Ny bok; «I Skyggen av Viggo – alt om dramaet i kulissene»


Gufset fra Baneheia har preget Kristiansand og resten av Norge siden 2000. To småskolejenter på badetur ble nådeløst og brutalt voldtatt, mishandlet og knivdrept. Byen var lammet og folket forlangte en rask løsning.

Viggo Kristiansen var den perfekte syndebukken. Gutten med ADHD var gatas skrekk. Den mektige politisjefen ble så blendet av sin mistanke at han gikk i sin egen felle og utpekte feil hovedmann – uten bevis. Folket var fornøyd og roen senket seg i sørlandsbyen. Saken var løst og lukket.

Tabbene kostet Viggo Kristiansen halve livet bak gitteret. 21 år sonet han i høysikkerhetsfengsel før han ble løslatt.

Til siste stund ble Kristiansens uskyld motarbeidet, fra riksadvokaten via pressen, sakkyndige, pårørende til selveste Gjenopptakelseskommisjonen.

Eivind Pedersen var journalist i Dagbladet og dekket Baneheia-saken fra første dag. Han ble tidlig skeptisk til de såkalte bevisene. 20 år senere fikk han rett; Viggo Kristiansen var uriktig dømt.

«I skyggen av Viggo» handler om hva som skjedde i kulissene, en usminket fortelling om dramaene som splittet vennskap og satte rettsstaten på prøve. Baneheia-saken er langt fra avsluttet.

Forhåndsbestill nå og få ukebrev med teasere og kommentarer fra Eivind Pedersen til boken er i posten.

Bestill din bok HER


Bokens forord;

I skyggen av Viggo

Den umulige kampen for frifinnelse.

«Hvis jeg ikke får DNA, så skal jeg ta ham på noe annet!»
Dette var budskapet de sønderknuste foreldrene til Viggo Kristiansen fikk høre av en god bekjent.
Hun hadde vært med sønnen på fotballkamp. Ved siden av henne sto en far som hadde sin sønn på det samme laget. Han var kriminalsjef i Kristiansand og var midt i hyllesten for å ha løst sommerens store mare i Kristiansand; Baneheiadrapene. Den dag i dag minnes pappa Svein Kristiansen disse ordene som ble fortalt til foreldrene høsten 2000.
-Det var helt forferdelig, men slik var det, minnes han.
Var det virkelig så enkelt? Var det slike simple holdninger som styrte mekanismene som gjorde at Viggo Kristiansen måtte tåle en av de lengste soningene i Norge? Attpåtil uskyldig dømt?
Helt fra det aller første øyeblikket jeg så Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen i byretten, følte jeg det var noe udefinerbart – noe som ikke kunne stemme. Gang på gang uteble den velkjente «å faen-følelsen» vi avisfolk får når skikkelig fæle ting faller på plass og vi får bekreftelse på spekulasjoner og teorier. I stedet økte min skepsis. Det gikk for glatt.
Aktoratets påstander møtte ikke den sedvanlige motstanden. Selv dommerne slukte det meste uten å stille spørsmål. Da dekningsdirektøren i Telenor Mobil fortalte om den manglende dekningen på åstedet, fikk jeg motsatt «å faen-følelse». Da skjedde min oppvåkning som har fulgt meg siden.

