Løy Jan Helge Andersen?

Terje Helland

Hva taler for at Jan Helge Anderen lyver om Baneheia-saken og Viggo Kristiansen?

Les om feil og uriktige påstander i Jan Helge Andersens forklaringer.

Et av de viktigste bevisene i Baneheia-saken – hovedbeviset mot Viggo Kristiansen – er Jan Helge Andersens forklaring. Nedenfor er en oversikt over feil og uriktige opplysninger i Jan Helge Andersens forklaring.

I sum gjør de mange uriktige forklaringene fra Andersen at hele anklagen mot Viggo Kristiansen er meget tvilsom.

I retten ble Jan Helge Andersens forklaringer lagt til grunn som troverdige. Hovedårsaken til dette var at retten ble fortalt at det var DNA-bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn på åstedet. Retten ble også fortalt at Jan Helge Andersens forklaring om de seksuelle overgrepene mot ofrene stemte med DNA-analysene. Fra politiet ble det også sagt at Andersen var svært troverdig, at han ikke vat tatt i løgn og at han hadde tinærmet fotografisk hukommelse.

Senere har flere DNA-eksperter konkludert med at DNA-analysene slett ikke gir noe sikkert bevis for at det var to gjerningsmenn. Det har også kommet frem at et analyseresultat som viste DNA fra fire menn ble tatt ut av rapporten og ikke lagt frem for retten. Det har i ettertid kommet enda et analyseresultat som viser DNA fra minst fire menn, og der sier to eksperter at Viggo Kristiansens profil ikke er en av de fire. Dette setter påstanden om at det var DNA-bevis for to gjerningsmenn i et helt nytt lys.

Samtidig har det blitt avdekket at Jan Helge Andersens forklaring slett ikke stemte med DNA-analysene. I avhørsprotokollene står det at politiet flere ganger tok opp med Andersen at forklaringen hans om hvilket barn han selv begikk overgrep mot ikke stemte. Til slutt gikk Andersen med på å endre hvilket av de to ofrene han selv hadde forgrepet seg på. Det retten fikk høre var derfor en forklaring som var tilpasset DNA-analysene.

Fra Viggo Kristiansens side mener man derfor at alle bevisene i Baneheia-saken må vurderes på nytt i en ny rettssak. Retten la mer vekt på DNA-bevisene og at Andersens forklaring tilsynelatende stemte med disse, enn på Kristiansens teledata (mobilbeviset) og andre vitnerforklaringer som støttet opp under Kristiansens forklaring. Når hele DNA-beviset er tvilsomt, og vi nå også vet at Andersen ikke forklarte seg i tråd med disse, må Jan Helge Andersens forklaring vurderes på nytt.

NB. Dokument- og kildehenvisning blir tilgjengeliggjort på denne bloggen på et senere tidspunkt.

Opptakten

Et argument som påtalemyndigheten bruker mot Viggo Kristiansen er at han og Jan Helge Andersen «alltid» var sammen. Politiet og påtalemyndigheten skaper et inntrykk av at de to var så uatskillelige at det nærmest er utenkelig at de ikke begikk ugjerningene i Baneheia sammen.

Det er riktig at de var kamerater, bodde like i nærheten av hverandre og hang sammen mer eller mindre daglig, men påtalemyndigheten «glemmer» å fortelle at det er en sannhet med betydelige modifikasjoner at de var uatskillelige.

Begge hadde flere aktiviter hver for seg. De valgte ulike yrkesretninger og jobbet på ulike arbeidssteder. Viggo Kristiansen hadde en større omgangskrets en Andersen. Han spilte ofte fotball, det var Jan Helge Andersen aldri med på. Jan Helge Andersen var på sin side lagfører i Heimevernets ungdom, der var ikke Viggo Kristiansen med (Kristiansen sluttet i HVU etter kort tid). Men enda viktigere enn dette: Det er godt dokumentert at Jan Helge Andersen gikk alene i Baneheia to dager på rad, både kvelden før drapene og på selve drapsdagen. Da politiet spurte hva han gjorde i Baneheia alene, fant de ut at han snakket usant om begge kveldene.

Etter at jentene ble funnet drept, mottok politiet et tips fra moren til en av Andersens kamerater fra Heimevernets undgom (HVU). I tipset fremgår det at sønnen hennes hadde møtt Andersen i Baneheia dagen før drapene. Moren til HVU-kameraten forteller at sønnen kom hjem og fortalte at han trodde det var i ferd med å tørne for Jan Helge Andersen.

Senere den samme kvelden ble Jan Helge Andersen observert ved toalettet som ligger ved badestranda i nordenden av 3. Stampe (de drepte barna forsvant fra badestranda i sydenden av 3. Stampe dagen etter). Tre vitner tipser politiet og forteller at de reagerte på Andersen. Et av vitnene kjente Andersen fra før. Vitnet forteller at Andersen oppholdt seg ved toalettet både da vitnet gikk ut på tur og da hun kom tilbake.

