvid Sjødin
(foto privat)

I et brev til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), retter advokat Arvid Sjødin sterk kritikk mot DRKs siste uttalelse, og ber om svar på en rekke konkrete spørsmål. Nedenfor kan du lese Sjødins tilsvar til DRKs uttalelse i sin helhet.

Bakgrunnen er den oppsiktsvekkende uttalelsen, hvor DRK tar til orde for at kommisjonen skal se bort fra den danske sakkyndige rapporten, som slår fast at DNA-bevisene mot Viggo Kristiansen er ubrukelige.

Dette er i hovedsak kritikken fra Sjødin mot DRK

  • DRK baserer seg på faktafeil når en påstår at den sakkyndige går utover sitt mandat
  • DRKs uttalelse er i direkte strid med retningslinjene for sakkyndige uttalelser og vitnemål
  • DRKs blokkering av den sakkyndige uttalelsen er i strid med viktige rettssikkerhetsprinsipper
  • DRKs uttalelse fremstår som en oppfordring til lovbrudd
  • DRK benytter forskjellige standarder for vurdering av de ulike sakkyndige i saken
  • DRKs uttalelse er lite konkret og mangler referanser til de rapporter og retningslinjer en viser til
  • DRK burde bedt om tilleggsuttalelse, som er vanlig når man mener en sakkyndig uttaelse er mangelfull
  • DRKs uttalelse har formuleringer som bærer preg av at DRK har en forhåndsmening om skyldpørsmålet, og at tvil i saken er uønsket

Sjødins svar til DRK:

Den rettsmedisinske kommisjon Postboks 2105 Vika 0125 OSLOStavanger 14. august 2020   Vår ref: 325 Deres ref: 2017/111 Ansvarlig advokat: Arvid Sjødin    

Kopi:

Statens sivilrettsforvaltning

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Begjæring om uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon

Vi viser til uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon (heretter DRK) datert 8. juli 2020, angående den sakkyndige erklæringen fra rettsgenetiker Frederik Torp Petersen om DNA-analysene i Baneheia-saken.

Vi ber om en uttalelse fra DRK hvor forsvarers spørsmål besvares. Jf. DRKs veiledningsoppgave etter Straffeprosesslovens § 146. Jf. Forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 litra b.

For å gjøre det enklere å følge spørsmål og svar, har vi nedenfor samlet spørsmålene under egen overskrift og delt spørsmålene inn i tema. Vi har nummerert de spørsmålene vi ber DRK besvare, og vi ber om at den samme nummereringen benyttes i svarene.

På bakgrunn av sakens alvor ber vi DRK prioritere henvendelsen.

Kritikk av DRKs uttalelse

I tillegg til de spørsmål vi ønsker besvart, vil vi med dette også rette sterk kritikk mot DRKs uttalelse. Vi oppfatter at uttalelsen på vesentlige punkt bryter med DRKs praksis, med DRKs mandat som kontrollerende og veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål, og med prinsippet om at sakkyndige skal opptre sannhetssøkende og redegjøre for faglig begrunnet tvil.

Vi tillater oss å minne om den uheldige rolle tvilsomme rettsmedisinske bevis spilte ved de uriktige domfellelsene av Per Liland og Fritz Moen, og betydningen av at sakkyndig bevisførsel kan utfordres av tiltalte og senere domfelte. Vi påpeker at vi nå befinner oss i samme terreng i en minst like alvorlig sak.

DRKs leder og Statens Sivilrettsforvaltning, som overordnet organ, har med dette en oppfordring til å gjennomgå DRKs uttalelse og besvare kritikken vi retter mot denne.

Vi ber eksplisitt om en uttalelse fra DRKs leder, Karl Heinrik Melle, om hvorvidt han stiller seg bak uttalelsen fra Genetisk gruppe. Vi viser til nedenstående kritikk av uttalelsen og ber om at det i svaret særskilt redegjøres for om hvorvidt Melle er enig i at en sakkyndig ikke skal opplyse om usikkerhet knyttet til DNA-analysene han er satt til å vurdere.  

DRKs blokkering av en sakkyndig uttalelse

Vi er naturligvis innforstått med at DRK skal kontrollere sakkyndige uttalelser, påpeke eventuelle mangler og be om tilleggsopplysninger der konklusjonene ikke er tilstrekkelig begrunnet. Dette gjelder selvsagt også uttalelser til fordel for domfelte.

Det vi derimot stiller oss uforstående til, er at DRK vil hindre den sakkyndige fra å uttrykke sine konklusjoner, og at DRK uttaler at Torp Petersen skulle holdt sentrale opplysninger om DNA-analysene for seg selv.

DRK påpeker ikke konkrete brudd i sammenheng mellom premisser og konklusjon, slik man kunne forvente dersom DRK var av den oppfatning at konklusjonene var faglig uholdbare. Isteden synes DRK å ha som sitt fremste anliggende å bringe den sakkyndige til taushet om hvor usikre DNA-analysene som ble benyttet ved domfellelsen av Viggo Kristiansen i realiteten er.

Vi viser til NOU 2007:7 hvor det blant annet uttales at:

«Rettsoppnevnte sakkyndige og sakkyndige oppnevnt av politiet skal opptre objektivt og sannhetssøkende» (s. 324) og «Sakkyndige skal i sine konklusjoner gi uttrykk for den tvil som det er faglig grunnlag for» (s 325).