Viggo Kristiansen vet at rettferdigheten fortsatt lever under trange kår i Norge. Han satt nesten elleve år ekstra i fengsel før Gjenopptakelseskommisjonen til slutt forsto at bevisene for hans uskyld var der og hadde vært der lenge. Det er så jeg henfaller til bibelhistorien og ser for meg hvordan kamelen prøver å komme seg gjennom det berømte nåløyet, som visstnok ikke har med sysaker å gjøre, men heller en trang og lav byport i bymuren i Jerusalem.  Kristiansen opplevde ikke bare ett justismord. Han måtte tåle to.
Den årvåkne leser vil ganske sikkert stritte imot og sette inn fornektelsens sperrebukk.
«Han ble da bare vitterlig feilaktig dømt en gang», hører jeg mange tenke.
Ja, det er riktig. Like fullt ble han rammet av justismord nummer to da sikkerhetsnettet i 2010 revnet og ingen fanget opp at bevisene som dømte ham, da allerede hadde smuldret bort og mer eller mindre forsvunnet. Det var i 2010 at Gjenopptakelseskommisjonen skulle ha tatt på seg bindet foran øynene og gjort som Fru Justitia – og forløst Viggo Kristiansen fra sine livsvarige forvaringslenker. At en fyr, som er dømt uten tilstrekkelige bevis, ikke skal få en ny sjanse når bevisene for det motsatte ligger på bordet, kan ikke kalles annet enn et justismord.
Kanskje var det siste justismordet, som Gjenopptakelseskommisjonen begikk, enda verre enn det som skjedde da domstolene hoppet bukk over tvilen og valgte at rettferdighetens vekt skulle vippe til feil side. Gjenopptakelseskommisjonens justismord skjedde ikke på grunn av manglende eller svake bevis. Kommisjonen ville rett og slett ikke vurdere de nye bevisene. De fortsatte å holde fast på at domstolene allerede hadde vurdert bevisene – også de nye bevisene som utelukket eller svekket de opprinnelige bevisene
Etter å ha blitt dømt i to rettsinstanser og tilbrakt nesten ti år bak murene, skulle 31 år gamle Viggo Kristiansen allerede i 2010 fått sin sak gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen – det statlige organet som siden 2004 har fungert som Norges rettssikkerhetsventil. I hvert fall på papiret.
I 2021 fastslo Gjenopptakelseskommisjonen, med nytt mannskap i rollene, at det allerede i 2010 lå nye bevis på bordet. Det var med andre ord en unnlatelsessynd at kommisjonen glatt stengte døren og erklærte at ikke var fremkommet noe som svekket Jan Helge Andersens forklaringer. Sannheten var at kommisjonen ikke forsto at de sto overfor nye beviser. Feiltolkningen førte til at Viggo Kristiansen satt ytterligere elleve år i fengsel før han slapp ut. Baneheiasaken var ikke hvilken som helst sak. Ugjerningene som Viggo Kristiansen ble dømt for var så grusomme at både politi- og pressefolk fikk psykologhjelp for å bearbeide inntrykkene.
Det ekle oppfølgingsspørsmålet er likevel; var det kanskje slik at kommisjonen ikke ville forstå? Måtte det være nødvendig med ytterligere elleve års bearbeidelser til før de høyt skolerte kommisjonsmedlemmene så lyset? Elleve år med nye begjæringer og nymotens ting som blogg, sosiale medier, podcast, TV-dokumentar samt en bok? Fellesnevneren var at de alle inneholdt det meste eller deler av opplysningene og bevisene som Gjenopptakelseskommisjonen anno 2010 mente var «intet nytt». Kanskje kommisjonen ble lurt av sin egen magefølelse?