Da Andersen ble konfrontert med disse observasjonene i avhør, ga han flere forklaringer som politiet reagerte på. Da han forklarte seg om møtet med to kamerater fra HVU i Baneheia, fortalte han at han hadde vært på bensinstasjonen og handlet og gikk hjem igjen gjennom Baneheia. Men Andersens forklaring stemmer dårlig med tidspunktene han ble observert og hvordan møtet blir beskrevet av kameratene. Da kameratene møtte Andersen i Baneheia, kom han ikke gående, men satt i veikanten ved en sti.

At han hadde vært på bensinstasjonen og handlet, og var på vei hjem, stemmer også dårlig med at han ble observert ved toalettet ved 3. Stampe ikke lenge etter dette møtet. Konfrontert med dette, svarer Andersen at han gikk hjem og så gikk ut igjen med en gang.

I 2018 svarte Jan Helge Andersen på spørsmål fra TV2 om hva han gjorde i Baneheia dagen før drapene. Nå hevder han at han gikk til bensinstasjonen sammen med Viggo Kristiansen. Dette er i strid med både hva han selv forklarte i avhør, hva Viggo Kristiansen har forklart, og hva vitner har forklart. I tillegg til Andersen selv, har fem vitner forklart at han var alene.

Da Andersen ble spurt om hva han gjorde ved toalettet ved badestranden, fortalte han at det kom kraftig regn mens han var ute og gikk. Derfor stilte han seg under taket på toalettbygningen, i ly av regnet. Men ingen av vitnene som observerte ham fortalte at det regnet (som ville vært en naturlig forklaring på hvorfor noen oppholdt seg i lengere tid under taket ved toalettet). Tvert imot sier vitnene at de lurte på hva han gjorde der.  Heller ikke vær-data tyder på at det var regn på det aktuelle tidspunktet. I følge værdataene regnet det om natten, men ikke på det tidspunktet Andersen hevdet det regnet (målestasjonen på Kjevik er cirka 7,5 kilometer unna Baneheia).

Da Andersen ble spurt hvorfor han gikk alene i Baneheia dagen før drapene, forklarte han at han ville gå en tur, men at han ikke kunne gå med Viggo Kristiansen fordi Kristiansen jobbet overtid den kvelden. Viggo Kristiansen forklarte på sin side at han ikke jobbet overtid dagen før drapene, men at han var hjemme i «bua» slik han pleide. Da politiet sjekket Viggo Kristiansens arbeidstid hos kommunen (Kristiansen jobbet på søppelbil), fikk de opplyst at Kristiansens forklaring stemte. Han jobbet ikke overtid.

Ut fra dette er et naturlig spørsmål hva Andersen foretok seg alene i Baneheia dagen før drapene. Hvorfor stemmer ikke Andersens forklaring med HVU-kameratenes forklaring? Hvorfor stemmer ikke Andersens opplysning om at det regnet med værdata og de andre vitnenes forklaring? Hvorfor stemmer ikke Andersens forklaring om at Viggo Kristiansen jobbet overtid?

Hvis Andersen ikke forteller sannheten om hva han gjorde alene i Baneheia dagen før drapene: Hva var det han gjorde der da? Og hvorfor kommer han med andre forklaringer enn det som er riktig?

Trengingsturen som ikke stemte

Også på drapsdagen, den 19. mai 2000, gikk Andersen ut i Baneheia alene. Han gikk ikke innom Viggo Kristiansen da han gikk ut. Da han går hjemmefra forteller Andersen til sin far at han skal trene med HVU. Dette gjentar han den første gangen han var i avhør som vitne.

I første avhør forteller Andersen at HVU hadde fast oppmøte for trening ved Svarttjønn klokken 18.00 på fredager. Dette viste seg å ikke stemme. Det var ingen trening med HVU i Baneheia den 19. mai 2000. Det var heller ikke riktig at det var fast oppmøte ved Svarttjønn klokken 18.00. De dagene det var fredagstreninger, var oppmøtet klokken 17.00 på grunn av helgen. Fredagstreningene foregikk stort sett på Jegersberg eller i Gimlehallen (på den andre siden av elva Otra). Det hadde kun vært én fredagstrening i Baneheia det året.

Andersen hevdet at fredagstreningen den 19. mai var blitt avlyst på en trening han selv ikke deltok på. Dette skulle være grunnen til at han ikke hadde fått beskjed. Men det viste seg at også dette var en uriktig opplysning fra Andersen. Det var aldri avtalt noen fredagstrening i Baneheia den 19. mai. Treningen var derfor heller ikke avlyst på en trening Andersen ikke var tilstede på. Det viste seg dessuten at Andersen var til stede på HVU-møtet den 16. mai, tre dager før drapene.