Vi kan ikke se at det ville være i tråd med prinsippet om å opptre «objektivt og sannhetssøkende» hvis den sakkyndige holdt tilbake opplysninger om at DNA-analysene er så usikre at de ikke oppfyller retningslinjene for rapportering hos Retsmedicinsk Institut i København, hvor den sakkyndige er ansatt som ledende rettsgenetiker ved Retsgenetisk Afdeling.

Når den sakkyndige finner vesentlige usikkerheter ved DNA-analysene han er satt til å vurdere, og konkluderer med at disse analysene ikke er egnet til å rapporteres som bevis i en straffesak, er det et saklig forhold som den sakkyndige etter vårt skjønn er forpliktet til å opplyse om.

Det fremstår som unødvendig å måtte påpeke for DRK at sakkyndige som forklarer seg for retten avgir forsikring om å opplyse saken «samvittighetsfullt og etter beste overbevisning» Jf. strpl § 145, jf. tvisteloven § 25-5 (4). I dette ligger en forpliktelse om å opplyse om alle forhold som har betydning for saken, selv om den sakkyndige ikke får direkte spørsmål om forholdet.

Da Susan Pope fra Forensic Science Service (FSS) vitnet som sakkyndig om DNA-bevisene i Baneheia-saken for Oslo tingrett i 2011, ble denne plikten eksplisitt uttrykt av rettens administrator Hellesnes. I utskrift fra Popes vitnemål står følgende:

Hellesnes: «Når du nå skal avgi forklaring for retten må du fortelle den hele og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe, herunder de opplysninger du mener kan ha betydning for saken selv om du ikke måtte bli direkte spurt om det

[vår understrekning]

Det er svært betenkelig at DRK i denne saken legger seg på motsatt linje av det som kreves av sakkyndige i retten, og partenes plikt til å sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst jf. tvisteloven § 21-4 (1).

Vi viser også til straffelovens § 226 om plikt til å melde fra om omstendigheter som godtgjør at en domfelt er uskyldig dømt. Når DRK oppfordrer en sakkyndig til å holde tilbake slike opplysninger for Gjenopptakelseskommisjonen, er DRK farlig nær å oppfordre til lovbrudd.

Ny og unødvendig usikkerhet?

DRK skriver at Torp Petersens uttalelse tilfører saken ny og unødvendig usikkerhet. Det er i seg selv svært oppsiktsvekkende at DRK mener det er unødvendig av en sakkyndig å påpeke at et sentralt teknisk bevis i en straffesak har betydelig usikkerhet ved seg. Igjen viser vi til straffelovens § 226. For den domfeltes rettssikkerhet er det direkte uforsvarlig at DRK uttrykker seg på denne måten, og vil hindre den sakkyndige fra å opplyse om faglig tvil ved DNA-analysene som ble benyttet ved domfellelsen.

Like oppsiktsvekkende er det at DRK hevder at denne usikkerheten ved saken er ny. Dette er ikke korrekt. Tvert imot bekrefter Torp Petersen den kritikken som fra før er reist mot DNA-analysene fra to andre sakkyndige, og som han ble bedt om å vurdere.

Vi påpeker at DNA-analysene, som ble benyttet ved domfellelsen, flere ganger er kritisert av sakkyndige fra henholdsvis FSS i Storbritannia (Susan Pope) og GENA i Norge (Ragne Farmen).

Både Farmen og Pope konkluderer med, etter å ha analysert elektroferogrammene fra 2000, at de beskrevne funnene ikke tilfredsstiller minstekrav for rapportering av funn. Både Farmen og Pope påpeker at de beskrevne funnene fra 2000 er lavere enn 50 rfu. Dersom grensen for rapportering av funn som USC la til grunn i 2010 hadde vært lagt til grunn i 2000, ville ingen av funnene blitt rapportert. De ville blitt rapportert som negative.

Ragne Farmen uttalte til Oslo tingrett i 2011 at analysene har svært svak bevisverdi, at det ser ut til at dømmende rett ikke i tilstrekkelig grad har fått med seg hvor svak bevisverdien i realiteten er, og at det er et misforhold mellom forbeholdene i USCs rapport og rettens sikre konklusjon om at resultatene viser DNA fra to menn.

Farmen kritiserer USCs rapportering for å være inkonsekvent når de ekskluderte resultatene fra prøve B-24. Hun peker også på at USC ikke redegjorde for muligheten for kontaminering, artefakter, drop-in og usikkerhetene ved lavnivå-betingelser og bruk av høye cycler.

I en rapport fra Gena datert 27. mai 2011, omtaler Ragne Farmen DNA-funnene som ble fremlagt for retten som «statistisk next to nothing». Hun kritiserer her skriftlig det spanske laboratoriet USCs rapport fra 2000 for å ikke ta tilstrekkelig forbehold om typetekniske utfordringer. Farmen kritiserer USCs rapport for å skape rom for å legge større vekt på DNA-funnene enn det som er typeteknisk forsvarlig.

I sitt vitnemål for Oslo tingrett i 2011 uttaler Susan Pope at hun ikke har fått tilsendt USCs retningslinjer for tolkning av DNA, til tross for oppfordring om å få det oversendt, og derfor må legge til grunn FSS’ retningslinjer i sin vurdering. I den norske oversettelsen av vitnemålet uttaler Pope at ingen av de opprinnelige testene ville vært i tråd med standarden i FSS og ingen av DNA-bevisene så langt har overbevist FSS om at det med sikkerhet er DNA fra to menn tilstede. I det skriftelige materialet som ble benyttet i retten i 2011 (PowerPoint) skriver Pope:

«FSS would not have presented this as evidence of the presence of a second person. None of the DNA evidence provided to us has persuaded us that another scientist would have any reason to do so.»