GATAS SKREKK BLE PLIKTOPPFYLLENDE LÆRLING

Viggos barne- og ungdomsår var preget av utagerende adferd, som må sees i sammenheng med hans ADHD-diagnose. Han var liten av vekst. På skolen ble han kalt både «Bakterien» og «Smurfen». Noen av de større guttene syntes det var artig å henge ham opp på klesknaggene i gangen. 
Viggo kom i opposisjon til det meste. Han tøyde grenser og var en sann pest og plage. Både den nærmeste familien og nabolaget merket guttens aggresjon og utallige påfunn. Han slang med kjeften etter alt og alle og brukte ukvemsord og kjønnslige vendinger som han kanskje ikke alltid selv skjønte hva betydde. Det er klart at en slik urokråke ble lagt merke til. Noen var redde for den hissige og tettvokste energibunten.
Etter hvert søkte han utforskning av seksuelle drifter, slik enhver normal ungdom opplever. I Viggos tilfelle ble handlingene i overkant dramatiske og spesielle. Han la like godt an på godt voksne damer. En gang ville han ha tilbakemelding på sitt beileri ved at den dobbelt så gamle kvinnen skulle sette en dildo i stuevinduet dersom hun ville ha med den testosteronflommende guttevalpen å gjøre. Til Viggos store skuffelse dukket det aldri opp noen dildo i vinduet.
Langt alvorligere ble det da han i 14-15-års alderen forgrep seg mot en småjente i nabolaget. Det er ingen tvil om at det foregikk flere overgrep. Utuktige handlinger, som det het da Viggo måtte svare for seg i retten. Viggo satt sprutrød og gråtende i vitneboksen da han fortalte om overgrepene. Han tilsto alt og var full av anger. Han forsvarte seg med at han ikke hadde oppfattet at jenta hadde lidd overlast, men at det selvsagt var forkastelige handlinger han hadde gjort. Senere kom det frem at han selv hadde blitt utsatt for et tilsvarende overgrep, begått av en eldre gutt i lokalområdet.
I hele denne bajasperioden hang han støtt og stadig sammen med gutten i naboblokka, den to år yngre Jan Helge Andersen. Duoen tok fast tilhold i bunkeren utenfor Viggos hjem.  Bunkeren var navnet de brukte på den gamle potetkjelleren der guttene drev med de forskjelligste ting. Viggo var sjefen, siden bygget tilhørte hans familie. Men Jan Helge fikk være med, så lenge han ryddet opp etter seg når Viggo mente han rotet for mye.
Så skjedde en omveltning i hans liv. Han ble sett, både av helseapparatet og sine nærmeste. Han fikk etter hvert øynene opp for at det kanskje ikke var så dumt å finne sin egen lille hylle i livet. Kanskje følte Viggo for første gang seg betydningsfull der han grytidlig om morgenene syklet til jobben som hjelpemann på søppelbil. I filofaksen som politiet etter hvert beslagla fra bunkeren, har Viggo sirlig skrevet opp sine vakter. Og – det viktigste av alt: lønningsdatoene! Viggo trivdes på søppelbilen. Han fikk senere de beste skussmål av sine arbeidskolleger og overordnede som i løpet av flere år hadde lært ham å kjenne. De trakk frem hans nesten ekstreme pliktoppfyllenhet og ærlighet.  De hadde også store problemer med å forstå at han kunne være den skyldige. Thomas Rosseland, som i 2002 var 19 år gammel, vitnet i lagmannsretten i 2001 og sa rett ut at kunne ikke tro at Viggo Kristiansen hadde gjort det. -De har så lite bevis på ham. Jeg har ingen tro på Andersens forklaring. Jeg vil se bevis eller høre at han innrømmer det, understreket Rosseland. Kollegaen beskrev Viggo Kristiansen som en kjempegrei fyr, som riktignok kunne virke litt dominerende og gjerne ville være sjef på søppelbilen.
En annen kamerat stilte seg også helt uforstående til at han skulle ha begått ugjerningene. -Du må være såpass syk i hodet for å gjøre slikt og nesten være schizofren for å holde masken. En slik person var ikke den Viggo slik jeg kjenner ham, sa kameraten.
En kollega på søppelbilen, Morten Hansen Grimestad som da var 27 år gammel, forklarte at han ikke hadde endret adferd etter drapene. Han hadde jobbet ett år sammen med Kristiansen. Hansen Grimestad kjørte søppelbilen, mens Kristiansen sto bak og fikk dunkene om bord i lastebilen. Renovatøren fortalte at Baneheiadrapene var samtaleemne på pauserommet. -Kristiansen håpte at «den» snart ble tatt. Ja, han sa den, fortalte Hansen Grimestad. -Kristiansen håpte på rask oppklaring fordi han selv syntes det var ekkelt å ferdes i heia med en drapsmann på frifot, sa Hansen Grimestad i vitnemålet.

Mens politiet sommeren 2000 strevde med sine teorier om Viggos skyld, var det ingen som la merke til at den samme unggutten var han som tømte politiets søppel! Dette faktum kunne ha tatt litt av nattesøvnen fra kriminalsjef Pedersen & Co dersom de hadde lagt sammen to pluss to. Bare politiet selv vet hva som befant seg av eventuelt bevismateriale, dokumenter og notater i dunkene som Viggo var med på å tømme.
Viggo forsto at hans fremtid ikke ville bli å henge bakpå byens renovasjonsbiler.
Tre-fire uker før pågripelsen hadde Viggo Kristiansen spurt en kvinne i nabolaget om kanskje kjæresten hennes kunne skaffe han en ny jobb. Viggo Kristiansen kjente kvinnen fra før, fordi han hadde vært barnevakt for sønnen hennes. Slik endte det med at Kristiansen fikk engasjement som malersvenn i Firmaet Kristen Molberg.
Da Viggo Kristiansens forsvarer, Tore H. Pettersen, holdt sin nesten profetiske prosedyre i Kristiansand byrett kom han inn nabolagets oppfatning av ham. Pettersen advarte mot å begå justismord ved å legge Jan Helge Andersens forklaringer til grunn for å dømme ham. -Per Liland ble dømt på indisier og fordi han var en spesiell person. Han fikk saken gjenopptatt og ble frifunnet. Det er farlig å legge vekt på hvordan en person er, påpekte Pettersen. Han pekte på flere forhold som han mente var negative for Viggo Kristiansen. Det gjaldt hans adferd i nabolaget, hans sjikanering av kvinner og seksuelle tilbøyeligheter. -Det er farlig å legge vekt på dette. Mitt råd til retten er: Ikke gjør det! Det var et stort press på politiet for å oppklare denne saken. Det presset ligger nå på dere, sa han til retten. Han minnet om at sakens grufulle realiteter er av en slik art at den kan være vanskelig å tenke rasjonelt.