Mellom klokka 17 og 18 traff en turgåer en ung mann i Baneheia. Vitnet forteller at han traff den samme unge mannen to steder. Han identifiserte Jan Helge Andersen (på foto) som denne personen. Da Andersen ble konfrontert med dette, nektet han for å ha vært i Baneheia på dette tidspunktet og han nektet for at han hadde vært i den delen av Baneheia som vitnet hevdet han ble observert.

Hvorfor gikk Jan Helge Andersen ut alene i Baneheia på drapsdagen? Hvorfor forteller han at han skulle trene med HV, når det ikke var noen slik trening og det aldri pleide å være det? Hvis han ikke gikk ut for å trene med HV, hva var det da han skulle?

Andersens opprinnelige forklaringer

Andersen ble avhørt tre ganger før han og Kristiansen ble arrestert. I disse politiforklaringene sier Andersen at han var alene i skogen etter klokken 18.00. Han fortalte dette flere ganger.

I det første rundspørringsskjemaet skriver han at han besøker Viggo Kristiansen klokka 20.00, som er én time etter at man antar at jentene forsvant fra badebrygga i Baneheia. Det var ingen fortelling fra Andersens side om at han og Kristiansen var sammen før dette tidspunktet.

I det første avhøret av Andersen som vitne, forteller han at han gikk til Svarttjønn for å trene med HVU, men da ingen andre fra HVU møtte opp bestemte han seg for å løpe alene. Han forteller at han løp alene fra Svarttjønn til Bervannet, som ligger et godt stykke unna åstedet. Først etter løpeturen gikk han hjem til Viggo Kristiansen. Heller ikke her er det noen fortelling fra Andersen om at han er sammen med Viggo Kristiansen før Andersen oppsøker Kristiansen etter «løpeturen».

Møtet ved Svarttjønn

I Andersens tredje politiforklaring, den 14. juli 2000, forteller han at han på drapsdagen traff Viggo Kristiansen ved Svarttjønn cirka klokken 18.00, at Kristiansen hadde låst nøklene sine inne i «bua» og forsøkte å finne ham, for å få reservenøklene. I dette avhøret fortalte Andersen at Kristiansen syklet hjem igjen etter at de hadde snakket sammen i cirka ti minutter. Andersen takket nei til å bli med hjem til Kristiansen og bestemte seg for å løpe alene i skogen, siden det var derfor han hadde gått ut.

Denne endringen i forklaring skjer etter at Viggo Kristiansen møtte et annet vitne, som fortalte ham at vitnet hadde møtt Andersen og Kristiansen ved en lekeplass ved parkeringsplassen ved Svarttjønn på drapsdagen.

Viggo Kristiansen forklarte i avhør at han først ikke forsto hva vitnet snakket om, men at det etter hvert demret. Kristiansen spurte deretter Andersen om det kunne stemme at det var på drapsdagen han låste inne nøklene sine i bua, og traff Andersen og det andre vitnet ved Svarttjønn. Da Andersen bekreftet at det var denne dagen, fortalte begge to om møtet neste gang de ble avhørt av politiet.

På bakgrunn av begge de domfeltes forklaringer, flere uavhengige vitneopplysninger og opplysninger fra telefonutskrift (Kristiansen ringte hjem til Andersen og spurte etter ham, før han syklet ut for å lete), kan vi med sikkerhet slå fast at møtet mellom Andersen, Kristiansen og vitnet skjer cirka klokken 18.00. Dette er anslagsvis en time før jentene forsvant fra badebrygga (siste kjente observasjon av jentene er klokken 18.45 til 18.50. Da var minst én av jentene fortsatt i vannet (det finnes også flere observasjoner som er tidfestet senere, men som politiet ikke har lagt vekt på).

Andersen og Kristiansen slo seg ned ved en lekeplass som ligger ved boligfeltet opp mot parkeringsplassen ved Svarttjønn (ved Svarttjønnveien 10). Det var ved denne lekeplassen de traff vitnet. Lekeplassen ligger cirka 500 meter fra Viggo Kristiansens bolig. I motsatt retning er lekeplassen cirka 700 meter fra badebrygga, hvor jentene badet før de forsvant.

Påtalemyndigheten har lagt stor vekt på at de to kameratene på dette tidspunktet ble observert sammen ved en av inngangsportene til Baneheia (Svarttjønn). Det påtalemyndigheten legger mindre vekt på, er at Jan Helge Andersen opprinnelig fortalte at de to kameratene snakket sammen i cirka ti minutter, at Viggo Kristiansen fikk reservenøklene av ham, og at Kristiansen syklet hjem igjen, mens han selv gikk alene ut i skogen.

Alt Jan Helge Andersen forklarer innledningsvis, over flere avhør, er en forklaring om at han selv er helt alene i skogen i tidsrommet hvor jentene forsvant. Hvis drapene ble begått av Andersen og Kristiansen i felleskap, er det et naturlig spørsmål hvorfor de to ikke ga hverandre gjensidig alibi for drapstidspunktet, men isteden forklarte at de skilte lag en time før jentene forsvant?