Når Torp Petersen nå viser til at DNA-analysene heller ikke tilfredsstiller retningslinjene for rapportering hos Retsgenetisk Afdeling i København, er det åpenbart uriktig av DRK å omtale dette som en ny og unødvendig usikkerhet som skapes av Torp Petersen. Uttalelsen fra den sakkyndige Torp Petersen er derimot uttrykk for en alvorlig usikkerhet ved et sentralt bevismiddel, som sakkyndige fra tre ulike fagmiljøer hver for seg har fremsatt for Gjenopptakelseskommisjonen.

Uriktig påstand om at Torp Petersen går utover sitt mandat

DRK hevder at Torp Petersen går utover sitt mandat når han tar stilling til om resultatet kan benyttes som bevismateriale. Dette en positivt uriktig påstand fra DRK. Rett nok er det et viktig prinsipp at en sakkyndig ikke går utover sitt kompetanseområde og går inn i bevisvurdering utover oppdraget han er satt til å utføre, men dette er ikke tilfellet her.

Vi vil påpeke at Torp Petersens uttalelse ikke inneholder vurderinger av skyldspørsmålet, han foretar ingen juridisk subsumsjon, han uttaler seg ikke om rettens bevisvurdering og konklusjoner retten kom frem til, og han uttaler seg ikke om andre bevis eller andre forhold i saken. Derimot svarer Torp Petersen på konkrete spørsmål fra Gjenopptakelseskommisjonen, og han foretar en vurdering av de DNA-analysene han som rettsgenetiker er oppnevnt for å uttale seg om.

Vi viser til at Torp Petersen ble bedt om å ta stilling til det spanske laboratoriet USCs bevisrapportering til retten i 2000 og til Gjenopptakelseskommisjonen i 2010. Et sentralt spørsmål den sakkyndige skulle vurdere var om det var misforhold mellom hva USC rapporterte opp mot hva USC ekskluderte fra sin rapportering. Dette følger av de dokumentene som ble fremlagt for Torp Petersen, og som han ble bedt om å ta stilling til. Det følger også direkte av spørsmålstillingen i mandatet, hvor den sakkyndige ble bedt om å vurdere at USC unnlot å opplyse for retten at de i 2000 fikk utslag for fire menn i en av analysene, og at USC i 2010 ekskluderte flere markører med utslag av DNA fra menn som ikke er forenelig med de domfeltes DNA.

Når den sakkyndige ble bedt om å vurdere om USCs rapportering og ekskludering av analyseresultat for retten var faglig holdbar, og også ble bedt om å vurdere om konklusjonene som ble fremlagt for retten var holdbare, sier det seg selv at det er både nødvendig og relevant å vurdere analyseresultatene opp mot retningslinjer for rapportering.

Det kan neppe være verken faglig eller rettslig holdbart å be en sakkyndig ta stilling til USCs bevisrapportering, uten at han skal gis anledning til å oppstille en norm for slik rapportering, eller å vurdere hvert enkelt analyseresultat opp mot de retningslinjer for bevisrapportering som den sakkyndige benytter i sitt virke som rettsgenetiker og ekspertvitne for retten. Det kan heller ikke være rimelig å be en sakkyndig ta stilling til USCs rapportering av analyseresultat for retten, og så pålegge den sakkyndige munnkurv om sine vurderinger og konklusjoner, slik DRK legger opp til.

Det fremstår som særdeles påfallende at DRK ikke hadde kommentarer til Torp Petersens utsagn om at det var riktig av USC å ekskludere resultatene fra B-24-analysene, fordi disse ikke tilfredsstilte retningslinjene for rapportering, mens en kritiserer Torp Petersen for å påpeke at heller ikke de andre resultatene tilfredsstilte rapporteringskriteriene.

Retningslinjer for sakkyndiges bevisvurdering

Det er en klar svakhet ved DRKs uttalelse at en kritiserer den sakkyndige for å uttale seg om bevisene i straffesaken, uten å referere til gjeldende retningslinjer for sakkyndig arbeid for domstolene, og konkretisere hvilke retningslinjer en mener den sakkyndige bryter, eller ikke i tilstrekkelig grad oppfyller.

Fra denne side viser vi til NOU 2001:12, hvor sakkyndiges bevisvurdering for retten er tema, og hvor det vises videre til Liland-utvalgets uttalelse (NOU 1996: 15). Her fremgår det at sakkyndige i visse henseende utføre bevisbedømmelse, og hvor det vesentlige er at det kommer klart frem når den sakkyndige foretar en bevisbedømmelse, og om den sakkyndige foretar en faglig bevisvurdering eller en juridisk bevisvurdering, som det i utgangspunktet tilligger retten å foreta.

Når Torp Petersen uttaler at Retsgenetisk Afdeling i København ikke ville rapportert DNA-analysene som bevis i en straffesak, kan det ikke være tvilsomt at han uttrykker tydelig at det er en bevisbedømmelse han utfører. I så måte følger han anbefalingene i Liland-utvalget og NOU 2001:12. I og med at han ikke tar stilling til skyldspørsmålet og heller ikke foretar en subsumsjon eller begir seg inn i juridiske drøftelser, men derimot bedømmer usikkerhetsmomenter ved de enkelte DNA-analysene, kan det heller ikke være tvilsomt at han utfører en faglig bevisbedømmelse, som er det han ble oppnevnt for å utføre.

