Bokanmeldeldse: Baneheia med en virkelig kjentmann

Av Harald Avtjern, Høvåg

14. november 2022 var jeg på bokbad i Kristiansand folkebibliotek. Som vel de fleste har fått med seg handlet det om boka I SKYGGEN AV VIGGO av Eivind Pedersen. Jeg hadde forhåndsbestilt boka, men opplevde som så mange andre å bli utsatt for Forlagssentralens tabbe som medførte at eksemplaret som skulle kommet i posten i forrige uke, ble sendt i retur i stedet for å havne i min postkasse. Jeg sikret meg derfor et signert eksemplar der og da. Når det forhåndsbestilte eksemplarer ankommer finnes det alltids et juletre å legge det under. Etter dette har det hersket unntakstilstand i heimen. Normalt konsumerer jeg en hel del faglitteratur innenfor prefererte områder. Da har jeg kontroll med tiden som benyttes til lesningen. Imidlertid kom tidsbruken totalt ut av kontroll da I SKYGGEN AV VIGGO kom i hus. Den er jo spennende som en røverroman. Til dels svært store tidsbolker ble disponert til lesning. Ei bok på 400 sider er jo ikke gjennomlest i en håndvending, i alle fall ikke når en ønsker å få med seg detaljene, og de er det svært mange av i denne boka. Men nå er jeg gjennom alle sidene. La meg bare innrømme det først som sist, jeg har virkelig latt meg begeistre.

For det første er det ei praktbok. Relativt stort format, trykket på skikkelig papir, med en mengde bilder og illustrasjoner. Imidlertid er dette både et pluss og et minus. Det positive er naturligvis at det visuelle gir et meget godt utgangspunkt for å konsumere innholdet, forstå sammenhenger og få en følelse av stemningen i mange av settingene som det berettes om. Minuset er at boka blir litt tung å holde når en slenger seg på sofaen. Et annet minus er at også denne boka, i likhet med DRAPENE I BANEHEIA av Jahr, mangler både stikkordregister og fotnoter. Vi må nok akseptere at det er journalister som er på ferde, og ikke fagbokforfattere. Dette merkes også på alle kapitlene som bøkene delt opp i. Her er Pedersen og Jahr kliss like. Nok om perifere minus momenter.

Det merkes at det er en virkelig kjentmann som skriver. Han kjenner geografien inngående, etter å ha benyttet Baneheia som rekreasjonsområder for seg selv og familien i årevis. Pedersen avslører at han er lommekjent både i Baneheia og tilstøtende områder. Dessuten har han i mange tiår dyrket en rekke bekjentskaper innen politiet ifm. sitt virke som journalist med vekt på saker som har med juss og kriminalitet gjøre. Siden Baneheia saken i årevis har handlet om prosesser i rettsvesenet, oppleves det betryggende at forfatteren har 12 års erfaring som meddommer i tingretten. Dette bidrar til gode forutsetninger for å skrive en skikkelig innsiktsfull beretning om Norgeshistoriens styggeste justismord. Men det som framfor noe gir Pedersen et helt unikt grunnlag for å anrette denne historien for oss lesere, er at han selv har befunnet seg i begivenhetenes sentrum kontinuerlig gjennom alle de 22 årene dette marerittet har vart. Ikke et eneste menneske i kongeriket har tilnærmelsesvis de samme forutsetningene for å gjøre dette skrivearbeidet. Alle andre aktører i dette dramaet har kommet og gått. Enten det er psykiatere, advokater eller andre støttespillere, så er det INGEN som kan vise til at de har befunnet seg i orkanens øye HELE tiden. Eivind Pedersen var tilstede i Baneheia allerede da leteaksjonen etter jentene foregikk. Et av bildene i boka er tatt fra kolle med oversikt over området på tidspunktet da likene ble funnet. Han var tilstede under saksbehandlingen i begge rettsinstansene. Videre jobbet han for Viggos sak hele veien og førte bl.a. størstedelen av begjæringen om gjenopptakelse som ble levert i 2010 i pennen. Mange mener at allerede denne inneholdt det som skulle til for å bevirke en positiv avslutning av marerittet. Og han var tilstede i familien Kristiansens hjem da Viggo kom hjem etter triumfferden fra Oslo 1. juni 2021.

Ikke et vondt ord om Bjørn Olav Jahrs bøker. Personlig har jeg hatt stor glede av å lese dem begge. Ikke minst betydde DRAPENE I BANEHEIA enormt mye for å endre opinionens oppfatning av denne saken. Imidlertid inneholder I SKYGGEN AV VIGGO en masse stoff bl.a. fra leteaksjonen etter jentene og det som skjedde fram til Viggo og Jan Helge ble arrestert, som mildt sagt er egnet til å rive seg i håret av. Her er unnlatelser og etterforskningsmessige krumspring som virker svært amatørmessige. Det er også skikkelig spennende å lese om alt som har foregått etter at Oslo-politiet overtok saken. Til dels detaljerte referat fra ulike avhør av Viggo og Jan Helge er gjengitt. Særlig er referatene fra avhørene av Jan Helge rystende lesning. I et av avhørene var han nesten på gråten. Det var da han forstod at Stine Sofie kan ha ligget i flere timer før hun døde. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Holden, som jo var med på avhørene, må ha gjort seg opp en mening om at Jan Helge utvilsomt er den eneste skyldige for alt som skjedde på åstedet i Baneheia 19. mai 2000.

Beskrivelsen av de interne forholdene på politikammeret i Kristiansand i Arne Pedersens velmaktsdager er skremmende. Den mannen hadde langt mer makt enn han burde ha hatt. Sjokkerende er det også å lese om alle forbindelseslinjene som fantes på kryss og tvers mellom de ulike aktørene innen påtalemakt og politi. Her vrimler fremstillingen av detaljer og navn. Hele dette samrøre mellom instanser og personer er rett og slett sterkt betenkelig med tanke på rettssikkerheten. En får nesten en følelse av at alle kjenner alle og er i én akkord i sin holdning mot Viggo. Her kommer gjenopptakelseskommisjonen med sitt sekretariat og ulike medlemmer meget skjevt ut. Beretningen om rolleblanding, bekjentskap og vennskap, og ikke minst engasjementet ifm. Stine Sofies stiftelse er skremmende. Det er sannelig godt at de som skal granske denne gigantiske rettsskandalen til dels er folk fra våre naboland.

Nå er perioden med «unntakssituasjon i heimen», som jeg beskrev innledningsvis over. Men du verden så mye jeg har lært. Ikke minst har det vært aldeles strålende å få denne fremstillingen som inneholder HELE HENDELSESFORLØPET fra a til å mellom to permer. I det jeg har skrevet over har jeg naturligvis bare berørt en liten flik av det som fortelles om disse 22 årene i Pedersens bok. Boka vrimler jo av til dels sjokkerende detaljer og opplysninger.

Etter mine begreper er I SKYGGEN AV VIGGO ei bok som familien Kristiansen generelt og Viggo spesielt har all grunn til å være stolte av. Ikke minst er det svært enkelt å få øye på den kjernekaren som Viggo Kristiansen er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close