For Andersens del er det også naturlig å spørre hvorfor han forteller at han løp alene i skogen, hvis han begikk drap med Viggo Kristiansen og kunne avtalt et alibi med ham?

De skilte beviselig lag

Det er ubestridt at Jan Helge Andersen ringte på hjemme hos Viggo Kristiansen etter drapene, og at Viggo Kristiansen på dette tidspunktet var hjemme. Enten man tror på Jan Helge Andersens endrede forklaring og tilståelse, eller man tror på Kristiansen, har de to vitterlig skilt lag etter møtet ved Svarttjønn klokken 18.00.

Jan Helge endrer tidspunkt for når dette skjedde. Først forklarte han at Kristiansen syklet hjem rett etter møtet mellom de to cirka klokken 18.10. I tilståelsen sier han at de skilte lag først etter drapene, cirka klokken 20.00 og at begge deretter gikk hver sin vei hjem til Kristiansen og at Kristiansen var hjemme da Andersen kom dit.

Andersens mange usannheter i avhør

Når en person som er mistenkt for en alvorlig forbrytelse endrer forklaring en rekke ganger og kommer med flere usannheter og usannsynlige forklaringer av hendelsesforløpet, så styrker det normalt mistanken mot den mistenkte som ikke snakker sant.

Hvis en person beskylder en annen for å ha begått forbrytelser, og så blir det påvist at den som kommer med anklagene snakker usant om mange vesentlige forhold i hendelsesforløpet, så blir anklagene normalt ikke ansett som troverdige.

Når Jan Helge Andersens forklaring er hovedbeviset mot Viggo Kristiasnen, er det helt avgjørende at hans forklaring er full av feil og usannheter. Politiet, påtalemyndigheten og retten har uttalt at de ikke ser noen grunn til at Andersen skulle lyve om sin beste venn. Fra Viggo Kristiansens side mener vi det er viktigere for saken at Andersen faktisk lyver, enn om politiet forstår hvorfor.

Eksempler på usannheter og tvilsomme påstander fra Andersen:

• Treningsturen med HVU. Det var ingen slik trening. Detaljene om HVUs trening viser seg å ikke stemme.
  
• Kristiansens bekledning. Andersen sier innledningsvis at han ikke husker hva slags klær Kristiansen hadde på seg da de møttes ved Svarttjønn, men da han skal forklare at Kristiansen låste sykkelen ved bommen, husker han likevel at han hadde låsen rundt livet. Han sier også at han hørte at Kristiansen klirret i beltespenna etter overgrepene, men husker ikke hva slags bukse Kristiansen hadde på seg. Ved ett tilfelle sier Andersen at Kristiansen hadde militærbukse på seg da han ringte på hjemme hos ham etter drapene (men han husket ikke hva Kristiansen hadde på seg på åstedet). Ved et annet tilfelle hevder Andersen at de planla at Kristiansen skulle skifte til arbeidsklær i bua, slik at han kunne si til foreldrene sine at han hadde vært der.
  
• Mobiltelefonens bevegelser. Andersen sier innledningsvis at han er helt sikker på at Kristiansen hadde mobiltelefonen på seg da de gikk inn i Baneheia. Senere endrer han seg og sier at han aldri så Viggo Kristiansens mobiltelefon i Baneheia. Da det viste seg at Kristiansens telefondata ikke passet med Andersens forklaring, hevder Andersen at Kristiansen kan ha lagt mobiltelefonen i sykkelveska ved Svarttjønn.
  
• Hvordan ble sykkelen låst? Andersen forklarer at Kristiansen ba om å få reservenøkler til bua, og fikk dem, fordi han hadde låst nøklene sine inne. Samtidig sier Andersen at Kristiansen låste sykkelen ved Svarttjønn og at han hørte at Kristiansen rislet med nøkkelknippet. Andersen får flere spørsmål i avhør om hvordan Kristiansen kan låse sykkelen med nøkleknippet innelåst i bua. Andersen gir aldri noe fornuftig svar på dette og politiet lar det ligge.
  
  Andersen sier han ikke vet om Kristiansen låste sykkelen til bommen eller om han bare låste ramme og hjul ved bommen. Grunnen til at han ikke kan svare på dette er fordi han ikke vet hva som er mulig med Kristiansens sykkellås. Dette til tross for at Andersens fortelling innebærer at han har sett på mens Kristiansen låser sykkelen.
  
• Var sykkelen ved veibommen? Det er om lag 30 vitner (som vi kjenner til) som har passert bommen en eller flere ganger i tidsrommet 18.00 gil 20.00. Ingen av vitnene forteller i avhør at de har observert Kristiansens spesielle sykkel ved bommen.
  