Videre viser vi også til «Retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene» som ble utarbeidet av Regjeringsadvokaten, Riksadvokatembetet, Juristforbundet og Advokatforeningen i fellesskap i 2014.

Også her er Liland-utvalgets syn referert i de bakenforliggende motiver og tatt inn formuleringen av retningslinjene. Vi viser til retningslinje 5, andre avsnitt:

«Det bør klart fremgå når en sakkyndig foretar bevisvurderinger, og i tilfelle hvilket beviskrav (grad av sannsynlighet) som er anvendt.»

Opp mot dette fremgår det klart at det ikke er i strid med retningslinjene for sakkyndig arbeid at Torp Petersen utfører en faglig bevisvurdering av DNA-analysene.

Slik vi leser Torp Petersens uttalelse, kunne han likevel med fordel redegjort mer utfyllende for sine premisser og hvilke årsakskrav som er lagt til grunn, jf. retningslinje 5, avsnitt 1. Det kunne DRK bidratt til ved å be om en tilleggsuttalelse.

Påstand om at Torp Petersen går utenfor spørsmålsstillingen i mandatet

Også dette er en feilslutning fra DRK. Som nevnt over er USCs rapportering og ekskludering av analyseresultat for retten et sentralt vurderingstema som Torp Petersen ble bedt om å vurdere. Å besvare hvilke av analysene som burde vært rapportert for retten, og hvilke som ikke burde vært det, ligger følgelig i spørsmålsstillingen i mandatet.

Vi viser også til brev fra Gjenopptakelseskommisjonen v/Siv Hallgren datert 28. januar d.å. Her går det frem at kommisjonen engasjerte Torp Petersen for å gi «[..] en uavhengig sakkyndig uttalelse til de vurderinger og konklusjoner som fremgår av sakkyndige uttalelser fra Universidade Santiago de Compostela (USC) 7. desember 2000 og 12. februar 2010.»

I samme brev fremgår det at Torp Petersen ble bedt om å vurdere disse rapportene opp mot «[..] innvendingene som er reist fra FSS og GENA mot de sakkyndige rapportene.»

Vi viser også til at Torp Petersen ble forelagt en rekke rapporter og korrespondanse fra henholdsvis Oslo Universitetssykehus (RMI), USC i Spania, GENA (Ragne Farmen) og FSS (Susan Pope), som han ble bedt om å bruke som underlag for sine vurderinger. I tillegg ble han fremlagt brev fra undertegnede, og flere uttalelser fra DRK. Disse rapportene har Gjenopptakelseskommisjonen også vist direkte til i det skriftlige mandatet. Det sakkyndige oppdraget er følgelig klart omfattet av problemstillingene og kritikken mot DNA-analysene, som er reist tidligere.

I tillegg til at Torp Petersen fikk direkte spørsmål i mandatet om USCs bevisrapportering, viser vi til mandatets punkt 1. hvor den sakkyndige bes om å ta stilling til om prøvene fra USC i Spania «[..] påviser DNA fra én eller flere menn.» I samme spørsmål blir den sakkyndige bedt om å redegjøre for eventuell usikkerhet ved svaret.

Spørsmålet kan åpenbart ikke tas ut av sammenheng, slik DRK legger opp til.

Spørsmålet om hvorvidt analyseresultatene viser DNA fra én eller flere menn, er reist på bakgrunn av at dømmende rett la til grunn at DNA-analysene utgjorde sikre bevis for at ugjerningene ble begått av to menn og at Viggo Kristiansen ikke kunne utelukkes som bidragsyter.

Bakgrunnen for oppnevnelsen av den sakkyndige er at Gjenopptakelseskommisjonen ønsket å belyse dette domspremisset opp mot den faglige kritikken som er kommet fra FSS og GENA. At Torp Petersen ut fra dette foretar en vurdering av hver enkelt DNA-analyse og påpeker svakheter og usikkerhet ved resultatene og til sist vurderer dette opp mot gjeldende kriterier for rapportering av resultat, ligger åpenbart i kjernen av det han er blitt bedt om å vurdere og har fått spørsmål om.

DRKs påstand om at Torp Petersen går utover sitt mandat og ikke har fått spørsmål om DNA-analysenes egnethet som bevis, fremstår som tatt helt ut av sammenheng.

DRKs manglende oppfølgingsspørsmål

Vi viser til strpl § 146 om DRKs veiledningsoppgave, samt Forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 litra a, hvor det heter at «Kommisjonen kan anmode sakkyndige om å gi skriftlig tilleggserklæring innen en passende frist.»

Det er påfallende at DRK kritiserer uttalelsen fra den sakkyndige, men ikke på noe punkt imøtegår konklusjonene, og heller ikke ønsker en tilleggsrapport med utdyping og presisering av retningslinjene som den sakkyndige legger til grunn for sine konklusjoner. Jf. DRKs veiledningsoppgave etter strpl § 146,

Gjennom å stille oppfølgingsspørsmål til den sakkyndige, kunne og skulle DRK bidratt til å belyse usikkerhetsmomentene ved DNA-analysene, som Torp Petersen adresserer.

DRK hevder at Torp Petersens uttalelse bryter retningslinjer for rettsgenetikk, men DRK unnlater å vise til hvilke retningslinjer for rettsgenetisk arbeid en mener at sakkyndige uttalelser og vurderinger skal rette seg etter. DRK konkretiserer heller ikke hvilken retningslinje som er brutt og på hvilken måte. Videre unnlater DRK å oppstille en norm for rapportering, noe som gjør DRKs uttalelse vanskelig å forholde seg til.