Likevel ble Viggo Kristiansen først dømt av Kristiansand byrett til lovens maksimale straff, og i Agder lagmannsrett 13. februar 2002 dømt til 21 års forvaring med ti års minstetid.

Her kommer fortellingen om den umulige kampen for frifinnelse.

Bestill din bok HER

7 tanker om “Ny bok; «I Skyggen av Viggo – alt om dramaet i kulissene»

  1. Anne-Mari Kjelling 10. august 2022 — 12:01

    Har allerede bestilt boka for en tid tilbake, og ser frem til å lese den. Har mange spørsmål til hvorfor Viggo ikke ble trodd og ble brukt. Hva med «Alle de menneskene» som har motarbeidet Viggo i alle disse åra? Hva med deres rettferdighetssans og samvittighet og som befinner seg i Bibelbeltet – Kristiansand? Jeg beundrer Viggo og familien hans♥️

    Liker

  2. Fra Oslo-beboer 10. august 2022 — 19:37

    Jeg legger spesielt merke til det du skriver om at Viggo selv er et «offer for overgrep». Dette er en kjensgjerning … som jeg har skjønt det … for altfor, altfor mange mennesker i denne verden, det at du «lærer» slike ting, og bringer det videre. Det fremstår som en «ond sirkel», som selvsagt må brytes. Jeg, personlig, håper på mer belysning om denne store forskjellen: det å faktisk selv ha havnet i en «ond sirkel med overgrep som kan gjenta seg», og … disse drapene som selvsagt fremstår som ren ondskap!

    Liker

  3. P.s. La meg få legge til: Jeg tror at Viggo er fullstendig og helt klart ute av denne «overgrepssirkelen» … som også hans psykolog sier. Men det var vel dette, blant annet, som førte gode Viggo inn i denne grufulle saken. Og det er jo fantastisk med alle som kan skrive og forklare oss hvordan dette kunne skje. Inkludert Eivind Pedersen!

    Liker

  4. Jeg har et spørsmål :)! Er det offentliggjort hva som ble skrevet på SMS’ene i bua?

    Liker

    1. I must be born under a lucky star
      to find a girl as nice as you are.

      I’ll follow the rainbow to its end
      if you promise to be my friend.

      Liker

  5. Fra Oslo-beboer 27. august 2022 — 21:20

    Jeg har hørt noe om i hvert fall en «flørte-sms» … (Det klinger VG i ørene mine når jeg skriver dette. Selv lurer jeg nå på hvor gammel du er, og om du har opplevd noe liknende selv? Jeg forstår veldig godt at dette er vanskelig for mange å snakke om: Men jeg har lyst til å si: All ære til denne psykologen på Ila, som klarte å skille ut «et overgrepsoffer … som selv hadde havnet i denne onde sirkel … som lett kan gjenta seg uten behandling» … fra det å være en overgriper OG MORDER … tilsynelatende helt uten empati …

    Liker

  6. Fra Oslo-beboer 3. september 2022 — 22:04

    Jeg tror at Jan Helge Andersen dreper (og kan gjøre det igjen) … når han føler at han «må» for å beskytte seg selv (typisk narsissist … slik jeg ser det.) Det å være narsissist og en selvskreven psykopat uten noen som helst empati … mener jeg … uten noen som helst tvil … at Jan Helge Andersen ikke har noe å gjøre som en fri mann i vårt land !!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close