  Ett av disse vitnene observerte sykkelen cirka klokken 18.00, da Kristiansen og Andersen møttes ved Svarttjønn. Vitnet beskriver sykkelen til politiet. Da det samme vitne returnerte til Svarttjønn ca kl. 19.20 etter en løpetur, så tøyde han og joggekameraten ut ved bommen. I avhøret står det at han ikke så de to guttene igjen (ingen kommentar om at sykkelen sto ved bommen). På direkte spørsmål sier vitnet at han ikke ser det som sannsynlig at sykkelen var der. Sykkelen var så spesiell at han ville lagt merke til sykkelen da han tøyde ut, hvis den var der. Vitnet gjør flere observasjoner av andre personer, biler og en hund ved parkeringsplassen, men han observerte ingen sykkel ved bommen, der han tøyde ut i ti minutter. De to joggerne som tøyde ut ved bommen ble observert av andre vitner som passerte bommen samtidig. Vitnene beskriver joggerne som tøyer ut, men de observerer ingen sykkel ved bommen.
  
• Vitner langs ruta. Ingen personer som har gått langs ruta som Jan Helge Andersen hevder at han og Viggo Kristiansen gikk, har observert dem. Det er flere vitner som jogget og gikk tur i begge retninger langs stiene i samme tidsrom, men ingen har observert noen som er forenelig med Kristiansen og Andersen.
  
• Observasjonen av at jentene badet. Andersen sier at han og Kristiansen etter hvert observerte jentene fra en høyde rett vest for badebrygga. Andersens forklaring har blitt rekonstruert med stoppeklokke, men det han forteller stemmer ikke med faktiske forhold. Slik Andersen forklarer seg om deres angivelige bevegelser i Baneheia, må de ha forlatt dette utsiktspunktet før, eller samtidig med at jentene gikk hjemmefra. Dermed kan de ikke ha observert barna fra denne høyden. Det var heller ingen andre barn som badet fra badebrygga på dette tidspunktet, så det kan ikke være en forveksling. Den første tilståelsen fra Andersen inneholdt ingen fortelling om at de gikk opp på denne høyden og observerte barna. I den første tilståelsen hevdet Andersen at de fulgte en litt annen rute.
  
  Andersen sier at han og Kristiansen forlot Svarttjønn cirka kl. 18.10 (og han er rimelig sikker på det tidspunktet). I rekonstruksjonen tok det ti minutter og syv sekunder å gå til utsiktshøyden ved badebrygga, i det tempet Andersen mener at de to holdt. Dette stemmer også med våre rekonstruksjoner i ettertid. I Andersens fortelling ankommer og forlater de to utsiktshøyden før eller samtidig med at barna gikk hjemmefra.
  
• Oppgir Andersen rett sted for møtet med barna? Andersens forklaring om hvor de skal ha truffet ofrene stemmer ikke med den vanlige ruten jentene gikk til og fra badebrygga. Det er to like lange ruter fra barnas bolig på Grim til badeplassen. En nordlig rute og en sørlig rute. Lenas venninne, som badet med henne dagen før, har fortalt i avhør og under rekonstruksjon at de alltid gikk den nordlige ruta til og fra badeplassen. Veninnen hadde aldri vært med på at de gikk en annen vei. En mulig forklaring til at den nordlige ruta ble foretrukket, kan ha vært at den sørlige ruta går nær et område som på folkemunne ble kalt Syretoppen, hvor mange rusmisbrukere hadde tilhold. Før drapene observerte et vitne det som mest sannsynlig var jentene på vei til badeplassen. Observasjonen er gjort langs den nordlige ruta, som de pleide å gå. Et annet vitne observerte tre personer som ut fra farge på klærne og størrelse kan stemme med de to jentene og Andersen. Observasjonen er gjort langs den nordlige ruta.
  
  Andersen forteller at han og Kristiansen traff jentene på et punkt som ligger langs den sørlige ruta, som Lenas venninne aldri hadde vært med på at de gikk.
  
• Andersen måtte endre rute til åstedet. Andersens beskrivelse og nedtegning i kart om hvor de gikk fra stedet de møttes og til åstedet stemte ikke med terrenget. Det var ufremkommelig der Andersen hevdet de hadde gått.
  
  Under rekonstruksjonen kunne ikke Andersen huske hvilken vei de hadde gått til åstedet, da han sto på det angivelige møtestedet. Da Andersen i avhør fikk spørsmål om hvordan dette kunne ha seg, svarer Andersen at han ikke var god med kart. Andersen, som var lagfører i HVU, forklarer at han alltid gikk seg bort da de skulle orientere etter kart og dette var forklaringen til at ruta han tegnet i kart ikke stemte. Andersen forklarte at det var lettere når han var ute i terrenget og at han gikk riktig vei under rekonstruksjonen. Påstanden fra Andersen om at han fant veien under rekonstruksjonen er i direkte strid med det etterforskningsleder fra Kripos, Asbjørn Hansen, skriver i sin rekonstruksjonsrapport. Hansen skriver at Andersen var så usikker på hvor de hadde gått fra møtestedet at han måtte gå inn til åstedet først og så gå motsatt vei ut for å kunne forklare hvor de hadde gått sammen med jentene.
  