Ulike normer for vurdering av sakkyndige

Vi vil også påpeke at det synes å være et misforhold mellom normene DRK vurderer de ulike sakkyndige uttalelsene etter.

DRK har ikke hatt kommentarer til at USC i sin rapport for retten ikke nevnte risiko for kontaminering og artefakter med ett eneste ord, mens man på den andre siden kritiserer Torp Petersen for å ikke gi en god nok beskrivelse av denne risikoen.

DRK har heller ikke hatt noen kommentar til at USC i Spania ekskluderte flere analyseresultat fra sin rapportering til retten, mens en på den andre siden mener det er uheldig at Torp Petersen opplyser at ingen av DNA-analysene oppfyller retningslinjene for rapportering som følges ved Retsgenetisk Afdeling i København.

Vi viser her til elektroferogrammer fra undersøkelsene hos USC den 19. oktober 2000. Her fremgår det at USC ekskluderte fra sin rapport at de fikk utslag av fire Y-kromosomale alleler i markøren DYS391 ved analyse av sporprøve B-24. Som DRK forventes å være kjent med, ble ingen elektroferogrammer fra undersøkelsene lagt ved rapporten fra USC og resultatet ble heller ikke ført inn i tabellen i rapporten. Denne utelukkelsen av bevis for retten fra USCs side har DRK så langt ikke hatt noen kommentarer til. Opp mot kritikken av Torp Petersens rapport, fremstår dette som påfallende.

Videre viser vi til USCs rapport fra 12. februar i 2010, hvor USC ekskluderer alle testutslag med RFU (relativ fluoresens enheter) < 50. Heller ikke denne eksklusjonen av utslag har DRK hatt kommentar til, til tross for at denne rapporteringsstandarden ville utelukket resultatene fra år 2000.

I samme rapport fra USC fremgår det at undersøkelsen fra av sporprøven B-24 i 2010 viste utslag for DNA fra tre menn i markøren DYS437, hvor ingen av de tre forekomstene er forenelig med Viggo Kristiansens DNA.

Videre fikk USC utslag for DNA fra tre menn i markøren DYS635, hvor to av forekomstene er uforenelige med Andersen og Kristiansens DNA-type (de domfelte har samme DNA-type i denne markøren).

Videre fikk USC utslag for DNA fra fire menn i markøren YGATAH4, hvor tre av disse forekomstene er uforenelig med Andersens og Kristiansens DNA (også i denne markøren har Andersen og Kristiansen samme DNA-type).

Alle disse utslagene for DNA, som ikke var forenelig med Viggo Kristiansen som bidragsyter, ekskluderte USC som artefakter i sin vurdering. Dette til tross for at utslagene lå over USCs grenseverdi på 50 RFU. Heller ikke dette har DRK funnet grunn til å kommentere. Igjen fremstår det som et påfallende misforhold at DRK kritiserer Torp Petersens vurdering av DNA-analysene opp mot kriterier for rapportering, samtidig som en ikke har kommentar til at USC systematisk utelukker resultat som ikke kan være forenelig med de domfelte.

DRK går utover sitt mandat

Uttalelsen fra DRK inneholder formuleringer som bærer preg av at DRK har gjort seg opp en forhåndsmening om sentrale bevistema og skyldspørsmålet.

Som nevnt over, skriver DRK at den sakkyndige med sine uttalelser skaper unødvendig usikkerhet i saken. Vi påpeker at DRK i denne uttalelsen ikke viser til analysene, men til «saken» som sådan. Det er vanskelig å se dette utsagnet som noe annet enn at DRK legger til grunn at skyldspørsmålet er så klart at eventuell tvil om sentrale bevis er unødvendig.

Hva som er unødvendig usikkerhet i saken er en subjektiv vurdering som preges av hvilket standpunkt man har til spørsmålet om gjenopptakelse. Det en part vil oppfatte som unødvendig, vil den andre parten kunne oppfatte som nødvendig. Det er derfor uheldig at DRK benytter formuleringer som i praksis innebærer at DRK tar standpunkt til spørsmålet om gjenopptakelse. Med unødvendig usikkerhet synes det åpenbart at DRK i realiteten mener uønsket usikkerhet.

For rettssikkerheten til den domfelte er det svært alvorlig at DRK på denne måten går langt utover sitt mandat og fremstår som en aktør i saken med agenda å hindre gjenopptakelse.

Vi mener at DRK som veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål ikke skal foreta egne bevisvurderinger, og ikke bør la en forhåndsmening om skyldspørsmål og tvil i en straffesak være styrende for vurderinger av sakkyndig arbeid i forbindelse med saker til behandling i Gjenopptakelseskommisjonen.

Spørsmål som DRK bes besvare

Som nevnt øverst viser vi til DRKs veiledningsoppgave etter Straffeprosesslovens § 146 og forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 litra b. Vi ber DRK besvare nedenstående spørsmål til DNA-analysene i saken. Vi ber DRK svare på en slik måte at det er mulig å forstå og tolke svarene korrekt for lekpersoner.

I det nedenstående viser vi til uttalelser i saken fra Forensic Science Services (FSS) ved Susan Pope, og GENA AS ved Ragne Farmen. På bakgrunn av at DRK tidligere har fått tilsendt uttalelsene, har vi som utgangspunkt at DRK er kjent med rapportene og vitnemålene det vises til. Dersom DRK ønsker kopi av dokumentene, eller nærmere referanser og henvisninger til uttalelsene er ønskelig, ber vi om å få opplyst om dette, slik at dette kan ettersendes.