• Vitner ved det angivelige treffstedet. Ingen vitner har observert verken Andersen, Kristiansen eller ofrene langs stien fra badeplassen til møtestedet, eller langs ruta som Andersen beskriver fra møtestedet og til åstedet. Det er flere personer som har gått og jogget i begge retninger forbi møtestedet rundt klokka 19.00. Ingen har observert to unge jenter sammen med to eldre gutter langs stien.
  
• Eget overgrep. Andersen endrer forklaring om de seksuelle overgrepene flere ganger. Først nekter han for å ha begått overgrep. Han hevdet at Kristiansen voldtok jentene mens han selv satt på bakken med ryggen til. Etter flere uker med avhør endrer han seg og hevder han at han likevel ble truet av Kristiansen til å begå overgrep. Andersen identifiserer sitt offer med flere konkrete opplysninger. Etter nye uker med avhør endrer han seg til at overgrepet skjedde mot den andre jenta. Han må da endre hvilket barn det var og samtidig endre flere deler av hendelsesforløpet som han tidligere har forklart seg om. I den siste endringen sier han at han endrer seg fordi politiet har fortalt ham hvem han har forgrepet seg på (dokumentert i avhørsprotokollen).
  
  I Andersens tilståelse av eget overgrep benekter han kategorisk at dette har vært av grov karakter. Han uttaler at han ikke egentlig anser det han selv har gjort som overgrep. I 2010 ble det funnet en tilnærmet fullverdig DNA-profil fra Jan Helge Andersen. Dersom denne DNA-analysen skal tillegges vekt, ville det vært et tungt bevis for at Andersen begikk grovt overgrep på åstedet.

• Ombytte av klær. Da barna ble funnet, var buksene ombyttet. Dette er ikke forenelig med Andersens forklaring om overgrepene. For at ofrene skal ha fått hverandres bukser på seg, må de ha vært avkledd samtidig, men Andersen hevder de kun var avkledd en av gangen. Dette endrer hele hendelsesforløpet som Andersen beskrev fra ugjerningene på åstedet.
  
• Voldskader på barna. Ofrene hadde flere fysiske skader som Andersen ikke gir noen god forklaring på. I et internt politinotat står det at en psykolog i Gjerningsmannsprofilgruppa mente at det hadde vært et voldsmotiv bak ugjerningene. Andersen forklarer aldri noe om voldshandlinger som kan lede til de skadene barna er påført. I følge ham gikk alt stille og rolig for seg helt til barna brått og uventet ble knivdrept av Kristiansen.
  
• Uoverenstemmelse med obuksjonsrapporten. Andersens forklaring om drapene stemmer dårlig med obduksjonsrapporten. Obdusent Rognum sier de stusset på at de dødelige stikkene var så like. Han følger opp med å si at Andersens forklaring om drapet på sitt drapsoffer likevel kan stemme om man gjør noen endringer av hendelsesforløpet og også noe annet har skjedd. Rognum konkretiserer aldri hvilke endringer som skal til for at Andersens forklaring likevel skal kunne stemme.
  
  Vi mener det er påfallende at en obdusent ser seg nødt til å endre hendelsesforløpet som en mistenkt har beskrevet for å få det til å stemme med egne funn.
  
• Uriktig forklaring om eget drap. Andersens forklaring om drapet stemmer ikke med hva han senere skal fortelle om overgrep. Når han forteller om drapet hevder han at det barnet han selv drepte nok hadde mer tillit til ham, siden han selv ikke hadde vært med på noe av det andre. Dette er fortalt før Andersen innrømmet å ha begått overgrep mot den samme jenta.
  
  Andersens forteller at Kristiansen skjulte sitt drapsoffer samtidig som Andersen våket over den jenta han selv drepte, i hennes dødskamp. Dette stemmer ikke med hvordan jentene ble funnet. Den jenta Andersen hevder han drepte – og våket over mens Kristiansen skjulte sitt offer – ble funnet innerst og nederst, med den andre jenta delvis oppå. Dette er motsatt av den rekkefølgen Andersen hevder at jentene ble skjult. Drapene og skjulingen av likene kan derfor ikke ha skjedd på den måten, eller i den rekkefølgen Andersen forteller. Den ytterst groteske realiteten er at Andersens historie om hvordan han nærmest satt trøstende ved sitt drapsoffers side mens hun døde, mens Kristiansen skjulte det andre liket, ikke kan stemme.
  
• Manglende blodspor. Andersen hevder at kniven (drapsvåpenet) var full av blod etter drapene og at han brukte samme kniv til å skjære einerkvister for å dekke til likene. Det ble skåret 25 kvister på åstedet. Det er ikke funnet blodspor i noen av de totalt 50 skjæreflatene.
  
• Endinger i beskrivelsen av drapsvåpenet. Andersen endrer forklaring om drapsvåpenet. Han er først tydelig og detaljert om hva slags kniv som ble brukt, hva slags farge den hadde og helt ned på millimeternivå på småhakk i knivseggen. Først sier han at han husker dette så godt og detaljert, fordi han hadde drept noen med den kniven. Da han senere blir presset om at en av hans egne kniver mangler under ransakelsen av hans hjem, endrer han forklaring om drapsvåpenet. Nå husker han ikke lenger farge på kniven og sier at det var vanskelig å huske siden han hadde drept noen med kniven. Senere går han tilbake til den første forklaringen om drapsvåpenet.
  
• Endringer i påstand om avtalt alibi. I avhør den 24. september 2000 hevdet Andersen at han og Kristiansen avtalte et felles alibi etter drapene. I dette avhøret forklarer han at albiet ble avtalt dem i mellom på en tur til Bervann den 21. mai (to dager etter drapene). Denne påstanden stemmer ikke med det han først forklarte i sin opprinnelige tilståelse. Da fortalte han at de ikke snakket om saken på denne turen til Bervann den 21. mai. Påstanden om at det var avtalt alibi kom først 11 dager etter den første tilståelsen.
  
  Påstanden om at de avtalte alibi stemmer heller ikke med det han selv skrev på rundspørringsskjemaet den 22. mai, som i så fall er dagen etter at alibiet skulle ha blitt avtalt. I rundspørringsskjemaet oppgir han et annet klokkeslett for når de skulle ha truffet hverandre etter drapene enn han senere sier at de to var blitt enige om dagen i forveien. Han oppgir heller ikke noen falsk joggetur til Bervann i rundspørringsskjemaet, selv om han senere hevder at det var dette som var selve alibiet de avtalte å fortelle. Andersen bruker med andre ord ingen deler av alibiet han hevder de avtalte dagen før rundspørringen.
  
  Andersens forklaring om at han kom hjem til Kristiansen klokken 20.00 om kvelden, innebærer at ingen av dem gir hverandre noe alibi for tidsrommet da barna forsvant fra badebrygga (kl. 19.00) og timen etter.
  
• Tilståelsen som forsvant. Andersen forteller i avhør at han skrev en tilståelse på sin PC kveden etter drapene. Dette kom frem i et senere avhør og stemmer ikke med Andersens første tilståelse. Opprinnelig fortalte han ingen ting om at han skulle ha skrevet noe på PC den kvelden. Påstanden om at han skal ha skrevet en tilståelse på PC stemmer heller ikke med politiets undersøkelser av datamaskinen. Politiet fant ingen spor av et slikt dokument da de undersøkte harddisken. Politiet hadde programvare til å rekonstruere slettede dokumenter, men fant ingen fragmenter av et slikt dokument på Andersens datamaskin.

• Uoverenstemmelser i samtaler med sakkyndig. Andersens forklaring til sakkyndige overlege Olaf Bakke er ikke forenelig med det han forteller til politiet. Da Jan Helge Andersen ble utredet av rettspsykiaterne fortalte Andersen at Viggo Kristiansen bare har det i kjeften og at han ikke tør å gå i slåsskamp. Han sier også at Kristiansen pleide å true ham for den minste ting, men det var tidligere. Det siste året har Andersen ikke fått trusler. Når Andersen sier at Kristiansen bare hadde det i kjeften, at Kristiansen ikke turte å gå i slåsskamp og at han selv ikke hadde blitt truet det siste året, er det en klar indikasjon for at Andersens fortelling til politiet ikke stemmer.
  
  Andersen forteller i avhør at Kristiansen truet ham på livet på åstedet og at han ikke kunne hverken flykte eller kaste kniven fordi Kristiansen var mye bedre til å slåss enn ham selv. Det er vanskelig å se for seg at Andersen kan ha blitt truet til overgrep og drap på åstedet og deretter sitte i samtaler med en psykiater og si at han ikke hadde blitt truet av Viggo Kristiansen det seneste året, og at han samtidig skulle mene at Kristiansen bare hadde det i kjeften.

• Uoverenstemmelse med mobildata. Andersens forklaring om hvor Viggo Kristiansen befant seg mellom klokken 18.10 og klokken 20.00 stemmer ikke med Viggo Kristiansens mobildata. Andersen gir en detaljert og sammenhengende forklaring om hvor de to befant seg i hele tidsrommet på nær to timer, både før og under ugjerningene. I samme tidsrom har Kristiansen fire tekstmeldinger til og fra sin mobiltelefon. Dette er formidlet over en basestasjon som dekker det området der Kristiansen hevder han befant seg, men basen har ikke dekning i det området Andersen hevder at de to befant seg. Det er derimot flere andre basestasjoner som har dekning i den delen av Baneheia som Andersen hevder de befant seg i, men Kristiansens telefon kommuniserte ikke med noen av disse basene på noe tidspunkt denne kvelden.
  