1.     DRKs uttalelse om at sakkyndige skaper unødvendig usikkerhet

Vi viser til DRKs uttalelse om at den sakkyndige Torp Petersen skaper unødvendig usikkerhet om DNA-bevisene i saken.

Vi viser til at det i saken ble foretatt analyser av svært lite materiale (LCN DNA), det er brukt 35 cyclers amplifikasjon, den siktede ble implisert i saken ved bruk av kun én DNA-locus, utslagene som ble rapportert for retten er svært lave, og under den ordinære analyseterskelen på 50 rfu, avvikende analyseresultat ble ikke rapportert til retten og kontamineringsrisiko er ikke beskrevet i rapporten fra laboratoriet som utførte undersøkelsene.

1 a)   

Kan DRK redegjøre for det faglige grunnlaget for DRKs uttalelse om at det er unødvendig av sakkyndige å påpeke at det er knyttet usikkerhet til ovennevnte typetekniske utfordringer ved DNA-analyser?

2.     Kontaminasjon

Vi viser til følgende utsagn i DRKs uttalelse:

«I motsetning til tidligere sakkyndige rapporter i saken, er ikke muligheten for tilstedeværelse av kontaminering, eller alternativt det som taler imot kontaminering, beskrevet med grunngiving på en presis og konkret måte»

Som nevnt over inneholder ikke DNA-rapporten fra USC fra 23. november 2000 noen beskrivelse av kontamineringsrisiko, eller vurdering av denne risikoen. Heller ikke rapporten fra USC fra 12. februar 2010 inneholder noen vurderinger av kontamineringsrisiko. DRK har behandlet begge disse rapportene uten å påpeke denne mangelen.

Det er følgelig svært uklart hvilke rapporter DRK henviser til. Vi opplever det som uheldig at DRK henviser til tidligere rapporter som norm for beskrivelse av kontamineringsrisikoen i saken, uten å konkretisere hvilke rapporter en henviser til.

Vi ber DRK klargjøre sin uttalelse, og sitt syn på kontamineringsrisikoen i saken, ved å besvare følgende spørsmål:

2 a)   

Hvilke sakkyndige rapporter i saken er det DRK viser til som rapporteringsnorm for kontamineringsrisikoen, hvor det etter DRKs syn foreligger presise og konkrete beskrivelser av muligheten for kontaminering?

2 b)   

Hvordan vurderer DRK det forhold at USCs rapport av 23. november 2000, som ble fremlagt for dømmende rett, ikke inneholdt noen vurdering av risiko for kontaminering?

Hvordan vurderer DRK det forhold at USCs rapport fra de nye analysene av 12. februar 2010, som ble behandlet av gjenopptakelseskommisjonen, ikke inneholdt noen vurdering av risiko for kontaminering?

Vi ber DRK klargjøre dette opp mot DRKs kritikk av at den sakkyndige Torp Petersens ikke gir en tilfredsstillende redegjørelse for kontamineringsrisiko.

2 c)   

Vi viser til USCs rapport av 23. november 2000, side 5: «Working on the hypothesis that one or two of the suspects had committed the crime we concentrated our efforts on the DYS391 system».

Hvordan vurderer DRK det forhold at USC konsentrerte seg om én DNA-markør, opp mot muligheten for å avdekke kontaminasjon?

Gir analyse av én enkelt DNA-markør tilstrekkelig diskriminerende informasjon for å skille mellom reelt DNA fra en eller flere gjerningsmenn og utslag av DNA fra andre kilder?

Hvordan vurderer DRK risikoen for at USCs forhåndshypotese, om at en eller begge de to mistenkte hadde begått forbrytelsen, kan ha medvirket til at USC ikke redegjorde for kontamineringsrisiko i rapporten, og heller ikke rapporterte resultat fra sporprøven B-24, hvor USC fikk utslag for fire DNA-alleler?

2 d)   

Vi viser til flere uttalelser i saken fra sakkyndige Susan Pope, Ragne Farmen og nå i 2020 Frederik Torp Petersen, hvor alle peker på at analyser av små mengder DNA (LCN DNA) gir økt risiko for utslag for artefakter og små mengder kontaminering.

Er det rettsgenetisk riktig å peke på Low Copy Number DNA-analyser som en risikofaktor for å se feilutslag og utslag for kontaminering?

Er det i så fall også faglig holdbart å peke på at risikoen øker med antall cycler, og at amplifisering med 35 cycler er en forsterkende risikofaktor?

2 e)   

Vi viser til flere uttalelser fra Susan Pope og Ragne farmen, hvor det vises til ulike kilder til kontaminering i laboratoriene. Smitte mellom prøver i analyseprosessen, oversmitte mellom sporprøver, via personell og laboratorieutstyr, og smitte fra emballasje og reagenser nevnes som mulige kilder til kontaminering.

Er det etter DRKs syn korrekt og reelt at DNA kan smitte i laboratoriet, mellom sporprøver og utstyr, slik Pope og Farmen forklarer?

2 f)  

Vi viser til uttalelse fra Bente Mevåg i Oslo tingrett i 2011, hvor hun uttaler at bevissthet rundt kontamineringsfaren er langt større i 2011 enn i 2000, og at det siden den gang var innført bedre rutiner. Videre viser vi til uttalelse fra Susan Pope i Oslo tingrett i 2011, hvor også hun peker på at man i år 2000 hadde mindre bevissthet rundt kontaminering og at man på det tidspunktet ikke hadde samme rutiner for bruk av beskyttelsesutstyr som i 2011.

Er det, etter DRKs vurdering, korrekt når Mevåg og Pope peker på at fokus på kontamineringsrisikoen og tiltak i laboratoriene har økt med årene, og følgelig var på et lavere nivå i 2000 enn den er nå?

Dersom uttalelsene fra Mevåg og Pope er korrekt, hvordan vurderer DRK risikoen for at DNA-prøvene i saken kan ha blitt kontaminert opp mot at bevissthet og rutiner for å hindre kontaminering var vesentlig lavere i år 2000, da analysene i saken ble foretatt?

2 g)   

Vi viser til Ragne Farmens vitnemål til Oslo tingrett, hvor hun viser til at muligheten for DNA-forurensning under åstedsundersøkelsen, post mortem og analysene av prøver på laboratoriet ikke har vært godt nok adressert [for retten], og fullt mulig gir en alternativ forklaring på DNA-allelen som impliserer Viggo Kristiansen i overgrepene.

Hvordan vurderer DRK at dømmende rett fastslo at det var DNA-bevis for to menn, uten å ha blitt forelagt en forklaring om risikoen for kontaminering fra slike kilder som Farmen peker på, og at retten heller ikke foretok noen drøftelser av slike problemstillinger?

2 h)  

Vi viser til at vattpinnene med spormateriale fra prøvene B-22, B-24, B-25 og C-25 først ble håndtert hos RMI, hvor det ble trukket ut ekstrakter, hvorpå vattpinnene ble pakket og sendt til USC i Spania, hvor de ble behandlet på nytt og hvor nye ekstrakter ble trukket ut.

Er det rimelig å si at risikoen for oversmitte av små mengder DNA til sporprøvene øker ved at vattpinnene med spor fra ugjerningene ble håndtert i flere prosesser i to ulike laboratorier?

3.     Retningslinjer for rettsgenetikk

Vi viser til følgende utsagn i DRKs uttalelse:

«Kommisjonen er av den oppfatning at uttalelsen har vesentlige mangler ved at den bryter med en del viktige retningslinjer i rettsgenetikk [..]»

Når DRK viser til retningslinjer for rettsgenetikk, savner vi en tydelig og konkret referanse til retningslinjene DRK vurderer den sakkyndige uttalelsen etter, og konkretisering av hvilke retningslinjer som brytes av den sakkyndige og hvordan usikkerheten ved DNA-analysene skulle vært rapportert.

Vi ber DRK svare på følgende spørsmål om DNA-analysene i saken, opp mot retningslinjer for rettsgenetikk som DRK vurderer sakkyndige uttalelser etter:

3 a)   

Hvilke konkrete retningslinjer for rettsgenetikk vurderes den sakkyndige uttalelsen fra Torp Petersen opp mot? Kan DRK henvise til et skriftlig sett av rettsgenetiske retningslinjer som sakkyndige skal forholde seg til?

Er disse retningslinjene de samme for alle sakkyndige i saken, eller benytter DRK ulike standarder og ulikt skjønn for vurdering av ulike sakkyndige?

Blir disse retningslinjene fremlagt for alle sakkyndige som avgir erklæring, og ble retningslinjene i tilfelle fremlagt for Torp Petersen?

3 b)   

Vi ber DRK henvise til hvilke konkrete retningslinjer som brytes av Torp Petersen i hans erklæring, og på hvilken måte.

3 c)   

Vi viser til at DRK kritiserer Torp Petersen for å vurdere DNA-analysene ut fra retningslinjer for rapportering hos Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet, hvor han har sitt virke som rettsgenetiker og ekspertvitne for retten.

Hvis den sakkyndige ikke skal vurdere DNA-analysene som ble forelagt ham etter gjeldende retningslinjer fra det fagmiljøet han tilhører, hvilke retningslinjer skal han da vurdere DNA-analysene etter?

Vi ber DRK være konkret når en besvarer hvilke retningslinjer som gjelder for fortolkning av LCN DNA-analyser. Vi ber om at det vises til skriftlig referanse til gjeldende retningslinjer for slik analyse-fortolkning, og vi ber om at det begrunnes hvorfor disse retningslinjene er faglig sikrere enn retningslinjene som er i bruk hos Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet.

Vi gjentar for ordens skyld at Gjenopptakelseskommisjonen ba den sakkyndige Torp Petersen om å ta stilling til DNA-analysene og rapportene fra USC fra 2000 og 2010, og å vurdere disse opp mot innsigelsene fra FSS og GENA, som var forelagt den sakkyndige.

Vi viser her til rapport fra Susan Pope av 10. Juni 2011: «The Y STR test in 2000 for samples B-22, B-25 and C-25 produced results for a single locus that in my opinion would not be sufficiently robust to meet the current FSS reporting guidelines that would allow this results to be used as evidence in court. [..] None of the results detailed in table 1 would meet the current FSS standard for reporting because (a), the results were obtained from only one locus (b) the results were not well duplicated and (c) the results were weak and appeared to be below the FSS threshold.»

Vi viser også til Ragne Farmen uttaler at «Konklusjonen er at resultatene som ble rapportert i 2000 for ett enkelt locus ikke er tilstrekkelig robust som bevis ifølge internasjonale retningslinjene for rettsgenetisk analysetolkning»

Når DRK aktivt hindrer en sakkyndig i å vurdere DNA-analyser opp mot retningslinjer fra hans eget fagmiljø, til tross for at han er oppnevnt for å ta stilling til ovennevnte innsigelser mot hvordan DNA-analysene ble fortolket av USC, er DRK forpliktet til å klargjøre hvordan slike DNA-analyser skal fortolkes.