  Kristiansen mottar en sms klokken 18.55 og sender en sms kloken 18.57. Dette er nær 50 minutter etter at Andersen hevdet at de to forlot Svarttjønn og gikk inn i Baneheia sammen. Tidspunktet for disse to tekstmeldingene ligger helt opp mot klokka 19.00 som er tidspunktet da politiet, Andersen og retten mener at Andersen og Kristiansen traff barna. I hele dette tidsrommet fra cirka 18.10 hevder Andersen at de befant seg i et område vest for og syd for åstedet. Dette geografiske området ligger godt utenfor dekningsområdet til mobilbasen EG_A, som Kristiansens mobilmeldinger ble formidlet over.
  
  Seneere hevdet Andersen at Kristiansens telefon kunne ha befunnet seg i Kristiansens sykkelveske ved Svarttjønn. Dette vil i så fall være i grenseområdet for basen meldingene ble formidlet over. Det er flere problemer med dette. For det første at et vitne som en time tidligere observerte Kristiansens sykkel og beskrev den til politiet, tøyde ut ved veibommen uten se sykkelen der. Det er også en lang rekke andre vitner som har passert bommen uten å se sykkelen. Det andre problemet er at Kristiansen da må ha vært ved Svarttjønn 50 minutter etter at Andersen hevder de forlot dette området. Det er ingen rom i Andersens fortelling for at Kristiansen kan ha vært der da. Tvert imot forteller han at de på dette tidspunktet befant seg i terrenget syd for åstedet. Det tredje problemet er at denne tekstmeldingen tidsmessig sammenfaller med tidsrommet da Andersen hevder de traff de to barna, nær en kilometer lenger syd i Baneheia.
  
  Teorien om at mobiltelefonen befant seg i sykkelveska, innebærer at Kristiansen har vært to steder samtidig. Han har vært ved Svarttjønn samtidig som han har vært et annet sted sammen med Andersen.
  
  Det er også to meldinger klokken 19.24 og 19.37 som må ha blitt mottatt og sendt i tidsrommet gjerningsmannen var på åstedet. Det er ingen rom i Andersens forklaring som gir Kristiansen mulighet til å legge fra seg telefonen i et helt annet geografisk område i tidsrommet mellom klokken 18.57 (utgående sms) og 19.24 (inngående sms). Ifølge Andersens forklaring var de to sammen om å møte ofrene cirka klokken 19.00 og deretter ble ofrene lokket til åstedet. Kristiansen kan ikke både ha lokket ofrene til åstedet og samtidig forlatt dette området for å legge fra seg telefonen et helt annet sted.
  
  Tilsvarende er det ingen rom i Andersens forklaring for at Kristiansen kan ha forlatt ofrene og ham selv på åstedet for å sende en sms klokken 19.37 fra en helt annen plassering.
  
• Forklaringen om at Kristiansen forsvant. Konfrontert med Kristiansens mobilbruk, hevder Andersen etter hvert at Kristiansen forsvant fra åstedet i et kort tidsrom. Det er flere problemer med dette. Forklaringen om at Kristiansen skal ha forsvunnet er ikke konsistent. Andersen forklarer først at Kristiansen skjulte spor fra åstedet mens han selv skar greiner, men da han blir konfrontert med Kristiansens mobilbruk sier han at Kristiansen var borte og at han selv ikke visste hvor han befant seg.
  
  Det andre problemet er at fortellingen om at Kristiansen skal ha forlatt åstedet i et større tidsrom vil gi Andersen en helt annen rolle enn en passiv etterdilter. Andersen forteller da heller ikke at Kristiansen var borte tilstrekkelig lenge til å for eksempel ha gått tur retur Svarttjønn. Andersen anslår etter hvert tidsrommet for når Kristiansen angivelig var borte til noen få minutter, som ikke er tilstrekkelig for at Kristiansen kan ha vært ved Svarttjønn og sendt melding der.
  
  Det tredje problemet er at Kristiansen nødvendigivs må ha forlatt Andersen mer enn én gang. For at Kristiansen skal ha vært innenfor dekningsområdet klokken 18.57 må han også ha forlatt Andersen før møtet med barna. I så fall møtte Andersen barna alene klokken 19. Dette er helt uforenelig med Andersens forklaring.
  
  Det er heller ikke mulig å se noe plausibelt motiv for at en voldtekts- og drapsmann skal forlate åstedet under drapshandlingene, bevege seg i totalt mellom 15-20 minutter gjennom terrenget med blodige hender for å sende en sms. (Andersen forteller at Kristiansen hadde blod på hendene da de angivelig vasket seg etter at tildekningen av likene var ferdig.)
  
  Hverken basestasjonenes fysiske plassering eller dekningsområdene var kjent i år 2000. Kristiansen kunne ikke ha noen kunnskap om hvilken base hans telefon var koblet opp mot.

Opp mot dette har politiet, påtalemyndigheten og domstolene ett svar: Man ser ikke noen grunn til at Jan Helge Andersen skulle lyve om sin beste venn.