3 d)   

Vi viser til USCs rapport fra 12. februar 2010. Her fremgår det at USC i analysen fra 2010 ekskluderer alle utslag som er lavere enn 50 rfu.

Hvordan vurderer DRK denne måten å ekskludere analyseresultat på, opp mot Susan Pope og Ragne Farmens uttalelser om at ingen av toppene i analysene fra 2000 i så fall ville blitt rapportert?

Vi viser her til Susan Pope 10. Juni 2011: «The areas of the crime sample peaks are between 26 and 88; these must equate to heights below 50 rfu. The individual lanes in the printouts do not appear to be drawn to the same scale as each other, making comparisons difficult. However, it is clear that some of these results are very weak.»

Vi ber DRK klargjøre dette spørsmålet opp mot at man kritiserer Torp Petersen for å vise til at analyseresultatene fra 2000 ikke tilfredsstiller retningslinjene for rapportering hos Retgenetisk gruppe i København.

3 e)   

Vi viser til at det i USCs rapport fra 23. november 2000 ikke ble vedlagt elektroferogram fra undersøkelsene.

Er det i tråd med retningslinjer i rettsgenetikk at Bente Mevåg fra RMI vitnet som rettens eneste sakkyndige for DNA-analysene, uten selv å ha sett eller tolket elektroferogrammene?

3 f)  

Hvordan vurderer DRK at elektroferogrammene fra USCs analyser i år 2000 er merket med teksten «For research use only», opp mot at disse analysene er benyttet som bevis i en svært alvorlig straffesak?

3 g)   

Hvordan vurderer DRK at verken USCs rapport av 23. november 2000, eller de senere tilsendte elektroferogrammene fra undersøkelsene, inneholder en angivelse av analytisk terskelverdi eller statistisk metode for å skille utslag fra bakgrunnsstøy?

3 h)  

Hvordan vurderer DRK at USC ikke har ønsket å opplyse hvilke retningslinjer for fortolkning av resultatene som laboratoriet arbeidet etter, til tross for at dette er etterspurt av andre sakkyndige i saken?

Er det i tråd med retningslinjer for rettsgenetikk at bevis i en straffesak rapporteres uten at det vises til hvilke retningslinjer, terskelverdier eller statistisk metode som er benyttet for tolking av resultatene?

3 i)  

Vi viser til at Bente Mevåg ved Oslo Universitetssykehus (RMI) forklarer at de sendte DNA-analysene til USC i Spania fordi Y-kromosomale DNA-analyser til bruk i kriminalsaker var på forsøksstadiet, og at RMI på den tiden ikke utførte slike undersøkelser selv. Likevel var det Bente Mevåg som vitnet som eneste sakkyndige på DNA-analyser i retten. Vi viser også til Bente Mevågs vitnemål for Oslo tingrett i 2011, hvor hun opplyser at hun kun opptrådte som et «mikrofonstativ» for USC.

Er det i tråd med rettsgenetiske prinsipper, og prinsipper for avlevering av sakkyndige vitnemål, at Bente Mevåg vitnet i retten uten å ha egen erfaring og kompetanse på den typen DNA-analyser hun var oppnevnt som sakkyndig for?

3 j)  

Vi viser til USCs re-analyse av sporprøven B-24 i 2010. I tre markører fikk man utslag for flere alleler som ikke er forenelig med noen av de domfeltes DNA. I Susan Popes rapport datert 10. juni 2011, peker hun på at det i tillegg er 7 markører med tilsvarende eller lavere molekylvekt enn DYS391, hvor det ikke er funnet markører som er forenelig med Kristiansens DNA.

Er det rettsgenetisk riktig at utslag for alleler som ikke er forenelig med mistenkte, i kombinasjon med fravær av alleler som er forenelig med mistenktes DNA, med må tas med i en statistisk og bevismessig vurdering?

3 k)   

Vi viser til at USC ved analyse av sporprøve B-24 i år 2000, fikk utslag av to allel i DYS391, som ikke var forenelig med de siktedes DNA, men hvor resultatet ikke ble ført inn i rapporten og ikke formidlet til retten.

Er det rettsgenetisk forsvarlig å fremlegge en statistisk beregning av Likelihood Ratio for at DNA-resultat stammer fra den siktede, uten å informere retten om at man også fikk resultat som ikke var forenelig med noen av de tiltalte?

***

Med hilsen

Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co

Arvid Sjødin

advokat

Sendt elektronisk

4 tanker om “Sjødin ber om svar fra DRK

  1. Er det mulig å legge ut uttalelsen fra drk også?

    Liker

  2. Har DRK svart på denne, enda? Eller gitt annen lyd fra seg

    Liker

    1. Nei. DRK har ikke svart og ikke gitt lyd. Statens sivilrettsforvaltning vil ikke gå inn i saken og har svart at de forutsetter at DRK selv vil svare på kritikken. Sjødin purret DRK denne uken, hvor han ba om svar på når DRK vil ha et svar klart.

      Liker

  3. Er det ventet at avgjørelsen kommer i oktober?

    Eller vil denne usikkerheten gjøre at det atter en gang blir utsatt? Kommisjonen har jo lovet en avgjørelse i løpet av året.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close